På minstemann. Forkjøla i en ukes tid og med smitten som øker nå , så var det greit med en test. Han grua seg så veldig og var sint for at jeg sendte minstemann i ilden. Men det gikk så bra. Var over på sekunder og ungen syns det gikk mye bedre enn forventet.
Alle dem skrekk historiene som florerer av den testen, så kan vi berolige med at den gikk veldig fint. Så da er det å vente på svar. Har ingen grunn for å mistenke noe annet enn en forkjølelse, men sikker kan vi jo ikke være før svaret er kommet.
Dager med dyna på sofaen og tv. Det er rart med det, etter at han tok testen så er det jo nesten som om vi kjenner på alle symptomer litt ekstra godt. Selv om vi ikke er nærkontakter eller i karantene, eller kjenner noen med smitte- så vet vi jo at det kan smitte fort og fra butikken for eksempel. Så en liten usikkerhet er det jo, men det er bare å vente på svar.
Det er jo en rar tid.. Jeg klarer ikke helt å beskrive det året her, men rart er et passende ord. Jeg har aldri vært mer hjemme, aldri vært sammen med mindre folk, men heller aldri hatt all den tiden med ungene som i den perioden her. Når det var hjemmeskole og det blir jo mye mer av det i vinter. For ungene mine er forkjøla støtt og stadig gjennom en vinter. Så det kan bli noen spennende måneder.
Imens så setter vi pris på at vi bor her vi bor, og nyter dem stundene vi kan sammen.
Så mens minstemann ligger under dyna, så skal frøken Hansen finne vaskebøtta og så ut på tur .
Vi lager oss en fin torsdag 🙂 Og det håper jeg dere andre gjør og 🙂
Den stemmen du har, kan ofte drukne i andre ting. Den kan drukne i hverdagsstress og blant andre mennesker som snakker høyere. Den kan drukne i frykt for å si noe feil, eller gjøre feil. Noe andre mener er feil.
Men ikke glem den. Ikke glem den stemmen som forteller deg hva du bør gjøre, og hvordan du har det best. Ikke la andres stemmer overdøve din egen. Det er viktig hvordan du har det og. DU er viktig .
Jeg har fått noen meldinger fra noen i det siste som fant et mot til å bruke stemmen sin. Som har stått fram som lesbisk, som homofil, og en som hadde turt å si i fra om homohets. Og det er så viktig at de stemmene ikke blir glemt. Stemmen som står opp for seg selv, og som sier fra hva som er greit og ikke.
For det er greit å være deg, og det er greit å si i fra hvem du er og hvordan du har det best.
Så gjelder det seg å omgi seg med mennesker som ønsker deg vel, og som bryr seg nok om deg til å ville at du skal ha det virkelig bra.
Vi lever livet vårt for så mange andre. For barn og familie ,også bryr vi oss mye om hva andre mener og tenker om oss. Vi skal ikke glemme andre, men ikke glem deg selv heller. For du er verdt å ha det bra.
Det å være glad, ha senka skuldre og nyte dagene fordi du er deg selv, og fordi du gjør ting som du selv ønsker… Ting som er rett og riktig for deg, det har så mye å si. Våg å vær deg selv- følg drømmene dine og vær den du er. Det er så mange folk som er bra for deg, og som vil deg vel. Ta vare på dem og ta vare på deg selv. Du er den du er, om du er lesbisk eller homofil.. Verdier du har, menneskesyn, humor.. Ditt er ditt.
Og velg deg folk som aksepterer deg som den du er. Velg deg folk som setter pris på DEG.
Jeg er sikker på at de rundt deg også setter pris på at du har det bra, og er lykkelig. Fordi at den vi er, sånn innerst inne, den personen lyser igjennom. Og har du det godt med deg selv, og godt i hjertet- så ser de rundt deg det. De menneskene som er glad i deg, de ønsker jo at du skal ha det best mulig.
Og du ønsker jo å ha det best mulig. Livet er for kort til å ikke unne seg gleder, og den aller største tror jeg er å være seg selv. For med det så finner du de riktig folka, og du finner deg selv. Det gir en trygghet og en ro som er ubeskrivelig.
Så tror jeg, at vi lager litt mer styr inni vårt eget hode mange ganger. Vi lager problemer som kanskje ikke er der, basert på frykt og usikkerhet. Erfaringen min er at andre ofte tar ting bedre enn hva jeg har trodd i forkant. Og mine folk , de vil jeg skal ha det bra <3
Barn har aldri bedt om å komme til verden, og velger ikke familien de er født inni. De små kroppene er helt prisgitt oss for hvordan barndommen deres skal bli. Dem er helt prisgitt at vi er foreldre som gir kjærlighet, og som bryr seg og tar vare på dem.
Dem er avhengig at vi tar dem i hånda og viser vei. Lærer rett og galt, og lære dem verdien de har. Og verdien har de uavhengig av om foreldrene holder sammen eller ikke. Det er aldri deres feil, og hvorfor skal vi late som det er det ? Vi må sørge for at ungene ikke føler noe skyld i noe av det som skjer mellom voksne.
Barn føler skyld. For det de ikke har skyld i . Jeg har fem barn og har hatt annenhver uke barn i mange år. Og det er ikke deres feil, så da er det vår jobb som foreldre å gjøre ting så enkelt som mulig i noe som kan være vanskelig.
Fokusere på at vi er glad i dem, og kommer det bonusmammaer og pappaer i bildet, så tror jeg det er lurt å fokusere på at det er flere som er glad i dem. For ingen kan ha for mange som er glad i dem rundt seg.
Min eks sin kone er en av mine gode venner, og barna de har sammen, betyr også mye for meg. Og det gjør jo ting veldig mye lettere. Men vi kunne ha valgt å ikke bli kjent, vi kunne valgt å holdt avstand og kun hatt kontakt med hverandre om det som gjelder ungene. Men da hadde jeg faktisk gått glipp av å bli kjent med en utrolig nydelig person som jeg er blitt veldig glad i.
Men jeg tror helt ærlig at ungene har så mye bedre av at foreldrene samarbeider og har en god tone. Og det bør de aller fleste klare. Ungene er tross alt født på et tidspunkt og en gang så var dere to om det. Da bør det være mulig å bite i seg litt, bære over med ting. I allefall når det gjelder barnas trivsel og oppvekst. Det er noe som kommer til å berøre ungene resten av livet.
Det som er fint her da, er jo at ungenes bonusmor er blitt en som jeg bryr meg veldig mye om, og som jeg er oppriktig glad i . Vi kunne valgt å ikke blitt kjent, men heldigvis så gjorde ble vi det. Og det gir en så god grobunn når vi deler unger annenhver uke. Og vi stoler på hverandre.
Det er flere som har sagt at det er unikt og ikke helt vanlig å ha en god tone med ekser og nye familier, og det syns jeg er utrolig rart. Så lenge det er barn i bildet så syns jeg det er rart. For å ha et greit forhold med den andre forelderen tror jeg er alfa omega når ungene vokser opp. Det handler vel kanskje litt om å gjøre det beste ut av det som er … Ta det som det er, og bite i seg mye av det som irriterer og som man kanskje ikke liker så godt.
Og du bør jo ikke like den andre, men lat som det da. Og kanskje blir du overrasket og liker dem nye som kommer inn i ungenes liv? Det er jo mennesker ungene vil huske fra barndommen som noen nære, og hat tror jeg det aldri kommer noe godt ut av.
For en gang så har du jo mest trolig likt den andre, og har du da barn, så kom det også noe veldig godt ut av det:)
Tenk hva ungene lærer av det. Jeg har fem fine gutter , og det skal godt la seg gjøre at ikke en av de blir skilt en gang i fremtiden. Da håper jeg at de har lært å ta vare på hverandre oppi alt, og gjøre ting best mulig for eventuelle barn som er i bildet.
For det er egentlig ikke så vanskelig å være litt snillere mot hverandre. Det bør i allefall ikke være det.
Og for min del så har det bare åpnet opp for flere venner, og en enklere hverdag for ungene.
Det har vært stille på meg i helga. Og det er ikke alle dager jeg blogger, og det er greit det og. Men jeg får jo meldinger med spørsmål om alt er bra når det er stille .. Jeg er jo ikke så ofte stille, og har som regel noe på hjertet.
Nå er det November 2020 og et rart år begynner å nærme seg slutten. I dag er en typisk høstdag med regn og blåst, og vær til å være inne i. Etter en fin helg, som ble feiret på ekte korona vis. Ungene hadde sine nære på Halloween med grilling i hagen og litt skumle effekter.
Da måtte selvfølgelig mamma kle seg ut og. Jeg syns jo Halloween er like moro som ungene… om ikke mer. Jeg blir 10 år med en gang og syns det er superartig med det skumle og det å kle seg ut.
Det er veldig mange som ikke liker halloween, og jeg kan forsåvidt forstå det, men samtidig så er det noe som skaper glede- og det skal vi ta vare på tenker jeg. Og er det noe som trengs i den tiden her, så er det å ta vare på gleder. Ta vare på de menneskene som gjør deg godt og gjør bra ting med dem. Og ta vare på de sjansene til å gjøre fine, morsomme ting.
I dag er det innekos her med fyr i peisen, og unger som er snørrete. Forhåpentligvis bare etter å ha vært en del ute i helga, men vi må jo også følge restriksjoner og være sikre på at de er friske før skolen. Så da blir det en lat mandag i skogholtet her, med morgenkåpe og pysj i et ruskete høstvær.
Tar du vare på de gledene og øyeblikkene som er, de gode tingene….. de nære tingene kanskje , så blir den mørke høsten og den rare tiden vi er i , muligens litt lettere. Bra folk skal man ikke kimse av. Folk som er glad i deg, skal man ikke kimse av. Og selv om vi ikke kan treffes mange, så kan vi treffe noen.
Jeg har folk rundt meg som jeg er så utrolig glad i, og som gjør både mørketid og høst til en fin tid, virus eller ikke.
Ha en fin mandag, og når været og mørket og virus herjer rundt.. så husk ..
Som de sier på , vårt lille land. “Det er fem millioner historier i landet vårt”
Jeg har alltid vært litt filosofisk og husker når jeg var mindre og satt i baksetet på bilen vår. Da titta jeg på alle andre som kjørte forbi og lurte på hva deres historie var. Jeg lagde meg egne historier om folk jeg så, og gjorde meg opp en tanke om hvordan livet deres var. Om de var gift, alene, hadde barn og hva de jobbet med. Hva de likte best å spise til middag, og hva de gjorde på fritiden.
Det tar jeg meg i å lure på i dag og. Ofte kan jeg se på mennesker jeg ikke kjenner og ta meg i å lure på hva som er deres historie. Hva som gjør at noen går med en konstant bekymringsrynke i panna, eller hvorfor noen ser så triste ut eller glad og lykkelig. Hva gjør at akkurat den personen føler akkurat som han gjør.
Er det mennesker som er syke, og som har litt å slite med- så lurer jeg på hva som har skjedd i deres bakgrunn som kan ha vært en medvirkende årsak til det. For det vi er igjennom i løpet av et liv, det setter seg både i kroppen og i sinnet vårt, også er det litt opp til hver enkelt av oss hva vi velger å gjøre med det. Og jeg håper de fleste velger å leve. Sånn ordentlig leve. For det som er viktigst, er her og nå.
Men at historiene våres berører oss er ingen hemmelighet, og det vi har opplevd, bærer vi med oss gjennom hele livet. På godt og vondt. Og det gjelder å lage gode øyeblikk, fange gode øyeblikk. Det gjelder å lage gode minner med ungene, for det som skjer når de er små- vil de også ta med seg hele livet deres.
Kanskje det er viktigere enn noen gang å lage gode minner nå, i en tid som kan være skremmende for mange. Mange har kjent på frykt det året her, og gjør det enda. Så lag de gode tingene litt bedre, og grip det du har og det du kan <3 For Korona eller ikke, ingen av oss vet hva morgendagen vil bringe.
Vi kan ikke vente med å leve til viruset er borte. Tenk så mange dager vi har gått glipp av da. Selv om du må tenke litt annerledes, så er det alltid gode øyeblikk å gripe uansett. Kanskje vi bare må endre tankesettet litt, en periode til.
Håper dere får en fin fredag og en god helg 🙂
Nyt den og bruk den på den måten du kan akkurat nå .
Med høsten så kommer det ofte mye sykdommer, men i år så er det jo fortsatt en ting det dreier seg om. Det er fortsatt det samme viruset som herjer, og smittetallene øker igjen i stort omfang.
2020 er et år vi aldri kommer til å glemme. Det er året hvor vi alle fikk kjenne på en ny redsel og en frykt for noe ukjent. Noe vi ikke viste hvordan ville bli eller hvordan det ville utvikle seg. Vi har måtte gi avkall på mye som vi ellers er vant med å gjøre. En frihet som vi kanskje knapt tenkte over at vi hadde.
Men nå tror jeg de fleste av oss er klar over hvilken frihet vi har hatt. Frihet til å gå på konserter og festivaler, til å være sammen med hvem vi ville- når vil ville. En frihet til å klemme folk, uten å tenke over at det var noe skummelt på noe vis. Frihet til å feire Pride med tusenvis av mennesker.
Og jeg lurer på når ting vil bli som normalt igjen… Og vil det bli det ?
Vil verden bli sånn som vi kjente den, eller er det en tid før og etter Covid-19?
Når jeg spurte ungene hva de syns har vært mest annerledes det året her, så var det at de savner å ha mange på besøk, savner halloween og bursdager som før, og fotballkamper.
Spør jeg meg selv, så er det å ha mulighetene. Til klemmer og til den nærheten til folk jeg er glad i . Det verste syns jeg er å ikke gi folk jeg treffer , som jeg er glad i , en klem. En lang og god klem. Og jeg som ikke trodde jeg var noen klemmer….
Jeg tror verden vil bli mer normal, men samtidig så tenker jeg det blir en før og etter tid. Jeg skal huske på det jeg ikke har fått gjort det året her, og jeg skal huske på hvor utrolig mye jeg setter pris på de helt ordinære tingene i hverdagen, ting jeg alltid har tatt for gitt.
Verden rasa litt sammen i år..
At det sosiale livet vårt blir berørt på den måten det gjør, er en stor ting for mange. Selv for meg som ikke alltid er den mest supersosiale.
Eldre mennesker har blitt berørt i stor grad, og jeg vet flere som nesten ikke har vært utenfor døren siden mars. Og som er ensomme og isolerte. Mennesker har ligget alvorlige syke på sykehus uten mulighet til å ha familien hos dem. Det har blitt utrolig store konsekvenser av den pandemien her.
Det er en stor inngripen fra regjeringen å omtrent si hvem vi skal være sammen med og hvor mange i løpet av en uke. Men når det føles så alvorlig og stort, så skjønner jeg jo hvor godt vi egentlig har det. Hvor stor frihet vi har, og hvor godt vi har det når det blir det største problemet.
Jeg, som mange andre, er så lei, og jeg skulle så ønske verden var normal igjen. Likevel må jeg minne meg på at det er dager det her og. Det er hverdager og helger, og livet som går uansett. Og jeg har mine nære folk rundt meg, og noen nærme har jo blitt enda nærmere den tiden her. Fordi man er mer sammen enn ellers.
Mine nærkontakter er blitt mine faste holdepunkt den tiden her, og jeg er jo så utrolig glad for at jeg har dem <3
Så alt i alt, så er jeg jo ganske heldig. Jeg har folk å savne, og jeg har folk å være sammen med.
Så håper jeg, at det kommer en tid hvor konserter og festivaler og samlinger med alle man er glad i, blir normalt igjen <3 Og det- det gleder jeg meg til .
I den tiden her hvor mørket kommer mer og mer, så er de timene med lys og sol så gull verdt. Og det gjør noe med kroppen og sinnet. Det gjør noe med humøret og.
For uansett hvor kjipt det er med Korona og restriksjoner, så er det så mye bra og. Det er mye som ikke er avlyst, og det er mye vi fortsatt kan glede oss over.
Å gå turer, spesielt i det været her, gir meg så fred i kroppen og glede ikke minst. Og forhåpentligvis en sliten og fornøyd tenåringshund..
Jeg liker å rusle rundt å filosofere over livets rare greier, og nyter fargespillet som er rundt nå. Det er så utrolig fint og det lukter så godt av høst og frisk luft.
Høsten er den fineste årstiden uansett hvor vond kroppen er. Frisk luft og litt glede i hverdagen er helt innafor. Får nyte det som nytes kan i en ellers veldig merkelig hverdag.
For livet, det kommer i alle former og hvem vet hva en dag kan bringe av gode øyeblikk. Når de kommer, så er det bare å fange dem og puste inn. Så sånn innimellom lege og fysio og nav, så nyter jeg dagene så godt jeg kan. For jeg vet jo at den dagen som er nå- akkurat den kommer ikke tilbake.
Jeg kan velge å grave meg ned, eller jeg kan velge å reise meg opp. Og i dag så er det opp som gjelder. Gode folk i livet mitt og med så fin natur rett utenfor døra:) Nei, livet er ikke det verste man har.
Oppturer og nedturer vil det alltid være, og gode øyeblikk finnes også alltid.
“Alle disse dagene som kom og gikk, ikke viste jeg at det var selve livet”.
Jeg er ganske positiv person, som prøver å se det positive i det meste, men nå kapitulerer jeg litt. Møte med Nav er noe som setter meg helt ut, og er det noe jeg kunne ønske meg nå, så er det å ikke måtte ha noe som helst med nav å gjøre. Jeg føler meg liten og jeg føler meg tråkka på i et system som i utgangspunktet er lagd for å hjelpe meg.
Det er så utrolig nedverdigende og jeg har lyst å bare grave meg ned og våkne når jeg er frisk og i arbeid med lønn. For det her gjør meg ikke bedre i psyken i allefall. Men jeg har barn og familie som gjør sitt beste for at jeg skal komme meg gjennom noen tøffe måneder uten å gå helt i kjelleren, men skal det være sånn? Er det derfor jeg har betalt skatt i alle år? For å ikke være verdt en dritt når sykdom rammer?
Usikkerhet økonomisk er en ting, og ganske ille i seg selv, men følelsen av å være så liten i et system som jeg ikke har noen ting å si i, er det verste. Følelsen av å bety så lite at det ikke er verdt å høre på meg engang. Man betyr ingenting i møte med et nav system. Absolutt ingenting ! Det virker som vi ikke er mennesker, bare et lite stykke papir. Det er fullstendig overkjøring fra nav sine ansatte, og det må være så provoserende også for fastleger som ikke blir lyttet til i det hele tatt.
Følelsen av at ingen egentlig hører hva jeg sier, den er vond. Ingen hører hva legen min sier. Ingen r interessert i å høre heller. For dem så er jeg bare en brikke i et puslespill dem vil pusle fortest mulig ferdig, og legge vekk.
Bilde fra nettavisen og dagbladet
Nå skal det sies at jeg har en saksbehandler jeg liker veldig godt, men det hjelper lite når saken min kræsjer med hennes ferie og lokale omplasseringer på deres kontor.
Jeg er blitt en kasteball i et system som for meg virker helt håpløst og så utrolig tungvint. Noen tar ferie, noen må akutt omplasseres og saken min blir overtatt av noen som aldri har snakket med meg, eller tatt seg bryet med å lese søknaden skikkelig heller. De gjør sine egne vurderinger uten å ta hensyn til meg, min lege eller angående hva som egentlig feiler meg.
Hver gang jeg ber om kontakt, så er det en ny som tar telefonen og jeg må begynne på scratch.. For min journal virker det ikke som om noen leser.. Kanskje det er teknisk feil hos dem også?
Viste du at Nav har en egen scanning avdeling ? Noen papirer skal rett dit, sendes pr post og så scannes av noen som er ansatt for kun å gjøre det- så skal de sendes til rett saksbehandler. Og som sist hos meg nå, så var det noen som ikke gjorde jobben sin og papirene fra legen forsvant …..igjen!
Så skal jeg fylle ut papirer som må gjøres elektronisk og for 3 dagen på rad så er det teknisk feil . Jeg ringer og spør om jeg kan komme ned isteden, men nei jeg må ha tålmodighet og prøve på nytt. Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig i 2020.
Og det her er til å dra av seg håret av. Jeg blir frustrert og lei, og føler jeg stanger hodet i veggen av så kompliserte svar at jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre …
Så leser jeg om en lege, som ser hvor mye skade nav systemet kan gjøre . Så mye skade at det faktisk ofte kan ta lenger tid å komme tilbake i jobb, for enden på visen er at mange av pasientene er skakk-kjørte psykisk etter mange nav runder. Saken kan du lese her . Så er det en lege som ser det, og han tør å si fra. Han ser hva det her gjør med mange mennesker og hvordan NAV reagerer på det, er helt hårreisende.
Jeg går ikke på enkeltpersoner her, selv om jeg kunne sagt mye om enkelte jeg har hatt kontakt med og, men jeg ser at det er systemet som svikter og at de ansatte mange ganger er like fortvilet fordi de ikke når fram. Nav lege, som aldri ser pasientene, har en myndighet til å overkjøre alt av pasienter, leger og spesialister.
Vi er fem millioner mennesker i det landet her, med ulike historier, og det går ikke ann – på noe som helst måte og ta alle over en kam. Det går ikke å behandle en søknad om et menneske uten å se mennesket bak. Være interessert i mennesket bak.
Noe må gjøres med det systemet her, for det skaper bare mer sykdom og enda lenger sykefravær hos mange. Dette er IKKE veien å gå for å få folk ut i arbeid, noe de aller aller fleste av oss virkelig vil…
Hva gjør det med mennesker å få være så lite sammen med andre mennesker ? Å få innskrenket friheten sin på helt ordinære ting som er viktig for en god livskvalitet.
Hva gjør det med ensomme som kanskje mister det lille nettverket de har?
Jeg skjønner ikke helt greia her, det må jeg innrømme. Men jeg skal følge anbefalingene, så det er sagt, også håper jeg at det er noe de som regjerer skjønner som ikke jeg skjønner. For jeg syns det er rart… Det er rart at jeg ikke kan treffe mine 8 nære til en hjemmemiddag mens 50 kan ha julebord i et lokale. Det er rart at bussen sønnen min kjører til skolen, er stappfull, men han kan ikke møte dem på fritiden. Minste kan spille fotball med mange kohorter fra ulike skoler, men jeg kan ikke be 8 av dem jeg vanligvis er sammen med hjem. Jeg får ikke det her helt til å gi mening.
Kanskje det er sånn at det tenkes at det sosiale livet er enklest å begrense, og koster samfunnet minst? Men gjør det virkelig det? For hva blir kostnadene av følgene her?
De sier vi skal gjøre dette så vi kan ha en mulighet til å feire jul med storfamilien, og ja jul er viktig den. Men hva med alle de andre dagene? Det er livet det og, og mennesker er alene og ensomme da også. Ikke bare ved juletider.
Når femti stk møtes på et julebord, og promillen stiger, så følges ikke den meteren. Det sier seg sjøl. Og det er litt provoserende at julebord og firmafester sees på som en nødvendighet. Men å treffe sine nære og kjære fra samme sted, og mennesker som du stoler på, det går ikke om man er fler enn 5 gjester.
Vi skulle ha en samling til helga, som vi har avlyst. Vi skulle være 13 stk fra vårt lille sted, der smitten er svært begrenset. Sunn fornuft sier meg at det skal gå helt fint, da det er foreldre til barn som mine barn er sammen med. Likevel så er det vist ikke lov. Og jeg forstår det ikke helt.
( Dette er forklaringen hentet fra tv2 nyheter)
Jeg forstår at det må gjøres noe med smitten da den har økt veldig og er en fare for veldig mange mennesker. Men jeg forstår ikke prioriteringene.
Jeg forstår at helsepersonell står foran en tøff høst og vinter, og at vi må prøve å begrense antall innleggelser så godt som mulig. Men kanskje det da må innføres litt mer omfattende restriksjoner? Kanskje det i år ikke er nødvendig med julebord heller ? Eller den store firmafesten?
Jeg er redd det her går enda mer utover den gruppen vi egentlig skal beskytte. At det blir enda mer ensomhet og isolasjon utover. Mer frykt og mindre nærhet blant mennesker. Og jeg er redd for konsekvensene av det.
Når grensen blir så klar som på 5 gjester, blant alle aldersgrupper, så er det noen som vil bli holdt utenfor. Og hva med den som det ikke er plass til ? Er det rom for sunn fornuft her , eller er antallet satt og skal følges ?
November er en tøff måned for mange, og det er kanskje viktigere enn noen gang at vi prioriterer riktig. Se dem som blir stående utenfor også. For det kan også gi alvorlige følger.
Og er du en som blir stående på utsiden, våg å si fra <3
I går ble det en stor sak i mediene hvor en Kristiansund spiller kalte Vålerenga treneren for en “Jævla soper”. Jeg forstår at idrett og konkurranse lager temperament, men det må gå ann å bruke hue litt likevel. Det er så mye banneord å bruke, at det må være mulig å bruke et som ikke går på personer.
Jævla homo, og jævla soper, er fortsatt skjellsord som brukes overalt i samfunnet vårt. Jeg tror mange tenker at vi er lett krenkbare som reagerer på det. Men det er ikke saken.
Saken er at så mange skeive mennesker fortsatt opplever hets og rasisme og diskriminering. Også i Norge. Mennesker blir spyttet på og slått ned, fordi de er homofile eller lesbiske, eller transpersoner. Folk blir ledd av og hånt fordi de elsker “feil” person.
Det er ingen hemmelighet at fotball er en machoidrett, og kanskje ikke det enkleste sted å stå fram som homofil. Og fotball Norge har tatt store grep her, derfor mener jeg det må slås ned på når en spiller i beste sendetid, roper Jævla soper. For som Norges fotballforbund nå sier ;
Så bør det kanskje følges også. Ingen vet bedre enn en som er skeiv, kanskje skjult skeiv, hvor mye de ordene setter seg. Jævla soper er et uttrykk som forteller at homofili er noe du kan kalle andre du er sinte på. Jævla hetero klinger lissom ikke like bra, men det er akkurat det samme.
Så mange unge mennesker har disse spillerne som forbilder, og da gjelder det å være seg sitt ansvar bevisst. Tenk litt over hva som formidles, til og med i kampens hete. For noen tar det til seg, og det kan være en fotball kompis av deg også. Og det bør også tilskuere tenke på. Jeg har også hørt en forelder rope “Jævla dommerhomo”, under en barneidrettsfotballkamp.
Å såre andre er ikke kult, å dømme andre er ikke kult !
Det er INGEN skam i å være homofil, lesbisk eller transperson. Det er INGEN skam i å være seg selv. Kjærlighet er ingen skam.
Å såre andre er ikke kult! Å dømme andre er ikke kult !
