Heges lille rom

Jeg går på sosialen. Nå skal det sies at jeg ikke tjener noe på det jeg skriver, og at jeg gjør det fordi jeg ønsker mer åpenhet, og ærlighet og mer samhold og forståelse mellom mennesker.

Det å gå på sosialen, er en strofe ikke mange sier høyt, og med full forståelse. For er det noe som høres ille ut, så er det det. Men nå er det vel flere enn noen gang som gjør det, og ikke fordi de ønsker eller vil- men fordi de har helsemessige utfordringer. Fordi Nav ikke har annet å tilby i en periode av livet som er vanskelig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er på 6 mnd uten lønn, og det sier seg jo selv at det går jo ikke. Jeg er i en fase hvor jeg skal omplasseres og utprøves på grunn av helseutfordringer, og faller mellom alle tiltak. Det er ingen tiltak som passer meg ( foreløpig) som venter på å komme i jobb.

Og det forundrer meg. Jeg er for syk for noe, for frisk for annet , og ingen finner riktig kategori. Ingen sier noe heller, med mindre jeg spør. Og det gjør jeg. Jeg har valgt å være som en klegg, fordi jeg må ta ansvar for meg selv oppi det her. Og det er eneste grunnen til at det skjer noe.

Jeg har en kompetanse som kan brukes, jeg er god på mye, men for kommunen og Nav så er jeg ikke noe annet enn et problem. Et problem som de ikke har tid til å løse.

Det å få sosialstønad er noe som gjør noe med oss som mennesker. Det gjør noe med meg. Det er nedverdigende, det er å miste friheten min fullstendig. Ikke en ting skal inn eller ut på min konto uten at noen andre skal se det og nesten ” godkjenne” hva jeg bruker penger på. Det er usikkert, og det er utrygt, og det gjør at alt som er nødvendig for meg, må vente.

Behandlinger som jeg vanligvis går til- må vente. Resultatet er at kroppen er dårligere helsemessig nå, enn når jeg først ble sykemeldt.

I dag, på tur med Charlie, så møtte jeg en venn jeg ikke har sett på lenge. Vi ble stående å snakke og  ho lurte jo på hvordan det gikk- og jeg svarte at nå går jeg på sosialstønad. Hun ble helt satt ut, og viste ikke helt hva ho skulle si- før ho lo og sa at det var utrolig befriende at jeg sa. Leit å høre men deilig at jeg satte ord på det- for hun hadde vært i akkurat samme situasjon på grunn av sykdom.

Og ja, sånn er det. Det er tøft og det er vanskelig og det drar med seg bøtter av bekymringer- men det er ikke min feil. Jeg kan ikke gjøre noe med at helsen er som den er nå, annet enn det jeg har gjort. Jeg har kjempet i flere måneder nå for å få en utprøving og å få være i et lettere arbeid. Vedtaka ble klare i Oktober, men så lenge jeg ikke står på selv, så tar det utrolig lang tid. Kommunen og Nav jobber mot hverandre, ingen vil ta ansvar og ingen vil bruke sitt budsjett og resultatet er at jeg svever et sted i mellom på sosialen. På vent.

Nå løsner det og jeg skal endelig ut i utprøving. Den beskjeden fikk jeg i går og siden da så har jeg vært helt utladet. Lufta har gått helt ut av meg. Jeg må leve på sosialstønad mens utprøving foregår, men likevel. Jeg er i gang, og jeg skal i jobb og det gjør vanvittig godt for psyken min. Det gjør at jeg senker skuldrene et lite hakk.

Det er mye som tar på hodet i den prosessen her. En ting er avslag verken jeg eller legen skjønner noe av. En annen ting er holdningen som mange har. Ledere i kommunen og Nav har automatisk en holdning om at ingen er syke. Etter 140 mail til ulike arbeidsplasser, så sa en av lederne i går; Du vil jo jobbe du? Jeg ser det nå.  Og det er bare helt vanvittig å ha den innstillingen i møte med andre mennesker.

Jeg har i allefall til gode å møte et sykt menneske som ikke ønsker å bli frisk, og ønsker å komme i jobb.

Jeg tror det er godt det er valg i år, for sånn Nav fungerer nå- det går ikke. Hvor så mange mennesker må på sosialstønad. Det kommer til å føre til flere uføre enn noen gang, fordi man blir fratatt all verdighet, all selvstendighet og blir helt utmatta av å kjempe i et system som ikke de ansatte der kan engang. Jeg har bra folk jeg har kontakt med, men det virker som de også kjemper en kamp mot hverandre.

Men jeg ser et lite lys i tunnelen, og det klapper jeg meg sjøl på skuldra for. Og det er godt jeg er såpass med at jeg orker det. Men det er på tampen av hva jeg klarer. Imens skal jeg senke skuldrene litt, godkjenne at jeg er sosialklient en stund til- og se framover.

Jeg skal fortsette å skrive om det, for jeg tror at åpenhet er viktig.

Kanskje jeg burde dratt til Dubai jeg også, for å fått noen fine bilder til instafeeden min;) I denne pandemien så er kanskje billettene billige nok til at sosialklienter kan bryte anbefalinger også?

Så bra kan en onsdag være.

I dag våknet jeg med full innboks etter innlegget i går, og det er både trist og fint på en gang. Så mange skriver at de kjenner seg igjen, at de skammer seg- og sjelden snakker om det med noen. Jeg er utrolig glad for tilbakemeldinger, og at det å være åpen om det betyr noe for noen. Innlegget fra i går kan du lese her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ved at jeg velger å snakke om det som er vanskelig, så er det andre som finner en trøst og motivasjon i det. Og det viser vel litt hvor viktig det er, og hvor utrolig dumt det er å velge å ikke snakke om det.

DU ER ALDRI ALENE 

Og noen ganger så kan det å dele med noen, bety like mye som noen tabletter kan gjøre. Det kan gjøre så godt å sette ord på det,  og samtidig få en bekreftelse at det er flere som føler det samme som deg. Det er flere som har det på samme måte. Så kanskje du skal ta sjansen. Vær ærlig mot noen du kan stole på.

Jeg er sikker på at det vil hjelpe og sette ord på ting. Det er skummelt å si ting høyt, og kanskje fordi ved å si det høyt- så blir det reelt og så virkelig på en måte.

Men sånn er livet. Og å akseptere det er nok en greie det og.

Takk for så mange meldinger, og fine ord. Jeg har ikke kommet gjennom halvparten enda, men alle skal leses. Dere er gull- og jeg setter så utrolig stor pris på at dere skriver til meg

Jeg har engasjement for mye rart, blant annet åpenhet- og i dag er tema mitt angst.

Når kroppen min er sliten, psykisk eller fysisk, så kan jeg kjenne på en angst følelse. En følelse som overtar hele kroppen, og gjør at jeg mister litt kontroll. Som regel kommer det når jeg er utrolig sliten, og jeg har vel lagt skylda på kroppen og spenninger og fibro. Men nå etter snart seks mnd uten lønn, så satt legen diagnose stress- relatert angst. Og jeg skal prøve å forklare åssen det arter seg for meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kan være helt fin i et sekund, før pulsen og hjertet slår kollbøtter det neste. Jeg blir uvel, svimmel, redd, nummen i kroppen, mister fokus og ekstremt utilpass. Jeg vil bare vekk fra situasjonen jeg er i , uansett om jeg er alene eller ikke. Og jeg vil aller helst bare trekke meg tilbake, og ikke snakke med noen. Jeg vil ikke at noen skal se meg sånn. For angst er i litt samme kategori som fibromyalgi- det er skambelagt.

Som regel så takler jeg det selv. Jeg bruker spikermatta til å få fokus, og jeg er blitt god på å kjenne kroppen min og klarer ofte å ta det i starten. Men det er ubehagelig og det aller verste er å føle at jeg mister kontroll over kroppen min.

Det irriterer meg litt at det skal være “godkjente” diagnoser og “ikke godkjente diagnoser”

For hvordan vi har det er jo så ulikt fra menneske til menneske. Det er jo ikke hva det kalles som betyr mest, men hvordan man har det- og hva man kan gjøre med det.

I går så kom det igjen. Etter nok et avslag, og det å begynne på scratch igjen. Det føles så uoverkommelig ut, og min første innskytelse var å gå å legge meg, eller å bare tusle rundt i stua til det ga seg. Men så gjorde jeg ikke det. Jeg ringte en som betyr utrolig mye for meg, og nok en gang så viser det seg at det hjelper å snakke. Det hjelper å snakke med noen jeg stoler på.

Ho fikk satt litt fokus, og fikk hindra hodet mitt fra å ta helt av.

Nok en gang så viser det meg at jeg ikke bør være alene om alt, og at det hjelper å prate og å være sammen med mennesker jeg er glad i. Og uansett hva vi sliter med, så vil det alltid være andre som kjenner seg igjen. Det er plassert en skam på så mye. På så mye som er normalt å kjenne på gjennom livet.

Angst er en ting som kan kjennes litt på, eller mye på, og for noen kan det ødelegge hele livet. Det kan sette utrolig mye begrensninger. Og det er en like ekte sykdom for mange , som det er for andre å ha en fysisk sykdom.

Ved å prate om det, så kan det normaliseres- og kanskje det kan ende med at noen lettere vil be om hjelp.

Jeg har flere nære familiemedlemmer, og venner, som har opplevd angst på nært hold. Noen har vært og er hardt angrepet, andre kjenner på de i ulike settinger. Alt fra panikkangst til sosial angst. Felles for alle, er at det er vanskelig å sette ord på det, og det er vanskelig å si at ; det sliter jeg med.

Men angst er reelt, og det er helt innafor å snakke om.

Hurra for litt åpenhet, og til å fjerne litt skam som vi fleste bærer unødvendig mye av. Og tro aldri at du er alene om å føle det du føler. Det er garantert ( mange) fler som ville kjent seg igjen, om du våget å si det høyt <3.

At du er bra nok! Det du føler er viktig, og det du føler er dine følelser. Din historie er din, og du har lov å ta deg selv på alvor. Du har lov å sørge over det du syns er leit, og du har lov å kjenne på dine egne følelser.

Jeg får en del meldinger innimellom hvor dere skriver at det er så mange andre som har det så mye verre enn dere, og at det er en grunn til å ikke tenke på seg selv og sitt. Som er livredd for hva andre vil si om ting dere har på hjertet. Og vil noen ta dere alvorlig?

Og det kjenner jeg meg igjen i. Men hva klarer vi å være for andre om vi ikke klarer å ta vare på oss selv emosjonelt først ? Og hvorfor er andre sine historier så mye mer verdt enn våre egne?

Det var en god venn som en gang sa til meg; Det er din historie, og den har du lov til å eie. Og det har jeg tenkt mye på i etterkant. Fordi det er det jo. Jeg har mine ting bak meg, som sitter i min kropp og i mitt hode, og det har jo jeg også lov til å kjenne på selv om det er andre som har det verre.

Når jeg skulle stå fram, så ville jeg aller mest ikke såre noen. Jeg drøyde i det lengste fordi jeg ikke ville være årsak til at andre skulle få mye å tenke på. Men jeg såret jo meg selv. Gang på gang, med å ikke ta meg sjøl på alvor.

Litt det samme har jeg med min fibromyalgi og helseutfordringer. Det er jo ingenting jeg dør av, og det er så mange andre som sliter mye mer enn det jeg gjør. Likevel så er det jeg har, det jeg opplever og det er min hverdag- og mine tanker og følelser. Og det er jeg verdt at jeg tar på alvor. For bare da kan jeg faktisk gjøre noe med det, om jeg aksepterer det først.

Kanskje vi må bli flinkere til å eie vårt eget, for å komme videre? Jobbe gjennom det, og ta følelsene våre på alvor.

Du er hovedpersonen i ditt liv, og ingen andre vet hvordan du har det innerst inne. Det trenger ikke være noen grunn til at du har det tøft heller. Men sliter du med noe- så ta det på alvor. Godta det, og aksepter at det er sånn du har det nå. Så kan det kanskje være lettere å finne en løsning ut av det, og videre.

Jeg tror mange av oss kjenner på tunge ting nå, det gjør jeg og. Jeg kjenner på hvor lite sosialt liv jeg har uten jobb og med hjemmeskole. Jeg kjenner på hvor trist det er å ikke møte eldstemann som bor i Oslo. Men så kommer tanken om at det er andre som har det så utrolig mye verre, og at det her må jeg bite i meg. Det er filleting i det store og hele.

Men filleting eller ikke, det er sånn jeg har det nå. Og jeg orker ikke late som alt er tipp topp hele tiden, for det er det ikke. Jeg er møkk lei av pandemi og sosiale begrensninger og frykten for et virus som virker som det stadig blir verre.  Samtidig så vet jeg at om en time så kan jeg føle det bedre. For jeg har så gode mennesker i livet mitt som alltid snur ting. Og som får meg til å smile, og å sette pris på det livet jeg har uansett <3

Og jeg vet at det ikke er farlig å kjenne på det tunge heller.

Jeg vet at jeg er bra nok, og jeg vet at det jeg føler er reelt for meg. Og det fortjener jeg å lytte til, akseptere- for deretter å kunne snu det. Jeg tror ikke det er så lurt å lukke det inne bestandig.

Og tenk alt jeg hadde gått glipp av om jeg ikke hadde tatt meg selv på alvor. Jeg hadde gått glipp av å kunne være den jeg er, uten hemmeligheter og skjulte følelser.

Så om ingen har sagt det til deg, så vit at du er bra nok. Og at du eier din historie. Du er verdt å lytte til, og du er verdt å ta følelsene dine på alvor.

Hvordan kan Norge tvinges til å åpne vinmonopolene igjen? Jeg skjønner det ikke. Alt av idrett for barn, og det sosiale hos ungdom stenges helt ned men fordi voksne folk ikke kan følge anbefalinger og retningslinjer, så åpnes polene igjen. Hva er det her for noe ?

Det de sier nå er at Vinmonopolet er viktigere enn fotballtrening og fritidsklubber til barn. Alkoholen til foreldre, er viktigere enn barna. Jeg skjønner det kanskje ikke menes sånn, og at disse beslutningene er vanskelig å ta- men ærlig talt. Det er alkohol vi snakker om. Og det snakkes om i samme setning hvor alt av tilbud til barn og unge stenges ned.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ikke skal vi være sosiale, og ikke skal vi treffe folk- men desto mer drikker vi tydeligvis.

Det virker så utrolig halvhjerta og meningsløst fra regjeringen sin side, og hvis ALKOHOL er det største problemet her- så vitner det kanskje om at dem burde holdt stengt en stund.

Ja, helseministeren forsvarer det med at mange alkoholikere kan bli verre av stengte polutsalg og at voksne drar til andre kommuner for å handle.

Men hva med de barna som har foreldre som vanligvis holder seg til å drikke i helgene ? Men som nå kanskje er permitterte eller har hjemmekontor , og dermed mye hjemme, hvor veien kanskje er kortere til å drikke hver dag. Hva med de ungene som trenger en pause fra alkohol?

Hva med de ungene og ungdommen som nå blir tvinga til å være hjemme hele tiden, og som ikke har noe flukt mulighet fordi alt annet er stengt ned?

Hvis alkoholen betyr så mye, så er det kanskje lurt å stenge ned en stund- så blir de som sliter med det, fanget opp?

Jeg har venner som bor i andre land, hvor jeg ser at dem ler av og harselerer med Norges avisoverskrifter på sosiale medier. Norge ser ut som en vits, og det begynner å føles som vi er det og.  Jeg skjønner ikke prioriteringene her.

“ Handler om at jeg må ha et glass vin hver kveld for å slappe av”, skrev en bekjent på FB. Men hvis det er det som må til for at du skal klare å slappe av, så er det kanskje på tide å finne nye måter å slappe av på. 

Vi er blitt et land som folk ler av. De ler av hytteproblemer og alkohol.  Vi er blitt et land som ikke forstår hvor utrolig godt vi har det. Med en I landsproblematikk som er helt på jordet.

Jeg følger helsesista som jobber for å fremme unges psykiske helse ,  som  setter fokus på hva det året her har gjort med folk. Med ordentlige problemer, psykisk helse og depresjon. Og det er helt vanvittig å se at det prioriteres alkohol framfor ungdommen og barna våre.

Det her handler ikke mest om de som folk klassifiserer som alkoholikere. Det handler om de som tar seg et glass for å slappe av, eller tre. Det handler om de som ikke tror ungene merker noe på dem, for de blir jo bare glad og avslappa. Eller kanskje mer sint, men det ser man ikke selv etter noen glass vin eller sprit. Det handler om at det aller viktigste er at foreldrene skal få slappe av her, for god mat er ikke det samme uten en god vin til .

Det handler om disse barna som legger seg på kvelden, og er usikre på hva den lille forandringen med mamma eller pappa er. Den tonen som plutselig er litt mer ukritisk, og ikke så nøye med leggetiden lenger heller. Det handler om at dette kan skje oftere nå enn bare i helgene. Det skaper en utrygghet for barna som de bør spares for.

Man bør ikke være alkoholiker for at ungene skal mistrives med alkohol i hus. Og man bør ikke være Einstein for å skjønne at flere drikker når man er mer hjemme. Brått er det ikke bare i helgen lenger.

Og den panikken som bredte seg når vinmonopolet skulle stenge- sier vel egentlig det meste…

Det siste året har vel fått fram mye rart i oss mennesker, og vi ser kanskje hvor priviligerte vi egentlig er.

Vi har en pandemi å sloss mot, sammen med resten av verden. Det berører ikke bare oss her oppe i Nord, selv om man kanskje skulle tro det. Det berører folk i flyktningleirer, og det berører fattige land hvor de ikke har rent vann til å vaske henda heller. Det viruset her berører alle- derav ordet Pandemi!

(FHI)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men her oppi lille Norge så virker det som vi tror at vi er beskytta mot det meste, og kan bare leve våre liv videre som vi vil. For Gud forby om noen skulle ta fra oss hyttetur, sydentur og vin. Ikke minst vin.

Hvor er perspektivet blitt av ? Folk dør av det viruset her, mange er syke i lange tider etterpå. Mange har mistet jobbene sine, og mange sliter med ensomhet og isolasjon. Men nei, bare vi får skynda oss å dra på polet før det stenger så er det aller viktigst.

Drikker folk så mye ? Jeg mener, nå skal vi ikke besøke hverandre- vi skal ha lite sosial kontakt og på vinmonopolet selger de mer enn noen gang.. Det blir jeg jo litt bekymra av. Og jeg begynner kanskje å skjønne litt mer bekymringen til Guri Melby over at barna må på skolen. For hvis det drikkes så mye rundt om i hjemmene, uten at det er noe sosialt ..Det gir meg en vond klump i magen. For i mange av de hjemmene, så er det barn…

/screenshot VG

Klart det er godt å ta seg et glass vin. Godt å slappe av på kvelden med et glass vin og bena på bordet, men det er vel ikke en nødvendighet ?

Er det så viktig med alkohol, at alle nabokommunene til de som har stengte pol nå, får så lange køer som vi i går så i Bærum? Hvis vi har blitt så avhengig av å ha alkohol hjemme, så kanskje dem burde holde stengt en stund ;)Mulig vi trenger litt  nye vaner ?

Og nå som alt stenger, vi er mer hjemme enn noen gang- så drikker vi tydeligvis mer også.

I Fredrikstad blad i dag så står det at ungdommer samles i store klynger og drikker seg sanseløse. Og noen spør seg hvorfor. Da er det vel heller legitimt å spørre; Hvorfor ikke? For det er jo foreldre og besteforeldre som løper til polet for å sikre at de har nok alkohol gjennom en nedstenging. Og vi kan si hva vi vil, men ungdommen gjør som vi gjør, ikke som vi sier ..

Det viktigste må være at flest mulig kommer igjennom det her – i live. Det viktigste må være at vi klarer å se lenger enn oss selv, og tar vare på de som trenger det aller mest. At vi kan holde litt fast i det gode i hverandre, og kanskje det som er ekte. Som betyr aller mest.

Det tyder vel på at vi egentlig har det veldig bra , når de største bekymringene er hytteturer og at polet stenger. Er det et sånt Norge vi ønsker å ha ? Jeg blir litt flau jeg av at det er det vi skriker høyest om. Og jeg lurer på hva i all verden hva som har skjedd? Og hvor stoppet det hen lissom ? Er det sånn her vi vil være?

Jeg tror at vi alle syns det her er kjipt og vondt, og kjenner på en følelse av klaustrofobi nå. Og da må vi ta vare på hverandre så godt vi kan.

Det er ingen krise om du ikke har alkohol på en uke, men det er krise om du har barn sammen med all den alkoholen. Barn og fulle voksne, det hører absolutt ikke sammen- og den utryggheten er noe som kommer til å følge ungene for alltid.

Så i en tid som er skummel for alle, også de små- så vær den tryggheten de trenger. Og trenger du hjelp, så søk hjelp.

Mental helse ; 116123

Rustelefon; 08588

Alarmtlf for barn og unge ; 116111

Selv om du tenker du bare slapper av, og blir blid og glad- så er det ikke sikkert ungene dine ser deg på samme måten..

Og jeg merker at den kommer stadig nærmere . Sola skinner, og verdens beste selskap på tur. Det er håp, og vi går mot lysere tider.

Jeg føler at jeg nesten ikke kan være inne nå når det er sol, for det gjør så utrolig godt for kroppen å være ute. Og jeg blir så innmari lei av å sitte inne å høre deprimerende nyheter om stadig mer nedstenging. Så ut er trikset, og sol og det beste selskapet .

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det blir en følelse av litt normalitet.

I dag har vært en så fin dag, med skikkelig vårfølelse. Og jeg elsker den tiden vi går mot nå.

Den tiden framover hvor alt begynner å våkne litt . Og det trenger vi kanskje i år mer enn noen gang.

Så nå er hunden fornøyd, mor er fornøyd og vi gleder oss til mye fint på tv i kveld 🙂 Annet enn nyheter 😉

Ha fin helg alle sammen <3

Og hvem skal i så fall bestemme det ?

I en episode på kjendisfarmen sa Øde Nerdrum at homofile ikke bør gifte seg i kirken. Han skjønner ikke heller at dem vil. Jeg forstår at Øde ikke mener  det sånn veldig mange tar det, og det blir igjen en krangel om å bli krenka.

Og her tror jeg folk må forstå noe. Det handler ikke om å bli krenka. Det handler om at det er del av hverdagen til mange homofile og få meldinger om at man er feil, syk og ikke bra nok.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For mennesker som er homofile, lesbiske eller trans opplever hver dag mange utfordringer med å være seg selv. Det er flere nynazister enn noen gang, flere som vil fjerne “homolobbyen”. Vi har fortsatt en lov i Norge som godkjenner konverteringsterapi, og vi har politiske partier som også ønsker frie soner uten homofile i Norge.

Vi har mennesker som blir forfulgt og slått ned fordi de er seg selv. Mennesker som blir hetset og hatet på grunn av legningen sin. Vi har fortsatt mange som sammenligner det å være homofil med å være kriminell, syk eller pedofil.

( Det her er alle meldinger jeg har fått fordi jeg er lesbisk)

Og nettopp derfor vekker Ødes ord så store reaksjoner. For det siste vi trenger, er mer av det hatet. Sønnen min på 10 så på det, og satt som et stort spørsmålstegn og lurte på hvorfor han ikke likte homofile. Jeg forklarte han at det ikke var det han mente, men min sønn- og mange med han- tenkte antagelig det samme. Og så mange får blod på tann.

Er det noe som girer opp i kommentarfelt og generelt på nett, så er det sinne og hat. Det er enkelt å lire av seg på nett, uten tanke for hvem som leser det. Det er lett å gire opp hverandre, og det ene drar det andre med seg.

Så i beste sendetid i et familieprogram, så bør det kanskje tenkes litt over hva man sier, og hvordan andre tar det. Og det er sårt , nettopp fordi vi stadig vekk opplever å bli trakassert for å være den vi er. Paven hyller homofil kjærlighet, og bibelen er skrevet om mange ganger. Og er det noe som ikke skader i verden- så er det kjærlighet.

Kan vi ikke heller bare se hverandre som mennesker? Heterofil eller homofil- det er sånn vi er født . Det er sånn vi er, og det bør holde det. Og kristne homofile mennesker, er ikke mindre verdt enn kristne heterofile.

30 januar 2017 så ble det et flertall i kirkemøte om at homofile kan gifte seg i kirken, og veldig mange ble glad for det. Heldigvis så fornyer kirken seg litt også. Fordi vi lærer mer og får mer kunnskap.

Vi lærer at kjærlighet er kjærlighet, og at det holder å være seg selv. Det håper jeg alle tar med seg inn i helga, fordi det berører så mange. Og vi har et ansvar for de som kommer etter oss. Vi har alle et ansvar for hverandre, og stort sett så holder det å være snill.

Aksepter at andre er ulike deg, det er mangfoldet av mennesker som er så fantastisk. Og kjærlighet er bare kjærlighet <3

I dag er det den store klemmedagen, og hvem skulle tro hvor viktig en klem skulle bli for oss. Hvem kunne sett for seg at det ikke er lov å klemme hverandre?

Jeg har noen få jeg klemmer, og dem klemmene setter jeg enormt pris på. Noen i min helt innerste sirkel som jeg klemmer ofte. Men verden utenfor er det nesten blitt helt naturlig å holde avstand til.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og det er rart. På nyhetene i dag så skulle det vært klemmebilder, men isteden forteller alle hvor mye de savner en klem og hva det gjør med oss.

Ja, for hva gjør det egentlig med oss? Klemmene og nærkontakten vi får som barn er helt avgjørende for utviklingene vår, og sånn er det vel når vi er voksne og. Nå har vi kanskje sett det, hvor viktig det er med nærkontakt og en klem. Det er noe vi kan ta med oss i jobbene våre, kanskje spesielt i helsevesenet hvor de fleste møter hansker og hastende besøk. De møter sjelden pleiere som har tid til litt snakk og en klem. Berøring er superviktig, og det gir også smertelindring.

Det innlegget her hadde jeg i Fagbladet for noen år siden ; ikke kjenne nærhet til andre mennesker.

Det er skrevet før Koronaen sin tid, men det setter litt ting i perspektiv, og kanskje vi kan se litt med andre øyne på de vi vet er alene og ensomme. For de fleste av oss, har kjent litt på den ensomheten nå, og det rare greiene med å ikke klemme hverandre. Og for noen, så er det livet . Hver dag uten berøring fra andre mennesker…

Jeg har jo sagt at jeg ikke er en klemmer, men det er ikke det at jeg aldri klemmer folk. Jeg klemmer bare ikke dem jeg ikke kjenner eller er nærme. Mine folk og venner og bekjente, som jeg er glad i, dem gir jeg gjerne klemmer. Eller jeg gjorde det i allefall.

Før pandemien satte en stopper for det. Nå tror jeg at jeg kunne klemt de fleste, kjente eller ukjente 😛

Den nærkontakten, og den berøringen- det er så utrolig viktig for oss mennesker

Det er forsket på at en klem, en god klem fra en du bryr deg om, gir helsegevinster fysisk og psykisk, og reduserer stress. Det gir positivitet og trøst, og det å få en lang klem av en du er trygg på- det kan være så godt på så mange måter.

Å klemme noen som er lei seg, det er nesten som å si at jeg tar litt av smerten for deg. Jeg kan stryke deg på ryggen , og bare holde rundt deg litt- så kan du bare stå her å føle deg trygg. Når ikke det er så mye å si, så sier en klem alt som trengs. Nå blir vi isteden stående å se på hverandre, og ikke helt vite hvordan vi skal oppføre oss.

Jeg håper 2021 vil etter hvert bli mer normalt, med klemmer og sosial kontakt. Med mindre avstand og nærere kontakt <3 Og jeg tror aldri jeg vil ta en klem for gitt igjen ..

I år håper jeg det blir en Pride feiring. Mulig den ikke blir som tidligere år- men jeg håper vi kan møtes et sted og få føle den tryggheten sammen med andre. For det er noe eget med Pride. Det er noe eget med å være sammen med så mange andre mennesker, og føle seg helt normal.

Det er noe med å få lov til å være stolt. Og året som har vært nå tror jeg også har vært vanskelig for mange skeive som har mistet en del av det trygge nettverket de har hatt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har tatt inn en del av disse armbånda her, og t-skjortene på bildet kommer utover. Armbåndene koster 199 kroner, så rop ut om du vil ha et:) Kommenter under, eller send meg en melding.

Det er så lite som skal til for de som trenger det, og det at du bærer et regnbuearmbånd viser at du støtter og at du aksepterer kjærlighet sånn den er. Vi trenger alle noen regnbuer i livet, og i disse pandemi tider så er regnbuen blitt et symbol på at det blir bra igjen.

Vi må fortsatt rope høyt ut. Vi må fortsatt være ekstra synlig, og lære bort at dette verken er farlig eller skummelt. Vi må rope ut, fordi så mange mennesker fortsatt opplever trusler, hat og hets for å være homofil. Og i dag, i Norge, så er ikke det greit.

Det er mange som ikke tør å stå frem, og det er fortsatt så mange som lever skjult med legningen sin, og da må vi ufarliggjøre.

Love is Love 

Det er en menneskerett å være du er, og alle burde få leve i trygghet og frihet uavhengig om de elsker en han eller hun eller hen.

Vær med å spre litt farger, vis at det går bra- at det blir bra- og at folk er bra nok!