Noen dager …

Noen dager så er det ikke så lett å se alt det positive, for det er ikke alle dager som er  bra. Ikke hos meg heller. Det er det ikke hos noen.

Det vil alltid komme dager som er mindre gode, og triste. Dager hvor du er lei og har bare lyst å ligge under dyna. Dager hvor du ikke ser de samme gledene som du kanskje vanligvis gjør. Dager hvor det skjer kjipe ting. Og dem dagene, de slipper vi ikke unna noen av oss.

Men så er det noe med å ikke bli under dyna. Ikke bli i det mørket som kan komme i kjølvannet av andre ting, eller som kommer alene. Det er noe med å bruke litt tid på å grave seg ned , men så er det så viktig å prøve å grave seg ut igjen også. Ta dyna til siden, slipp inn sola, og ta et skritt om dagen. For uansett hvor kjipt ting føles, så kommer det andre stunder igjen. Det gjør virkelig det.

Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om mennesker som er deprimerte, og som har helt andre årsaker til å ikke komme seg opp. Men jeg snakker om det mørket som kommer over alle innimellom, og som også kan føles så utrolig vanskelig å komme ut av, men som er helt normalt i perioder i livet.

For livet er ikke bare en dans på roser. Så langt derifra innimellom.

Og 2020 har nok vært et utrolig vanskelig år for mange, og jeg tror mange har kjent på ting de aldri før har kjent på. Og det er tungt. Det er tungt å kjenne på de vanskelige tingene, men jeg tror heller ikke vi kommer opp igjen eller videre uten å kjenne på de heller. Så ta deg tid til å ha det kjipt, og å kjenn på det. Gi deg litt tid, sett et tidspunkt kanskje, og et tidspunkt for å jobbe deg opp og ut igjen.

For det kommer bedre dager. Bruk de du har rundt deg, bruk dem som er glad i deg og bruk frisk luft.

Det blir bra igjen.

Bare vær der, før det er for sent …

«Trenger du ei hånd å holde i, så kan du holde i min. Er sorgen din, så er sorgen min. Vi kan stå sammen vi.» Ukjent.

Nå er det snart et år siden min Mami døde, og en av de fineste damene jeg viste om forsvant ut av livet som jeg kjenner det. En som har vært i livet mitt bestandig, med samme smil, bestemte meninger og med den samme lukten av spenol og parfyme. Det året føles langt, og det føles ut som evigheter siden klemmene hennes.

Jeg håper, og tror at Mami ville godkjent det innlegget her, for det jeg vil få fram- det syns jeg er så viktig. Min mami fikk alzheimer, og det var noe hun var livredd for hele livet etter å ha gått igjennom det samme med hennes mor. Hun var livredd for sykehjem og sykehus, og jeg tror ikke det var noe som skremte henne mer. Men så ble det også hennes skjebne.

Min bestefar tok seg av henne så lenge han klarte, og enda litt lenger… nettopp fordi han kjente frykten hennes. Men til slutt så gikk det ikke lenger og han måtte også innse at deres reise i sammen var på en måte over. Når hun da flyttet, så ble han akutt syk og døde kort tid etter. Jeg tror sorgen ble for stor og han hadde kjempet for lenge.

Alzheimer er en så vond sykdom, men vi må ikke glemme at de er fortsatt dem samme, bare på en annerledes måte. Men kjernen er den samme. Det er det samme mennesket inni der. Det samme hjertet og den samme hånde å holde i.

Det som jeg har sett, er at folk trekker seg unna når noen blir syke på den måten. Det er vondt for alle å se at den personen du har vært så glad i, ikke oppleves som den samme lenger. Det er så vondt når et menneske som har kjent deg så godt, ikke lenger vet hvem du er.

Når Mami døde, så sa de fleste ;” godt at ho fikk slippe”. Men nei, det var det ikke.

Ikke for noen av oss. Og Mami, hun hadde det fint de siste årene ho. Ho var glad, med god matlyst og ble godt stellet med og passet på av enestående helsepersonell og av oss. Fordi vi var så glad i ho. Og selv om hun forandret seg, så var det fortsatt hennes liv, og ho var fortsatt min Mami. På alle områder. Så nei, det var ikke godt at ho “slapp”. Det var vondt, og det er det fortsatt.

Livet er jo sånn. Nye generasjoner kommer til og de eldre går bort. Det er som de sier i løvenes konge; “the circle of life”.

Poenget mitt med dette innlegget og det her skylder jeg min Mami å si. Glem ikke din familie, våg å stå i det som er tøft også, for den det er aller tøffest for er jo den som blir syk. Vær der, uansett, for også det er gode minner å ta med seg. Og livet er jo sånn. Livet er tøft og vi vet jo aldri hva som rammer eller når. Det kan vi ikke velge, men vi kan velge å være tilstede for hverandre. Velg å stå i det tøffe, og velg å vær sammen med dem du er så glad i.

For en ting kan jeg love deg. Når livet er over, så er det minner som er gode å ta med seg.

Uansett hva som glemmes og hvordan et menneske forandrer seg, så er det fortsatt det samme mennesket, og det er fortsatt din person. Og denne fine dama, min person… Ho savner jeg hver eneste dag, og gleder meg over minner som det er bøttevis av <3 Både med og uten alzheimer sykdommen.

Har du noen i livet ditt som min Mami, så ta vare på alle stundene dere har, for det kommer en tid hvor du ikke får det tilbake <3 Grip det, før det er for sent.

Min Mami fikk Alzheimer , men hun var ikke Alzheimer.

 

Mandag, hverdag og magi

Mandag er mandag, uansett. Og mandag etter høstferien er nok tung for mange. I allefall for mine små. Trøtte kropper som halvt i svime dro med seg hver sin dyne ned på sofaen, for å våkne litt sakte og pent. Vi er gode på å nyte fridager, og koser oss max med sene kvelder, filmer og lange late morgener.

Ferie er fint, men hverdag er også fint. Vi kan jo ikke vente på hver fridag for å ha det fint, så den magien som er i hverdagen- den liker jeg. Den trøtte lille kroppen som tar meg i hånda, halvt i søvne, mens vi prøver å våkne.

Klemmene før de går av gårde til skolen, fotballkampene og den vanlige turen med Charlie. Det er fine stunder på en helt vanlig dag. Og det liker jeg.

Jeg liker når ting er som de skal være, og det er en annen magi enn ferier, men hverdag er ikke til å kimse av. Hverdager er fint.

Det er synet som er på utsiden av døra mi nå, og det må man jo bare bli glad av. Hele “verden” i fine sterke farger.

Det er påvist med forskning at det du fokuserer på, ser du mer av. Så gå for litt hverdagslykke og magi, så kan det bli mange fine øyeblikk på en helt vanlig hverdag. Gå for de små gledene, som det er flust av, og gjør mer av det som gjør deg glad. For å være glad, det er ikke noe å kimse av.

Så velkommen mandag:)

 

Unge er redde for å komme ut av skapet…

En fersk rapport fra Sintef redegjør for hvordan unge skeive har det i Norge i dag, og det er dessverre ikke overraskende lesing, men veldig trist. Rapporten kan du lese her . Den handler om at unge mennesker i dag er redde for å være skeive, og redde for reaksjonene til dem rundt.

Jeg tror denne rapporten kommer som en overraskelse på mange, men dessverre så er det realiteten i 2020. Verden snur litt og går litt bakover og det er mange som har et behov for å si at homofili er feil, og en sykdom. Det er legitimt å si i politiske grupperinger og i religiøse grupperinger. Det her er virkeligheten for mange unge mennesker i Norge i dag, og det bør være en tankevekker for mange.

Å være ung er vanskelig nok, det er en prosess og en prøvelse å finne seg selv, være seg selv, og å finne ut av all press som er fra alle kanter. Press om å være perfekte i det meste, nå høyt karrieremessig og å se bra ut. Tenk hvor hardt det presset er, om du i tillegg ikke føler du kan være den du er.

Tenk hvor vanskelig det er å bli glad i seg selv, om andre stadig forteller deg at den du er ikke er bra nok. Fordi noen har et stort behov for å fortelle deg at den du er glad i , er feil. At du er syk og at det er en skam. Det er jo umulig å finne seg selv og være stolt av seg selv om du ikke kan være deg selv.

Når mennesker som Levi Jensen får forkynne vilt rundt i Norge, og på skoler, så er dette resultatet. Når han står å snakker om at homofil er du fordi du ser porno, og sammenligner med pedofili og dyresex, så er det ikke enkelt å skulle være den som skiller seg ut.

Når vår barne og familie minister viser hva han står for, og viser at ord og handling ikke henger på grep, så fører det til en bekreftelse hos mange på at det de føler ikke er i orden.

Når religiøse grupperinger tilbyr terapi for å omvende homofile, og Norge lar det være lov, så gir det et inntrykk om at homofili ikke er ønsket.

Kjære dere unge, fine mennesker som kjenner på det å være forelska i en av samme kjønn, som føler seg født i feil kropp… Hør på meg nå.

Verden er stor og den er skummel. Mange har mye å si om det meste. Men det aller aller viktigste for deg, er å være tro mot deg selv og den du er. Ingen andre går i dine sko, og ingen andre skal ha det bedre i ditt liv enn deg selv. Du er den viktigste personen for deg.

Det å elske et annet menneske, det er en stor glede, og det er noe vi alle får lov til. Du får lov til å elske den du elsker, samme om det er gutt eller jente. Og en dag, så kommer det en tid hvor du føler at det er helt greit å være deg. Det er ikke noe du kan noe for, men du kan velge å være den du er. For den du er- det er mer enn bra nok.

Og til foreldre, fortell ungene deres at det er greit. Ta praten om at de er elsket uansett, og at det du vil er at de skal ha det bra. Det får så utrolig store ringvirkninger når et menneske skjuler en så stor del av seg selv. Kan hende du syns det ikke er noe stor sak, men si det likevel. For det kan hende ungene dine er usikre på hva du mener.

Det var dessverre ingen overraskelse å lese denne rapporten, men likevel så syns jeg det er usigelig trist. Det er vondt å tenke på at så mange sliter sånn med å være seg selv, bare fordi de elsker feil kjønn. Det de trenger, er gode voksne rollemodeller som viser dem at de kan være seg selv. Si det høyt, og bry deg.

Ta del i den kampen som berører så mange mennesker! For det er vi verdt, alle sammen <3

Alle trenger vi noen som gidder hverdagen vår

Det er få mennesker som vet hvordan jeg virkelig har det. Som vet hvor lang tid jeg bruker ned trappa på morgenen, og som vet hvor ofte jeg er våken på nattan fordi jeg har vondt. Det er få mennesker som vet at når jeg er sammen med dem, så bortprioriterer jeg noe annet. For uansett hvor mye jeg vil, så klarer jeg ikke alt jeg har lyst til.

Og det er dager hvor jeg er skikkelig lei meg på grunn av det. Dager hvor jeg føler meg udugelig og utilstrekkelig. Men så er det en venn eller et familiemedlem som sier ; Det går bra- sånn er det i dag.

Og den anerkjennelsen der, den er gull verdt.

Den bekreftelsen på at det er greit å ikke ha det bra også. Dem er der uansett. Det blir jeg rørt av.

Den setningen med; det er greit det. Den sier så mye.

Jeg er en positiv person og jeg elsker livet. Jeg er god på å leve her og nå og god på å glede meg over små ting. Det tror jeg kanskje er en av mine sterkeste egenskaper og det gjør at dagene blir gode selv om de ikke blir som planlagt.

Jeg har så mye å glede meg over, og jeg har folk rundt som sier; “det er greit”.

Mens jeg startet å skrive i dag , på en dag som ikke startet altfor bra, så ser jeg en fb venn skrive om sin hverdag som kronisk syk, og hun skriver så fint; Alle trenger vi noen som gidder hverdagen vår.

Og det har jeg. Jeg har folk som orker hverdagen min, og som tar meg som jeg er- og det er så deilig.

For det er ikke enkelt når jeg ser bra ut utad, men ikke fungerer på innsiden. Det er ikke lett for andre å forstå heller, når jeg aller helst sier at det går bra. Og jeg vil jo helst framstå som mitt beste. Samtidig så er det å ha noen rundt meg, hvor jeg er helt meg selv, en fantastisk følelse.

For det er greit å ikke ha det greit alltid. Det er livet det!

Nå tar jeg helg sånn som det er, og håper dere alle får en fin og lun oktober helg 🙂

Jeg skal lage meg en fin Oktober ..

Nå er det snart ikke epler igjen på trærne, og alt i naturen vitner om at sommeren er forbi for denne gang, og høsten er kommet. Mørketiden, som mange gruer seg til, er i gang. Mørketid på kvelden og en verden i mange farger på dagtid.

Det er jo vakkert.

Det er mye i livet vi ikke kan gjøre noe med, så det gjelder å finne en måte å følge strømmen på. Sommeren kommer og går, og høsten kommer og går, og årstidene kommer og går uansett hva vi selv ønsker å holde fast i. Og hadde egentlig våren og sommeren vært like fin om vi ikke hadde mørketiden og ?

Vel i dag er det 1 oktober. Det er 91 dager igjen av året. Julebrusen er allerede kommet i noen butikker. Det er 91 dager du kan bruke, og 91 dager til å skape minner i 2020. For uansett korona og alt som har vært i år, så er alle disse dagene- dager vi også lever. Det er også livet.

Det er mye vi ikke kan gjøre noe med, men det er også mye vi kan velge å gjøre noe med. Det er jo ganske fint å tenke på at vi har 91 dager igjen av 2020 til å skape små minner, til å gjøre noe fint ut av dagene…

91 dager hvor du kan fortelle de rundt deg at du er glad i dem, 91 dager til å gjøre 2020 minnerik og god. Kanskje noen vil huske dette året som året hvor du var gleden oppi alt? For det å glede noen, det trenger ikke hverken koste mye eller ta mye tid.

Håper dere alle får fine Oktober dager, og klarer å finne gleder i en tid som blir mørkere og mørkere. Før det igjen snur.

Stor høstklem fra meg til deg 🙂

Hva betyr det å ta vare på seg selv?

Jeg sa det i dag- ta vare på deg selv,  til en venn som har det litt vanskelig, og fikk til svar at det skulle hun gjøre. Hun skulle kjøpe seg noen blomster og ta et varmt bad. Det syns jeg var en god ide, helt til jeg kom hjem. Da ringte jeg ho opp igjen, og hadde en lang samtale om å ta vare på seg selv, og vi satt begge to igjen med en liten aha opplevelse etter vi la på. Og det vil jeg dele.

Hva betyr det å ta vare på seg selv? Er det nok å kjøpe seg noen blomster og klær og kanskje unne seg en frisørtime? Det er vel en måte å ta vare på seg selv på det også, men den viktigste måten kommer vel innenfra? Å ta vare på det som er inni oss?

Ta vare på tankene våre, hjertet vårt og det å bli kjent med oss selv?

Etter vi hadde prata litt så sier hun at hun aldri tar seg tid til å se litt innover i seg selv. Det er skummelt, og mye enklere å leve litt mer overfladisk og gjøre det alle andre forventer av henne. Og det har vi vel alle kjent på innimellom? Når er det lissom lov å sette seg selv først litt? Når skal det være tid til det, og er det egentlig så viktig ?

Tenk så mye vi tenker hver dag, og det er også tanker som vi kanskje aldri bearbeider. Tanker vi ikke tar tak i, fordi det er for slitsomt eller vondt. Men forsvinner dem for det? Forsvinner det vonde og vanskelige hvis vi aldri gir det tid? Eller presser vi det bare lenger ned i tankerekken vår? Fordi hverdagen fungerer jo greit nok som den gjør…

Her kan jo det varme badet komme inn, så sant man klarer å ligge der uten telefon eller bok eller noe ytre stimuli av noe slag. For det er vel litt av problemet vi har i dag. Det er alltid en ytre stimuli av noe slag som hindrer oss i den ekte nærheten for oss selv. Som kanskje hindrer oss litt i å ha litt ordentlig omsorg for oss selv?

Eller en tur uten musikk. Bare deg og stillheten?

Mange er  redde for å gå inn i sitt eget hode. Det er skummelt å ta tak i tanker og følelser som man har brukt så mye energi på å ikke tenke på.

Å bli kjent med seg selv, er en spennende opplevelse med mye aha opplevelser underveis. For vi er jo noen sammensatte og kompliserte mennesker, men som kanskje gjør ting mer komplisert enn nødvendig noen ganger. Fordi det virker så altfor mye å ta tak i ting. Men når du først gjør det- da er det en lettelse.

For det er en investering å bruke tid på seg selv, og jeg tror det til sist gjør at du ikke bruker deg selv opp. For å være en superhelt for andre, det funker bare i lengden om du også er en superhelt for deg selv innimellom…. Og det fortjener du jo 🙂

Jeg godtar det ikke…

I går var det linker om en organisasjon som kalles “Til Helhet”, som lå på innboksen min. Det var en dame som skrev til meg og sa hun hadde levd  seksuelt avholden i 20 år, og valgte Gud over seg selv. Og at hun viste om mange som gjorde det samme fordi legningen vi har , ikke er forenlig med Guds ord. Jeg fikk vondt i hjertet av å tenke på denne damen, som har lagt hele sitt liv som det skal være, til siden, for å gjøre som andre mennesker sier.

Hun ga meg linker til denne organisasjonen, med et dypt og inderlig ønske at jeg ville følge hennes råd. Med et ønske om at jeg ville ta i mot hjelp, for å leve mitt liv uten synd og i kjærlighetens navn. For kun da, kan jeg komme til himmelen.

(screenshot fra nettsiden)

For meg så er det her trist, og det er uforståelig at noen har så mye i mot hvem jeg elsker at de starter en organisasjon med formål og få bland annet meg, på rett spor. Det er uforståelig at noen TROR de vet hvordan andre skal leve livet sitt.

(screenshot fra nettsiden)

Det her er litt av hva “til helhet” gjør, og de mener det ikke går under terapi. “Det er KUN for å hjelpe mennesker til å ha det bra med seg selv”. Jeg skulle likt å se de mennene som driver denne siden, avstå seksuelt fordi noen andre forteller dem det. Avstå fra kjærlighet  og det som følger med.

De refererer til den nettsiden her, sånn at vi skal vite at vi er flere. De går på homofile og lesbiske med en agenda om at de bryr seg om oss, og vil hjelpe oss til å leve et “riktig” liv. Alt i Guds navn.

Og jeg blir kvalm. Jeg blir sint og jeg blir trist. Hvor mange av de menneskene som dere tror hører på dere, lever skjult med sin kjærlighet? Følelser er noe vi er født med, og når du treffer noen som du føler alt det for, så er det ikke lett å skru av. Og det skal du heller ikke! Det er det samme om du elsker en av samme kjønn eller ikke. Det er kjærlighet!  Og i motsetning til hva mange av de kristne tror, så dreier ikke alt seg om sex. Det dreier seg om kjærlighet!

Det som imponerer meg her, er setningen om at de jobber for å fremme respekt , omsorg og forståelse for menneskeverdet, og å motvirke fordommer.

Ser de virkelig ikke hvor feil det er? Det her ER MED PÅ å utvikle fordommer, det viser ingen respekt for enkeltindivider og forståelsen er lagt igjen et sted på veien. For har du oppriktig omsorg og respekt for andre mennesker, så ønsker du at dem skal ha det bra, og du ønsker at de skal få føle på kjærlighet og de følelsene det innebærer.

Og når vi er inne på tro, jeg tror på kjærligheten og det gode i folk. Jeg tror og håper, at Norge nå snart tar mot til seg og får et forbud om konverteringsterapi og jeg tror de aller fleste ønsker det beste for hverandre. For kall det hva dere vil, men det her er reklame for homoterapi på høyt nivå! Og jeg tør ikke tenke på hva dere tar i timespris engang.

Og det , kjære Til helhet, det godtar jeg ikke. Jeg godtar ikke at dere skal påføre andre mennesker skam, og en frykt og en redsel for å være seg selv. Mennesker som kun ønsker å leve et liv i kjærlighet, og å være seg selv. De menneskene ser deres misjon i å omvende , og frelse. Fordi dere mener det er feil!

Vel, dere kan ta dere en bolle, og slutte å leke Gud- verden går fremover, og vi er mange som vet bedre. Og vi er mange som skal vise det, og rope det høyt.

For den kampen homofile, lesbiske og transpersoner har kjempet i mange år- den er langt fra over. Og ved å ha den organisasjonen her blant mye annet, så viser dere oss hvor viktig den kampen fortsatt er.

#det er bare kjærlighet.

 

 

Tenk om benken kunne prate…

Så enkel benk, med så mye historie. Tenk så mange som har sitti på den benken her og hatt samtaler. Noen enkle lette hverdags samtaler og sikkert noen dypere. Denne benken står på kirkegården, og jeg tenker at den har hørt mye. Mange gode samtaler har nok vært utvekslet her.

Den har hørt sorg og latter, kanskje noen ungdomskjærester som har sneket seg unna for å møtes. Kanskje noen voksne som også har sneket seg unna for å møtes. Kanskje noen har sitti her i mørket og sett på stjernene og lyttet til stillheten.

Kanskje noen har hatt sitt første kyss på benken her. Hvor dem har vært så fulle av følelser at de nesten ikke har landa ned på benken en gang. Kanskje den lille berøringen ved den benken her har gjort noen søvnløse av glede. Kanskje den benken her har en helt spesiell betydning for noen…

Mennesker sitter her i strålende solskinn, i regn og i snø. Den står like stødig i all slags vær, og innbyr til en liten pust i bakken.

Mennesker som er i sin største sorg, har brukt benken. Noen har grått sine tårer og hylt ut sin sorg og fortvilelse her, midt mellom alle som har gått ut av tiden. Hvor dem kanskje har tenkt at dem aldri kommer til å klare å reise seg opp igjen.

Kanskje den benken her binder noen sammen? Noen som er død og noen som er levende? Kanskje det er nettopp her noen føler seg nærme sine kjære som de har mistet?

En benk full av minner, og tenk om den kunne prate. Men noen ting skal kanskje bare være bevart her, og  skal ikke snakkes om. Noen har sikkert delt sine dypeste hemmeligheter her. Kanskje det er greit at benken ikke kan prate. Men for en spennende tanke å tenke på alt som er sagt her.

Og hvor mye den plassen her kanskje betyr og har betydd for noen.

Tankefull på en kirkegårdstur i dag, og jeg smiler litt når jeg går forbi og lurer på hvilke minner og hvilken historie som kan være i det enkle , tunge og solide treverket… Og lager meg samtidig et minne selv ved å sitte her og nyte høsten et lite kvarter.

Hverdagsøyeblikk kan være så mye, og dette er et av dem. Tenk hvor mye av livet som foregår mellom linjene og utenfor alle ordene <3

De glade 40 årene ..

40 år høres så skummelt ut og min venninne sa i går; Åh bare et år til jeg er 40 … Med en ikke altfor positiv stemme.

Men er det så ille å bli 40? Ja jeg syns det var det. Jeg syns det var rart å skulle være plutselig voksen, og jeg kom på alle ting jeg før hadde tenkt jeg skulle være og bli når alderen bikka 40. Det var nok en liten 40 års krise sånn helt i starten, og det er også noe jeg har tenkt at jeg aldri kom til å få.

Men 40 da… Rart å skrive 40 år når hodet føles ut som 30. Noen ganger 19 og forsåvidt. Jeg skulle være gift, jeg skulle være i god form, slank og fin, for i mitt hode så var det enten før de 40 eller aldri. Det var som at etter 40 så var det for sent for alt.

Jeg skulle ha en mye bedre økonomi og jeg skulle ha alt på stell. Jeg skulle ha et ryddig hjem, med ordentlig voksen ting, og voksenvaske flere ganger i uka. For det er sånn ordentlig voksne gjør. Trodde jeg…

Men så sitter jeg her da, og teller dager til jeg er 42. Ikke vunnet i lotto, ikke gift, ikke noe særlig bedre form heller- for jeg liker jo fortsatt å rusle best. Men… Jeg elsker det!

Jeg elsker 40 årene. I løpet av de to årene så har det likevel skjedd noe, og jeg tror voksenheten kom krypende, selv om jeg føler meg like morsom som før. Det har skjedd noe innvendig, langt inni den kroppen her som har levd i et par og førti år nå.

Jeg vet at jeg er bra nok, og jeg er blitt bedre på å si i fra. Jeg er bedre på å stå opp for meg sjøl og si fra når jeg mener noe er urettferdig eller ikke riktig. Jeg tør å være meg .

Jeg tør å skrive det jeg har på hjertet, uten å måtte tenke over hva alle skal mene om det. Og det er så deilig . Det er deilig å være seg selv, og det er deilig å si det jeg før bare tenkte. Det er godt å stå opp for seg selv, og det er godt å ikke la andre få meg til å føle noe jeg egentlig ikke vil føle.

Det er godt å ikke være avhengig av hva alle andre tenker og sier. Og det er godt å si i fra når jeg opplever urettferdighet eller andre ting jeg har på hjertet. Og som dere har skjønt, så er det ganske mye til tider.

Jeg er blitt bedre på å si de riktige tingene til meg sjøl, og til å løfte meg sjøl opp. For jeg er hvem jeg vil være, og da er det ikke så nøye om noen andre ikke er enig i hvem jeg er.

Jeg er ikke redd for å si fra lenger, og jeg lar meg ikke jatte med som før. Jeg er ikke lenger så redd for at noen skal ha en mening om meg eller ikke like meg. Verden er stor, og ingen av oss kan gjøre alle til lags. Men det er himla godt å gjøre seg selv til lags innimellom, og det….

Det er gleden med 40 åra;)