Er det nok å være seg selv ?

Det er lett å skrive at man er bra nok. Og det høres så riktig ut. Men hva skal til for at vi føler oss bra nok ? Bra nok for oss selv.

Grunnen til at jeg er litt opptatt av dette er vel at jeg og har jo også kjent på følelsen av å ikke være bra nok. Og det jeg gjør jeg jo til tider enda og , selv om det er for småting å regne nå. Jeg har blitt trygg i meg selv , jeg er snill og jeg bryr meg om andre mennesker. Det mener jeg er bra nok. Sommerkroppen gir jeg blanke i , og skifter gjerne på stranda eller hvor som helst. Kropp er kropp!

Jeg bryr meg ikke så mye om lenger om andre er enig med meg eller ikke. Det er lov å være uenige og jeg må ikke late som om jeg er enig med noen for å bli likt. Jeg er den jeg er og vil omgi meg med mennesker som det holder for. For jeg holder faktisk som jeg er !

Og det gjør du og .

Vi må starte med barna våre. Bygge en god selvtillit som gjør at de føler seg bra nok selv om de ikke får en 6 på skolen. De er bra nok om de velger realfag istedenfor høyskole. De er bra nok som de er . Om de er homofile, om de er norske eller har en annen etnisitet. Ved å være seg selv , så er de bra nok. Jeg tror livets utfordringer er enklere å takle om man er trygg i seg selv.

Og det skremmer meg at så mange unge sliter med seg selv og sitt eget selvbilde. Hva er det vi påfører dem som gjør at dem må være så vellykket i alt? Og hvem bestemmer hva som er å være vellykket ?

Jeg er hjelpepleier av yrke og jeg har i alle år hørt at jeg burde blitt sykepleier. Men hjelpepleier passet bedre for meg og jeg trengs jeg og. Nå går jeg på skolen igjen for å videre utdanne meg , men det er fordi jeg ønsker det selv og dette er min vei å gå. Det som passer for en , passer nødvendigvis ikke for en annen. Heldigvis! Og kvaliteten på livet ditt går ikke ut på hvor godt utdannet du er eller hvor flott bil du kjører. Det går på om du er lykkelig med det du er og har.

Være seg legning, yrke, etnisitet eller venner man har. Hvorfor er det så vanskelig for oss å føle oss bra nok ?

Godta at vi er som vi er. Og det holder det. Om du har krøller eller slett hår, for mange kilo eller for få kilo . Gjør ting som føles bra for din egen skyld.

Klart vi skal ta vare på oss selv både fysisk og psykisk men det må gjøres fordi man ønsker det selv. Også er det kanskje greit å slutte å fortelle andre hvordan de bør leve livet sitt ? Man kan støtte , hjelpe og oppmuntre hverandre men til syvende og sist så gjør man sine egne valg her i livet. Og man må lære av sine egne feil. Og få styrke av sine egne egenskaper. Ingen andre er bra på å være deg , det er det bare du som er.

Og det holder… i bøttevis ..

Vi blir ikke født til å dømme andre

Vi lærer av de eldre rundt oss , fra vi er små. Vi hører det de sier og vi hører det de ikke sier. Vi hører holdninger.

Hatet i Europa mot lgbt personer vokser seg større og det er en skummel utvikling. Vi er gått mange, mange skritt tilbake på bare noen få år. I Polen er det nå flere såkalte «frie soner» hvor lesbiske, homofile og transpersoner ikke får være. 1/3 av Polen er nå dekket av de frie sonene.Og det er også mange her i Norge som ønsker det skal være sånn her . Dette er realiteten! Og vi må stoppe den utviklingen.

Hva tror dere skjer med de barna til de som vil bo i «frie soner «? De vil utvikle hat mot mennesker som ikke er som de selv. Og jeg tør ikke én gang tenke tanken på hvordan det vil være for de stakkars barna som er homofile der. Det er i allefall ikke selvmordsforebyggende arbeid.

Som barn er vi født til at alle mennesker er like mye verdt. Men så lærer verden oss noe annet. Sakte men sikkert læres det at vi ikke er like og noen lærer at de som har en annerledes religion eller legning , ikke er like mye verdt.

Og hvor kommer det hatet fra ? Hvor forsvant aksepten for andre mennesker? Og respekten , ikke minst. Og bunner det ut i frykt eller kunnskapsløshet ? Kanskje begge deler?

Alle, spesielt de  som har barn, bør tenke over hva de sier.  Tenke over hva som blir sagt rundt middagsbordet og hvilke holdninger som blir ført videre til neste generasjon. Tenk på hva de kan si videre til sine klassekamerater. Lær dem aksept og at alle er like mye verdt. Uansett! Det handler ikke om hvilken farge man har , hvilken Gud man tror på eller hvilken merkebukse man går i. Eller om man spiser first price…. Det betyr ingenting. Et menneske er et menneske uansett. Med samme verdi.

For å bekjempe mobbing, så må det starte hjemme. For at vi skal unngå » frie soner » i Norge så må vi lære den neste generasjon noe mer. Og vi må synliggjøre problemet. Vi må synliggjøre at pr dags dato så er det mange som fortsatt ikke tør å være seg selv i Norge.

De må læres at det som betyr mest , er å ta vare på hverandre. Bry oss om og å være glad i hverandre. Se de som ikke har det så bra og melde fra om bekymringer. Vi kan ikke bruke opp livet vårt på hat. Ingen er tjent med det. Hverken den som hater eller den som blir hatet. Og det er bare kjærlighet. Det er ingenting å være redd for. 

 

Til ungdommen

Livet suger noen ganger. Det kommer dager i livet ditt hvor du egentlig bare vil sove, og som du vil låse døra og bare ha det kjipt. Det kommer til å skje dere alle. Dager hvor det å våkne opp føles som å våkne til et mareritt istedenfor av et. Hvor det enkleste er å sove og drite i resten av verden. Det kommer dager du vil være så lei deg at det føles helt uoverkommelig og det kommer dager da alt kjennes meningsløst.

Da bør du finne frem din hær.

Og forvent ikke at livet skal gå på skinner, for det gjør det absolutt ikke. Ikke for noen. Det vil bli kjærlighetssorger , det vil bli dødsfall og det vil bli vanskelige dager med venner , skole og jobb. Men du kommer deg gjennom.

Selv om det ikke føles sånn , så kommer du deg gjennom. Ha tro på at du gjør det og bruk din hær for alt det er verdt. Charlie er en vidunder medisin for meg og den klønete , rampete valpen min får et smil på selv de mørkeste dager.

Jeg har vært så dårlig på å bruke folk som er glad i meg. Jeg har ikke ville være sårbar eller svak for noen og det har kosta meg noen vennskap opp gjennom. Jeg har skjønt nå at de som er glad i meg, gjerne vil stille opp for meg og gjøre hverdagen litt lettere når ting er kjipt og leit. Og det hjelper så mye. Jeg elsker diktene til Trygve Skaug og syns det her sier så mye.

Det er alltid noen som vil ta vare på deg. Men da må du våge å si at du ikke har det så bra. Du må våge å slippe maska og ta i mot.

Det hjelper med en klem og et smil. Og det hjelper å tenke på andre ting. Om ikke annet for en liten periode.

I dag er det så mange som sliter psykisk , som får en smell og som er langt nede.

Kanskje man skal senke forventningene til livet litt ? For å leve , å fullt ut leve er å kjenne på alt av følelser. Og for å virkelig ha det bra tror jeg man også må kjenne på de følelsene som ikke er bra. Og din historie er din. Det er ikke noe oppskrift på sorg og savn, du må gjøre det som faller deg naturlig og du må ta tiden det trenger for deg. Og det kan være like ille å miste et dyr , som en venn eller kjæreste eller et familiemedlem. Sorg og tristhet kommer og jeg tror det på en måte må omfavnes litt det og. Livet siler desverre ikke ut de kjipe tingene. De kommer. Og da gjelder det å ha mennesker rundt deg som finner deg når du en periode mister deg selv.

Det finnes folk som vil løfte deg opp når du faller og som vil plukke sammen bitene av deg sånn de der ment til å være. Det finnes folk som forstår puslespillet deg.

Og som får deg til å le når du ikke engang tror du klarer å le.

Og de menneskene skal du ta vare på ?

Livet er flott på mange måter og opplevelsene står i kø. Det vil være glede, latter , kjærlighet og moro. Men det vil også være sorg og savn og tristhet. Så gjelder det bare å ha redskapene du trenger for å komme igjennom. Og det gjelder å klare å ta i mot en klem. Det vil nemlig alltid være noen som bryr seg.

Jeg er ingen rasist men…

 

Jeg hører den setningen stadig. Jeg er ingen rasist , men jeg har ikke så mye til overs for homofile. Jeg er ingen rasist , men jeg vil ikke ha flere innvandrere i Norge. Jeg er ingen rasist, men i Norge håndhilser vi. Homser må gjerne kysse , bare jeg slipper å se det. Gjør hva dere vil, bare ikke foran meg.

Jeg vil ikke at flyktninger skal drukne, men send ikke ut båter for å redde dem . Jeg har ingenting i mot andre kulturer , bare dem ikke praktiserer her. Bare ikke forstyrr mine innsnevra tanker og la meg ikke se deg. Ikke la meg se hva som skjer i verden. Er det sånn det skal være ?

En klok mann sa en gang at alt etter et men, egentlig ikke betyr så mye. Det er kun for å forsvare den første setningen. Og at det er den første setningen som fester seg og som er det man mener. Jeg er enig i at man ikke trenger å være rasist for å komme med rasistiske utsagn, men man bør kanskje tenke seg om to ganger innimellom før man sier ufine ting om andre.

Det er mye hverdagsrasisme som alle typer minoriteter blir utsatt for. Homo er fortsatt et skjellsord blandt annet. Mange roper høyt om at rasisme kortet brukes altfor ofte og det er kanskje en grunn for det tenker jeg ? Det er kanskje en grunn for at noen blir lei seg når de gjentatte ganger får beskjed om at den de er, ikke er bra nok ? Når en profilert politiker forteller deg at du ikke var verdt å redde og at du egentlig burde blitt der du var. Pent pakket inn selvfølgelig . Rasisme kan faktisk pakkes pent inn men budskapet er ikke til å misforstås.

 

Liv Ullmann sa det så bra. Det finnes ikke noen andre. Det er oss. Det er ikke oss mot dem eller dem mot oss. Vi er mennesker alle sammen. Som har flaks og uflaks med hvor vi er født og hvem vi er født til å være.

Kan vi ikke bare bry oss om hverandre litt ? Ha litt åpne hjerter ? Se at alle er mennesker er født med samme utfordringer , gleder og sorger .

 

Og det du sier rundt kjøkkenbordet , kan brått sønn eller datter di si til en på skolen. Og om du ikke vil sees på som en rasist så tenk en gang ekstra før du sier noe nedsettende om andre mennesker pga rase eller legning. Og kanskje tenk litt over hvordan du selv vil bli behandlet og sett på? Det handler ikke om å bli lett krenket , det handler om å bli såret. Og det handler om retten til å få være seg selv.

Kan vi ikke bare bry oss om hverandre litt ? Ha litt åpne hjerter ? Se at alle er mennesker er født med samme utfordringer , gleder og sorger .

Og vise hverandre litt grunnleggende respekt … Det tror jeg vi kommer langt med. 

 

 

Grip dagen og ta sjansen på å være deg

Vi lever nå. Gjør det beste ut av dagen og lev som du ønsker å leve.

Jeg jobber med døden og reflekterer ofte over hvor fort et liv kan være over. Hvor fort ting kan snu og hvor hverdagen som vi kjenner , ikke er sånn vi kjenner den lenger. Hvor mye vi tar for gitt , og hvor mye i hverdagen vi glemmer å sette pris på.

Jeg jobber på en lindrende enhet og jeg studerer kreftomsorg og lindrende ved siden av. Altså mye alvorlig sykdom og død. Og desverre ikke bare eldre mennesker som er mette av dage. Vi vet virkelig ikke hva livet bringer og noen ganger kan det slå oss helt av banen. Og enda viktigere blir det å leve mens vi lever . Og for å gripe dagen så tror jeg vi må alle ha i bakhodet at vi én gang skal dø. Det her er livet vi har fått utdelt. Gjør det beste ut av det og ta vare på de små øyeblikk. Og er du skjult homofil eller lesbisk eller lever på en løgn av en annen grunn så tenk over hvem du lever for. Lever du ditt liv for alle andre eller for deg selv? Du får så utrolig mye mer ut av livet ditt ved å være tro mot deg selv og ved å være den du er innerst inne.

Jeg har vel aldri følt så mye som etter jeg ble åpen om hvem jeg er. Jeg har aldri vært så sårbar før heller , men det er jo en følelse ved å leve det og. Det er godt å kjenne at en lever med absolutt alt av følelser livet har å by på. Og for å kunne ha det skikkelig bra så tror jeg kanskje man må ha kjent på det kjipe og. For lettere å sette pris på alt det fine i livet.

Det har vært en lang vei å komme ut , men nå er jeg meg. Og det holder det. Ha en strålende høstferie og nyt alle fargene i naturen og verden ellers. Mangfold er fint og det er faktisk rom for at du kan være akkurat hvem du er .

 

Er det typisk norsk å mobbe ?

Det hagler inn med meldinger på innboksen min til bloggen. Flest hyggelige men det er masse som ikke er hyggelige også.

«Er du en flatbanker «?

«Du skulle hatt k…»

«Brenn i helvete «

«Du smitter»

» Jeg tar livet av noen hvis barna mine blir homofile »

Dette er bare noen få utdrag av hva innboksen min inneholder om dagen.   Hva er det som gjør at noen sitter hjemme og tenker at det er helt greit å sende til en annen ? Jeg blir så perpleks og oppgitt over at det går ann. Alle er voksne mennesker og når jeg av nysgjerrighet leser profilene deres så er det vanlige folk . Med familie og mye av det samme som jeg har .

Lurer på om kjæreste , ektefelle og barn vet hva en av deres kjære sitter å skriver til andre ? Jeg er bikka de magiske 40 og bryr meg ikke nevneverdig. Jeg sletter og blokkerer og rapporterer det som er trusler . Jeg er trygg nok i meg selv. Men kjenner jeg blir ekstremt bekymra for de unge bloggerene og de andre unge engasjerte i Norges land. Det må da gå ann å si meningen sin uten å bli kalt for puledokke, flatbanker, soper osv.

Innboksen min minner meg så veldig om hvorfor jeg har den bloggen her Hvorfor jeg vil synliggjøre og ufarliggjøre. Det er så altfor mange som skriver til meg som har det vondt pga legningen sin og det er mange som skriver og snakker stygt om homofile. Det er desverre fortsatt et altfor stort behov. Mye større enn folk flest tenker. Og det er så utrolig trist. Men det minner meg om at kampen er verdt å kjempe. For hver melding så minner det meg på at det her er det riktige å gjøre.

ALLE bør kunne få være seg selv i Norge. Uten å bli hetset eller plaget eller mobbet eller utestengt. Og skal det noen gang bli slutt på mobbing så er det min generasjon som må starte med å tenke seg om. Mobbingen av Gretha Tunberg sier det meste. Så utrolig mange voksne mennesker som har mye stygt og nedlatende å si om den unge jenta. Det er greit å være uenig men det er veldig ugreit å være ufin.

Så begynn med deg selv. Om du er politiker eller den «vanlige mann i gata». Alle har et ansvar.

Vi alle har vel sagt noe engang som har såra eller gjort noen andre vondt. Uten mening eller med mening. Tenk på at det du sier , det kommer også barna dine til å si. Det du tenker , vil barna dine tenke og holdninger går i arv.

Bruk litt vett og husk at du er et forbilde. Det er vi alle voksne. Det er noen som kommer etter oss og vi ønsker vel alle det beste for dem ?

La det ikke være typisk norsk å mobbe !

Vær sammen med dem om gjør deg glad

Ikke dem du føler du må imponere ..

Jeg syns det sitatet er så fint og så treffende i dagens samfunn. Og det speiler seg igjen litt tilbake til hvem vi lever for. Hvorfor er man så opptatt av hva alle andre forventer og ser i en? Skal vi ikke være litt mer opptatt av hvordan vi ser oss selv ? Og om noen ikke liker den vi er , så er vel strengt talt ikke det vårt problem?

Vær deg selv. Jeg tror du får det best da. Når du er den du selv kan stå inne for , og gjøre ting du selv kan stå inne for. Hvor mange ganger har vi ikke tenkt, hvorfor orker jeg det her ? Bare for at andre skal være fornøyd med den jeg er.

Vi mennesker er jo ikke like , og det er jo litt av gleden i det fantastiske mangfoldet vårt. At vi er så ulike individer som ønsker forskjellig og oppfører oss forskjellig. Om naboen kjøper ny bil så skal den andre naboen også kjøpe ny bil. Man skal ikke være » dårligere » enn andre på noen måte. Det har blitt et samfunn som higer etter status, til å ha det fineste huset og de dyreste klærne. Hvor man skal være sammen med de riktige folka og bli likt. Det er så viktig å bli likt . Men er det viktig å bli likt av alle ? Eller av dem nære du bryr deg om og er glad i. Bør man ha 3000 venner på Facebook for at det skal se bra ut ?

For en stund siden møtte jeg en face book venn på butikken som ikke hilste på meg , og som jeg heller ikke følte noe behov for å hilse på. Og da gikk jeg hjem å ryddet vennelista. Jeg bør ikke være fb venn med noen jeg ikke hilser på.

Det var i allefall en liten tankevekker for min del.

Jeg har en stor hær av mennesker jeg er så utrolig glad i rundt meg. Familie, venner og kollegaer som gjør meg oppriktig glad. Og det er det som teller.  Jeg har fått mye spørsmål og rynker på panna av andre fordi jeg velger å leie et hus og fordi jeg ikke har bil. Men jeg bor på drømmeplassen min og ville ikke bodd noe annet sted. Jeg kommer meg dit jeg skal og jeg har det bra. Så da er det vel ikke så nøye hva andre mener jeg burde hatt … Jeg er glad i ekte mennesker. Mennesker som er seg selv . Som gir av seg selv og gjør meg glad. Og jeg er heldig som har så mange av dere. Noen treffer jeg ofte , noen sjeldnere, men felles er at det er alle mennesker jeg kunne ringt til om jeg trengte noe ekstra. Og dem kan ringe meg, når som helst. Og som får meg til å le og smile kun fordi de er seg selv.

Konklusjonen min i dag er ; Å være glad er undervurdert. Så gjør mer av det som gjør deg glad?

Du var med meg i sorgen

«Trenger du ei hånd å holde i, så kan du holde i min. Er sorgen din, så er sorgen min. Vi kan stå sammen vi.» Ukjent.

I dag var Mamis siste reise og det diktet over sier det meste om dagen i dag. Jeg er så takknemlig og rørt over alle som møtte opp og var der. Ikke bare for Mami sin skyld, men også for min skyld. Venner som knapt har møtt ho, men som vet hvor mye ho betydde for meg. Venner som bare er der og som utgjør en trygghet som jeg ikke har ord for. Venner som er familie og familie som er venner. Å ha de viktigste rundt deg når ting er trist og leit er en så utrolig god følelse.

Det har vært to tøffe uker og det er vanskelig å miste noen som man er så glad i. Noen som har vært en bauta og som man er vant til å ha rundt hele livet. I 41 år har du vært en av mine favorittpersoner og en trygghet som er vanskelig å forklare. Og uten at jeg trenger å si så mye , så møtte folk opp fordi de vet det. Takk for alle klemmer , telefoner, blomster og gode samtaler siste ukene. Det er utrolig godt å være samme noen i sorg og det gjør det litt lettere når flere tilbyr seg å bære litt av tyngden. Ekser og venner og barn som slipper alt de har i henda fordi de vil være med. Jeg er så utrolig stolt av alle som har vært rundt meg nå.

Begravelsen ble fin og verdig og jeg sier som jeg sa  i begravelsen. Du har reist fra oss her , men hjertet mitt reiser du aldri fra kjære Mami. Alt du har lært meg , skal jeg alltid ta vare på. Selv den tøffeste dama mykner fullstendig av kjærlighet og jeg er så glad for at du har vært min bestemor.

Det er så viktig for meg å fortelle om Mami. Hun hadde Alzheimer og fikk det ganske tidlig . Men allikevel har hun vært den samme for meg hele veien. Vi må aldri glemme at de er dem samme uansett sykdom. Uansett forandring. Selv om de glemmer deg, så glem ikke dem. Glem ikke livet deres sammen og glem ikke kjærligheten. La den vare livet ut. Respekter hverandre såpass at man er tilstede livet ut.

Det er mye sorg og tristhet med sykdom, men det er livet. Ingen av oss vet hva livet vil bringe og hva som kan ramme og når. Lev hver dag men lev også sammen med de som er syke.

Mami var ikke Alzheimer. Hun levde med Alzheimer. Og det gjorde vi alle sammen. På godt og vondt . Men følelsene mine har vært de samme hele veien og jeg er så takknemlig for hvert eneste år , både med og uten sykdom. Stå sammen i sorg hele veien , i alle livets faser.

Det kan være trist , Det kan være vondt , men det er livet ?

Norge må våge å si NEI!

Nei til homoterapi.  Nei til overgrep mot homofile !

Jeg har fulgt med nøye på dette siden jeg oppdaget at dette var en form for terapi for noen år siden. Jeg trodde faktisk det ikke eksisterte så mye av det, men desverre så tok jeg feil. Dette lever i beste velgående i Norge, med lovens velsignelse. Og det må det bli slutt på. 10 desember skal dette opp i Stortinget og jeg skal gjøre hva jeg kan for å forklare Norge hvorfor dette er helt forferdelig å en gang tenke at dette skal være lov.

Homoterapi betyr helt enkelt at vi ikke er bra nok som vi er . Vi er ikke verdt det samme. Vi må fikses på før vi er likeverdige. Jeg sto fram som voksen og jeg er veldig glad for at jeg ikke støtte på noen sjelesørgere som skulle fortelle meg hvor feil dette var og at jeg skulle leve i Sølibat resten av livet. For usikker og redd som jeg var så vet jeg ikke om jeg da noen gang hadde våget å være meg selv.

Konverteringsterapi , homoterapi eller sjelesorg. Det virker som de alle mener det samme. At alle homofile skal hjelpes til å bli heterofile. Ved hjelp av bønn, eksorsisme og psykisk terror over tid hvor «offeret» kan bli straffet for å se mennesker av samme kjønn. Og dette utøves helt ned til 10 års alder.

Jens Fredrik Brenne sier at «Gud ikke liker homofile» men jeg tror du drar med deg mange i det sitatet som ikke er enig med deg. Kirken går i Pride og kirken vier likekjønnede. Jeg tror mange kristne blir fornærmet av å bli dratt med i dine standpunkt. Heldigvis.

Hva tror dere det gjør med et usikkert sinn? Og mener dere at det er frivillig? Hvis alle dine nære og de du kjenner mener at du ikke er normal, så vil man vel tro det selv også. Men er det riktig? NEI! Norge kan ikke si ja til at dette skal være lovlig. Det er forbudt i så mange land så her må Norge ta til vettet også. Jeg kan ikke skjønne at det skal opp til vurdering engang.

Det her skremmer mennesker til å være inni skapet. Det skremmer unge mennesker og traumene de får påført med en sånn type «sjelesorg» kan ødelegge de for resten av livet. Jens Fredrik Brenne mener det er et valg , og det kan jeg ikke forstå at noen tror.

Hvis det er valg, hvorfor velger man så mye usikkerhet og lidelse for seg selv? Hvorfor skal man da velge alle de vanskelige følelsene ? Tror du , Brenne, at ikke alle vil føle seg godtatt og elsket ? Tror du ikke at det er å, som du sier, være normal de fleste da ville valgt ?

Det anbefales å starte homoterapi i 17 års alderen. I den mest sårbare alderen velger dere å fortelle den ungdommen at han/hun ikke er bra nok. Det er en synd og det må fikses på. 17 åringen må fikses på og kan ikke hverken føle eller tenke det den gjør.

Og man lurer på hvorfor pride er viktig ??

Jeg er en som får Kjell Ingolf Ropstad til å grøsse pga familien min og jeg er en som Brenne syns synd på. Jeg er lesbisk og har 5 barn. Men jeg er voksen og trygg i meg selv og jeg har det bra med den jeg er . Jeg er stolt av hvem jeg er.

Og jeg håper alle de ungdommene der ute som er usikre på seg selv og hvem de er , ser oss som det går bra med. Som ser kjendisene som baner vei og stolte står fram og er åpne for hele verden. Som ser Morten Hegseth som fronter kampen mot homoterapi og ungdommen som jeg så inderlig håper tar kontakt med oss istedenfor å søke homoterapi.

Det er nemlig helt i orden å være deg selv. Du skal ikke gjemme deg og du skal ikke skamme deg . Du har verdi og du betyr mye.

Vær glad for at du har evnen til å elske og til å omfavne livet ditt. Ditt liv er bare ditt liv. Og jeg er ganske sikker på at for hver enkelt som ikke syns noe om at du er homofil, så er vi så mange fler som heier.

 

å elske er faktisk en menneskerett

Min største hemmelighet

Når jeg skal gjøre skolearbeid så jobber hodet for fullt men ikke alltid med det jeg tenker å gjøre. I kveld har jeg hatt et lite tilbakeblikk i tankene fra noen år tilbake. Mimrer litt inn i det nye året .

” I år skal jeg være meg selv og håpe at det holder”. Det var målet mitt. 

Jeg husker så veldig godt at jeg satt her på kjøkkenet og tenkte så mye at jeg ikke klarte å sortere noe. Jeg var mye sint på de rundt meg , jeg var frustrert og redd og følte meg bitteliten i et virvar av følelser jeg ikke lenger klarte å stagge. Jeg var redd for å miste noen og jeg var redd for å såre mennesker jeg var glad i. Jeg var livredd for hva ungene ville si og bekymret meg mye for hvordan alle sine kommende reaksjoner ville bli. Jeg tror aldri jeg har opplevd et tankespinn så stort og det lå hos meg døgnet rundt. Jeg følte jeg levde verdens største løgn , og når jeg først skulle være ærlig så var jeg så redd for at andre ville føle de ikke kjente meg. Og at de følte de kanskje aldri hadde gjort det. Jeg hadde verdens største hemmelighet som jeg snart skulle avsløre for andre.

Og jeg var jo egentlig ikke sint på alle andre. Jeg var sint på meg selv for at jeg var redd for å være meg selv og jeg var frustrert og livredd. Jeg hadde ikke engang fortalt noe til mine aller nærmeste venninner.

Jeg husker spesielt en dag hvor jeg hadde bestemt meg for å fortelle noen om det. Det var på vårparten og jeg var ute å gikk en lang tur. Da hang det en banner fra nynazistene om homofili og jeg trakk meg. Det var det som skulle til akkurat da for at jeg holdt det inni meg noen måneder til.

Men så sprakk bobla. Og det ble tårer og det ble våkenetter men gud så deilig det var . Endelig var det ute og da fikk jeg bare stå i det.

Fembarnsmora var lesbisk og jeg ble det store snakkeemnet her jeg bor. Jeg hørte om meg selv overalt. Tydelig at jeg var spennende å snakke om til og med for de som ikke kjente meg. De kjente meg såpass lite at de ikke så jeg sto bak de mens de snakket eller så at jeg satt noen rader lenger bort på ferja.

Men mine folk … mine venner og min familie. De har vært enestående og ikke lagd noe stor sak ut av det .. ei venninne sa…” Det er bare kjærlighet “

Og det har jeg tatt med meg. For det er ikke noe verre enn det. Ene sønn min fikk setningen » er du homo eller?» slengt etter seg her for litt siden og hadde svart ; nei, men mora mi er det. Er det et problem for deg ?

Og jeg elsker det. Jeg elsker at ungdommen vår er så mye enklere enn mange voksne. Fornuftige og tolerante , med respekt og takhøyde for at mennesker kan være seg selv.

Og jeg håper det en dag vil være sånn at ingen trenger å stå fram. At alle kan være som de er og at det er helt naturlig.