Min beste venn

I dag har min beste venn bursdag, og det er litt rart hvordan noen bare blir en av dine nærmeste uten å være i familie.

(Trygve Skaug )

Noen bare kommer inn i livet ditt, og blir der, og jeg kunne ikke forestilt meg livet uten. Noen du kan snakke med i timesvis hver dag og du går aldri tom for ord. Noen som vet alt om deg, og som fortsatt er glad i deg. Noen du kan bli så sint på, men likevel så vet du at det er kun fordi du er så glad i den personen.

Den vennen som sitter oppe om natta om du trenger, som sender meldinger og ringer når du er syk, som henter deg til alle døgnets tider og som bare er der til og med når du kanskje ikke vil ha noen rundt. Som er der gjennom gleder og sorger og som er der på alle de vanlige, kjedelige dagene også. Som gjør hver dag litt bedre bare ved å være seg selv.

Som får deg tilbake til deg selv når du mister deg selv litt. Og som ikke er redd for å si fra om du er urimelig heller. En venn som er så trygg på deg at du kan si det du har på hjertet, og bare være deg selv med. Som tåler alle de dårlige sidene dine også. Og som ikke er enig med deg bare fordi du vil det. En som tør å si det du trenger å høre.

Den ene vennen som får deg til å le til du griner, og som du har så mye internt med som ingen andre skjønner. Som ingen andre skal skjønne heller. Og det er så godt å ha en sånn venn. Og dem menneskene i livet vårt- dem skal vi ta vare på.

Det er ikke lett å være helt seg selv mot alle, og jeg tror flesteparten av oss har noe vi ikke viser til alle. Vi har alle litt bagasje og ting med oss som vi selv opplever som dårlige sider. Men å kunne slippe alt det, og bare være seg selv- det er utrolig deilig. Og noen mennesker liker deg uansett. De er glad i deg akkurat som den du er.

Jeg har noen sånne i livet mitt. Og her er en av dem 😉 Så utrolig glad i deg 🙂

Disse dagene som er livet, de er så mye bedre med gode venner rundt seg. Og har du venner som jeg har- ta godt vare på dem <3  Det kommer en dag hvor du vil være veldig glad for at du har dem i livet ditt.

 

Lørdag, pysj og godteri ..

Det blåser og det regner og her går alle fem i pysj med lørdagsgodteri på alle bord. Disney plus er lastet ned og vi gjør klare for et disney maraton mens vinden hyler på utsiden. De barndomsminnene vi skaper nå, de er faktisk med på å legge grunnlaget for resten av livet til gutta mine. Det er dager jeg håper de vil bringe videre til sine små når dem får egne familier.

Og sånne rolige høstdager, det elsker vi alle sammen. De dagene hvor vi kan se en film midt på dagen og aldri hoppe ut av pysjen. Hvor dynene tas med ned på morgenen og blir det hele dagen. De dagene hvor vi ikke stresser noe sted, men bare koser oss hjemme. Hvor huset er fullt av liv og røre med både barn og dyr. Småkrangling mellom søsken, og Charlie som finner noe å ødelegge. Det er sånn det skal være. Og jeg elsker det 🙂

De dagene vi kan spare alt annet vi skulle gjort, til senere.

Så i dag gjør vi akkurat det vi har lyst å gjøre, og vi nyter det.

Ha fin lørdag alle sammen. Håper du har like fine mennesker å være sammen med som jeg har <3

Livet <3

Den perfekte dagen

Hva er den perfekte dagen for deg ?Og hva skal til for at du føler en glede og tilstedeværelse og et ønske om å ikke være noe annet sted enn der du er akkurat nå.

Jeg elsker høst. Vår og høst er de beste årstidene og nå begynner det å bli så fint ute.

Når jeg går tur på den tiden her, så får jeg ofte sånne øyeblikk hvor jeg skulle ønske tiden stoppet litt. Det fargespektret som blir ute nå, er helt fantastisk.

Det er egentlig rart at jeg er så glad i høsten, for det er den tiden på året hvor kroppen ikke alltid følger helt med på hva jeg vil. Ustabilt vær og mye kroppsvondt, men likevel en roligere tid og en litt mer tankefull tid kanskje.. Det er ennå lyse dager, men kveldene er mørkere og roligere, med tvkos og tente lys.

Og jeg elsker det.

Det høres jo sukkersøtt ut, men det er noe med det å gripe de dagene vi har og får. Og det er så mange dager å gripe, og livet har mye å by på. Av både opp og ned turer. Men innimellom alle oppturene og nedturene så er det mange øyeblikk. Mange øyeblikk som er her og nå

Vi trenger ikke vente på alt hele tiden, for gjør vi det, så går dagene bare fra oss.

Vær litt her og nå.. Og hvilken bedre dag i uka enn fredag er det å leve i nuet på.

Ha en god helg alle sammen, og en god høsteferie til dere som har det i vente. Nyt høst og farger og forhåpentligvis fine dager.

 

 

 

Livet er ikke for pyser…

Livet er ikke bare glede og lykke, livet er også alle de andre dagene. Noen dager er verre enn andre, men det er fortsatt livet. Og vi har ikke noe annet valg enn å stå i det. For å rømme unna, kan funke litt, men så innhenter det deg alltid.

Når det er noe som plager meg, eller at jeg tenker på for mye på en gang, så hjelper det ofte å vaske. Da vasker jeg, og vasker. Gjerne med høy musikk. Det rensker ut både hjernen og kroppen og er min form for terapi noen ganger.

I dag er det vaskedag  og dagen for å gå i pysj.

Livet er ikke for pyser, men er det noe jeg har lært opp gjennom årene så er det å stå i det. Stå i de dagene som ikke er mine favorittdager også. Selv om det er  vondt og vanskelig , så prøver jeg å stå litt i det.

Men så er det jo sånn, at det blir bedre. Det blir bedre.

Legger med en sang fra nydelige Sandra Lyng Haugen, som også har kjent på livets mindre gode dager. Musikk er veien til hjerte, på både godt og vondt.

Ingen mennesker klarer å gå igjennom livet uten å ha dårlige dager. Og hvordan skal vi finne alle de gode dagene om vi ikke omfavner dem mindre gode og? Ofte så er veien kort fra gråt til latter, heldigvis. Og selv om det ikke ser sånn ut ute i dag, så blir det sol igjen også. Det vil alltid komme bedre dager. Det vil alltid komme sol igjen.

Så gjelder det kanskje å ikke være avhengig av andre for å ha det bra, samtidig som det er lurt å be om hjelp og være ærlig om å ha det kjipt. Ingen kan lese tankene våre og alle har kjipe dager. Og de som kjenner deg, de vil deg godt og de vil mest sannsynlig stille opp for deg og være der også- hvis du bare lar dem få lov til det.

Bruk din hær, og ha en så fin dag du kan i egentlig et deilig høstvær.

Til foreldre…

Skjønner dere hva det kan gjøre med barna deres at dem ikke blir sett, ikke får den tryggheten barn skal ha ? Barn som mangler trygghet, som mangler trygge voksne, mister en læring i hjernen-som mange ganger kan være helt umulig å finne igjen. Mangel på trygghet og kjærlighet i barndommen får vanvittig store ringvirkninger.

Når du blir full på lørdagskvelden, og tenker at sønn din sover… Tenker du over hva han opplever med å se deg annerledes? Og hvor sterkt det setter seg hos han? Tenker du over at på grunn av dine fester hjemme, og ditt alkoholforbruk så kan sønnen din ende opp med å aldri få et normalt forhold til alkohol?

Når du krangler med ektefellen din.. Tenker du over hvor skummelt det er å høre på to voksne skrike til hverandre? Kalle hverandre stygge ting. Tenker du over hvor utrolig skremmende det er å oppleve de menneskene som skal være tryggest, forandre seg til to hylende furier?

Når du i en opphetet diskusjon skriker til barnet om at han ikke er bra nok, at han nok en gang har gjort noe feil… skjønner du at det er noe det barnet vil ha med seg resten av livet? Og at det kan føre til at nære forhold aldri vil fungere? På grunn av deg.

Skjønner du angsten og utryggheten som kan oppstå i det barnet, og aldri ta slipp, for at du et lite øyeblikk satte deg selv først? For at du trengte en flaske rødvin den kvelden, eller fordi du var så sint på kjæresten at du ville skrike enda høyere enn ho. Ville slamre ekstra hardt med døra, eller kanskje knuse noe. Tenker du over hvor mye de lydene vil forfølge barnet ditt? Og hvor forferdelig utrygt det kjennes for små mennesker?

Hentet fra nett.

Utrygghet og usikkerhet må være noe av det verste vi kjenner på, i alle aldre. Å være usikker på noen og utrygg- det gjør noe med oss. Det gjør noe med utviklingen vår, og det gjør noe med vårt forhold til andre mennesker. Barn som opplever dette nok, blir også ofte utrygge voksne. Som lager seg skjold så ingen skal få skade dem på samme måte igjen. Følgende blir at det er vanskelig å lage nære sunne relasjoner.

Jeg har snakket med flere voksne som sliter med seg selv, med selvbilde og med troa på seg sjøl og troa på andre mennesker, som følger av en vanskelig barndom. Jeg har til og med hatt en pasient på over 90 år som i et øyeblikk lå å gråt fordi hun var redd for juling av faren sin. Det sitter… og det sitter hele livet.

Om du er stemor eller stefar, mamma eller pappa, kjæreste eller venn. Har du ansvar for barn, så har du det hele tiden. Og tingene du sier , fester seg. Og den trygge ramma, den er så utrolig viktig. Det finnes faktisk ingen unnskyldninger. Du må være en trygg person og forholde seg til. Klarer du ikke det, så må du søke hjelp. For det er hjelp å få.

Alle kan krangle og diskutere, alle kan si noe de ikke skal, men da er vel reaksjon i ettertid like viktig. Men de tingene som kanskje skjer igjen og igjen, de fester seg.

Og den utryggheten… den slipper kanskje aldri…

Er det viktig å bli sett ?

Mye av hverdagen til mange i dag går ut på hvor mange likes og kommentarer man får på sosiale medier. Hvor mange som ser det du legger ut, spesielt hos den yngre garde kanskje. Facebook, instagram og andre sosiale medier er blitt en stor del av hverdagen til både barn, unge og voksne.

Hvorfor har vi det store behovet for å bli sett av andre? Og ser vi hverandre kanskje litt for dårlig? Er vi så opptatt av hverdagen som haster av sted, at det er vanskelig å se hverandre?

Jeg tror ikke man skal se alle, det klarer vi ikke ,noen av oss, og da tror jeg vi glemmer oss selv litt. Og å gjøre alle fornøyd – det skal vi ikke heller.

Og denne liker knappen, som er viktig for mange. Kanskje det er så enkelt som at ved at noen trykker på den, så føler du deg sett? Kanskje er det derfor mange er opptatt av likes? Man blir sett på en måte, og noen anerkjenner det du har lagt ut.

Det er en annen tid nå enn når jeg vokste opp. Man skal være tilgjengelig til alle tider, foreldre følger barna sine på gps, kjærester følger hverandre på snapkart, nyheter skal leses med en gang, og vi er fullt oppdatert 24 timer i døgnet. Alle kan nå oss 24 timer i døgnet. Og vi vet hva som skjer ute i den store verden omtrent samtidig som det skjer.

Hva gjør det egentlig med oss?

Hva gjør det med oss å bruke timer hver dag med hodet ned i skjermen? Går vi litt glipp av livet utenfor skjermen? Og er det en måte å ikke være helt her og nå på?

For telefonen og alt på nett gir mange inntrykk, og det er ikke alt vi ser vi har behov for å vite heller. Kan det bli nok inntrykk for hjernen noen gang tro, og kommer det til å bli mer demente mennesker enn noen gang fordi vi får så mye inntrykk “gratis”? Vi trenger jo strengt tatt ikke alle dem inntrykkene 24 timer i døgnet.

Innimellom så tror jeg det holder å bare være. Kanskje uten både telefon og tv. Uten lyd, annet enn det som er naturlig.

Min mormor sier at det verste ho vet er å ha besøk av noen som sitter å titter på telefon. Og mange av oss scroller jo helt meningsløst, nesten av gammel vane. Jeg tar meg i å gjøre det jeg og, og det er jo en uting. Hvordan kan vi se noen andre om vi ikke kikker opp og ser på den vi snakker med?

Hjernen klarer ikke alt på en gang, så da er det kanskje greit å ta litt telefon fri når vi snakker med andre mennesker. For å se hverandre i øynene, det sier ganske mye. Og ja, jeg tror det er viktig å føle seg sett. Og jeg tror vi går glipp av mye med å ikke se på hverandre.. Øynene er sjelens speil sies det jo. Øya sier kanskje noe om hvordan vi har det i hjertet og ..

Og så er det jo mye å se om vi titter rett fram og. Nyt det som er rundt deg, og ta en titt opp noen ganger. Jeg skal i allefall prøve å bli flinkere til det.

Å redde verden litt..

Det er mange måter du kan gjøre ting bedre for deg selv og for andre, og jeg tror det aller første og største er ærlighet . Det å være ærlig mot seg selv og andre mennesker. Jeg ser det spesielt på innleggene jeg skriver om ting jeg kanskje skammer meg over. Jeg ser responsen, og hvor mange som har det på samme måte.

Og her skal vi gå hver for oss, alene-å kjenne på det samme.

Fordi det vi føler, og sånn vi har det, ikke passer inn i den a4 boksen vi er opplært til å passe inn i. Derfor skal vi kjenne på en skam for å være syk, vi skal kjenne på en unormalhet med å være homofil eller lesbisk.

Og det er så feil, så feil.

Å kjenne på en skam for noe vi ikke kan noe for hører jo ingensteds hjemme. Og hvem sier at vi skal  det ? Hvem bestemmer hva som er normalt og ikke ?

Jeg leser en blogg som heter Eline redder verden litt, og den er verdt å ta en titt på. Eline her ufarliggjør og synliggjør tabuene rundt psykisk sykdom. For det er jo rart, at man føler seg så alene med en ting som så mange andre har også. Du er jo ikke alene, om det er sykdom eller legning eller andre ting som du føler deg alene om. Det er så mange fler, og her kommer det viktige med synliggjøring inn.

For du er ikke alene.

Når jeg skriver om en skam med fibromyalgi, så strømmer det på med mennesker som har det på akkurat samme måte. Når jeg skriver at jeg er lesbisk, så kommer det også en haug med meldinger om mennesker som også har en annen legning, og mange tør ikke stå fram.

Det handler kanskje om at det er skummelt å skille seg ut litt også? Det er skummelt å skulle være den ene som har noe ved seg som ikke alle andre har?

Jeg skulle ønske barn hadde fag om mangfold og inkludering, om ulikheter og fellesskap på skolen. Vi kan gjøre så godt vi kan som foreldre, men miljøet rundt former også barna våre.

Derfor velger jeg å være åpen, og synlig, for jeg er kommet dit at jeg vet at jeg ikke er alene om disse følelsene og tankene. Det er så mange med meg, og det er mange som kjenner på noe av det samme som meg. Og for å fjerne fordommer og skam, så må vi  snakke litt om det.

Vi må våge å sette ord på det.

Snakke litt om de vanskelige tingene, og kanskje godta at det er mange ulike bokser. Og at alle boksene er like fargerike og spennende og med samme verdi.

Du skal få lov til å være den du er, og du skal få lov til å være stolt av det også.

Sier som en god venninne..Det kunne vært verre.

Nyt høsten og en ny uke og vær deg selv. Det holder det .

Hurra for unge engasjerte mennesker

I dag er det et innlegg som sirkulerer på min facebook. Det er et menneske som angriper unge Andrea Grutle, som hadde et innlegg i aftenposten her. Andrea er 19 år, og bryr seg om andre mennesker. Innlegget til Andrea kan du lese her . Denne jenta får så mye pepper for at hun snakker om minstepensjonister og det luksuriøse Norge. Og det gjør at jeg tenker at hun traff spikeren på hodet.

For Gud forby om vi ikke skal hjelpe våre egne. Eller … som det er.. Gud forby at ikke det offentlige skal ta seg av våre egne. For vi selv har jo mer enn nok med oss selv med et travelt liv, både med jobb og det sosiale. Men tid til å klage-det har vi.

Hvis eldreomsorgen her i Norge er så grusom og eldre mennesker har det så fælt, hvor er dere pårørende? Dere roper og skriker om bestefar kun får en pølse til middag, uten grønnsaker. Det er underskriftskampanjer til stortinget fordi maten ikke ser pen nok ut.

De har legehjelp, stell og pleie, omsorg, dagtilbud, rulleringsplasser og du klager over maten deres. Da syns jeg du rett og slett skal ta deg tid til å tenke over hva du kanskje selv kan gjøre for at dine eldre skal få det bedre! Kanskje du kan ta litt av den middagen du og familien din har, og ta med på sykehjemmet. Spis sammen med dem og kanskje? For er det noe eldre mennesker lider mest av her i landet, så er det ensomhet.

Og den skylda kan ikke det offentlige ta! Jeg har jobbet i helsevesenet i 20 år, og mange ganger er det kryss i taket når de får besøk. DET er en skam! Det forventes at det offentlige skal fikse alt. De skal oppdra barna våre, og de skal ta seg av våre eldre. Likevel blir det aldri bra nok. For i Norge skal alltid Nordmenn gå først. Fredagstaco og lørdagsvin, venner og moro- det må ingen røre ved!

Flyktningene i Moria og mennesker andre steder i verden kan faktisk ikke sammenlignes med noen her i Norge. Heller ikke minstepensjonistene. Og ved å bry seg om hverandre, så kanskje alle kan få det litt bedre. Slutt å legg skylden på alle andre, og ta litt ansvar sjøl. Ta litt ansvar for dine eldre, bidra med litt frivillig arbeid og gjør en innsats. Og slutt å gå til angrep på unge engasjerte mennesker som ønsker å gjøre en forskjell her i verden.

Og strekk ut en hånd til de som har mindre. Kan hende det føles godt også ?

Folk blir banket opp i Norge på grunn av legningen sin..

Det har vært noen kommentarer og meldinger på at Levi Jensen er en ufarlig skrue, og at alle disse “sektene” rundt om, er null skade. Det eneste vi kan gjøre, er å gjøre barna trygge i seg selv og åpne og inkluderende.

Og det er jeg jo enig i. Men barn er ikke født på noe annen måte. De er født åpne og inkluderende, men de lærer av oss voksne. Ingen barn er født til å tro at homofile er syke. Det er samfunnet rundt som gjør den åpenheten og uskylden mindre. Det er oss voksne de lærer av .

Det som skjer når mennesker får lov å si høyt at homofili er det samme som pedofili og dyresex, det som skjer når kristne grupperinger skal ha deg i terapi for din sykdom… Det som kan skje er det her ..

                      Det her er screenshot fra Vg og i løpet av en mnd har to unge gutter blitt banket opp i Oslo ene og alene pga hvem de er.

Det Levi Jensen gjør,  er rettferdiggjøring av  mobbing av homofile, det gir blod på tann til de som hater og det skaper svært farlige situasjoner hos både voksne og barn. Når offentlige personer kan hetse homofile, så er det også noe mange lærer av. Fordommer avler hat. Og det har vanvittige ringvirkninger.

Det er ikke bare å se på Levi Jensen som en ufarlig skrue, fordi det han sier-det er så skadelig. Og det er så mange som han. Det må komme en lov mot konverteringsterapi, og det må gå en grense for hva som er lov å utsette ungene for. Sånn det er nå, så kommer han seg unna alle regler.

Han sier selv han har sluttet med meet ups på skolene, men på snappen hans denne uka så reklamerer han med at Østlandet står for tur. Skolene på Østlandet. For det har Gud fortalt han at han må fortsette med.

Vel, jeg trenger ingen Gud som ikke tolererer meg eller ungene mine. Jeg trenger ikke at ungene skal høre grove historier om pornografi, dyresex og pedofili, og jeg tolererer ikke at noen tror de har rett til å fortelle ungene mine at dem ikke er bra nok som dem er. Skal du forkynne Levi, hold deg til voksne mennesker. Gå ikke på unge sårbare mennesker-det er så feil!

Det er med på å rettferdiggjøre mobbing og hets, og det kan føre til at mennesker blir banket opp for å være seg selv.

Det handler ikke bare om å gjøre barn mindre sårbare, det handler om å få bort fordommer!

Har du noen gang møtt noen…

..Som du med en gang tenker at du vil ha i livet ditt resten av livet? Som du får en helt spesiell kjemi med omtrent med en gang?

Jeg har noen få sånne mennesker i livet mitt. Som kjenner meg. Som ved å se på meg, ser om hjertet mitt når øya.

Det er venner som stiller ubehagelige spørsmål og som tvinger meg til å tenke og å ta tak i ting, og det er venner som er oppriktig glad når jeg er glad. Og det er livets gave tenker jeg.

Har du noen sånne mennesker i livet ditt? Da tror jeg vi skal ta godt vare på dem.

Kjemi er en rar ting, det er bare noe som er der- uavhengig om det er en kjæreste eller venn, en kollega eller noen du møter på butikken. Kjemi er noe som er vanskelig å beskrive, men har du opplevd virkelig god kjemi med noen, så skjønner du hva jeg snakker om. Den følelsen om at noen trives med deg fordi du bare er deg, og som får deg til å le så magen gjør vondt. Som du vet er her , uansett om dere er sammen eller ikke. Som godtar dine dårlige dager og setter pris på de gode.

De menneskene du ikke trenger å tenke før du sier noe til, og som ikke blir fornærma om ordene ikke alltid går oppom hjernen først. Det blir de ikke, fordi de kjenner deg. Og vet at det ikke er vondt ment.

Hva er det som gjør at kjemien bare stemmer mellom noen? Vi mennesker er rare greier, og det er mye som ikke er til å forstå, og som ikke er så lett å sette ord på. Det har hendt at jeg har kommet i snakk med noen på butikken, hvor jeg bare tenker at jeg kunne tenkt meg å bli kjent med den personen. Og noen ganger uten at man vet hvordan den andre personen er. Du bare vet det lissom.

Er det øynene som forteller mye om det er en kjemi, eller er det en blanding av lukt og kroppsspråk og måten det snakkes på. Hva er det som gjør at det er noen vi umiddelbart føles oss trygge sammen med?

Jeg har jo også truffet mennesker som jeg med en gang vet at vi aldri vil bli noen nærme venner. Også det uten å kjenne den andre. Det er bare en følelse, og den stemmer jo ofte den følelsen.

De vennene du får en sånn kjemi med, og den magefølelsen som sier at dette er en person å ta vare på- den tror jeg vi bør bli flinkere til å lytte til. For hva hadde egentlig livet vært uten nære mennesker. Nære mennesker som tar deg for den du er, som er glad i deg og som ønsker å være sammen med deg-akkurat som du er. Det tenker jeg på her i kveld, og jeg er så glad for å ha sånne mennesker i livet mitt <3

Det tenker jeg er rikdom mer enn noe annet.