Nå sitter jeg hjemme med tente lys og fyr i peisen, og prøver å nyte det jeg har selv om ting ikke alltid blir som man tenker.
Dagen har vært preget av litt frustrasjon ettersom kroppen ikke helt spiller på lag med hodet mitt, og det er ikke lett å innse at jeg ikke klarer det jeg vil. Jeg klarer det ikke akkurat nå i allefall.
Det tærer på humør og ha vondt, men på en måte så er jeg litt vant med det. Og fysisk smerte er en ting, men å få hodet med på lag, er en annen ting. Og jeg blir frustrert og sint og lei meg når jeg skjønner at det jeg vil, ikke går. Det går ikke rent fysisk.
Men så er jeg så flink til å skrive om å finne gleder, og tenker at jeg selv må følge mine egne råd.
Derfor tente jeg lys og fyrte opp i peisen. God mat er på ovnen og jeg har “skal vi danse” til gode fra i går.
Jeg ender jo alltid opp med samme konklusjon. Det hjelper ikke å syns synd på meg selv, og det funker å være positiv. Ikke alltid det kommer så lett, men jeg har mye å glede meg over, og det er det jeg tar tak i.
Og litt tente lys og fyr i peisen, er ikke å kimse av. Ikke av et lite glass rødt og god mat heller.
Det er et ordtak som heter ; Det handler ikke om åssen du har det, men åssen du tar det.
Og akkurat nå, i kveld, så tar jeg det med ullsokker og pysj, et glass rødt og sofatid.
Når ting ikke går som det skal, så går det på et vis likevel.
Endelig har rasistene rett. Den muslimske samlingen som har vært i Sarpsborg får rasister i hele landet til å gni seg i henda og rope høyt. Det virker som de fryder seg over smitten som har øka i Sarpsborg og Fredrikstad. For endelig er det muslimene sin skyld .
Hvor mange gråtende nordmenn det ble etter ferien ble avlyst, hvor mange som ga faen i det meste fordi de trengte røyk i Sverige, hvor mange som booket første ledige sete til Spania når grensene åpnet for en liten stund ? Nordmenn på overfylte strender, og tett i tett på byen før skjenkestoppen ble innført. Ingen er bedre enn andre, og ingen er verre enn andre.
Hvor mange er det ikke som puster meg i nakken på butikken og som jeg lurer på om ikke har fått med seg noe de siste månedene?
Det er idiotisk med mennesker som roper høyt at de ikke tror på Korona, og på religiøse grupperinger som tydeligvis tror de er beskyttet fra dette viruset. Ingen er beskyttet fra det her, og vi må alle vise at vi bryr oss om de sårbare rundt oss.
Det er idiotisk med religiøse samlinger nå, det er idiotisk med grottefester og samlinger i det hele tatt med mange mennesker. Det er idiotisk å sette andres liv i fare, uansett hvilken nasjonalitet du har! Punktum.
For vi er lei alle sammen. Vi er alle lei av dette her, men når folk gir blanke faen så gir det jo ikke håp om en bedring i nærmeste framtid.
Nok en gang så blir det en sak om hvem man er og hvor man kommer fra. Det har ingenting å si.
Uansett hvor du kommer fra nå, så bør råd følges! Det her går utover så mange mennesker som er livredde for en høst og vinter i isolasjon. Og mange er mer redde for det enn selve sykdommen. Pr i dag så er det over 1000 som er i karantene i Fredrikstad og Sarpsborg, og det går utover skoler og barnehager og helsevesen. Det går utover de som er igjen og må jobbe for to, og det går utover menneskene som tar i mot helsetjenester.
Ta ansvar, uansett hvem du er, uansett hvor du kommer fra!
Ta ansvar for menneskene rundt deg, og kanskje vi skal bli litt flinkere til å minne hverandre på det alle sammen. Dette her er jo ikke over, så langt derifra. Selv om vi alle skulle ønske det …
Men å mobbe hverandre – det kommer det ikke noe godt ut av uansett! Ikke la det her også bli en sak hvor vi er mot hverandre igjen. Det her må gjøres i fellesskap og alle må ta ansvar.
Oppi all snakket om “snikislamisering” og demonstrasjoner, så er det noe jeg må le litt av for meg selv her. Det her sto i aftenposten i fjor, hvor Siv Jensen mente at å ikke håndhilse, men heller ta hånda til hjertet var et forsøk på snikislamisering.
Screenshot fra aftenposten.
Siv Jensen brukte store ord om snikislamisering fordi denne damen heller tok hånden til hjertet. Lurer på hva hun hadde sagt om noen hadde fortalt henne den gang at i 2020 skulle det bli den nye normalen.
For nå et år etter, så er det ingen av oss som håndhilser. Ingen av oss tar hverandre i hendene når vi møtes eller hilser på noen for første gang. Det har tatt tid å venne seg til, men nå er det den nye normalen. Sånn er det også for de som er vokst opp med å ikke håndhilse, det er deres normalitet.
Og mange av oss dekker nå også ansiktet med et tøystykke som kalles munnbind. Hvem skulle tro det når det tok sånn av i fjor? Og vi får vel kanskje kjent litt på det at vi ikke er annerledes selv om vi dekker halve ansiktet.
Stoler vi mindre på hverandre av den grunn? Stoler du mindre på en person du ikke får tatt på eller som dekker ansiktet med et munnbind? Vi gjør jo ikke det. Og vi respekterer hverandre og skjønner at folk gjør det de skal og som er bra for alle nå. Det her gjør vi alle, uavhengig av rase, legning eller religion.
Nå er vi alle litt mer like, og vi alle må ta hånda til hjertet for å hilse eller finne alternative måter å hilse på hverandre. Og det går jo bra det og ? Vi får sagt hei og presentert oss uansett. Bare på litt andre måter enn vi er vant med.
Eller mener Siv Jensen at hele korona situasjonen også er et forsøk på snikislamisering tro? Jeg venter på nye konspirasjonsteorier;)
Mon tro om det blir like stor ståhei neste gang en ikke hilser med å bruke hendene.
Eller kanskje å ta hånda til hjertet blir den nye hilsingen til mange. Hvem vet ?
En litt humoristisk fredagsklem fra meg 🙂 Med ønske om en god helg, både med og uten munnbind;)
Kristendommen er stor i Norge, og som i alle andre religioner er det grupperinger av mennesker som nesten danner sin egen religion. Noen som henger igjen i det gamle testamentet og noen som lager sine egne regler. Som Visjon Norge, som ikke hverken tror på Korona eller vaksiner.
I meldingsboksen min denne uka så lå det en brosjyre til meg.
Under var det en beskjed om at det var kristne mennesker som var glad i meg, og som ville opplyse meg om at jeg kunne bli frisk av sykdommen min. Altså at jeg er lesbisk. Og jeg skjønner ikke behovet for å føle det som sin plikt å frelse meg. Jeg skjønner seriøst ikke hvorfor folk ikke bare kan feie for egen dør?
Det verste med hele den brosjyren her, er at det er et eget kapittel om homofili og selvmord, hvor de henviser til at som regel så er det alkoholen som har skylda for selvmord, og at homofile og lesbiske drikker mer enn andre.
Jeg må jo si at jeg nesten blir litt imponert. Hvor utrolig mye tid disse enkelt personene bruker på å skulle frelse meg og andre. Standhaftig er dere i allefall, men også ganske respektløse. Dere har null respekt for meg og hvem jeg er. Den jeg er , er ikke bra nok for dere, men det er faktisk deres problem- ikke mitt.
Jeg meldte meg ut av kirken for noen år siden, og hadde en plan om å melde meg inn igjen, da det var en enkelt prest som førte til det den gangen. Men ettersom tiden går og spesielt etter oppstart av den bloggen her, så er det litt trist å si at jeg ikke tror at jeg noen gang igjen vil bli medlem av den norske kirke.
Det er ukentlig mange bibelsitat, jeg får meldinger fra mammaer og pappaer, besteforeldre og til og med en prest som hele tiden har et stort behov for å fortelle meg om synden jeg lever i .
Jeg forstår at det absolutt ikke er alle kristne som mener det her, heldigvis. Og jeg skal ikke ta alle over en kam. For meg så er ikke det her kristendom, men en ekstrem tolkning og noe mennesker som er homofober gjemmer seg bak.
Det blir flere og flere grupperinger av religiøse mennesker i Norge, som lager litt sine egne regler innenfor den grupperingen. Og som har sin misjon i å omvende andre til å mene det samme.
Hva pedofili gjør i den sammenhengen her, forstår jeg ikke.
Og her er det jeg forstår minst av alt. Hvorfor det store behovet for å få med de som ikke tror, eller de som tror annerledes på deres tanke? Hvorfor ikke bare feie for deres egen dør, og leve deres liv som dere syns dere skal. Og la andre får leve som er rett for dem.
Jeg har det fint med hvem jeg er, så hvorfor kan ikke dere la det ligge og ? Jeg trenger ikke frelsing eller deres velsignelse for å ha det bra. Jeg har det fint og jeg plager ingen med å være meg. Jeg er trygg i meg selv og med den jeg er, og jeg håper de andre dere gjør det samme med , også finner den styrken i seg selv.
For uansett så er det ikke bra å ikke være seg selv, det er ikke bra å undertrykke hvem man er for å gjøre andre fornøyd. Jeg har jo lyst å bruke noen kraftsalver her som er langt fra kristelige, men jeg gjør det ikke.
Det jeg derimot sier er ; stopp! Det er nok nå.
Norge må snart ta et standpunkt og si nei til konverteringsterapi . For nå er det nok!
Noen ganger så er det vanskelig å sortere ting vi tenker på. Spesielt når det er mye på en gang. Det er vanskelig å se en og en ting, og når det er flere ting på en gang så kan det kanskje virke altfor uoverkommelig. Og det er bare trær på trær foran deg.
Den stien som du skal gå på forsvinner litt, og det blir et sammensurium av tanker, og problemene føles altfor store. Så hvordan skal du finne den stien igjen blant all kaoset?
Den er der, den er bare godt gjemt.
Hva med å fokusere på deg selv blant alle trærne? La fokuset bli på deg selv , og ikke alt det som er rundt. Uansett hvor vanskelig det kan være å dypdykke litt inn i seg selv, så tror jeg vi er tjent med det.
Vi glemmer så ofte at det er oss selv som er hovedpersonen i eget liv. Hvis du klarer å sette fokuset på deg selv, hvordan du har det og hvordan du føler det, så kanskje det starter med at trærne gir litt plass for deg så du kan gå imellom? Så du kan puste litt?
Og kanskje det gir deg troa på deg selv ved å rette fokuset innover istedenfor på alt rundt deg.
Jeg tror virkelig det er lurt å innimellom sette seg selv først. Det er så mye i livet og hverdagen som krever så mye av oss, hvor fokuset er rettet mot alle andre. Hvis du retter det litt mot deg selv når alt kjennes for mye ut, så kanskje du da ser ett og ett tre, og tilslutt så kommer lysningen hvor du ser hvor stien fører deg? Du har kommet deg igjennom ved å ha tro på deg selv.
Det er til syvende og sist oss selv som er ansvarlig for oss selv. Vi velger våre egne valg og veier, og ingen andre kan fikse deg helt. Mye av det må du klare selv, og det er både smart og en investering – det å lytte litt til seg selv.
Kan hende det trengs litt hjelp på veien, men glem ikke den stemmen i deg som egentlig vet hva som er riktig for deg<3
Ta vare på deg selv, så er det så mye lettere å ta vare på andre etterpå. Stol på deg selv, og stol på at du fortjener det og at du er bra nok. Ingen av oss er perfekte. Heldigvis. Men vi er bra nok!
Hvor sommeren er på hell, det går mot litt roligere tider og luften er fortsatt varm men en anelse høst lurer rundt hjørnet.
Jeg og ungene trener litt tre ganger i uka nå, og det er så koselig å gjøre sammen med dem, selv om jeg er heeeeelt ferdig etter endt økt.
Ungene heier på mora si, og det har blitt en litt artig greie og dem er spent på hvordan formen min forandrer seg:P Så i dag tok vi badetøy under treningstøy og etter ferdig økt så kasta vi oss uti. Friskt og godt og en så utrolig vakker september kveld.
Hele livet vårt handler om relasjoner til andre mennesker. Til partner og til barn. Til familie og til venner. Av alle meldingene jeg får av dere, så er dere mange som skriver at det er egoistisk å tenke på seg selv. For hva vil alle rundt si? Det er vanskelig å skulle såre noen i prosessen, og det er vondt å være redd for hvordan reaksjonene vil bli. Det er vondt å lure på hvordan andre vil reagere for at du velger deg.
For noen år siden satt jeg i samme situasjon, å skulle stå fram som lesbisk. Den biten er jeg igjennom, men mange ganger befinner jeg meg på litt samme sted følelsesmessig, hvor jeg må velge å velge meg. For det mønsteret med å bry seg mer om alle andre, det er ikke enkelt å bryte. Jeg sier ikke at man ikke skal bry seg om andre, men at man ikke skal glemme seg selv.
Det blir litt halvhjerta det vi gir til andre, om vi ikke samtidig setter oss selv først.
Det er lett å si, det vet jeg. Fordi jeg hører ikke alltid på det jeg heller. Men at det er lurt- det vet jeg. Og jeg jobber med meg selv hele tiden for å lytte til hva jeg selv vil og ønsker.
Mange ganger er det utrolig vanskelig å finne ut av. Nye veier er skummelt, uansett om det dreier seg om forhold eller jobb eller noe annet. Vi vet alltid hvordan vi har det akkurat nå, men vi vet ikke hvordan vi får det ved å velge annerledes.
Men kommer vi noen gang til å vite det om vi ikke tar sjansen? Er det ikke bedre å hoppe litt ut i det, og heller trekke seg tilbake og kanskje angre litt om ikke det går ? For det er vel tross alt verre å sitte å angre på alt man burde ha gjort, men aldri hadde mot til å gjennomføre?
Og hvorfor er det så vanskelig å være den rette for oss selv? Være den som er glad i seg selv, og bry seg om seg selv.
Jeg tror virkelig egenomsorg og kjærlighet til seg selv er undervurdert, og det burde vært et eget fag på skolen. Det burde vært mer læring om seg selv, og hvor viktig jeg er for meg i mitt liv. Og hvor mye godt du kan gjøre for andre hvis du har det bra selv. Det er veldig lett å bare kjøre på i samme spor, uten å ta tak i ting som er viktige i livet.
Det burde vært et fag som handla om å være bra nok, til å finne de gode egenskapene med seg selv og til å stole på seg selv og gjøre det beste ut av det man er og kan. Isteden så er samfunnet blitt til at det er en a4 boks som alle skal passe inn i. Både med vekt og høyde kurver, lærekurver og utseendemessig. Det er skjemaer til foreldre ved skolestart som alle er med mors underskrift og fars underskrift. Og i dag så er ikke det typisk for alle familier.
Er du litt utenom boksen så er det ting overalt som minner deg på at du er litt annerledes, og et litt mer fleksibelt samfunn tror jeg vi hadde hatt godt av.
Et samfunn som bidrar til å vise at ulikhetene våre er en styrke, og tenk hvor sterke vi da kunne blitt sammen? Et samfunn som hyller ulikheter og annerledeshet. For ingen av oss er like, men mange streber etter å være like. Og da tror jeg det mistes litt av seg selv på veien.
Tenk hvor sterk du kunne blitt, hvis du hadde lært at det er greit å være deg?
Jo takk for det, og det er jo det jeg vil vise fram.
Jeg vil ikke vise fram meg selv liggende på sofaen med smerter som ikke gir seg uansett om jeg ligger eller står. Jeg vil ikke vise deg når jeg går i den skitne joggebuksa andre dagen på rad fordi jeg ikke har orka å gått ned i vaskekjelleren. Jeg vil ikke vise tårene som kommer om natta fordi jeg ikke klarer å finne rett stilling å sove i, og jeg vil ikke vise deg hvor lei meg jeg blir når jeg ikke orker å være samme deg i dag.
Jeg vil ikke si høyt at jeg har fibromyalgi, og jeg vil vel kanskje ikke helt innse hva det har gjort og gjør med hverdagen og livskvaliteten min.
Derfor er jeg så bra på facebook. Derfor ser du meg på tur med hund, og treningsøkter. Du ser meg sminka og med rene klær, glad og fornøyd sammen med venner. Det er det du ser, fordi det er det jeg vil du skal se. Det er det som er bra i livet mitt, og det jeg skal ha fokus på.
Jeg har fibromyalgi! Det føles som å erkjenne noe katastrofalt, og det blir ikke lettere å si det. Det blir ikke lettere å skrive det , og det blir ikke lettere å godta det. Men sånn er ståa. Siden mitt forrige innlegg Alle er ikke bare det du ser, så har responsen vært enorm og mange kjenner seg igjen. Og jeg tror at erkjennelsen av at jeg har den sykdommen, er det viktigste her.
Og det ligger jo mye i mitt hode. Det er ingen andre som kan ta bedre vare på meg selv enn meg selv. Det er ingen andre som går i mine sko, og det er ingen andre som faktisk helt vet hva som er best for meg. Ved å takke ja til noe når formen ikke er der, så er det noe jeg tar med meg i dagesvis etterpå, og det er det ingen som ser. Og det vil jeg ikke du skal se heller.
Da gjelder det å tenke på meg opp i det her, og det velger jeg å gjøre. For på den måten så er livskvaliteten så mye bedre for meg, og det jo tross alt livet mitt det her?
Så unnskyld om du blir fornærma for at jeg ikke takker ja til den kaffen eller lunchen i dag heller. Unnskyld om jeg velger meg, den personen som er hovedpersonen i mitt liv. Det kan hende jeg syns det er like trist å måtte takke nei, men jeg gjør det fordi følgene de neste dagene vil bli for store hvis jeg presser meg i dag.
Det er ikke enkelt å forstå for andre, som med mange andre “usynlige” sykdommer. Kanskje vi skal gjøre det litt mer synlig? Første bud da er kanskje å erkjenne og akseptere selv, så kan vi ta grep som gjør at dagene kan bli så bra likevel. For livet er fullt av gode øyeblikk, og det er å gripe dem.
( Til meg selv, fra meg selv)
Jeg er ikke plagene mine, og jeg vil ikke du skal se meg sånn heller.
Noen dager så er ingenting greit , og det eneste som hjelper er å komme seg ut. Alle har vi kjipe dager og ting som skjer i livene våre, og da gjelder det å ta vare på seg selv. Uansett hvor mange du har rundt deg, så hjelper ikke det om du ikke setter deg selv først også.
Hvordan kan vi være bra for andre, om vi ikke er bra for oss selv?
I dag sitter jeg her, og funderer og grubler om mange av livets veier. Frokosten ble pakket i sekken og jeg dro avgårde hit tidlig for å kjenne den deilige snikende høstluften som er på morgenen nå. Høsten er spesiell for meg, og jeg elsker den tiden framover nå hvor alt blir så fargerikt og fint. Den skarpe, friske lufta som gjør det virkelig godt å være ute på tur.
Noen ganger er det vanskelig å gjøre det som er best for bare meg, og sånn er vi vel alle. Litt redd for hva andre sier og reagerer og setter gjerne andre mennesker før oss selv. Og det er vel egentlig ikke så lurt, for hva kan vi være for andre om vi glemmer oss selv?
Å bli voksen, og å finne seg selv og det å vite hva man ønsker i livet, og trenger – det tror jeg vi alle har gått av å finne ut. Hvem av menneskene du har rundt deg, gir deg noe, og hvem bare tar noe fra deg.
Det er greit å bestemme selv, over seg selv.
Men lett er det ikke. Janteloven lever i stor grad, og man skal vel helst ikke tro at man er noe. Men det er vi jo. Vi er jo så mye, hver og en av oss. Og hver og en av oss teller og betyr mye.
Jeg er nok kommet litt dit at jeg er min egen beste venn. Når formen ikke bra, og jeg sliter med ting, så er det jeg som vet best hva jeg trenger. Vennene mine er gode som gull, og innimellom så ser de hva jeg trenger bedre enn meg selv. Men jeg velger også å høre på det jeg sier til meg selv.
Vel, siden jeg blogger og er ganske synlig så er det noen som mener at jeg er en influenser. Det er jo litt artig, for jeg ser ikke på meg selv som det. Men om jeg skal være det, så er det greit det. Det jeg brenner for og engasjerer meg i er at mennesker skal få være seg selv, og være bra nok, og det tror jeg er sunne verdier å lære ungdom.
Jeg reklamerer veldig lite, og aldri for ting som går på utseende og kropp, ene og alene fordi jeg ikke er noe tilhenger av å fortelle andre hva som skal til for at de er bra nok. Du trenger ikke silikon eller lange øyenvipper, eller brunfarge året rundt for at andre mennesker skal godta deg.
Vær snill, så tiltrekker du deg de rette menneskene. De menneskene som vil være rundt deg fordi de liker hvem du er, ikke hvordan du ser ut.
Dette er en overskrift fra Vg i dag;
Og da tenkte jeg… det gjelder jaggu ikke alle influensere, for er det noen som hverken tar solarium eller sprayer seg i sånn brunspraytelt- så er det meg. Så dette er influenseren som ikke har en brunfarge året rundt 😉 Tipsa du kanskje håpa å finne her, de finnes altså ikke.
Om ikke gulrot kanskje, jeg har hørt man kan bli litt gulbrun av det, så kanskje spise et par gulrøtter mer da.
Jeg er så lei av sånne reklamer og kjendisprofiler hvor alt hele tiden går på utseende. Hva gjør det med en usikker ungdom som fra før av strever med å finne seg selv i den store verden her? Hvorfor skal alle passe inn i en boks hvor det blir mer og mer falskt på kroppen? Er ikke det aller viktigste å trives med seg selv?
Så fra en noen og 40 åring, som har levd noen år, erfart noen ting og truffet mange mennesker opp igjennom. De som er igjen, det er vennene som er glad i meg fordi jeg er Hege. Og som fortsatt er her selv om jeg sagger i joggebukse og har ettervekst. Som går sammen med meg på byen med en sandal i rød og en i gul, for humøret mitt var sånn den dagen:) Det er venner å ta vare på.
Vær sammen med dem som gjør deg glad, ikke dem du føler du må imponere. Fordi, som jeg sier igjen og igjen – DU ER BRA NOK !
