Heges lille rom

I går var det tur med Charlie på en grå og regnfull dag. Kroppen fungerte ikke helt, men det var godt å bare gå av gårde med egne tanker og med en virrete hund som er strålende fornøyd uansett.

For regn er ikke så aller verst egentlig. Det er bare å kle seg. Og fordelen med hund er at han drar meg ut okke som. For Charlie- elsker vann. Om det kommer fra himmelen eller er på bakken.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Grått og vått og klinete er det om dagen, men sånn vinter er vi vant med på Østlandet. Det er tidlig mørkt og det er til å bli litt trøtt av det og. Så mens jeg gikk og grubla på det jeg grubler mest på om dagen, så bare lyser det noe opp midt i alt det grå.

Nesten rart hvor godt dem bladene her lyste , og det viser jo at det finnes lys uansett. Det finnes alltid lyspunkt, selv i de gråeste dagene. Bare vi ser godt nok etter. Og dem bladene her snudde humøret litt på tur i går.

Fordi… vi trenger alle noen lyspunkt. Vi trenger å holde fast i dem gode tingene i livet våres, og sette pris på dem.

Noen ganger så trenger vi kanskje å bli minna på hvor mye bra vi har.

Jeg har egentlig veldig bra dager, tross alt jeg grubler på. Fordi jeg har mine folk. Mine folk som jeg ikke ville vært foruten for alt i verden. Og det er en grunn til å smile. Det er en grunn til å være glad selv om det skjer mye jeg ikke har kontroll over.

Jeg kan likevel velge å ta vare på det jeg har<3

Noen ganger så trengs det bare en liten påminnelse. Og de bladene i går var påminnelsen jeg trengte.  Jeg har mennesker jeg er glad i, som er glad i meg. Og det er vel hva hele livet egentlig dreier seg om. Jeg har mine mennesker, og mange av dem savner jeg i den pandemi tiden her, men de aller næreste ser jeg. Og de aller næreste klemmer jeg.

Så håper jeg det snart kommer en tid hvor jeg ser alle.

Imens så er det lyspunkt folkens. Bare grip dem! Se dem, og hold fast i dem.

Det kan hende du oppdager at det er en del av dem <3

Jeg tror vi må gjøre som vi skal nå. Ikke fordi du er redd for smitte eller bli syk, men for andre sin del. Ikke bare for de i risikogruppa, men også for de i andre risikogrupper.

For de som er i risikoen for å være ensomme og isolerte, de som er alene, de som er redde. For alle som ikke har familie og nærkontakter, og for de som trenger noen rundt seg i jula.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For de som jobber og sliter og som du ikke hører noen ting om, fordi de bare gjør det. De gjør det fordi det er jobben deres. Du ser ikke hvor slitne de er når de kommer hjem, eller sårene de har etter munnbind og smitteutstyr. For de som gjør at landet vårt går rundt, uansett.

Hør på rådene for alle de eldre som kan gå en ensom og trist jul i møte. For at ikke så mange skal bli isolerte og bli sittende i karantene i juledagene.

Om ikke du gjør det for Korona, så gjør det for å hindre depresjon hos andre. Gjør det for å minske risikoen for ensomhet og isolasjon. Om ikke du selv er redd, så vis respekt for andre likevel. Vær med å minsk smitten så flere kan leve mer normalt.

Videoen til Kari Jaquesson som går rundt, den syns jeg er helt forferdelig. Jeg syns at hun som en offentlig person, tråkker på andre mennesker. Hun tråkker på helsevesenet og hun tråkker på de mange som ikke har vært utenfor døra siden mars. Hun tråkker på alle som følger rådene, uavhengig av grunn. At Kari J ler høyt av det her, vitner om svært liten respekt for andre mennesker. For selv om man ikke er enig, så er det her helt bak mål. Å vise hverandre respekt bør gjøres uansett!

Vi gjør jo ikke det her for moro skyld. Vi lar ikke barn måtte være hjemme fra skole og fritidsaktiviteter for moro skyld. Vi lar ikke eldre og sårbare mennesker sitte alene dag etter dag, fordi noen har lyst til det. Vi lar ikke folk innskrenke sitt sosiale liv, og få lite klemmer, fordi noen er full av faen og bare føler for det.

Vi gjør det for de som ikke kan bli smitta, for de som er redd for å bli smitta, og for de som risikerer å bli alvorlig syke. Vi gjør det for at helsevesenet ikke skal knele, og for at de fortsatt skal ha kapasitet til å ta imot meg og deg om vi trenger det.

Vi har kødda med jorda vår. Vi har kødda med dyr og mennesker og natur. Vi bruker opp alt, og vi bryr oss mest om oss selv.

Så kom det en pandemi. Og kanskje vi ikke burde vært overraska over det, men det virker som at hele verden tror at regjering og lands ledere fikser det meste, og gjør sånn at vi kan leve våre liv i frihet uten grenser. For gud forby om noen skal komme og fortelle oss frie nordmenn hva vi skal gjøre. Men for alle de rundt, gjør det. Bry deg, hør etter og vær med på det her du og…

Vis litt god gammeldags respekt og litt sunn fornuft så tror jeg vi kan komme langt, sammen. Hvis det bare stiger nå, så er jeg redd det er utrolig mange som går en trist jul i møte.. Og at noen blir sittende uten familien sin i jula, det er verre enn om du dropper munnbind og fest.

Hold dere hjemme.

Og kos dere hjemme. Kanskje det gjør at flere får fine tider framover 🙂

Når noen ringer og sier; “Jeg fikser det her “..

Etter så mye styr med nav og jobb, med hundrevis av telefoner, forsøk på å forstå vedtak selv og finne hvem som har ansvar for hva- så ringer det meg en dame og sier; “Jeg fikser det her”. Du har blitt glemt og du har blitt kastet mellom ulike instanser og alle fraskriver seg ansvar. Det er slutt på det nå. Jeg skal fikse det her .

Det ringer et menneske og sier hun skal være sterk for meg, og det var helt utrolig å høre.

En som skjønner hva jeg har slitt med og som skjønner hva det her gjør med meg. En dame  ringte og redda hele dagen min. Jeg var helt på gråten av takknemlighet over at noen skjønner og som skal gjøre sitt for å avlaste hodet mitt litt. Og på toppen av det hele så ble det faktisk sol i dag.

Jeg fikser det her. For en vakker setning, og for en glede å høre. For en glede å høre at jeg kan senke skuldrene litt, og at noen skal ta over litt. Jeg skal fortelle denne dama hvor mye det betydde å høre.

Det betydde en dag hvor jeg kunne legge vekk litt telefoner og tankekjør. En dag ute i lufta med glade hunder og med sol. Og de få timene sola skinner nå så er der bare å komme seg ut .

Han her er jo en lykkepille av de sjeldne han også <3 Og er en som drar meg med ut uansett form eller humør.

Det ble en bra dag:) Og det skal bli en fin kveld, med tente lys og fyr i peisen:)

Og jeg tror kanskje det blir sol i dag og ?

Ny dag og nye muligheter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hjemme med nytt bad og fyr i peisen på morran. Raggsokker og pysj og kokt egg. Lang lat frokost og i dag er det en rolig dag for frøken Hansen. Rolig dag med turbo Charlie,

Og med Magnus, som viser seg å ikke være en guttepus likevel. For tiden kalles han bare Prinsesse Martha Louise. En pus født i feil kropp passer helt inn i huset i skogen.

På utsiden blåser det og det knirker i huset. Men enda bedre er det da å krype under dyna og vite at i dag skal jeg ingenting annet enn å få kroppen litt opp igjen. Jeg skal lage meg en fin torsdag 🙂

Ha en fin dag der du er <3

Min uvenn i kveld heter fibromyalgi..

Dere som følger meg vet at jeg stort sett er positiv. Og jeg mener helt klart at det er min styrke. En av mine styrker. Men den positive har også ræva dager.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I noen dager har det vært folk her og pusset opp badet og det har krevd en del av opprydning og hjelp. Og det er moro, og så fantastisk med nytt bad.

Men det har vært mye nå. Mye stress psykisk og mye som har krevd meg og energien min, og på dagen i dag så kjente jeg at nå er det for mye, men jeg fortsatte. Jeg fortsatte helt til kvelden og da sa det stopp. Med et brak begynte hjertet å slå kollbøtte, det verka i alle ledd og for å komme på do så gikk jeg nesten i knestående. Hodet er tåkelagt og jeg svetter og fryser om hverandre. Kroppen dirrer og det er vanskelig å slappe av.

Det ble spikermatte og tv i en døs og alt annet måtte bare ligge. Minsten min kom å ga meg en klem og sa han skulle rydde litt før han la seg. Det gjør godt men vondt samtidig. Som regel prøver jeg å ikke vise dem verste stundene, men det er ikke alltid det går. Det er ikke alltid jeg klarer, og jeg tror vel egentlig ikke at ungene har noe vondt av det, men jeg syns det er vanskelig.

Det er vanskelig å vise seg sårbar, og det er vanskelig når hodet absolutt ikke er med på at kroppen sier stopp. Jeg tror jeg blir mest lei meg. Lei meg for at jeg er nødt for å porsjonere energien min i en alder av 42. Og det finnes ingen kur.

Men det finnes lindring, og det finnes avslapning og det finnes grep jeg må gjøre. Ofte så klarer jeg det, men ikke alltid. Og mye klarer jeg ikke styre heller. Med litt psykisk stress på toppen, så stopper det seg selv innimellom og det beste jeg kan gjøre er å lytte til kroppen. Det har jeg gjort de siste timene nå. Jeg vet jeg antagelig har en lang natt foran meg, og jeg vet at morgendagen blir rolig.

Sånn er livet mitt. Og jeg må bare ta det, jeg må akseptere det og jeg må gjøre det beste ut av det. Men det er ikke alltid like lett å tenke sånn. Det er dager, timer som jeg et lite øyeblikk graver meg ned i selvmedlidenhet og en liten sorg over hvordan kroppen min er. Det er dager med frykt og angst hvor symptomene er så ille at jeg lurer på om jeg er alvorlig syk. Det er dager hvor jeg ikke orker noen rundt meg, og dager hvor jeg har mer enn nok med meg selv og å komme gjennom timene til det roer seg litt igjen.

Jeg har kommet ut av mange skap siste årene , og mye har nok satt seg i kroppen. Og så lenge jeg skal være ærlig, så var det like greit å komme ut av Fibromyalgi skapet også- for det er min hverdag. Og jeg vet at det er så mange andre som har det som meg, og som kanskje finner en liten trøst i at vi er flere. Og mange føler skam. Jeg har også gjort det, og gjør det enda til tider.

Men det er livet mitt, og jeg kan ikke noe for det. Jeg kan ta grep for å ha det best mulig men alt kan jeg ikke styre. Likevel så tror jeg det funker best å være ærlig. Det er kanskje lettere for andre å forstå tross alt .

Så dette er onsdagskvelden hos meg med en lang natt i vente, så tror jeg torsdagen kommer med sol.

Og jeg sier til meg selv at det kunne vært verre. Jeg har så mye bra, jeg har så mye bra folk og jeg har så mange gleder. Jeg vet det, men jeg må få ut litt sorg og frustrasjon også. Av alt livet har å by på så er det  også ting å kjenne på.

Så, fucking fibro, i dag er du en uvenn- og jeg ønsker deg dit pepperen gror. Jeg vet jeg er stuck med deg, men sånne kvelder som det her så føler jeg du vinner litt, og det min kjære uvenn, det gjør du ikke!

Jeg skal lære meg å hanskes med deg, litt etter litt. Og akseptere at du er der, bak meg på en måte. For jeg skal gå først.

Og i morgen er en ny dag.

Min mamma sier; Når det stormer rundt deg, så er det ekstra viktig at du kan dra ned rullegardina innimellom og fokusere på det positive.

Og jeg er så enig. For uansett hvilke dager vi har, uansett hvor kjipt ting er, så er det livet. Det er dager vi aldri får igjen det også. Det gjelder å ikke la de negative tingene få helt overhånd. Gjør noe med det du klarer, og gjør noe med hvordan du takler det du ikke får gjort noe med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med mørketid og med koronatid, og med nav og jobb som jeg styrer veldig med- så finner jeg mine gleder likevel.

Lys gir glede i mørket, og derfor ble alle husets vinduer litt tidligere ferdig enn ellers til jul. Og det blir jeg glad av.

Å ha det koselig rundt meg, det liker jeg, og litt ekstra lys i vinduene er så kost nå i mørketiden.

Gardiner fra begge bestemødrene mine, som også har en betydning når de henges opp, gir trivelig og lun stemning.

Da er det litt hyggeligere inne når klokka blir fem og det allerede er mørkt på utsiden. For det gjelder virkelig å gripe dem gledene som er.

Jeg har alltid likt å titte inn vinduene til andre mennesker for å få et lite glimt av historien til de som bor der. Få et lite glimt av en annen families liv. Det er noe med vinduer. Om jeg tar tog eller buss eller kjører bil så blir jeg veldig ofte sittende stille å bare kikke ut. Det er så mye som skjer på andre siden av et vindu. Det et mye historier og det er mange liv.

Og det er spennende å lage seg litt historier om hvordan andre mennesker har det bak vinduene sine.

Og sånn her ser det ut i mine nå, og jeg gleder meg over en mørketid hvor jeg faktisk kan lyse opp litt ekstra inne <3 og litt kos på utsiden 😉

Jeg er i vent på omplassering da kroppen min ikke fungerer i den jobben jeg har akkurat nå- Jeg er på vent i ingenmannsland selv om både jobben min og nav skal hjelpe til med omplassering. Og det ingenmannsland uten lønn, går på 3 måneden nå. Og jeg undrer meg over et utrolig komplisert system, hvor det å ville jobbe- virker som det vanskeligste. Hvor dem egentlig har sagt rett ut at det vanskeligste er å ville jobbe.. Det hadde vist  vært mye enklere om jeg var syk nok til å være ufør.

Vel, jeg vil jobbe og jeg kan så mye selv om jeg ikke klarer alt. Jeg kan være en ressurs mange steder, og jeg vil. Jeg vil bidra, jeg vil jobbe og jeg vil ha en normal hverdag. Jeg vil ha et sted å gå til, og være til nytte og være sosial med kollegaer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men jeg er i et system hvor Nav ansatte selv blir omplassert til å gjøre andre helseoppgaver ,selv om vi er en bunke med mennesker som vil i jobb. Hvor kommunen tar inn nye istedenfor å bruke de som allerede er på vent til omplassering. Det må være et sted på veien det stopper her? Hvorfor er det ikke mer system på det her ?

Jeg har fått avslag på AAP mens jeg er under utredning og venter på operasjon, og fått tilbud om dagpenger og omplassering men ingen vet hva jeg skal søke på. Når den ene sier ja, sier den andre nei.

Å være i ingenmannsland i det systemet her gjør noe med meg , og den ventetiden er grusom. Jeg vet jo at jeg er bare en av utallige mange saker, og det må ta tiden det tar. Jeg vet at ikke det er hver enkelt sin skyld, men det virker som det svikter i et samarbeid her. Ingen vet hva den andre gjør, og kan  heller ikke lese dokumenter fra en annen avdeling. Det virker som at Nav arbeid har sitt budsjett og Nav syk har sitt budsjett og ingen vil bruke av sitt. Så derfor kastes vi fram og tilbake. Det er min teori ..

Men jeg sitter på vent, mens jeg så gjerne skulle vært i jobb! Og det verste er at jeg vet at det er bruk for meg, flere steder, men at det er en vanvittig papirmølle å få meg i gang.  Og ingen tar ansvar, så man kastes mellom alle instanser, om og om igjen. Jeg har en kompetanse som kan brukes. Som det også er behov for. Så jeg skyter i blinde, ringer rundt og spør om jeg kan brukes til noe.

Så da går vi mot jul da, fortsatt uten lønn og uten jobb. Med beskjed om å søke sosialhjelp, med en saksbehandlingstid på 4 uker.

Vi går mot jul med å bruke utallige timer på å ringe kommunen og nav, annenhver dag, for å være en mygg. En mygg som maser om å bli brukt . Bruk meg ! Jeg vet det er mye ledig , spesielt i disse tider, hvor jeg kan brukes selv kun med en fungerende arm. Og jeg håper noen napper meg til seg snart.

Så er det noen der ute som trenger en glad og positiv, ung til sinns dame med for tiden en fullt fungerende arm- så rop ut ! Jeg kommer 🙂

Den følelsen når ungene blir større og velger sine egne veier. Den følelsen når du aller helst vil stoppe klokka eller skru tiden tilbake.

Samtidig så kommer følelsen av å være så stolt over de unge fine menneskene dem er blitt. Så stolt av at de tar egne valg og egne avgjørelser. Jeg er så stolt av at de gjør det de mener er riktig, og har mot til å si det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og selv om ikke jeg alltid er enig, så er det sånn det skal være. Dem skal være trygge nok til å velge seg selv og det som er best for dem. Og trygge nok til å lære av egne feil.

Fordi at folk rundt kan mene og tenke hva som helst, men det hjelper ingenting om du selv føler noe helt annet. Det er du selv som er hovedpersonen i ditt liv, det er barna som er hovedpersonen i sitt liv.  De skal etter hvert tenke helt selv. De skal prøve og feile og lære av det de gjør.  Og har vi, som foreldre ,nok kjærlighet og respekt for dem når dem vokser opp, så får vi det samme tilbake.

Jeg er utrolig heldig. Fem fantastisk fine små og store mennesker har jeg i livet mitt. De som ikke bor hjemme, snakker jeg med eller ser hver dag. Til og med eldste som bor et stykke unna, ringer meg flere ganger i uka. Og det er den positive tingen med telefon, og det jeg har skrevet om å være tilgjengelig. Det kommer jeg alltid til å være for ungane <3

For det er rart og det er vemodig når dem små hjertene blir større. Samtidig så har hver alder sin sjarm, og at de tar egne avgjørelser og tenker selv, det tar jeg som et veldig godt tegn på at noe har vært gjort riktig.

At barna er på vei til å bli uavhengige, er ikke et tap. Det er en styrke og en glede som bør settes pris på. Det er lov å kjenne på litt triste tanker og, men jeg tenker jo da at jeg har lært barna mye viktig på veien. Og det viktigste er at hver og en av dem teller. Det som er riktig for en, bør ikke være riktig for en annen. Og akkurat det, må de finne ut selv. De må finne seg selv mens de vokser, og verdsette seg selv høyt nok til å gjøre det som er best for dem.

Så skal ikke jeg glemme hvor heldig jeg er som får være med på livet til fem av de aller beste jeg vet om i hele verden. Og alle som en, vet at døra mi bestandig vil være åpen. For dem og kjærester, uavhengig av rase eller legning eller tittel. Døra er åpen for alle som barna mine bryr seg om.

Mange ganger tenker jeg at det var enklest å ha dem i bleie bak en trappegrind, hvor den eneste bekymringen var om de var sultne eller trøtte. Det er andre og mer alvorlige bekymringer når de blir større, men jeg har også tillit. Tillit til at de fine menneskene som jeg kjenner tar seg selv på alvor.

Sånn inni hjertet så kjenner jeg hvor utrolig stolt jeg er, at de våger ! At de tar sjanser, og lever livet som føles best. For livet er absolutt alle dagene vi har, og det gjelder å gjøre det beste ut av dem.

Som Astrid Lindgren sa; Gi barna nok kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv;)

Jeg får så mange meldinger, og jeg setter ofte de negative i fokus, nettopp fordi jeg vil synliggjøre fordommer. Men så er det så mye bra, og etter å ha lest gjennom ukas meldinger på mail og innboks så blir jeg jo glad <3 Det at noen faktisk finner en trøst i bloggen min på vei ut av skapet, det tar jeg som et stort kompliment.

Det gjør meg takknemlig og rørt, og jeg blir så utrolig glad for at dere sender meg melding. Forteller meg historier, hvor jeg noen ganger er den eneste som foreløpig får historien. Fordi det er skummelt og fordi noen er redde for å være seg selv. Fordi det kan være mye tryggere å skrive det ned, til en ukjent, som forstår hva det betyr å gå igjennom den prosessen. Prosessen med å skulle være seg selv, fullstendig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Flere av meldingene setter meg flere år tilbake, og jeg husker usikkerheten og redselen så utrolig godt. Jeg husker frykten for at andre skulle syns jeg var annerledes, og også at de skulle føle at jeg hadde løyet lenge. Men jeg hadde jo det for meg selv også. Det tok mange år og akseptere det selv, og det tok mange år og få det ut til andre. Det kan føles som småting for mange, men det er en så stor del av identiteten til et menneske, at det gjør noe med oss å skulle si det høyt.

At dere skriver disse personlige tingene til meg, det varmer. Og det gjør at jeg fortsetter. For jeg vil gjerne si at det kan gå bedre enn du frykter.

Ja jeg vil få frem fordommer for å synliggjøre, men jeg vil også vise at det kan gå bra. Det kan gå så mye bedre enn du tror. Og du er verdt å ha det bra, du er verdt å være deg selv.

Skeiv eller ikke. Det finnes ingen annen som deg, og bare du vet hvordan du har det i hjertet ditt. Og bare du kan velge å leve livet som det er ment som.

Tusen takk alle, for både oppdateringer og historier. Triste og gode historier. Og takk for at dere forteller meg at bloggen min betyr noe for noen <3

Ha en god lørdag uansett hvor dere er.

Det går mot jul og jeg tror det blir en rar jul for mange i år. Det vil være noen som er i isolasjon og det vil være mange som ikke får vært sammen med de folka de ønsker å være sammen med.

Og jula er spesiell.. Jula skaper en sårbarhet hos oss hvor alt det triste blir enda tristere. Det blir en sterk påminnelse når man skulle ønske ting var annerledes. Hvor både økonomi og ensomhet spiller inn. Og jeg tror det i år er mange flere ensomme enn ellers . Mange mennesker kjenner i år på følelsen av å være innestengt, være alene og være ensomme.

VI har et helsevesen som ikke vet hvordan jula blir, og som kanskje må tilbringe jula uten familien pga smitte. Vi har eldre som kanskje ikke får besøk av familien, og unge som ikke får reist hjem.

Så kan vi ikke bare gjøre som vi skal en liten stund ?

Det er kjipt og det er vanskelig.. Jeg skjønner det, og jeg syns også det er det.

Men det er lissom ikke helt tiden for store fester og samlinger nå. Det er ikke helt tia for å gå på butikken syk. Det er ikke tiden for store bursdagsselskap eller bryllup. Og hva betyr egentlig det i det store og hele? Når vi blir gamle så tror jeg jo at det er hverdagene vi husker best. Hverdagen med de nærmeste.

Det er jo ikke sånn at du ikke kan være samme noen, men velg deg dine nærme nå, og bruk dem. Send en blomst eller en oppmuntring til noen du ikke får vært sammen med og hold kontakten på sosiale medier og på telefon. Gjør det hyggelige du kan, men følg det du skal akkurat nå.

Det her får så store og skumle ringvirkninger, og mennesker kan dø av både Covid og av ensomhet. Det er forsket på at det er stigning i selvmord i juletider, og jeg grøsser av tanken på hvor mange flere som sliter i år enn ellers.

2020 ser ikke ut til å ta noen ende, og det finnes faktisk mange folk i Norge, som knapt har vært utenfor døra siden mars. Og det gjør noe med mennesker.

Det gjør noe med folk å bli isolert, og å bli alene. Det gjør noe med folk å være redde og engstelig. Det gjør noe med oss alle å miste friheten. Men da må vi kanskje tenke litt over hva som betyr mest? Er det friheten til å gjøre hva vi vil, når vi vil- med hvem vi vil? Eller er det å ta vare på hverandre?

Å se at noen har andre utfordringer enn oss selv, og gjøre det vi skal. Om ikke for oss selv, men for alle de sårbare menneskene vi har rundt oss. For det er viktig å ta vare på hverandre.

Du er ikke alene om å syns det er kjipt, det syns de aller fleste av oss. Men sånn er det akkurat nå, og det må vi egentlig bare akseptere.

Kanskje hvis vi alle bruker litt tid på å gjøre det vi skal nå, så bidrar det muligens til en bedre juletid for flere. Og tenk hvor fint det er å være årsak til at noen ikke er ensomme og isolerte i jula. Tenk hvor fint det kan være å gjøre en forskjell…

Husk at turer er lov, telefonsamtaler er lov, å sende ting til hverandre – er lov.  Å spille spill og se tv med ungene er lov, og å sitte i armkroken til din kjære er lov. Men hold deg til det akkurat nå. Hold deg til dine, og tenk litt alternativt for å glede andre du ikke kan være sammen med nå.

For vi gjør ikke det her for moro skyld, det her gjøres ikke for å plage deg mest mulig.

Det gjøres for at vi tar vare på hverandre, og det bør vi alle finne styrken til å klare.

Fordi det dreier seg om mennesker.

God fredag til alle <3 Håper helga blir fin med dine nære .