Overskrifta her referer til blant annet Nytt på Nytt. Jeg har prøvd å se på et par fredager nå, men slår av fordi humoren gir meg en vond klump i magen. Er det virkelig greit å spøke om barn som blir drept i krig`?
Jeg føler selv at vi har ganske høy takhøyde hjemme for humor. Vi kan være politisk ukorrekt, og spøke om det meste- men likevel har vi et filter. Og jeg kan ikke se humor i noe som er så vondt og vanskelig. Når vi hører om barn som blir halshogd, sivile drept i hopetall, mennesker som lever trangt sammen uten mat og strøm.. Dette skjer nå, og i rike Norge så lages det underholdning av dette.
Det lages underholdning av en tragedie, av mord og av andre menneskers lidelse. Ti minutter i går var mer enn nok, før både samboer og jeg måtte slå av. Når Johan Golden slår en vits om en nordmann som har mista alle sine familiemedlemmer på Gaza nå siste uken, så mista dere oss. Når de spøker om barn som blir drept, så er det alt annet enn moro. Det var med en kvalm og uggen følelse vi slo av.
Hvor er det sunn fornuft oppi alt? Det handler ikke om krenkehysteri, noe som forsåvidt er et idiotisk ord. Det er bare en unnskyldning for å kunne si hva man vil om og til hvem man vil. Det handler sjeldent om å bli krenka, men ofte om å bli såra, redd, skuffa, lei seg.
Det her er ikke en type humor som jeg ønsker barna mine skal lære og dra med seg på skolen. Det er ikke en type humor jeg ønsker å kose meg med på fredagskvelden. Og det er ikke en type humor jeg ler til. Det gjør vondt, og det er flaut å se den priviligerte nordmannen le av andres lidelser. For hvor jævla priviligerte er vi når det her er moro i helga? På et tidspunkt på kvelden hvor både barn og voksne ser på.
Det her er ofte hva ukultur kommer av. Stygge kommentarer, rasistiske og homofobiske kommentarer- gjemt bak humor. Det virker som alt er greit, bare det går under kategorien humor! Det er greit med banner på fotballbanen som truer en trener med å dø etter kampen, det er greit å le av flyktninger som drukner i middelhavet, og barn som dør i krig. Men er det det? Er det greit ?
I dag markerer vi verdensdagen for psykisk helse, og tema i år er inkluderende møteplasser. Forskning viser at mange skeive er ensomme, og mange er enda mer ensomme etter pandemien. Og mange skeive er både mer ensomme, og mer redde for å gå noe sted etter skytingen i Oslo 25 Juni. i 2021 kom livskvalitetsundersøkelsen om skeive som viser at 1 av 3 sliter med psykisk helse. SSB2021.
På torsdag kom den aller første rapporten om konverteringsterapi i Norge, som forteller om grusomme opplevelser blant skeive i religiøse trossamfunn. Hva gjør det med mennesker ? Hva gjør det med den psykiske helsen? Tenk å vokse opp med å høre at du ikke er branok som du er, du tenker feil og føler feil og er bare feil. Du lever i synd, kommer til helvete, og må ha djevelutdrivelse eller korrigerende voldtekt for å komme fri fra homofilien. Det er helt jævlig og hjerteskjærende å lese. Hele rapporten kan du lese her.
Tanken vår med å skape BraNok var å lage ett fellesskap. Et fellesskap hvor man finner likepersoner, trygghet og en inkludering som savnes i samfunnet for flere. En trygghet bak lukkede dører som også kan være vanskelig å finne. Det har vi klart, og det har blitt en fin gjeng som kommer hver uke. En fin gjeng i alle aldre som finner trygghet og glede i hverandre og som sammen skaper et fantastisk fellesskap. Et trygt fellesskap!
I kveld markerer vi verdensdagen på BraNok. Og det er kanskje en av de viktigste dagene vi markerer. For psykisk helse berører alle, og noen mer enn andre. Skeiv verden kommer, og snakker om skeive med minoritetsbakgrunn og mental helse kommer. Det er foredrag alle burde hørt, så jeg håper det blir fullt hos oss. Kan vel ikke være noen bedre måte å feire 45 års dagen min på;)
Så kan vi vel alle kanskje løfte blikket litt og se på hverandre. Jeg tror vi går glipp av mye informasjon om hverandre, ved å ikke se hverandre i øynene.
Våg å spør hvordan andre har det, og vær åpen for å høre hvordan de egentlig har det <3 Og bær ikke på tunge tanker alene.
På torsdag så kom den aller første rapporten i Norge som omhandler konverteringsterapi. Den var ikke overraskende , men alikevel helt grusom å lese.
Den viser at mange har opplevd og opplever konverteringsterapi i ulike trossamfunn. Den viser også at unge mennesker er ekstra utsatt.
Det er forferdelig å vite at dette skjer i Norge , og med skeive i alle aldersgrupper.
Deltagerne forteller om traumer og angst etter å ha opplevd forsøk på å “friskmelde” dem. Dette har skjedd ved bønn og sjelesorg, eksorsisme og korrigerende voldtekt- bare for å nevne noe. Og det skjærer meg i hjertet å lese.
For hva gjør det med mennesker å bli fortalt at den du er, er feil. At det du føler er feil? Hvorfor skal det være så vanskelig å akseptere hverandre, og å tolerere at vi er født ulike? Religiøse ledere og helsepersonell er med på det her. De er med på å ødelegge mennesker, på å ødelegge fremtiden deres. De er med på å øke selvmordstatistikken. Fordi de selv mener at vi er feil!
Enkelte organisasjoner omtaler konverteringsterapi som en hjelp til å bli normal og vanlig. Og hvor “normal” tror man at man føler seg etter å ha blitt truet, voldtatt og få djevelutdrivelse? Det handler om makt, frykt og om ekstremt lite kunnskap, samtidig så handler det om ondskap. For å ikke akseptere hverandre, bry seg om hverandre og ta vare på hverandre- uansett legning-er bare ondskap.
Jeg er glad det er gjort undersøkelser og skrevet en rapport, og nå må det stoppes!
Nummer en er å føle seg trygg. For å være trygg og å føle seg trygg er ikke helt det samme.
Mange skeive opplever mye utrygghet. Både i hverdagssituasjoner som på skole og jobb og butikken, men også sammen med bekjente på fest eller ute i helgene. Så kommer de store arrangementene, som Pride etc, hvor politi er tilstede og trygger oss. Jeg tror den største utryggheten er i hverdagen og på arrangementer hvor ikke politi er tilstede, og som det kanskje ikke offentlig er forventet noe trusler/hendelser fra. For da er det ingen beskyttelse, og ingen som er tilstede tilfelle trusler og vold. Når vi går gjennom byen med regnbueeffekter så er man mer utsatt for vold enn andre.
Skytingen på London Pub i fjor tar ingen ende i media. I dag kom det fram at flere i PST gikk hjem fra jobb med en uggen følelse og en mistanke om at det ville utøves terrorangrep i Norge, men de viste ikke hvor eller hva som var målet. Det syns jeg er overaskende og rart. Vi i det skeive miljøet hadde lenge merket økte verbale trusler i sosiale medier, og Bhatti la ut bilde av brennende regnbueflagg to uker før. Mange av oss skjønner ikke at den sammenhengen ikke ble sett. Og frykten i ettertid sitter godt i oss enda.
Vil skeive noen gang får en hverdag uten å frykte angrep? Eller vil det fortsette den veien det går nå? Jeg vet ikke. Til tider så mister jeg motet litt og kjenner godt på frykten, og andre dager så håper og tror jeg det vil bli bedre.
Nå ser vi skeive som gyver på andre minoriteter, rakker ned på hverandre og kommer fram i media med det. Det er lov å si alt man mener og tenker på, og det er ikke noe filter eller tanke for hvordan det blir mottatt hos mange. Mange er lite aksepterende, og fordømmer alt man ikke forstår eller vil prøve å forstå.
Hvordan skal vi få et tryggere samfunn for skeive? Hva skal til for at vi skal klare det? For etter terroren i fjor så har kommentarfelt og anti pride bare eskalert.
I dag har jeg vært på work shop for å finne ut hvordan vi alle kan ha trygge arrangement for barn og unge, og det er så trist at vi er kommet dit at det er nødvendig. Men det er det, og det må vi synliggjøre. For ingenting blir bedre av å ikke snakke om ting. Løsningen er kunnskap, og kompetanse- hos alle. Bare med det kan vi snu den skumle trenden i samfunnet vårt. Bare sånn kan vi skape et tryggere samfunn.
Vi har øka familien med en til, og noen ganger så lurer jeg på hva vi har tenkt med. Men så titter den lille pirajaen på oss- og da smelter vi på et blunk. Jeg har lenge ønsket to hunder, men tiden var vel ikke inne før nå som vi også er to til å ordne med dem. Vi har titta på flere raser, og ville ha en som passer Charlie vår i lynne og aktivitetsbehov- samt at vi måtte få plass til begge i bilen.
Etter litt tenking og besøk hos andre raser også, så smeltet hjertene våre for Enya <3
Hun er en Amerikansk cocker spaniel. Og akkurat som en valp skal være. Leken, glad, nysgjerrig og et helsike når hun er overtrøtt:P Henger i bukseben, i øra til Charlie og tar gjerne et tak av halen til Thyra også.
Som en valp skal være:P Ho passer på en måte inn i den gjengen her, og til og med de andre dyra liker ho og har tatt ho i mot fra første dag. Når ho biter mye, så henter charlie en leke og gir ho. Det gjør selvfølgelig vi mennesker også, men så rørende å se Charlie også oppdrar den crazy lille nye her. Han er en strålende storebror med en sjuk tålmodighet.
Utrolig hvor mye glede dyr har av hverandre, og hvor fort de finner seg til rette i ny flokk.
Charlie er labrador og 4,5 år, vi har to huskatter ( Tomine og Trine) og Thyra som er Maine Coone og straks 1 år gammel.
Og når en skal ha godbit så skal alle ha 😉 Mulig vekta må passes litt bedre på framover.
I dag er det søndag og etterlengtet fri helg- besøk av unger og thai ribbe i ovnen. Tross valpetid og høst, så koser vi oss med vår fine flokk. Både tobeinte og firbeinte får nok en bit ribbe i dag. Og når middagen er ferdig, desserten er spist så er det å benke seg foran vinduet og vente på kveldsbesøket som kommer hver dag nå for å ta eplemiddag i hagen:) #dyreliv
De siste to ukene så har jeg fått kjenne på kroppen hvordan en stor del av samfunnet vårt har blitt, og det er leit at også ungene mine har merket dette. Jeg skulle ønske de kunne fått en bedre opplevelse av mennesker enn de har gjort nå. For tre uker siden velta sønnen min på sykkel, noe som endte med tre brudd og en forslått kropp. Mens han lå på fortauet , kjørte så mange forbi uten å stoppe. Han er 13 år!, og var tydelig forslått og i sjokk over hva som hadde kjent. Heldigvis hadde han gode venner rundt seg som ringte oss, og som sto med han til vi kom. Men vennene var også bleke og skremte og redde. Sønnen selv reagerte på at ingen stoppet og spurte meg om hvorfor på kvelden. Hva skal man svare til det?
Så nå på fredag kom vi hjem fra en sjekk på sykehuset og kommer midt oppi en mopedulykke hvor en ung jente har kjørt av veien. Tydelig i store smerter og i sjokk, antageligvis med flere brudd og hun hadde slått seg kraftig. Vi stopper, og den eneste som sto der var en av byens slitere, som egentlig hadde mer enn nok med seg selv. Hun stoppet, kastet fra seg sykkelen og hjalp til så godt hun kunne. Hun ringte ambulanse og prøvde å berolige og trøste.
De tjue minuttene vi var der, så kjørte det sikkert førti femti biler forbi. Senket farten og tittet, men ingen stoppet. Når vi kom hjem så spurte sønn min meg igjen; Hvorfor er det ingen som stopper når noen trenger hjelp? Og jeg vet ikke hva jeg skal svare.. For dette klarer jeg ikke å forsvare. Jeg lurer jo på det samme selv- hvorfor er det ingen som stopper når noen trenger hjelp?
Jeg kjenner det spørsmålet langt inn i hjertet, og jeg blir utrolig lei meg over at han skal få den erfaringen med mennesker allerede som 13 åring. Det her gjør at jeg får lyst til å våke over ungene mine til enhver tid. Jeg får lyst å være som en hauk som følger dem hele tiden. For nå ser vi jo at det ikke er noen tilstede om noe skjer. Ingen tar seg tiden med å stoppe å se om det går bra når uhellet er ute.
Det er ungdom som sørga for at sønn min fikk rask hjelp, og det var ei snill dame som egentlig hadde mer enn nok med seg selv, som stoppet for denne ungjenta. Alle andre kjørte forbi.
Det skremmer meg hvilken vei samfunnet vårt går, og jeg skulle så ønske at min 13 åring slapp denne brutale virkeligheten så tidlig i livet. Det positive her , er at han lærer selv hvor viktig det er å bry seg. Men det skulle vært så unødvendig å lære det på denne måten.
Ser du noen du er usikre på om trenger hjelp, så stopp og spør. Ta den tiden på å vær et medmenneske. Jeg hadde satt kjempepris på om noen hadde gjort det for mine… Og jeg tror du hadde satt pris på om noen hadde gjort det for dine også…
“Vi har ikke det problemet hos oss”, har vi hørt flere ganger når vi har snakket om skeive til helsepersonell. Med “problemet”- menes eldre og syke skeive.
Det er snakket om mange ganger, men det gjøres ikke så mye med. Helsepersonell vi snakker med sier de aldri har tema oppe på jobb, ikke under hverdag men heller ikke under fagdager. Det er lite og ingen opplæring på skolen, og heller ikke på arbeidsplassen.
Både jeg og min samboer har selv erfart fordommer i helsevesenet, etter mange års jobb i helse. Både av kollegaer og av ansatte som skal yte stell, pleie og omsorg til sine pasienter. Vi har opplevd mennesker som “reserverer” seg for å behandle skeive, fordi det strider i mot deres livstro. Vi har blitt fortalt om pasienter som opplever at helsepersonell har sagt de ikke liker homofile direkte til pasienten, og vi har blitt fortalt om personell som har rygget ut av rommet og bedt noen andre gå inn etter de fant ut om pasientens liv som skeiv.
Bildet lånt fra nw.de.)
Eldre skeive glemmes, de skyves bort, det snakkes ikke om- og det er INGEN støtteordninger eller tilskudd til denne delen av befolkningen. Livskvaliteten skal jo ikke reduseres når man blir eldre og avhengig av hjelp? Når ansatte i kommunen har en kampanje som heter “Hva er viktig for deg”, så er det så viktig å kunne få ærlige svar og å kunne stå i det. Det er viktig å skape tillit.
Nå tenker du kanskje; Det er jo helt greit å være skeiv- så jeg skjønner ikke problemet… Men når mennesker skjuler hvem de er fordi andre påfører de skam, da er det et stort problem. Skeive ( i alle aldre), er eksperter på å føle seg fram. Eksperter på å vite hvor man er trygg, hvem som er trygg. Er vi i det minste i tvil, så er det best å la vær å si noe. Og tenk da den eldre generasjonen. Som har levd gjennom kriminalisering og blitt sett på som psykisk syk. Veien er ekstremt kort tilbake til å bli redd og å skjule seg.
I artikkelen det er referert til over her så står det; “Kun seks av de 41 kommunene og fylkeskommunene som har blitt gjennomgått har satt i gang tiltak for å sikre likestilling for homofile.”
Det er for dårlig!
I alt vi lærer i helsevesenet så snakkes det om livskvalitet til livet ikke er mer. Det snakkes om hva som er viktig for hver enkelt, om respekt, omsorg, omtanke og forståelse og respekt for hverandre. Så hvorfor utføres ikke dette?? Er vi så avhengig av enkeltpersoner i helsevesenet for å kunne få trygghet og forståelse? Bør ikke dette være basiskunnskap? Læren om mennesker? Og også å vise respekt og ha kunnskap om hverandre uavhengig av egne meninger og tanker. Det bør være en del av fagbrevet, en del av å bestå eksamen.
For at helsepersonell skal påføre eldre mennesker skam- det er en skam! Og hører ingen sted hjemme.
Det snakkes om eldreomsorg hele tiden, nå er det kanskje på tide at det snakkes om innholdet i eldreomsorgen også! og hva som skal til for å yte god eldreomsorg-til alle!
Ta kontakt med noen du vet har det litt tøft, det kan være du som får noen til å leve videre i dag.
Statistikken i Norge viser at to mennesker tar livet sitt i dag. Nesten 700 mennesker tar livet av seg i Norge hvert år.
Mange sliter og har det vondt med å leve. Mange sliter på grunn av andre, og andre igjen har de største fiendene inni seg selv. Men ofte er det skader og traumer påført av andre. En eller annen gang i livet. Det at noen kan gjøre andre så vondt, er helt uforståelig for meg. Om det er omsorgssvikt, overgrep, mobbing, utestengelse, trakassering, hat eller hets. Traumer man opplever, er noe som er med hele livet, og for mange kan de vonde følelsene og tankene være altfor mye å bære alene.
Noen opplever å ikke være godtatt og akseptert som den man er, og får beskjed om å forandre seg og levemåten sin. Andre påfører en skam som for mange ikke er til å leve med.
I dag leste jeg et innlegg fra en i partiet Konservativt, som går til valg på blant annet å fjerne rosa kompetanse, og undervisning om mangfold, i skolen. Og jeg lurer på om disse menneskene, forstår konsekvensene av hva de prøver på her. Hva tror dere skjer om alle de barna som føler seg annerledes, ikke får høre og lære at de er bra nok? Det handler ikke om å lære barn å være skeive, for det funker like lite som at du som heterofil omvendes til å bli homofil. Men det som skjer, er at de som føler seg annerledes, får en trygghet om at det de føler er ekte. Det er riktig, og det er trygt. Og de får en grunnleggende læring som kan føre til at livet arter seg helt annerledes enn om de ikke hadde hatt den læren i skolen.
Mennesker tar livet sitt!
Og vi må gjøre det vi kan for at flere skal orke livet. For at flere skal leve livet.
I dag er det verdensdagen for forebygging av selvmord, og til onsdag skal vi være med på gå for å leve aksjonen i Fredrikstad. Bli med du også, og vis at vi sammen er sterkere. Les mer her.
“Jeg har ingenting imot homofile. Jeg har faktisk en homofil venn også. Skeive er jo kule. Hjemme hos oss har vi aldri brydd oss om legning. Jeg ble så glad når ungen min kom hjem og fortalte at venninna var lesbisk. Som den mest naturlige ting”…
Hele tiden møter vi mennesker som er opptatt av å fortelle oss hvor homovennlige de er. Hvor flinke de er hjemme hos dem til å akseptere andre mennesker. Hvor mange skeive de selv kjenner. Og jeg blir litt matt av det, for det skulle da bare mangle. Det skulle bare mangle at man ikke aksepterer hverandre. I dag igjen endte en samtale med en vi ikke kjenner, med et stort behov for å fortelle oss hvor aksepterende hun var. Og hun hadde et behov for å fortelle oss at vi er jo normale! Det vet vi jo at vi er, men når det blir påpekt om og om igjen så fører det bare til en følelse av å være annerledes. En samtale som i utgangspunktet dreide seg om noe helt annet..
Jeg vet jo dessverre at mange lever i hjem hvor homofili er en synd, blir sett på som annerledes, feil, en fase og sykdom. Fortsatt lever mange sånn. Og det er forferdelig! Fortsatt opplever mange hat og hets og trusler for å være seg selv. Så vi må være synlig, vi må kjempe hver dag, vi må slå ring om hverandre- og vi må dele kunnskap og kompetanse. OM mennesker.
Jeg syns det er rart når så mange har et behov for å fortelle oss hvor homovennlige de er. Det i seg selv viser hvor langt vi har igjen. Det at dette er en sak, også i aksepterende hjem. Det at man må komme ut av skapet, og fortelle om man er kjæreste med han, hun eller hen. Det at man forventer et klapp på skuldra, og et “så flink du er”, for at dere er aksepterende. Bare det viser veien vi har å gå igjen.
Det er så mange skeive at det snart må være naturlig å ikke automatisk tenke at alle er heterofile? Det må snart være naturlig å spørre hvem kjæresten din er? Istedenfor; hva heter han eller hun?
Å snakke om og lære om alle mennesker, alle legninger, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er superviktig. Og være aksepterende og tolerante hjemme- er superviktig. Og det skulle bare mangle! Vi lever i 2023. Og vi ønsker hverandre bare godt, gjør vi ikke? Og at de etter oss- barna våre og barnebarna våre, skal få vokse opp i et samfunn hvor det å være seg selv er naturlig. Da må vi begynne å oppføre oss deretter.
Ta høyde for at ikke alle er heterofile, tenk at det mangfoldet vi har- er oss alle. Like naturlig, like ekte og like normalt.
I dagens samfunn så er det mye som dreier seg om frihet. Det er økonomisk frihet, ytringsfrihet, religionsfrihet og politisk frihet.
Men hva med friheten til å være seg selv?
Hvordan føles det å være fri, og å være trygg i seg selv? Hva skal til for å få den friheten som gjør at du er ekte, og at du er den du er, og den du ønsker å være? Kan det kalles personlig frihet? Og hvordan finner vi den styrken som omhandler den friheten?
I mange år var jeg bundet i noe jeg vil kalle en ufrihet. Jeg hadde et skall, og en maske som beskyttet meg. Som beskyttet meg fra å være meg selv. I mange år levde jeg med denne masken, hvor mennesker rundt meg aldri helt fikk bli kjent med den ekte meg. I mange år satt jeg meg selv i en type fengsel, som ingen andre var klar over at jeg satt i. Jeg bygde meg en usynlig mur som var umulig for noen å trenge igjennom.
Vi bærer alle noen masker og vi har alle noen ting som vi ønsker å skjule for omverdenen. Ting vi ikke føler tåler dagens lys, og hemmeligheter som vi håper skal forbli hemmelig.
Men hvem er det som mister mest ved å ikke være ekte? De rundt tror jo at de kjenner deg, og vet ikke alt du bærer på inni deg.
I en alder av 35 år så sto jeg fram som lesbisk. Med flere forhold bak meg, et ekteskap, og med fem barn. Det var med forundring og med litt tristhet jeg oppdaget hvor spennende jeg ble for hele Norge. Ene og alene fordi jeg var lesbisk. Og etter jeg startet bloggen, og ble synlig, så ble jeg en nyhetssak for landets aviser også. Fordi jeg er lesbisk. Etter å ha kjent på følelsen selv av å kunne være seg selv hundre prosent, så vet jeg hvor mye det gjør for og med meg. Og hvor mye det gjør med meg som person, og i mitt forhold til andre.
Hva betyr det å føle seg liten?
Du vet når noen mennesker, kanskje helt ubevisst har den evnen å få andre til å føle seg små? Jeg har i alle fall truffet på noen jeg har tenkt det om. Som har gjort meg usikker og ukomfortabel. Som gjør at jeg føler meg bitteliten. Men hvor kommer det fra? Er det faktisk noen som har den evnen eller kommer det innenfra meg selv egentlig? Er det jeg som godtar og aksepterer at jeg er “mindre”? Og hvordan skal det snues? Vi har en trygghet i oss selv, som noen gang forsvinner. Men den er der likevel. Det må bare graves litt for å få den fram. Den forsvinner når noen forteller oss at vi ikke er bra nok, og den forsvinner når ikke vi selv ser så bra vi er.
Hvis jeg er trygg nok i meg selv, er det da noen som fortsatt klarer å få meg til å føle meg liten?
I min stå fram periode, så hadde jeg mange sånne øyeblikk. Ikke med mine nære, men med bekjente og ukjente. Det var mange som hadde noe å si om måten jeg lever livet mitt på. Og jeg tror det alltid vil være noen som vet bedre enn deg hva som er best for deg. Det er vel her styrken innenfra kommer inn. At vi faktisk må finne den styrken til å tro på oss selv. Tro på at vi er bra nok. Våge å bære fargene dine.
Vi mennesker er forskjellige, og det er noe vi må godta med hverandre. Jeg tror at ved å akseptere at vi er ulike så kan vi lettere sette oss inn i andres menneskers situasjon også. Akseptere at jeg ikke er lik deg, og du er ikke lik meg. Det bør heller ikke være målet. Ingen andre er best på å være deg, enn deg! Du er verdensmester i ditt liv.
Også må vi slutte å se ned på andre mennesker. Ingen er mindre verdt enn andre. Det er ikke noen stor forskjell på Kong Salomon eller Jørgen hattemaker. Vi må slutte å se ned på oss selv. Ved å finne den styrken inni oss selv, så er det lettere for andre å se den også.
Jeg vet ikke om den styrken kommer mer ettersom man blir eldre. Jeg liker ikke å si jeg er eldre, og det er jeg vel heller ikke. Men eldre enn for 20 år siden. Og gammel nok til å ha hatt mange erfaringer. Og kanskje gammel nok til å gi litt faen.
Jeg bryr meg ikke så mye om hva andre syns om meg lenger. Jeg er den jeg er.
Finn den styrken inni deg til å være deg selv. Den er der, det kan hende du bare må grave litt for å finne den. Du er sterkere enn du tror, og du er bra nok. Rist av deg følelsen av å være liten, eller ikke bra nok. Det er nok til syvende og sist opp til oss selv hvordan andre får oss til å føle oss. Det har ikke noe å si om du er heterofil, homofil eller lesbisk. Vær den du er, og finn den stemmen inni deg som sier at du er stolt av deg selv.
