Denne sommeren har som resten av året, vært spesiell, og jeg har stort sett vært hjemme. Men nå ble det en liten sørlandstur til min mammas idyll. Det var så deilig å sette seg i bilen, og få en liten anelse av feriefølelse. Å komme til dekket bord er så deilig innimellom.
Den plassen her er helt unik, og jeg har fått lov til å dele noen bilder med dere. Og kanskje gir det litt inspirasjon til neste års hagearbeid?
En deilig ørrett på nesten 3 kg. Dagene ble brukt til å fiske og bade, og bare nyte de fine sommerdagene vi er så heldig med nå i August. Ellers er det en fryd å bare gå rundt her og se på alt det fine.
To stoler etter to store trær som er hugget ned gjør seg foran huset.
Georginer i pride farger gleder mitt hjerte <3
Andre morsomme kreasjoner er det også 😛
Mange fine sittegrupper flere ulike steder i hagen, og her er det meste hentet billig eller gratis på finn. Gjenbruk er tingen, og folk gir jo bort det utroligste. Møblene skaper en god atmosfære i den deilige hagen, og det er alltid en plass å sitte å nyte.
Denne plassen her er mine ungers mormor og hennes mann sin plass. Og tenk å få være så heldig å ha dette som barndomsminner. Å kunne være på ferie hos mormor her. Ungene elsker det, og jeg elsker det.
Det her ble en liten sniktitt inn i en fantastisk hage, og jeg er så glad for å ha muligheten til en ferie i ny og ne her. Og kanskje du fikk noe inspirasjon?
Kan livet bli bedre enn det her ? Sommer og sol, vakker hage og fisking og bading. Livet er nå <3
Nok et skoleår står for døren, og tusenvis av små barn er spente på en ny verden som møter dem. Tusenvis av barn sitter nå med så mange tanker om tiden framover. De lurer på hvilken lærer de får, og hvem de kommer i klasse med. Noen er spente, andre er redde. Noen gleder seg og noen gruer seg, og mange har en sommerfugl lignende følelse i magen.
Mange foreldre har forventninger om hva barna skal oppnå, og hvor fort de skal oppnå ting. Bekymret for om de skal klare det i skolens tempo, eller ivrige til at barnet deres skal få vise fram alt han har lært. Det er mye tanker og følelser før skolestart, hos både små og store.
Hvordan kan vi, som voksne, være med på å gjøre den nye hverdagen så trygg som mulig? Det er mye fokus blant foreldre på å skryte av at barna kan lese og skrive nesten før de klarer å gå. Hvilke vanskelige ord de klarer å si først, og hvor intelligente de små vesenene er. Pedagogikken skal inn i barnas liv så tidlig som mulig.
Det er pedagogiske leker som allerede fra spebarnsalder skal ha et formål om å lære de ting. Er det på tide at barn får være barn en stund lenger? Den avslappende, trygge barndommen hvor det å leke i gjørme var det helt store, er på vei bort. Barna skal være rene, og de skal lære. Lære, lære og lære.
Vi har en ungdom som ofte har en ungdomstid preget av stress og forventninger. Forventninger om å nå høyt opp, være med på diverse aktiviteter og bli best der også, samtidig som de skal ha tid til et sosialt liv. Det tar mye tid å skulle være perfekt. Til å svare til forventningene. Hvor starter det, og hvor ender det? Når er det nok?
Med alt som skal rekkes, læres og gjøres så kan man undre seg om det blir noe tid igjen. Noe tid igjen til å lære om livet. For innimellom alt som skal læres og gjøres, så finnes livet.
Det finnes mennesker man skal ha et forhold til, det finnes gleder og sorger. Frustrasjon og sinne. Det finnes tider som ikke det trengs å gjøre noen ting. Det finnes regnværsdager hvor regnet lukter som vått gress, og det finnes solskinnsdager som lukter modne bringebær. Det finnes høstdager med fyr i peisen med en god venn og det finnes vårkvelder som lyser lenger for hver kveld. Hvordan skal tiden strekke til så ungene oppdager dette?
Når et barn har falt av sykkelen og skrubba opp kneet sitt, så finnes det ingen pedagogikk i verden som kan lindre mer enn mamma eller pappas tid. Tid til å trøste og tid til å blåse og tid til å la det leges. En tid for å bare være. En tid for å vente på at det skal gå over. Når bestemor må følge bestefar til graven, så er det ingenting som skal være viktigere enn å ha tid med bestemor. Tiden til å bry seg om hverandre, og til å se hverandre. Tid til livet, som blir mellom linjene i alt det andre som skal læres.
Glemmes det noe vesentlig når vi skal gjøre ungene klare for den store, vide verden? Og kunne presset på ungdommene våre vært noe mindre, om fokuset vårt hadde vært like stort på selve livet som på pedagogikken? Jeg tror det er verdt å tenke litt over, og finne en god balanse. Vi må ikke lære barna våre å bli så opptatt av seg selv at de glemmer det og de som er rundt dem.
Vi må ikke glemme livet som er mellom linjene, for kanskje det er det som til slutt huskes best?
De dagene vi har nå er dyrebare, og jeg setter så pris på hver eneste en av de fine varme sommerdagene vi har nå. Mon tro om jeg hadde satt like stor pris på dem, om vi hadde sommer hele året?
Årstider er fint, og alle har sin sjarm, men det er ikke mye som kan sammenlignes med det her. Det her er livet mellom linjene. Jeg er veldig glad i alle årstidene våre, men blikkstille vann, sol og bading… Ikke mye som slår det. Sjøen er spesiell for meg, og det gir meg en fred i kroppen som jeg ikke finner noe annet sted. Livet mellom linjene…
Det er dem linjene vi ofte glemmer å nevne. De som bare er der mens vi venter på noe annet. Alikevel så er det de beste øyeblikkene, hvor alt bare stopper opp litt. Smaken av sol og smaken av bringebær…
Noen av de øyeblikkene man kanskje ikke husker engang, fordi det har vært så mye å tenke på samtidig som man prøver å nyte dagene. Det er viktig å være litt her og nå. En klok dame sa en gang til meg at det bare er akkurat her og nå at det ikke er noe stress.
Det har vært et rart halvår hittils i 2020, og jeg tror vel høsten blir like rar… Så nyt de dagene du kan, der du er, og fang de øyeblikka du vil huske. Og som er gode å ta fram en mørk og kald vinternatt.
Ha fine dager i sola 🙂 Her blir det Sørlandstur i dag, til min mammas paradis 🙂
Jeg leste et innlegg her forleden dag om at lykke er oppskrytt. Hvor forfatteren skrev om at virkelig lykke sjelden forekommer og at livet er for vanskelig for dem fleste til å klare å kjenne ekte lykke.
Er det virkelig sånn? Venter vi hele tiden på de store tingene som skal gi oss den ultimate lykken? Og kommer den, eller streber vi bare etter mer?
Jeg er glad i en lat og rolig morgen, og å gå ut på tur mens det er rolig i gatene er noe som gjør meg godt. Å tusle rundt mens det føles ut som at resten av verden sover. Og nå som det er så varmt, så er det tidlige turer som er tingen for Charlie. Og mamman.
En halvtime på terrassen med kaffekoppen og nå en sliten hund, er lykken jeg trenger akkurat nå.
Bør lykke være så store ting ? Tenk om du hadde mistet alt du hadde akkurat nå, og så fått det tilbake igjen. Tenk hvor glad du hadde blitt da.
Kanskje lykken er her nå? Rett foran oss? Den roen og freden du føler nå en søndagsmorgen, er ikke det nok ? Må vi være så kravstore?
Hva med de nære, gode tingene som er rundt deg hele tiden? Som vi er så vant med at vi tar for gitt. Tenk om alt det hadde forsvunnet. Jeg tror vi må passe på at ikke evnen vår til å glede seg over små ting forsvinner.
Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet … ukjent.
Alle disse timene og sekundene som bare flyr forbi uten at vi nesten merker det, det er livet det. Hvert eneste sekund. Og jeg tror at vi ofte kan velge hvordan vi bruker tiden vår. Hva vi gjør med det, og hvordan vi omfavner den tiden vi har. Vi er vel alle på en måte ansvarlige for vår egen lykke, og kanskje vi skal slutte å lete så mye etter den. Kanskje den allerede er her ? Og at det er godt nok ?
I dag skal jeg glede meg over sol og varme og nyte en deilig og rolig søndag. Enda så nyter jeg at “resten av verden” sover, og kaffekoppen skal få seg litt påfyll.
Det er mye snakk om gress her innimellom 😛 Og spesielt når jeg fikk meldingene om at jeg var et ugress i Guds hage, og at sunt og usunt ugress skulle skilles.
Jeg tror jo ikke på at jeg er et ugress i Guds hage, og om så skulle være så er ugress hardfør og tåler en støyt, så jeg kan fint leve med det også.
Men det gresset jeg snakker om nå, som trengs å vannes og stelles, er ikke forholdet ditt til andre. Når vi snakker om at gresset ikke er grønnere på andre siden, så er det gjerne i relasjoner med ektefelle eller kjæreste. Det handler stort sett om oss selv i forhold med andre.
Men hva med forholdet vårt til oss selv?
Det gresset du bør stelle aller mest med er ditt eget. Ditt eget gress bør trives og stelles før du kan ha det skikkelig bra i en relasjon med andre. Så kanskje det er greit å gå over gjerdet innimellom, til den siden der det er grønt. Og pass på at det får det stellet og den pleien det trenger og fortjener.
Jeg snakker mye om egenomsorg, og jeg skjønner at det ikke er like lett å få til bestandig. Hverdagen tar oss ofte, og det er lettest å bare sulle med og la dagene flyte i hverandre. Nesten på automatikk.
Jeg snakker om det fordi jeg tror det er lurt. Jeg er ikke alltid så god på det selv, men jeg blir stadig bedre og bedre.
For i tillegg til å være lesbisk ( akkurat som om det ikke skulle være nok ;)), så har jeg noen helsemessige utfordringer som jeg ikke har så lett for å snakke om. Ikke så lett for å tenke på heller egentlig. Jeg vil helst at det bare skal forsvinne, så jeg kan klare det jeg klarte før. Men jeg innser mer og mer at det er noe jeg må gjøre det beste jeg kan ut av. Og her kommer den viktige biten om egenomsorg inn.
Til syvende og sist, hvem er det du alltid sitter igjen med ? Om jobben forsvinner, om venner byttes ut, ungene blir store… uansett så er det alltid en du sitter igjen med. Og det er deg selv. Hva om du da har tatt litt vare på den personen underveis, og lyttet og hørt litt på hva kroppen din forteller deg. Kanskje den personen du sitter igjen med ikke er så aller verst er å være sammen med likevel ?
Men hva om du tar på deg så mye fordi du vil fortrenge følelser og tanker? Kan det være at du bare utsetter det uungåelige? Og hva gjør egentlig det med kroppen til slutt?
Jeg gjorde det. Før jeg sto fram så var jeg travelt opptatt av å gjøre ting. Jeg ga all min innsats og tid i unger , venner og familie. Hadde jeg ikke noe å gjøre , så lagde jeg meg noe. Jeg ommøblerte stadig vekk, mala og sto i. Mest for å ha noe å henge fingrene i. Noen ganger kunne farger på veggene forandre seg flere ganger i løpet av et halvt år, og folk viste aldri hvordan møblene mine sto når dem kom innom meg. Jeg gjorde det for å bli sliten, og for å få en liten tilfredstillelse av å ha gjort noe bra. Sånn at når kvelden kom så var jeg så sliten at jeg bare sovna, uten å tenke.
Men så ble ungene større, og etter hvert så pressa det seg fram. Det tror jeg det gjør for alle etter hvert. Følelsene innhenter oss på et eller annet vis.
Det tror jeg er bra. Det tvinga meg til slutt til å se på meg selv, og til å høre på hva kroppen min fortalte meg.
Det er kjempeskummelt å sette seg selv først litt. Det er skummelt å kjenne på følelser og tanker som man lenge har unngått, og det er skummelt å ta tak. Men hva er det verste som kan skje? At du blir litt bedre kjent med deg selv? Tryggere på deg selv?
Det verste som kunne skje for min del, var å såre noen. Men igjen så var det andre jeg tenkte mest på. Hva med at jeg faktisk såra meg selv? Fordi jeg ikke evna å høre på hva jeg prøvde å si til meg selv.
For min egen del så har hele den prosessen her vært en berikelse for min egen kropp og mitt eget sinn. Og det har endt bra. Jeg har det bra med meg selv, og det gjør at andre rundt meg har det bedre sammen meg og. Jeg er mer harmonisk, gladere og mer tilfreds med meg selv og livet. Og livet er nå. Det er nå vi lever <3
Det er rart når noen blir borte fra livet vårt. Døden er rar. Det ene øyeblikket er de i levende live, kanskje syke, men fortsatt levende. Til det andre øyeblikket å dø. Til å ta sitt siste åndedrag og etterlate oss igjen med et menneske fattigere. En å savne, og en som man aldri mer får ta på eller klemme. Eller kjenne lukta til. Høre stemmen til og latteren.
Når noen går ut av livet som vi kjenner det, er det brutalt. Det er så endelig, en avslutning på en tid som aldri kommer tilbake.
Og uansett hvor mye man forbereder seg i forkant, så kan man ikke forberede alt ved døden. Følelser og tanker kommer underveis, og sorgen er forskjellig. Kanskje annerledes enn vi hadde forventet også. Men jeg tror det er lurt å snakke om døden, for det skjer jo. Kanskje det blir litt mindre skummelt om ikke det er så tabubelagt å snakke om?
Det er tungt å miste noen man er glad i. Noen man er vant til å ha rundt seg. Jeg har mistet 3 av 4 besteforeldre, og det var vondt og til tider savner jeg dem veldig mye. Det er mennesker som har formet meg, og som har vært rundt meg hele livet. Jeg blir stadig påminnet om ting vi gjorde og bare en sang kan utløse gode minner.
Og i dag ble det Mamis gardiner som fikk tankene til å vandre litt.
Tankene vandrer til tider jeg aldri ville vært foruten og mennesker jeg aldri ville vært foruten og som jeg savner veldig mye. Det er en stor forandring når bautaene i familien dør, og det blir et tomrom som ikke kan fylles. Derfor er det ekstra viktig for meg å ta vare på tingene som minner om dem og som er lagd med kjærlighet. Gardiner jeg vanligvis henger opp til jul, men i dag følte jeg det var dagen til det:)
Norge er kjent for å være et dugnadsland. Som med alle andre dugnader så kan folk deles opp i tre kategorier.
Hentet fra nett
Du har dem som alltid stiller, med et smil og med en dugnadsånd. Som forstår viktigheten og samholdet av en dugnad. Gruppen som gjør det de skal , når de skal.
Så har du gruppe 2, som syns en giro er mye enklere enn å stille opp selv.
Den 3 gruppen er de som alltid ser det for sent. “Å søren, var det i går? Nei det glemte jeg dessverre”.
Men denne dugnaden her kan vi ikke glemme, og ikke kan vi betale oss ut heller. Smitten minsker ikke med å betale ( Selv om visjon Norge prøvde seg på den tvisten) Viruset forsvinner ikke med at vi glemmer det, heller derimot. Og for en gangs skyld så må vi alle prøve å være i kategori 1. Vi bør ikke verken ha et smil eller en utprega dugnadsånd, men vi må gjøre det likevel.
Vi må gjøre det for de som er sårbare for viruset, og for helsevesenet for at de skal klare å holde hodet over vannet. Vi må vise at vi bryr oss om hverandre, med å sørge for å gjøre som vi skal. Og for en gangs skyld så er det en dugnad som du ikke skal gjøre så mye. Du skal holde deg hjemme om du er syk, være i karantene om du trenger det og holde avstand til andre mennesker. Du skal holde avstand fordi du bryr deg.
Fra FHI
Flere offentlige personer sprer konspirasjonsteorier om en legemiddelindustri som bruker dette viruset til å få penger. Og å håve inn på vaksina etterpå. Hadde det enda vært så enkelt.
Fakta, som vi vet, er jo at mennesker dør av det viruset her. Mennesker som kunne hatt mange flere år foran seg, og det bør jo være grunn nok for de fleste til å klare å følge dugnaden. Det finnes ikke “bare en eldre”. Vi har jo ingen å miste, noen av oss <3
Legg sydenturer og harryturer på hylla nå for en stund. Legg vekk ting du ikke må gjøre, som potensielt kan skade andre. Gjør det du skal, så kanskje det føles litt bedre ut om det er du som må på sykehus og oppdager at de faktisk har overskudd og plass til deg.
Til mitt forsvar så har jeg slitt med kapsulitt i skuldra over lengre tid og vært en del mer i ro. Det er sikkert ingen unnskyldning, men jeg tar dem unnskyldningene jeg får. Og griper dem med begge hender. Frozen shoulder er plutselig blitt en unnskyldning for både sjokolade og potetgull 😛 Så om du ikke har skjønt det enda, så snakker jeg om kroppen min. Og at den er litt bredere enn den var for ei stund siden.
Hvem kan motstå en sjokolade som sier at den er glad i deg lissom?
I går skulle jeg på MR, og det var inni den maskinen det gikk opp et lys for meg. Det lyset har drevet å blinka litt bak i nakken men jeg er jo lyssky så jeg lot det være bak der. Men inni MR maskinen i går så begynte det å blinke. Det var sikkert alt bråket som gjorde at det tvinga seg fram. Ikke vet jeg. Jeg prøvde å lukke øya og overse det men i går hjalp ikke det.
Jeg bryr meg ikke om vekt, jeg bryr meg om at jeg selv trives med den jeg er. Og der har ikke talla på vekta noe å si for meg, så jeg bryr meg sjelden om å se hvor mye jeg veier. Men jeg liker å være i form, jeg liker å være i såpass form at jeg slipper å pese meg oppover bakker. Mer kravstor er jeg ikke.
Men…. når jeg er redd for å sitte fast i maskinen, fordi jeg er svett og alle lemmer berører maskinen på et vis… Vel, det var da lyset begynte å blinke. Og det blinka ganske fort og ganske sterkt.. Det blinka så sterkt at jeg nesten lurte på om det var brannbilene som var ringt etter for å få meg ut 😛 Så trangt var det virkelig. Men så var jeg ferdig og jeg kom ut med glans. Ikke skjønner jeg åssen jeg skle så lett ut av maskinen, men det var en lettelse.
Og da begynte jeg å tenke etter.. Jeg blir jo mer sliten enn før, og jeg skulle vel helst ha vært i bedre form. Det er ikke det at jeg sitter rolig, for det gjør jeg sjelden og bikkja får lange nok turer. Men så har jeg en labrador og både han og jeg er jo glad i lange turer, men rusleturer. Vi rusler og koser oss. Prater og synger og lukter på alt som finnes langs veikanten. ( Charlie altså)
Egentlig så tror jeg vi begge to liker like lite å bli slitne. Den pustinga og pesinga, den er ikke noe for oss. Vi koser oss og nyter naturen og turen.
Noen ganger så treffer vi noen, som kommer blodsprengte i ansiktet og hiver etter pusten. Og er det noen jeg kjenner så kan dem si; ” Åh det er så godt å bare sprenge kroppen helt sånn at pulsen er langt oppi panna”…. Mens svetten spruter rundt dem, og den trange tightsen ser om mulig enda trangere ut..Og det behovet for å sprenge kroppen, det er lissom ikke helt tilstede hos meg…
Samtidig disse virus tider så tenker jeg at det er lurt å ikke svinge den svetta rundt seg sånn. Det er jo nesten så en må hoppe ut i grøfta når en sky av svette kommer springende. En knall rød tomat i en sky av væske ser det ut som når dem pesende springer forbi.
Og jeg må jo si at akkurat i det øyeblikket så tror jeg at jeg er den av oss som føler meg freshest. Og som definitivt lukter best.
Nå er det gått et døgn, jeg er faktisk vel ute av den maskina og tenker at det gikk jo fint. Men kanskje…bare kanskje så skal jeg begynne å rusle litt raskere. Mye mulig både Charlie og jeg har litt godt av det … Og MR maskinen, ikke minst…
Nei, jeg tror jeg holder meg til Heges lille rom. Jeg er jo Hege, ikke bare den lesba. Jeg er Hege, og dette er mitt lille rom. Mitt lille rom hvor jeg får ut ting gjennom språket og gjennom å bruke ord. Ja, jeg brenner for at mennesker skal være seg selv, og selvfølgelig så står mennesker med annen legning mitt hjerte nærmest.
Fordi jeg kan kjenne meg igjen, og fordi jeg vet hvor vanskelig det kan være. Og jeg ønsker å synliggjøre og ufarliggjøre. Jeg ønsker å fortelle andre at de er bra nok. Jeg vil være en som kan fortelle deg at det kan gå bra og det kan gå bedre enn du frykter.
Noen sender meg en melding og spør; Hvem er Hege?
Å være lesbisk karakteriserer ikke meg på noe vis, det sier ingenting om hvem jeg er som person. Det er en del av meg, men jeg er jo så mye mer enn det. Jeg er snill, distre, klønete, morsom, sta og egen, har ofte rett, omsorgsfull og samfunnsengasjert. Jeg elsker å skrive og jeg undrer meg mye. Jeg elsker at folk liker å lese det jeg skriver og at jeg kan få mennesker til å tenke over ting ved å bruke ord. Jeg elsker ord. Og jeg er veldig glad i livet. Naiv og optimistisk, og trives med det og god på å være her og nå. Kanskje litt for godt. Ikke så god på å planlegge 😛
Jeg er såpass enkel at jeg tror at verden kan bli bedre om vi kan være litt snillere mot hverandre. Respektere hverandre litt mer. Ta litt mer vare på hverandre, og ikke bry oss så mye om ulikhetene. Jeg tror egentlig ikke det skal så mye til.
Det gjør kanskje ikke at du blir mer kjent med meg, for selv om jeg er offentlig og synlig, så er jeg privat. Det er ikke så mange som er “under huden” på meg, og det tar tid før jeg åpner meg opp for noen. Det tar tid før jeg er trygg nok på noen til det.
Så lesbefrue eller Hege, jeg er begge deler, og begge deler er bra nok for meg . Selv om jeg fortsatt holder meg til at bloggens navn er Heges lille rom;)
