Men fordi jeg har et pelsbarn som ikke akkurat går på do inne, så er det jo bare å krype til korset og kle på seg. Ut skal han, okke som. Og Charlie er jo ikke akkurat kjent for å være redd for vann..
Og vann er det. Det virker som hele Fredrikstad ligger under vann snart. Føles som det har regna så lenge jeg kan huske. Så nå er det bare å krysse fingre for at ikke kjelleren snart er under vann igjen.
Juleværet er vel som forventet her på Østlandet og nå sitter jeg inne med uværet som er i gang på utsiden.
Fyr i peisen og noe koselig på tv og en sliten og fornøyd hund.
Juledagene er deilige dager og den jula her mista jeg julestresset et sted på veien og fant det ikke tilbake igjen. Jeg har bare kosa meg, og nytt tiden med mennesker som jeg er så glad i.
I dag var det så deilig å komme seg ut, og jeg elsker sjøen. Uansett vær, så gjør det noe med meg å være ved sjøen. Jeg har jo labrador, og han er jo strålende fornøyd med vann. Bader året rundt om det er sjø eller søledam:P
Det blåste godt og så kaldt, men likevel så deilig.
En fin 2 juledag på tur. Det gjør noe med hodet og komme seg ut, og det er så utrolig godt å komme inn etterpå. Dagene er litt hva vi gjør dem til tenker jeg. Og det hjelper sjelden å sitte å grave seg ned, eller syns synd på seg selv. Da er det mange av dagene som bare forsvinner i det store intet.
Og det er faktisk dager vi aldri får tilbake.
Gjør det beste ut av det du har, for det er deg selv som mest av alt kan velge å gjøre noe med ting. Det finnes alltid gleder, uansett vær.
Har du møtt noen, eller har du noen i livet ditt som du føler deg helt trygg på ? Og om du har det, har du tenkt over hvor utrolig viktig det er ? Og kanskje hvor sjeldent det er ? Noen mennesker har bare den egenskapen av å få andre til å føle seg trygg, umiddelbart. En du senker skuldrene fullstendig med når dere er sammen.
Hva gjør det med oss å være sammen med noen som gir en trygghet? Jeg har opplevd mye usikkerhet gjennom årene, og har vel sjeldent tillatt meg å være helt trygg på noen. Så skjedde det ting, som gjorde at jeg ble trygg i meg selv- og det var åpningen til ganske mye.
Det skjedde gjennom erfaringer, gjennom å stå fram som lesbisk, gjennom å være meg selv. Etter hvert så skjønte jeg at det er ikke hva andre sier eller mener som bestemmer hvordan jeg skal ha det. Jeg er meg selv, og det får jeg lov til å være. Og jeg skjønte at livet er nå.
Fortsatt er det få mennesker som får meg til å føle meg helt trygg, men de finnes og jeg har noen av de i livet mitt.
Etter å ha sluppet den muren litt så har jeg også sett andre på en annen måte. Jeg har sjeldent vært helt trygg på noen, og med erfaringer som ikke er bare av det bra slaget, så har det på en måte vist meg at den eneste man kan stole på, er seg selv. Men det er jo ikke riktig det. Og det kan bli ensomt og…
Klart vi kan stole på andre mennesker, og få være trygge. For de menneskene – de finnes. Om det er kjæreste eller venner eller familie, så er den tryggheten utrolig viktig. Det er viktig for barn og være trygg på sine omsorgspersoner, og det er viktig for voksne å være trygge på de menneskene som er i den innerste kretsen.
For å ikke vite hvor man har andre mennesker, den utryggheten, det kan slite voldsomt. Å ha det uforutsigbart og være utrygg, det gjør ingen godt. Ikke barn og ikke voksne.
Om du har venner eller kjæreste som du er trygg på- ta vare på det forholdet. Det er en så god ting å ha i livet sitt, og det er ikke alle som kan få deg til å føle deg trygg. Sånn ordentlig trygg. Uansett hva som skjer, så vet du hvor du har den andre , og det er en så vanvittig god følelse. Å være med noen som tar deg som du er, og som setter pris på den du er. Som er glad i deg for den du er, og som syns den du er- er mer enn bra nok.
Som med hele sin væremåte viser deg hvor trygg du kan være.
Som viser deg at du er verdt det.
Ja vi kan ta feil, og ja vi kan noen ganger ønske at vi ikke stolte på noen. Men likevel så tror jeg det er verdt det. Jeg tror det er verdt å ta sjansen. Jeg tror det er verdt å ta sjansen på å stole på hverandre, og å føle seg trygg.
Fra VG; En trist julefeiring, flere barn ringte politiet om vold.
Her våkner vi i pysj, og her var det bare en kveld full av latter og glede fra liten til stor. Ene eksen var sammen med oss, og andre eksen kjøpte oppvaskmaskin til oss 😉
Så sitter jeg her nå, det er sol ute og ungene begynner så vidt å våkne. Så fornøyde etter gårsdagen med gaver og mat, og så mye hygge med mennesker de er glad i, og trygge på. Mormor er skilt og har med sin mann, morfar er her, min eks- som er pappaen til de små, og barna mine. Og vi har det hyggelig. Vi har det fordi vi har barn her.
Og fordi vi ønsker at disse dagene skal være kun glede.
Og jeg blir så utrolig trist over å lese om barn som har så tunge dager i julehøytiden. Om foreldre som drikker seg fra sans og samling og bråker og tyr til vold, så politiet må komme. Om barn som er livredde for hva resten av jula vil bringe. Det er så utrolig trist.
Til dere som drikker for mye i jula, til dere som ikke klarer å la vær å krangle eller lage faenskap, til dere som ikke klarer å gjøre dagene trygge for barna deres.. Vær så snill å si i fra. Søk hjelp, og si i fra at du trenger hjelp. Det her kan gjøre til at barna dine aldri blir trygge voksne heller. De minnene, og de tingene dere gjør nå – det vil følge det barnet for resten av livet.
Det vil skape relasjoner til andre som barnet ikke fikser, ei heller som voksen, og hjernen vil for alltid mangle noe læring, som er ødelagt av vold og alkohol. Som er ødelagt av å føle seg utrygg og redd. Som er ødelagt fordi foreldrene ikke klarte å ta vare på deg selv…
Tanken på at det sitter barn rundt om nå, som er redde og lei seg, er nesten ikke til å bære. Fordi barn skal ikke ha det sånn.
Og det beste du kan gjøre da, er å få hjelp. Dra vekk fra familien din, og skaff hjelp. Vær ikke sammen med barna om du bidrar til utrygghet hos dem. Det hjelper ikke å ha dårlig samvittighet etterpå, det hjelper ikke å si unnskyld dagen etter- gang på gang. For minnene og den redselen kommer til å følge barnet ditt for alltid.
Du har et valg– det har ikke sønn eller datteren din.
Og er du en nabokjerring eller familiemedlem som ser at det foregår ting hvor ungene har det vondt, så gjør noe med det. Det er vår plikt, og du kan være den eneste som kan gjøre noe med barndommen til det barnet. Du kan være den tryggheten den ungen trenger, og det er en plikt vi ikke kan la vær å gjøre noe med.
At unger skal ha det sånn, alle dager, og spesielt i jula, det skjærer meg helt inn i hjertet. Og når jeg hører den gode barnelatteren som rommer stua her, så er det vondt å tenke på at andre barn tilbringer juledagene med frykt og redsel. Med en redsel som kommer til å følge dem i årevis, og kanskje resten av livet- om det ikke gjøres noe med.
Se rundt deg, det må vi alle gjøre. Og trenger du hjelp, så søk hjelp.
2020 har vært et annerledes år hvor jeg har kjent på ting jeg aldri har kjent på før. Det har vært tøffe tak både med Covid19, og med egen helse og utfordringer som har fulgt med det. Det har vært mange dager som ikke har vært like alreight og mange dager som har vært vonde å komme gjennom.
Det har vært en del prøvelser og lufta gikk litt ut av meg på tampen av året. Jeg fikk en liten smell hvor jeg egentlig mest ble sittende i sofaen uten å orke noe annet. Helt til Charlie har fått dratt meg ut.
Men så blir det bedre. Det blir det alltid, og det blir jul i år også. Uansett.
Og hva hadde dette året vært uten min hær? Mine folk. Min familie og mine venner. Herlighet som jeg setter pris på alle de fine menneskene jeg har i livet mitt. De folka som er en del av hverdagen min.
Jeg blir så rørt og takknemlig når jeg tenker på mine foralltid folk. Som gjør livet så mye bedre bare ved å være seg selv.
Nå er ikke jeg noen stor fan av alt det gavehysteriet i jula, men som det varmer å få disse ordene her. Hele året egentlig men kanskje litt ekstra på en tid som denne.
Det å ha mennesker rundt meg som er glad i meg som den jeg er, det er egentlig helt ubeskrivelig.
Som strikker genser til meg i ordentlig Hege farger.
Eller ho som kommer innom med Jansons fristelse som julegave fordi hun vet jeg elsker den<3
Alle disse menneskene som har gjort 2020 bra likevel, fordi jeg har dem i livet mitt. Uansett korona, eller nav eller bytte av jobb- så er det her det som gjør livet så bra <3
Jeg er sikker på at dere vet hvem dere er, og hva dere betyr for meg. Hva dere, på hvert deres vis, gjør bare med å være dere selv.
Og når vi nå går inn i jula med begge beina, så blir jeg alltid litt ekstra varm om hjertet, og tenker på det jeg har i livet mitt som er så utrolig bra <3
Og med det tar jeg en liten juleferie.. Ønsker dere alle fine dager med mennesker dere er glad i. Vær dere selv og ta vare på hverandre.
Ventetiden er snart over. På godt og vondt for mange. Mange forventningsfulle barn som nesten teller timer til julaften, og mange som gruer seg for hvordan kvelden vil bli. Og flere som bare ser fram til at kalenderen skal bikke 2021…
Jula er en tid hvor det fine blir enda finere, og det såre og vonde – blir enda sårere. Hele julemåneden gir et stort skille på hvem som har det bra og ikke. Den gir et stort skille på ensomme og ikke ensomme. På fattig og på rik.
Mange barn gruer seg til foreldre som drikker, og en julekveld som aldri blir som de ønsker. Hvor ikke pakkene har så mye å si, fordi stemningen ikke er bra. Enda et år hvor de håper det blir bedre enn de forrige…
Jeg skulle ønske alle gleda seg. Jeg skulle ønske alle hadde et godt og varmt sted å være, med gode folk rundt seg. Men sånn er det ikke, og i år er det kanskje enda flere ensomme enn ellers.
Kanskje vi de siste dagene før jul, kan gjøre en liten innsats for noen du vet trenger det ? Noen som er alene, noen du vet ikke er så glad i julen, eller noen som sliter litt ekstra i år. Det er så lite som skal til for å gjøre noen glad, og kanskje du kan være den varmen de trenger i år?
Det kan være så lite som et kort, en blomst eller bare en telefonsamtale. Det enkle er ofte det beste, og de små tingene kan varme så mye. De små tingene som viser at du betyr noe for noen, og noen ønsker du skal ha det bra.
Jula handler vel mest om å ta vare på hverandre?
Jeg vet hvor mye de små gledene har betydd for meg de månedene her som har vært ekstra tøffe. Det er den ekstra telefonsamtalen eller meldingen eller blomstene som har gjort så stor forskjell. Eller den genseren som jeg fikk i så glade farger som gjør meg i godt humør hver gang jeg bruker den.
Den samtalen hvor noen bare sier ; ” Hei- jeg er her, og jeg er glad i deg”. Som ikke trenger å si alt for mye, men som bare viser med små ord at de er der.
Det har gjort en enorm forskjell det siste året her for min del, og jeg tenker at jeg skal gjøre det videre, og glede noen i dagene før jul <3 Noen jeg bryr meg om og er glad i.
Du trenger ikke ha stor lommebok og bøttevis av pakker for å glede noen. Veldig ofte så er det nettopp tanken som teller aller mest. Fordi det er ikke alltid de rundt vet at du tenker på dem. Så si det, vis det og ta den lille tiden det tar med en samtale.
Klemmer får vi ta igjen i 2021, men det er likevel så mye annet som varmer og gleder.
Gjør det lille ekstra for noen, det er verdt det <3
Hege Storhaug. Hva skal man si? Jeg har undret meg lenge over at denne dama får statsstøtte.
For det her vet jeg nesten ikke om jeg skal le av eller gråte av. Men når man bekymrer seg for om pepperkakehuslaging er snikislamisering, da tenker jeg mine problemer ikke er så store likevel 😛
Storhaug la ut det her på siden sin; (Screenshot fra hennes side)
Og her steg hjertepumpa til Hansen et hakk. Og det verste er at det her mener Hege Storhaug. Det her mener hun virkelig. At pepperkakemoskeer er islamisering og at barn har en agenda men hvilket pepperkakehus de lager.
Rart det er krig i verden? Og det som er like ille, er at nesten 2000 har likt den posten der, og nesten 1000 kommentarer under vitner om at mange er enig med ho.
Pepperkakehus. Vi snakker om pepperkaker her 😛 Pepperkaker og barn.
Skal vi ikke lære ungene at det er greit å være seg selv ? Lære de å respektere andre?
Det her som Hege Storhaug skriver om, står så langt i fra hva jeg tenker er medmenneskelighet og normalt sunt folkevett.
Pepperkakehus og islamisering? Det er vel toppen av… pepperkakehuset eller?
Håper alle små og store koser seg max i helga med julebaking og laging av pepperkakehus i alle former og fasonger.
For å tro at barn er noe annet enn barn, det er for drøyt.
Barn er ikke født til å dømme, barn er åpne og inkluderende og ser alle som likeverdige mennesker helt til voksne lærer de noe annet. Helt til ondskapen treffer, og de lærer at ikke alle er like mye verdt. De lærer at mennesker med ulike religioner, betyr ulikt og mennesker med forskjellige legninger, betyr ulikt.
Samfunnet treffer dem, og fjerner den uskyldheten og enkelheten de har som små. Og det er trist.
Fordi alle er like mye verdt, alle er like bra- og det er greit å være den man er. Og det bør vi vite som voksne mennesker og …..
og en katt som liker aller best å leke inni juletre 😉
Unger som gleder seg til dagene framover, og som gleder seg over juleferie <3
Nav ringte og enn så lenge så er sosialstønad klart, og det å få betale regninger er undervurdert. For en utrolig god følelse det er, og skuldrene senker seg flere hakk.
Måneder med å føle seg så lite verdt, og å kjempe mot et system som jeg enda ikke forstår. Det går virkelig ut over kropp og sinn. Og jeg tenker på alle andre som går mot jul uten å få det i orden…
Det som bekymrer meg aller mest, er hva det psykiske gjør med mennesker. Hva det gjør med noen å bli tråkka så langt ned som Nav kan gjøre med noen. Jeg er forundret og helt satt ut over måten jeg har blitt snakket til på disse månedene her. Hvor de ber meg ta et glass vin og slappe av, og hvor hun som ringer meg sier hvor mye ho gleder seg til juleferie.
Men i dag skal jeg det. Jeg skal se håndball og jeg skal ta meg et glass vin. Fordi jeg fortjener det 😉
Fordi det er fredag og fordi huset er fullt av liv igjen:) Og fordi jeg kjenner den gode stemninga kryper inni alle kriker og kroker i kroppen. Jeg skal nyte lyden av juletre som velter, en bikkje i tenårene som stjeler det han kan og ungene som løper etter for å ta fra han det han har stjelt. For… det er livet det her.
Jeg er en positiv og glad person, og føler jeg som regel har mye å gi andre. Jeg føler jeg stort sett takler det som livet har å by på, og at jeg er sterk og kommer meg gjennom. Selvfølgelig er jeg trist jeg også, og sint, men nå om dagen så kjenner jeg litt på en følelse jeg ikke helt vet hva betyr.
Jeg føler meg rett og slett tom. Og det er en rar følelse å kjenne på. Det er mye nå, og det har det vært en stund. Og det Nav greiene tar helt luften ut av meg tror jeg. Jeg vet jeg har mye å være glad for, og stort sett så er jeg jo det, men likevel så er den tomhetsfølelsen noe som berører meg veldig om dagen.
Kan man få en sånn tomhetsfølelse av å være sliten tro? Sånn inni hodet sliten..
Jeg vet ikke, og det er rart. Ikke spesielt lei meg, men ikke spesielt glad heller. Ingen store følelser i det hele tatt. Det er bare … tomt…
De minste mine har jo bodd hjemme hver dag noen måneder nå, men nå er vi tilbake i annenhver uke hvor jeg har annenhver uke alene. Og det sammen med Nav tror jeg har gjort noe med meg. Jeg tror lediggang er roten til mye vondt, og nå har jeg får mye tid alene. For mye alene tid til å tenke, og gruble og bekymre meg og å ha vondt.
Det tror jeg ikke at jeg har så godt av egentlig. Selv om nå så er det ikke mye annet jeg vil heller. Fordi jeg er så sliten. Og egentlig litt sint og oppgitt på det velferdssystemet vi har som skal hjelpe oss. Som heller gjør alt de kan for å tråkke oss lenger ned.
Så sliten av å våkne hver morgen og lure på om dette er dagen jeg får betalt husleie. Til å lure på om dette er dagen Nav finner ut av meg. Til å vente og gruble og bekymre meg mer, og sånn går dagene akkurat nå.
Jeg er glad i jul, men i år gir jula meg en større bismak enn ellers. Fordi jeg rår ikke over ting. Jeg får ikke gjort noe annet enn å purre, ringe, vente. Purre, ringe og vente. I en evig runddans- hver eneste dag. Dagene går, ukene går og månedene går.
Er det en grense for oss mennesker, og hva vi klarer å ta inn? Er det derfor hodet mitt- eller hjertet mitt- har skrudd seg litt av nå ? Har det bare tatt en pause for at jeg skal komme meg gjennom det her? Eller er det en blanding av høstmørket og alt jeg har å tenke på nå ?
Jeg vet ikke jeg, men det føles rart og annerledes. Jeg er jo egentlig så full av følelser og jeg er en sprudlende person med et stort engasjement. Jeg prøver å holde det i live nå og, men det føles ikke på samme måte.
Kanskje jeg bare må godta at ting er sånn her akkurat nå ? Og at det er lov å føle det her og … Jeg vet jo det blir bedre, og til slutt blir det en løsning, men akkurat nå syns jeg ikke dagene er så veldig enkle å komme gjennom. Men jeg kommer meg gjennom, det vet jeg.
Og det kan hende jeg føler meg bedre om en time og. For følelser snur heldigvis fort. Men så er det kanskje noe med å la meg føle det jeg gjør og.. Akseptere shiten litt . Ta meg i nakken, og komme meg ut på tur 🙂 For lyspunkt er det jo alltid . Bare ikke like lett å finne de bestandig.
I dag kommer ungene hjem og skal være hjemme til jul, og det tror jeg hodet til frøken Hansen har utrolig godt av nå. Få noen i hus som tar vekk tankene fra alt annet en stund. Noen som kan fjerne den tomhetsfølelsen litt, for den er jeg ikke så veldig glad i.
Men den gjengen her <3 Kan snu enhver dag til noe bra 🙂
Og når det blomstrer en gul stemor sånn midt i Desember, så tenker jeg det er håp for det meste 😉
Det var et annerledes innlegg fra meg, men ærligere kan det ikke sies, og jeg tror jo vi alle kjenner litt på livets nedturer innimellom. Det er livet det og. Og plutselig..
