Det var favoritt strofa til minsten når han var yngre. Han gledet seg hver helg til å begynne på skolen igjen og når jeg kom hjem fra nattevakt, så satt han i sofaen og sa; Nå er det endelig mandag. Med et stort smil.
For han så var “endelig mandag” å treffe venner igjen, spille fotball- det betydde hverdag.
Vi er veldig opptatt av å ønske hverandre god helg, så kanskje vi også skal ønske hverandre en god uke. Det er hverdager vi har flest av, og jeg tror livet dreier seg mest om hverdager. De dagene du utretter noe, de dagene du jobber, og har faste rutiner. For selv om dagene er hektiske, så går det jo ann å få litt magi inn i hverdagen også.
Det har vært en fin helg, og nå går jeg for en fin uke. Det skjer mye om dagen, og November er en måned hvor jeg har mange avtaler- og det er spennende.
Så her er pcen på, det er fyr i peisen og snart er en god kopp ingefær te klar.
Det er endelig mandag;) Og hvis ingen har fortalt deg det i dag-
For det var det virkelig. I går hadde vi en skeiv kveld for voksne, og det ble bra. Folk kosa seg, folk smilte og folk dansa. Det er jo så godt å kunne komme ut litt etter den tiden vi har hatt. Og det er godt å samle folk i et typ fellesskap som man finner med likesinnede.
Det er godt å bare være seg selv, og å kose seg.
Så får Charlie vente litt til på tur;) Godt vi har en fin flat til nabo og bestevenn som han kan herje med i hagen. For i dag, blir vi her.
Søndag og sofa – jeg har sagt det før. Det er den aller beste sofadagen 😀
Høsten og November kan være tung og mørk. Det blir mørkt nesten før folk kommer seg hjem etter jobb, og det er korte dager. Det merkes på både kropp og sinn. Jeg tror ikke den tiden her er så gunstig for revmatiske lidelser, men så er det nå sånn at vi har alle disse årstidene. Og det elsker jeg jo egentlig.
Jeg er jo utrolig glad i den tiden her på året, selv om kroppen min ikke er helt enig. Å være revmatisk og måtte forholde seg til lav og høytrykk som nå- er en prøvelse. Så er jeg vel heller ikke så godt til å alltid høre på hva kroppen min prøver å fortelle meg.
Men så kommer dagen da- som i dag- hvor bare sola visker bort det meste og det kjennes nesten ut som om det er vår. Da er ikke November så ille likevel. Og disse timene her med sol, dem kan ikke brukes inne.
Og for ikke å glemme; Se så utrolig fint det er. Det er et fargespekter uten like, og om kroppen sliter så gjør det veldig godt for hodet om ikke annet.
Dørstokk mila er lang innimellom, men når jeg først kommer meg ut- så gjør det meg jo ingenting annet enn godt. Og det er fordelen med en hund når formen ellers er litt laber. For uten Charlie på den tiden her, så hadde det nok ikke blitt like mye turer på meg.
Charlie er blitt en medisin for ganske så mye <3 Og jeg tror han er like glad i sånne fine dager som meg. Og de dagene med bare tåke og regn, blir så mye bedre med tente lys og fyr i peisen når vi har sånne soldager som det her innimellom.
Det jobbes og det jobbes. Jeg leter gjennom alt av stipender, legater og støtteordninger og ser at det er ingen som har noe som dreier seg om skeive mennesker. Ikke noen sosiale stipend, eller for kunnskap og kompetanse.
Grunnen er nok at mange av legatene og stipendene som er oppe nå, er fra ganske mange år tilbake og fra en generasjon som så absolutt ikke snakket om homofili. Og der bør det vel skje en endring kanskje?
For vi er tross alt i 2021. Fordommer viser fortsatt at det trengs kunnskap og kompetanse. Fordommer viser fortsatt at vi trenger et fokus på ulike mennesker. Det er ennå ikke greit for mange å være den de er, og å elske den de elsker. Fordommer som det her eksisterer i hopetall, og noen av disse som sender meg melding- er helsepersonell. Og det skremmer meg.
Det her er bare tre av hundrevis. Og det viser mer enn nok .
Det viser at vi har holdninger i samfunnet vårt fortsatt, som gjør det vanskelig for mange å kunne være seg selv.
Skeive har dårligere psykisk helse enn mange andre, skeive kommer dårligere ut på levekårsundersøkelser og skeive sliter mer med å akseptere seg selv. Og hva om du er skeiv OG gammel og syk? Skal det at du er skeiv stå i veien for at du får lik behandling som alle andre?
Nei selvfølgelig skal det ikke det.
Som syk og i kontakt med helsevesenet, så skal du få være den du er. Du skal fortsatt få elske den du elsker, og du skal få lik behandling som andre. Din kjæreste eller partner er ingen venn eller kamerat, det er din kjære- og det skal du få være stolt av.
Du skal få være stolt av deg.
Det er lettere å opprette tillit og trygghet med pasientene om man har noe kunnskap i bunnen. Det er lettere å få en pasient til å prate om det som er viktig, om du stiller de rette spørsmålene- og innbyr til en trygg prat. Hvor holdningen din sier; Du er trygg her.
Det vil jeg bidra til. For skal man klare å hanskes med den fysiske helsen vår, så må vi ikke glemme den psykiske helsen heller.
Og jeg tror vi alle kan gjøre en liten jobb for at mennesker skal være akseptert og føle seg hjemme i samfunnet, selv om man er utenfor a4 boksen .
Slik starter en mail jeg fikk for en liten tid tilbake. En så enkel setning, så klar – og så sår på samme tid. Han, som skrev denne, har helt akseptert at han må flytte hvis han skal klare å leve som den han er. Hvis han skal få elske den han elsker, uten å måtte skjule det for alle.
Der han bor, er det gjort helt klart for de unge at homofili er en synd og en styggedom fra Satan. Miljøet rundt han bærer preg av å være et strengt religiøst samfunn, og selv om han selv ikke er en del av dette- så er det litt reglene som gjelder i bygda hans.
Og det gjør meg trist. Det gjør meg trist, og det gjør meg sint.
For hvem er disse som opphøyer seg selv til å tro de vet alt om alle? Som tror de kan bestemme hva som er best for andre mennesker? Hva er det de sier til seg selv, når de selv er så overbevist at de har rett.. Og at de har en råderett og bestemmelsesrett over andre?
“Men du kan bare velge å ikke følge det vi sier, men da kommer du til helvete”. Eller , “det er greit at du er homofil, men du må ikke praktisere det”.
Blir man oppvokst med dette, og hører dette opp igjennom oppveksten- så er så klart ikke det noe valg. Det valget man eventuelt må ta da, betyr at man samtidig må godta å komme til helvete, samt mest sannsynlig å godta at man mister mange av de rundt.
For å være homofil, og bli bedt om å ikke praktisere det- det er det samme som å si; Det du føler er synd, det er feil og det ønsker vi ikke her. Vi ønsker ikke deg her. Den du er- den du er født som- er ikke bra nok for oss.
Det under her er en av tusen meldinger jeg har fått fra mennesker som kaller seg kristne…..
Sånn vi blir oppdratt, det sitter godt forankra i sjelen vår. Uansett hva man hører som barn, om det er om legning eller seg selv som person, så sitter det. Det vil sitte et eller annet sted i tankene hele livet. Og da er det ikke bare å ta et valg for den det gjelder.
Fordi dette er måten man er oppdratt på. Det er ordene som har formet oss mens vi skulle lære oss hva livet er og hvem vi er.
Det tar vi med oss hele livet, og prøver å gjøre så godt med det man har lært eller det man ikke har lært.
Og hvis andre ikke aksepterer oss som vi er- hvordan i all verden skal vi da klare å akseptere oss selv ?
Det er flere som har spurt om oppskrift på vottene jeg lager innimellom. Nå lagde je de forrige i regnbuefarger, men de har jeg gitt bort. Likevel kan jeg prøve å skrive en sånn ca oppskrift. Det blir sånn ca, da jeg hekler uten oppskrift 😉 Men her skal jeg prøve å få frem hvordan jeg hekler dem.
Jeg starter med fem luftmasker, lager en sirkel og så tar jeg ca ti helstaver i sirkelen. Resten av votten hekles i halvstaver.
Etter runden med helstaver, så skal neste hekles med halvstaver. En maske, så to i samme, hele runden for å øke sirkelen litt. Fortsett sånn til det er klart for tommel. Der du vil ha tommelen så lager du fem luftmasker og setter fast der du tror hullet blir stort nok til tommelen, og fortsetter å hekle rundt.
Da hekler du videre til så lang du vil ha votten. Der tommelen skal være blir det da et hull. Når votten er ferdig så vrenger du den og starter på tommelen. Bruk maskene i sirkelen til tommel og hekle rundt. Til lengden blir passe for en tommel.
Snu votten, og sy igjen hull og fest tråder:) Voila 😀
Så har du en fin vott til kalde dager, samtidig som dem er veldig enkle og hekle. Koselig høstsyssel. Her er noen flere jeg har lagd .
Perfekt for restegarn:) Jeg er ikke så god på å forklare oppskrift, men forhåpentligvis så skjønner du litt av bildene. God hekling 🙂
Nå er de første bestillingene på foredrag og undervisning i boks, og jeg gleder meg til tiden framover. Jeg gleder meg til tiden nå også;)
Utstyr begynner å komme på plass. Det som kjennes veldig deilig ut nå, er at ballen ruller i riktig tempo. Ikke for fort, og ikke for sakte:) Det går som det skal og det er en god følelse.
Når jeg startet med det her, så var det så utrolig skummelt. Det er en drøm jeg har hatt i mange år, men å gjøre noe med det- var utrolig skummelt. Det er skummelt å gjøre seg sårbar på en måte, og vite at man kan feile. Det kan være det ikke går, og hva da lissom?
Men så kan det jo hende det går og:) Og tenk alt jeg hadde gått glipp av om jeg ikke hadde våget. Alle menneskene jeg blir kjent med, all kunnskapen jeg får og all lidenskapen som er i å drive med noe jeg er så engasjert i.
Nå er det fredag, og arbeid legges litt til side for helga <3 Så godt jeg klarer i allefall;) Det er ikke så enkelt å legge vekk noe som er i hodet 24 timer i døgnet, men jeg må finne en balanse der- og da er helga med mine folk- et godt sted å starte. For om jeg flyr høyt om dagen, så er det viktig å lande litt også.
Etter mye jobb med forretningsplan, så er det nå godkjent og det var godt å høre. Det har vært mye jobb, og jeg har lært mye- og veldig godt å få den godkjent.
Det gir en bekreftelse på at jeg er på rett vei, og at det jeg driver med nå- har noe for seg. Det gir en bekreftelse av å bli trodd på, og at det jeg brenner for og vil jobbe for, er viktig. Og det gir en bekreftelse på at det er meg det kommer an på.
Så nå puster jeg og senker skuldrene flere hakk. Og deilig å få så positiv tilbakemelding for hardt arbeid.
Da er det bare å fortsette å stå på, i det samme sporet- og å fortsette med å være synlig. Jeg føler jo litt at dere som følger også er med på denne prosessen. Dere deler så mye for meg, og er en del av alle skritt jeg tar nå. Dere deler mye med meg, og hver enkelt historie dere forteller meg – lærer meg mer jeg kan ta med meg videre.
Det er mange av dere som har fått en spesiell plass i hjertet mitt, og som har lært meg mer av hva som er viktig for å bli sett, og akseptert og hva om skal til for å føle seg hjemme i seg selv.
For det å føle seg hjemme i seg selv- er så utrolig viktig. Det å være fornøyd med seg selv, og det å være tilfreds i livet. Det gjør alle andre livets utfordringer litt enklere.
Det er INGEN skam i å være homofil, lesbisk, han- hen eller hun.
Den du er- det holder i massevis.
Takk for at dere åpner dere for meg, og takk for at dere bidrar til at jeg kan jobbe med det jeg brenner for og er engasjert i <3
Vi er vant med elg i hagen fra tidligere år, men i år så har det vært mest rådyr og så lite elg at jeg glemmer å sjekke i vinduene før vi går ut. Men det skal jeg starte med nå 😛
Jeg og min nest yngste går ut og mot skolen og titter inn i hagen, for å se en enorm elgokse stå bare noen meter fra oss. Sikkert god og berusa etter nattens måltid med epler. Det var bare å løpe det, før Charlie fikk øye på den- og det klarte vi heldigvis.
Fikk jo ikke noe bilde av den, men her er elgene som var her hver dag i fjor.
Dem er jo flotte og det er jo stas med elg i hagen, men aller mest fra innsiden av vindu 😉
Og med så mye epler i hagen nå, så kommer nok Elgar igjen. Men da skal jeg huske å sjekke vindu først.
Det er endelig mandag, og ny uke på gang. Og pcen er på for noen timer nå. I dag blir det å forberede noen møter denne uka, med fyr i peisen og kaffekoppen ved sia.
Jeg har vært så heldig å ha besteforeldre rundt meg lenge. Og jeg har fortsatt besteforeldre i livet mitt. Besteforeldre som har vært med på å forme livet mitt, og som har vært med på å skape trygghet og gode stunder.
For to år siden i dag så døde min Mami. Jeg tenkte i går at det bare var 1 år siden, men det er to. Tiden går fort, og det føles egentlig som i går ho satt på sykehjemmet og spiste sjokolade med hele seg.
Mami hadde Alzheimer. Ho hadde perioder og lange tider hvor hun var redd og sint, og perioder hvor vi ikke skjønte åssen vi skulle klare å ta oss av ho så ho hadde det bra. Dager på sykehus og sykehjem hvor vi måtte sitte å holde hendene hennes så ikke ho skulle slå eller bite de som behandlet henne.
Dager hvor vi skjønte at det hun var aller mest- var å være redd.
Alzheimer er en fryktelig sykdom, og det er vondt å se en person man er så glad i- være så redd og sint, og som etterhvert blir til en person man må bli litt kjent med på nytt. For Mami var jo der hele tiden. Bare gjemt av sykdom.
Stjernene i øya når jeg kom på besøk, og klemmene var ikke til å ta feil av. Det var omsorg fra en bestemor, som ingen andre klarer å gi. Til slutt så ble sykdommen såpass framtreden at hun glemte å være redd og sint, og i sin verden- den hun kjente da, så hadde hun det bra.
Og det er jeg opptatt av å få fram. For selv om hun hadde Alzheimer, så var hun ikke Alzheimer. Hun var min Mami, og det var hun hele veien- selv om utfordringene sto i kø. Og jeg er så utrolig glad for at vi var så mye sammen hele veien, og at jeg bidro når hun ikke lenger klarte.
Minnene er fra både når hun var frisk og når hun var syk, og det er minner å ta med seg videre. For vi må ikke glemme de nære og kjære våre- selv om de får en sykdom som fører til at de blir litt annerledes i væremåte. For innerst inne der- så er fortsatt den personen du er så glad i.
Savner deg en hel masse, og så glad for å ha hatt deg i livet mitt. Hele livet, helt til du gikk ut av tiden vi kjenner.
