Jeg bor helt nærme skogen, og jeg elsker det. Det er godt med stillhet, og med frihet som ikke jeg hadde fått på et boligfelt eller i en blokk eller rekkehus. Det er ikke helt meg, og jeg nyter livet på landet. Og opplevelsene står i kø. I dag tidlig så var det dette synet som møtte oss på utsiden av døra.
Det er jo stas. Det er jo litt morsomt når eldstemann ikke rekker bussen fordi det er elg utafor døra. Og på høsten her så er det helt dagligdags. Når er elgjakta i gang, så regner med Elgfrid og Edgar søker tilflukt her hos oss. Og det skal dem få lov til.
Vi har hatt villsvin her, ( det var ikke like stas), og rev og grevling, hønsehauk og masser av rådyr.
Jeg syns det er fint at ungene får med seg opplevelser som det her. Sjøl har vi jo Charlie som er en labrador på halvannet år.
Så har vi pusekattene Tomine, Trine og Magnus.
Snakk om å fylle dagene med glede 🙂
Jeg tror ungene har godt av å oppleve gledene ved å ha dyr, vi koser oss masse med de gale dyra både på innsiden og utsiden av hjemmet vårt. Selv om det betyr å komme litt for sent på skole og jobb innimellom 😉 Og selv om det betyr å finne dopapir utover hele stua fordi Charlie har kjeda seg litt, eller selv om huset er fullt av hund og kattehår- hele tiden.
Det er så mye fokus i dag på å ikke være seg selv. Helt fra barnehagen så forteller andre deg hvordan du skal oppføre deg, og miljøet rundt forteller deg hva du skal spise og hvordan du skal kle deg.
(Hentet fra nett)
Fra ungene er små på helsestasjon så er det en vekt og måle kurve som skal følges, størrelsen på hodet, sovemønster og hvor mye de klarer. Jeg forstår at det er for å oppdage avvik, men det er så voldsomt alt. For uansett hvor mye vi prøver så blir jo ikke mennesker like. Og det er jo det som er så fint. Vi er ikke skapt til å være like.
6 åringer skal sitte pent på skolen. Og årene på barneskolen er preget av å lese så og så mange ord i minuttet og å regne som gjennomsnittet. Du skal sitte pent og høre, uten for mye armer og bein, men ikke for rolig for da kan det være noe galt. Du skal ikke bråke, men heller ikke være for rolig. Du skal være engasjert, men med innestemme.
Jeg har fem barn, og har vært igjennom noen år med unger på barneskolen, og jeg syns det er skremmende hvor mye den a4 boksen gjelder og teller. Og det blir mer og mer. Hvordan skal man finne seg selv når alle andre skal fortelle deg hvem du skal være hele tiden? Og hvorfor er det aldri bra nok ?
Media og blogger og sosiale medier er fulle av tips og råd om hvordan du skal få kjæreste, hvordan du skal få bra jobb, hvordan du skal se ut og kle deg. Men følger man alle dem “tipsa”, så er man jo ikke lenger seg selv. Og det er jo det vi bør hylle og jobbe for. For det er jo da vi har det best.
Jeg tror vi som foreldre har en kjempejobb å gjøre her, for uansett hva miljøet rundt forteller, så er det holdninger hjemmefra som er viktigst. Det er grunnpilaren i hvordan ungene dine føler for seg selv.
Hjemmet skal være den tryggeste plassen, og hjemmet skal være en plass for å være seg selv.. Og kanskje hvis vi investerer nok i det hjemme, og lar ungene få være bra nok- og få være hvem de er, så kanskje de klarer å stå i mot noe av det presset som er i dag. Kanskje dem da innerst inne får en styrke som gjør at de vet at de teller, og at de har verdi og at de er bra nok !
Det er jo mye psykiske problemer blant unge voksne i dag, og jeg lurer jo litt på om det kreves altfor mye av dem. Det er lissom aldri nok. Det er aldri bra nok. Og hvorfor holder det aldri ?
Sintef rapporten ( Den kan du lese her) , viser at unge mennesker er redde for å være skeive og redde for å stå fram. Og det tror jeg er på grunn av alle forventningene de har om hvem og hvordan de skal være. Det er lissom aldri nok å bare være seg selv. Og det bør det være!
Det bør være rom for at vi er ulike, og det bør være rom for å bevare det som er deg, og meg. Fordi vi er som vi er, og uansett hva andre forteller deg, så er det du selv som skal ha det best med deg. I livet ditt så er du hovedpersonen. Og du er mer enn bra nok !
Det er søndag, og det er helt ny dag. Ungene ligger strødd på sofaen her med dyner og tv og rester fra lørdagsgodt og det er akkurat slik en helg skal være. En liten pause fra hverdagen.
En ny dag er litt som en ny skrivebok. Med tomme ark. Også er det litt det samme som når jeg starter å skrive. Det er ikke alltid resultatet blir som planlagt. Livet er vel litt uforutsigbart og ikke alltid lett å planlegge. Noen ganger er det kanskje best å bare følge strømmen litt. Go with the flow, og tenke at det blir som det blir nå.
Man skal ikke kimse av en ny dag. Med så mange timer og sekunder til å oppleve nye ting, og til å fylle med opplevelser.
Det innlegget her starta jeg på i går, men så skjedde det mye, og dagen ble ikke som planlagt, så innlegget måtte ligge og jeg fikk ikke gjort ferdig. Men i dag prøver jeg på nytt, for det er jo det samme i dag. En ny dag.
Nye muligheter, og nye timer. Og det er ikke sikkert denne dagen blir som planlagt heller, men den blir som den blir 🙂 Og jeg skal gjøre det beste ut av den.
Kanskje det er noe med å gripe dagen. For akkurat den dagen i dag, den kommer jo ikke tilbake . Jeg tenker at det alltid kan finnes ting å sette pris på og glede seg over hvis man bare tar seg tid, og lar seg glede seg over de små tingene.
Ha en fin dag og en fin uke 🙂 Og gled deg over det du kan <3
Jeg har bursdag i dag, og har rundet 42 år. Det er rart å være voksen, men også fint. Jeg tror 40 åra er et fint tiår, og den tryggheten som kommer med å bli “voksen”, den ville jeg ikke vært foruten. For det er godt å gi litt faen. Det er godt å komme dit hvor jeg ikke bryr meg om hva alle andre mener og tenker om meg. Jeg liker meg, og det holder det 🙂 Så har jeg jo fantastiske venner og familie som også liker meg. Bedre blir det jo ikke .
Så bursdag er stas. Ikke har jeg noe behov for å lyve på alderen. Jeg lyver ikke på vekta lenger heller , for jeg har kommet fram til at det er meg. Og sånn er det.
Mine 42 år har inneholdt mye forskjellig, og jeg angrer ingenting. Det som har vært, har ført til at jeg er den jeg er i dag. Det har ført til fem så utrolig fine gutter, og så mye bra som jeg har i livet mitt.
Ei spurte meg i går om jeg hadde noen tanker og mål for mitt 42 år.. Og jeg er jo ikke så god på å planlegge, men jeg tenker at det jeg vil mest er å ha det gøy. Fordi det er moro å danse på kjøkkenet når jeg lager middag, og det er moro å le samme folk jeg er glad i. Jeg vil gjøre enda litt mer av det jeg har lyst til, sammen med folk som gjør meg bra, og som jeg gjør bra .
Det har skjedd flere triste ting det året her, og det setter ting litt i perspektiv. Det er virkelig noe med å leve mens man lever. Gripe øyeblikka litt, hverdagene og ikke vente på ting. Da kan det vel ofte hende at det vi venter på aldri vil skje. Så å leve i nuet, være her og nå, det skal jeg gjøre mer av dette året.
På tavla vår i dag så står det ;
For oppi alle voksenlivets hverdager, så går det ann å ha det gøy. Hverdager kan være gøy det også. Og det er jo dem vi har flest av. Men i dag er det lørdag, sønnen skal lage hvalbiff til hele familien og vi skal være sammen, og være her og nå . Og det, det er den beste feiringen av min bursdag.
Det er også verdensdagen for psykisk helse i dag, og tema i år er “SPØR MER” med fokus på barn og ungdom. Og det tror jeg vi alle kan ta med oss i dag og videre. Spør hverandre hvordan det går, og lytt og se. Alle fortjener å bli sett. Ha en fin dag, og ta vare på hverandre og tenk litt over hvordan du kan gjøre dagen litt bedre for noen andre 🙂
“Jeg ønsker… at du og jeg er samme, at vi ser hverandre for den vi er”..
Den sangen her er så fin, og tenk om verden kunne vært sånn. Tenk om ingen brydde seg om rase eller legning. Tenk om ingen dømte hverandre for den man er. Tenk om ingen dømte deg for hvilken legning du har, eller hvor du er født. Tenk om alle kunne bry seg om og ta litt mer vare på hverandre.
Feie litt mer for egen dør kanskje og ikke bry seg så mye med hvordan alle andre lever.
Tenk om alle bare kan få lov til å være den man er, så lenge man har det bra og ikke skader noen.
Det er lov å drømme, og det er lov å ønske seg en litt bedre verden. Det er lov å drømme om at ikke innboksen min er full av mail som forteller meg at den jeg er ikke er greit. Det er lov å drømme om en verden som hjelper hverandre uavhengig av grenser. Fordi det til syvende og sist er mennesker, som trenger hjelp.
Jeg skulle ønske.. at vi , som han synger over her, kan se hverandre som dem vi er. Som dem menneskene vi er. For vi er ikke så ulike.
På vei fra en god venn i går så fant jeg det fargekartet her på bakken. Og det måtte jeg stoppe å ta et bilde av. For det her er jo sånn verden er. Like vakker, med et mangfold av farger. Og det bør vi jo sette pris på.
Det er mye fordommer, og det er mye hat. Og jeg forstår ikke helt hvor alt hatet kommer fra, men jeg tror at hat avler hat. Jeg tror fordommer går i arv, og at vi kanskje som voksne må være litt mer bevisst våre holdninger. For om noen er annerledes enn deg, så bør ikke det være negativt. Annerledes er fint det og.
Så med en sang verdt å høre på, så ønsker jeg dere en god helg <3 Vær snille mot hverandre, det er ikke mer som skal til noen ganger.
Jeg ser ikke på Paradise hotell, men jeg får jo med meg det som står i media, og jeg har prøvd å se på det. Det ble et stort nummer og store overskrifter i avisene over at Maria Moen Nordli fikk oralsex på tv. Uten dyne, til alles skue, og hun mener det er en del av en kvinnekamp. For at kvinner skal bli mer trygge på seg selv og eget underliv og hevde sin egen rett til god sex…
Er det sånn vi ønsker at barna våre skal se på sex? Har du lyst så har du lov, uansett hvem som ser på? Drikker du litt for mye, så ha sex med hvem du vil , bare du har lyst? Offentlig eller ikke .. Kvinnekampen forsvinner litt for meg her…
Mister ikke det noe av den magien og det helt spesielle som skal være mellom to som elsker hverandre? Er ikke sex best med noen man er glad i ? Er det ikke den personen du er glad i som skal være den du er trygg for når det kommer til sex? Eller må man være det for hele Norge for å bevise tryggheten?
Skal vi oppdra ungene til å tenke at sex er like vanlig som å spise frokost, og at du fint kan hoppe til sengs med en du har kjent i en time? Hvor blir det da av spenningen, og nærheten og den ekteheten som kan være mellom to mennesker?
Maria Moen Nordli sier at det er viktig å være trygg i sin egen kropp og i sin egen seksualitet. Og det er jeg enig i, men er dette måten å bli trygg på ? Det er vel litt andre verdier som bør være på plass for at man skal føle seg trygg i seg selv?
Det er unge jenter og gutter , som ser disse menneskene på Paradise hotell som sine forbilder. Hvor alt fokus er på utseende omtrent , og flørting og sex.
Og vi har et samfunn med mye fokus på sex. Det ser jeg jo også på meldingene jeg får, av godt voksne mennesker, som kun ser på det å være lesbisk eller homofil som noe seksuelt. Er sex tatt litt ut av kjærligheten? Eller er kjærligheten tatt litt ut av sex?
Kanskje jeg er gammeldags, men jeg mener at det er best med en du er trygg på, og en du er glad i, og en du kan bruke tid på. Finne ut hva hverandre liker og være med den som ønsker deg godt kanskje ? Som du ønsker godt? Noe som er for dere to, ikke hele verden kanskje?
Kanskje verden forandrer seg fortere enn jeg klarer å få med meg, men jeg er ikke så sikker på om jeg liker den utviklingen helt. Ja man skal være trygg på seg selv, og i seg selv, men det skal man være uansett form og størrelse og legning. Og det bevises ikke med sex.
Jeg tenker jo at ikke vi må glemme det som skal være litt spesielt og unikt, og det som kan være noe bare to mennesker deler. For det- det kan være veldig fint og spesielt det.
Noen dager så er det ikke så lett å se alt det positive, for det er ikke alle dager som er bra. Ikke hos meg heller. Det er det ikke hos noen.
Det vil alltid komme dager som er mindre gode, og triste. Dager hvor du er lei og har bare lyst å ligge under dyna. Dager hvor du ikke ser de samme gledene som du kanskje vanligvis gjør. Dager hvor det skjer kjipe ting. Og dem dagene, de slipper vi ikke unna noen av oss.
Men så er det noe med å ikke bli under dyna. Ikke bli i det mørket som kan komme i kjølvannet av andre ting, eller som kommer alene. Det er noe med å bruke litt tid på å grave seg ned , men så er det så viktig å prøve å grave seg ut igjen også. Ta dyna til siden, slipp inn sola, og ta et skritt om dagen. For uansett hvor kjipt ting føles, så kommer det andre stunder igjen. Det gjør virkelig det.
Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om mennesker som er deprimerte, og som har helt andre årsaker til å ikke komme seg opp. Men jeg snakker om det mørket som kommer over alle innimellom, og som også kan føles så utrolig vanskelig å komme ut av, men som er helt normalt i perioder i livet.
For livet er ikke bare en dans på roser. Så langt derifra innimellom.
Og 2020 har nok vært et utrolig vanskelig år for mange, og jeg tror mange har kjent på ting de aldri før har kjent på. Og det er tungt. Det er tungt å kjenne på de vanskelige tingene, men jeg tror heller ikke vi kommer opp igjen eller videre uten å kjenne på de heller. Så ta deg tid til å ha det kjipt, og å kjenn på det. Gi deg litt tid, sett et tidspunkt kanskje, og et tidspunkt for å jobbe deg opp og ut igjen.
For det kommer bedre dager. Bruk de du har rundt deg, bruk dem som er glad i deg og bruk frisk luft.
«Trenger du ei hånd å holde i, så kan du holde i min. Er sorgen din, så er sorgen min. Vi kan stå sammen vi.» Ukjent.
Nå er det snart et år siden min Mami døde, og en av de fineste damene jeg viste om forsvant ut av livet som jeg kjenner det. En som har vært i livet mitt bestandig, med samme smil, bestemte meninger og med den samme lukten av spenol og parfyme. Det året føles langt, og det føles ut som evigheter siden klemmene hennes.
Jeg håper, og tror at Mami ville godkjent det innlegget her, for det jeg vil få fram- det syns jeg er så viktig. Min mami fikk alzheimer, og det var noe hun var livredd for hele livet etter å ha gått igjennom det samme med hennes mor. Hun var livredd for sykehjem og sykehus, og jeg tror ikke det var noe som skremte henne mer. Men så ble det også hennes skjebne.
Min bestefar tok seg av henne så lenge han klarte, og enda litt lenger… nettopp fordi han kjente frykten hennes. Men til slutt så gikk det ikke lenger og han måtte også innse at deres reise i sammen var på en måte over. Når hun da flyttet, så ble han akutt syk og døde kort tid etter. Jeg tror sorgen ble for stor og han hadde kjempet for lenge.
Alzheimer er en så vond sykdom, men vi må ikke glemme at de er fortsatt dem samme, bare på en annerledes måte. Men kjernen er den samme. Det er det samme mennesket inni der. Det samme hjertet og den samme hånde å holde i.
Det som jeg har sett, er at folk trekker seg unna når noen blir syke på den måten. Det er vondt for alle å se at den personen du har vært så glad i, ikke oppleves som den samme lenger. Det er så vondt når et menneske som har kjent deg så godt, ikke lenger vet hvem du er.
Når Mami døde, så sa de fleste ;” godt at ho fikk slippe”. Men nei, det var det ikke.
Ikke for noen av oss. Og Mami, hun hadde det fint de siste årene ho. Ho var glad, med god matlyst og ble godt stellet med og passet på av enestående helsepersonell og av oss. Fordi vi var så glad i ho. Og selv om hun forandret seg, så var det fortsatt hennes liv, og ho var fortsatt min Mami. På alle områder. Så nei, det var ikke godt at ho “slapp”. Det var vondt, og det er det fortsatt.
Livet er jo sånn. Nye generasjoner kommer til og de eldre går bort. Det er som de sier i løvenes konge; “the circle of life”.
Poenget mitt med dette innlegget og det her skylder jeg min Mami å si. Glem ikke din familie, våg å stå i det som er tøft også, for den det er aller tøffest for er jo den som blir syk. Vær der, uansett, for også det er gode minner å ta med seg. Og livet er jo sånn. Livet er tøft og vi vet jo aldri hva som rammer eller når. Det kan vi ikke velge, men vi kan velge å være tilstede for hverandre. Velg å stå i det tøffe, og velg å vær sammen med dem du er så glad i.
For en ting kan jeg love deg. Når livet er over, så er det minner som er gode å ta med seg.
Uansett hva som glemmes og hvordan et menneske forandrer seg, så er det fortsatt det samme mennesket, og det er fortsatt din person. Og denne fine dama, min person… Ho savner jeg hver eneste dag, og gleder meg over minner som det er bøttevis av <3 Både med og uten alzheimer sykdommen.
Har du noen i livet ditt som min Mami, så ta vare på alle stundene dere har, for det kommer en tid hvor du ikke får det tilbake <3 Grip det, før det er for sent.
Min Mami fikk Alzheimer , men hun var ikke Alzheimer.
Mandag er mandag, uansett. Og mandag etter høstferien er nok tung for mange. I allefall for mine små. Trøtte kropper som halvt i svime dro med seg hver sin dyne ned på sofaen, for å våkne litt sakte og pent. Vi er gode på å nyte fridager, og koser oss max med sene kvelder, filmer og lange late morgener.
Ferie er fint, men hverdag er også fint. Vi kan jo ikke vente på hver fridag for å ha det fint, så den magien som er i hverdagen- den liker jeg. Den trøtte lille kroppen som tar meg i hånda, halvt i søvne, mens vi prøver å våkne.
Klemmene før de går av gårde til skolen, fotballkampene og den vanlige turen med Charlie. Det er fine stunder på en helt vanlig dag. Og det liker jeg.
Jeg liker når ting er som de skal være, og det er en annen magi enn ferier, men hverdag er ikke til å kimse av. Hverdager er fint.
Det er synet som er på utsiden av døra mi nå, og det må man jo bare bli glad av. Hele “verden” i fine sterke farger.
Det er påvist med forskning at det du fokuserer på, ser du mer av. Så gå for litt hverdagslykke og magi, så kan det bli mange fine øyeblikk på en helt vanlig hverdag. Gå for de små gledene, som det er flust av, og gjør mer av det som gjør deg glad. For å være glad, det er ikke noe å kimse av.
En fersk rapport fra Sintef redegjør for hvordan unge skeive har det i Norge i dag, og det er dessverre ikke overraskende lesing, men veldig trist. Rapporten kan du lese her . Den handler om at unge mennesker i dag er redde for å være skeive, og redde for reaksjonene til dem rundt.
Jeg tror denne rapporten kommer som en overraskelse på mange, men dessverre så er det realiteten i 2020. Verden snur litt og går litt bakover og det er mange som har et behov for å si at homofili er feil, og en sykdom. Det er legitimt å si i politiske grupperinger og i religiøse grupperinger. Det her er virkeligheten for mange unge mennesker i Norge i dag, og det bør være en tankevekker for mange.
Å være ung er vanskelig nok, det er en prosess og en prøvelse å finne seg selv, være seg selv, og å finne ut av all press som er fra alle kanter. Press om å være perfekte i det meste, nå høyt karrieremessig og å se bra ut. Tenk hvor hardt det presset er, om du i tillegg ikke føler du kan være den du er.
Tenk hvor vanskelig det er å bli glad i seg selv, om andre stadig forteller deg at den du er ikke er bra nok. Fordi noen har et stort behov for å fortelle deg at den du er glad i , er feil. At du er syk og at det er en skam. Det er jo umulig å finne seg selv og være stolt av seg selv om du ikke kan være deg selv.
Når mennesker som Levi Jensen får forkynne vilt rundt i Norge, og på skoler, så er dette resultatet. Når han står å snakker om at homofil er du fordi du ser porno, og sammenligner med pedofili og dyresex, så er det ikke enkelt å skulle være den som skiller seg ut.
Når vår barne og familie minister viser hva han står for, og viser at ord og handling ikke henger på grep, så fører det til en bekreftelse hos mange på at det de føler ikke er i orden.
Når religiøse grupperinger tilbyr terapi for å omvende homofile, og Norge lar det være lov, så gir det et inntrykk om at homofili ikke er ønsket.
Kjære dere unge, fine mennesker som kjenner på det å være forelska i en av samme kjønn, som føler seg født i feil kropp… Hør på meg nå.
Verden er stor og den er skummel. Mange har mye å si om det meste. Men det aller aller viktigste for deg, er å være tro mot deg selv og den du er. Ingen andre går i dine sko, og ingen andre skal ha det bedre i ditt liv enn deg selv. Du er den viktigste personen for deg.
Det å elske et annet menneske, det er en stor glede, og det er noe vi alle får lov til. Du får lov til å elske den du elsker, samme om det er gutt eller jente. Og en dag, så kommer det en tid hvor du føler at det er helt greit å være deg. Det er ikke noe du kan noe for, men du kan velge å være den du er. For den du er- det er mer enn bra nok.
Og til foreldre, fortell ungene deres at det er greit. Ta praten om at de er elsket uansett, og at det du vil er at de skal ha det bra. Det får så utrolig store ringvirkninger når et menneske skjuler en så stor del av seg selv. Kan hende du syns det ikke er noe stor sak, men si det likevel. For det kan hende ungene dine er usikre på hva du mener.
Det var dessverre ingen overraskelse å lese denne rapporten, men likevel så syns jeg det er usigelig trist. Det er vondt å tenke på at så mange sliter sånn med å være seg selv, bare fordi de elsker feil kjønn. Det de trenger, er gode voksne rollemodeller som viser dem at de kan være seg selv. Si det høyt, og bry deg.
Ta del i den kampen som berører så mange mennesker! For det er vi verdt, alle sammen <3
