Hva betyr de store ordene til Nav lederen?

Lise Mette Paulsen svarer meg så fint forrige uke at her på Nav skal alle føle seg sett og hørt og ingen er ubetydelig hos oss. Fine ord, men de betyr ingenting så lenge ikke handlingen viser det samme.

Hos meg ringte lederen samme dag innlegget sto i avisa, og ting skulle ordnes. Det beklages i hue og ræva, men ingenting skjer. Og nå er enda en uke gått. En dag nærmere jul for hver dag, og jeg er verken sett eller hørt. Ingen gidder å ta opp telefonen og ringe meg tilbake heller.

Ingen tar kontakt, og ingen forteller meg hva som skjer.

Jeg har skjønt at jeg faller mellom alle stoler i et system som det ikke virker som de ansatte skjønner heller. Det mest fornuftige en av de har sagt, er ” ta deg et glass vin- det her ordner seg”. Det er nå fire uker siden.

I går snakket jeg med en dame som også er mange uker på overtid i påvente av sosialstønad, som var så utslitt og så sliten av sitt møte med Nav. Jeg delte julematen min med ho, og jeg kjenner det så langt inn i hjertet hva det her gjør med folk. Jeg kjenner meg igjen. Og dessverre så er vi mange…

Vi er mange som går jula i møte med en usikkerhet og frykt over hvordan den vil bli.

Jeg gremmes av et system i byen min som kan gjøre sånn her med folk. Med folk som er syke, og som blir tråkka så langt ned i søla som mulig. Jeg gremmes av at vi i Norge, i en velferdsstat, må kjempe for å bli sett og hørt, og jeg gremmes over at legene kjøres fullstendig over. Spesialister og leger, ingenting betyr noe- for Nav kjører sin egen lov og egne regler. De lover maks 4 uker med ventetid på sosialstønad, og jeg er på min 8 uke nå. Det betyr ingenting , for de gjør som de vil.

Er det noe jeg har skjønt de ukene her , så er det det.

Jeg lurer på hvor mange mennesker som etter det året her nå vil kjenne på det samme som meg. Som vil kjenne på en håpløshet og en usikkerhet til fremtiden og som en periode vil kun klare å tenke fra dag til dag. Hvor mange mennesker nå som har mistet livsverkene sine, som er blitt syke eller arbeidsledig og må ha med Nav å gjøre.

Jeg lurer på hvor mange som vil bli mer syke av møte med Nav. Det her er ingen spøk, når folk får diagnose postraumatisk stresslidelse etter sitt møte med Nav. Det her er alvor, og det skremmer vannet av meg at noen kan gjøre sånn med mennesker. At noen kan behandle mennesker på den måten her, det gjør meg utrygg og redd for fremtiden når jeg har helseutfordringer jeg ikke får gjort noe med.

Det har vært en lang vei til å akseptere det selv, men det er en enda tøffere vei å kjempe det jeg kjemper nå. Det er noe som kverner i hodet mitt døgnet rundt, og det sliter meg helt ut. Og i det store og det hele så handler det om mangel på respekt. Mangel på respekt for andre mennesker.

Jeg gremmes over de fine ordene til Nav leder Lise Mette Paulsen som i det store og hele ikke betyr en dritt når ikke det skjer en forskjell. Jeg er fortsatt like ubetydelig i et system som jeg lurer på hvem skjønner…

Det her er ikke en bunke papirer dere har med å gjøre. Det er en bunke med mennesker. Som risikerer å gå fra hus og hjem, fordi dere roter det til. Mister papirer, og ser ikke vedlegg som allerede ligger der. Som ikke bryr dere om behandlingstiden, men gjør som dere føler for.

Det er ikke sikkert det er sånn, men fra utsiden så ser det sånn ut.

Vel jeg klistrer på meg smilet og gjør det beste jeg kan ut av denne dagen også:) Det er sol og jeg har fine folk rundt meg. Så håper jeg dette er dagen hvor Nav ringer…

Hvorfor legges all skyld på ungdommen?

Jeg leser et innlegg i Fredrikstad blad i dag, rettet mot ungdom fra 15-20 år og med beskjed om å avstå fra sosial aktivitet Hun som skriver , påpeker at det ikke gjelder bare ungdom, men retter alikevel innlegget spesielt mot dem.

Og her er jeg litt uenig. Ja mange ungdommer er sammen, og mange klarer ikke holde avstand og her må nok vi som foreldre trå litt mer på banen. For også her jeg bor, så ser jeg mange barn sammen på tvers av klassetrinn og kohorter. Det er ikke greit.

Men jeg snur litt på det, og lurer litt på hvorfor de ikke er sammen? For hvordan i all verden skal de se viktigheten av det når voksne fortsatt arrangerer fester, og julebord og samlinger? Gjør hva jeg sier, men ikke som jeg gjør ?

De bølgene som har vært her i Østfold med store utbrudd, stammer fra samlinger med voksne mennesker. Med religiøse treff og bryllup. Og det ser jo  ungdommene våre og . Og selvfølgelig blir det da vanskelig å forstå hvorfor de skal avstå fra alt om ikke voksne gjør det.

Hun spør om ungdommen har tilstrekkelig sterk moral og om de kan avstå  egne behov for å redde andre, og den syns jeg er drøy når vi ser hvor smitten spres. Det kan ikke forvente annet av ungdommen om ikke voksne kan gjøre det også. Så her syns jeg pekefingeren er rettet litt feil.

Ja det er lov å ha samlinger på leid lokale, og den kristne menigheten i Sarpsborg nå, har fulgt reglene. Men er det ikke lov å ha litt sunn fornuft også? Vi blir bedt om å holde oss hjemme, vi har hjemmeskole og hjemmekontor digitalt. Det må da vel gå an å forkynne digitalt også?

Eller gjelder fortsatt håndspåleggelse?

Jeg vet ikke, og jeg skjønner ikke hvorfor de fortsetter å treffes mange om gangen. Jeg forstår det ikke.

Hold dere hjemme, ha få nærkontakter- er anbefalingen. Og det er en anbefaling for en grunn.

Kan det ikke kjøres på teams da ? Ha møter i fellesskap der som resten av oss må. Som ungdommen vår må. Som må avstå fra fysisk aktivitet i ordna former og som må ha hjemmeskole.

Jeg forstår ikke helt den greia, men jeg syns det er urettferdig å rette all kritikken mot unge mennesker når vi ser at de store bølgene ikke kommer fra dem, men fra de som skal være rollemodellene deres.

Det her gjelder alle, unge som voksne. Og voksne bør vel gå foran med et godt eksempel her først og fremst…

Blir du krenka nå ?

Det er mange nye ord som vi kommer til å forbinde 2020 med. Som Kohort. Vi kommer vel aldri til å glemme navn som Nakstad og  Høie. Eller året da det ble tomt for dopapir, og ribbe.

Året da ingen fikk dra på hyttetur, eller på svenskehandel. Hjemmeskole, avstand og avstand. Året da det meste dreide seg om karantene, eller isolasjon, og dessverre også permitteringer og arbeidsløshet. Hjemmekontor ble et nytt tema, både med og uten bukser.

Pinner i nesa og halsen. Munnbind, gratis eller ikke. Året hvor man tilslutt nesten titta rarere på de uten munnbind enn de med.

Det var 365 dager vi klappet oss gjennom. Vi klappet for alle. Vi klappet for alle som holdt hjula i gang i et samfunn som stengte, og krenket de som vi glemte å klappe for.

Året da det ble fokus på de ensomme, og året hvor de introverte følte de hadde fått lykken på døra.

Året hvor klem ble det mest savnede ordet, og det vi savnet aller mest å gjøre. Savn er et ord som hører 2020 til.

Et ord til som jeg tror jeg kommer til å tenke på når jeg tenker tilbake på 2020, er krenke. Å krenke, bli krenket. Året hvor det var inn å bli krenket. Hvor nesten alle ble krenket for noe.

For midt oppi alt av regler og anbefalinger, så følte vi oss krenket. Vi følte oss såret og lei oss over å måtte gi slipp på ting som egentlig ikke er så viktig. Nå snakker jeg ikke om de store viktige tingene som å miste arbeid, være ensom og isolert, psykiske problemer og alt det vonde som fikk så store konsekvenser for folk.

Jeg snakker om å bli krenket for å ikke dra på hytta, for at naboen tok de siste ti pakkene med dorull på kiwi, krenkelse for at butikkansatte og helsepersonell utviste ekstra stor forsiktighet. Krenket på diplom is og Eskimonika, krenket for nisser over skog og hei, krenket for at nissen roper ” er det noen snille barn her “?

Og det morsomste er at de som blir mest krenket, ofte blir krenket på andre sine vegne. De som ropte høyest om å ikke få dra på hytta- hadde ikke hytte. De som ble krenket over stengte grenser til Sverige, var sjelden i Sverige. Men de ble krenket over å miste muligheten. Muligheten til noe som kanskje kunne skje! Krenket over å miste friheten.

Tilslutt så blir vi så krenka over å bli krenka at vi ikke vet hva som utløste den voldsomme krenkelsen.

Kanskje vi skal la oss krenke litt mindre ? Og bry oss om de store viktige tingene.

Kanskje det kan være et ord blant mange som kan ligge litt igjen i 2020.

Eller krenker jeg noen nå ?

 

Vær glad du har ti å feire sammen med

Kanskje det er på tide å slutte å klage ? Det er så mye klaging på sosiale medier nå om å bare kunne være ti sammen på julaften. Jeg skjønner at man gjerne skulle vært med alle man er glad i, men likevel… Se på verden rundt, så er det ikke så mye å klage over.

I VG i dag så står det om barn i Moria leiren som prøver å rømme i søvne, som er utslitt av kaoset i en leir som ikke er noe for noe som helst menneske å holde ut i. Tenk hvor mye de ville gitt for å feira en jul kun sammen med familien sin. Varmt og trygt.

Reklamene som går på tv nå om alle som ikke har noen å feire sammen med, som må tilbringe julenatten utendørs alene, eller alene hjemme. Eller alle som vil være i karantene eller isolasjon i julehelgen….

Det er så mye sorg og tristhet i verden, så å klage over å ha folk å være sammen med – det blir en bagatell i det store og hele. Har du et varmt hus, med mat på bordet, og får være sammen med dine nærmeste, så bør det være noe så sette stor pris på. For det er så mye mer enn mange andre. Så utrolig mye mer.

Kanskje vi skal sette litt fokus på hva vi har, istedenfor det vi ikke har. Være litt takknemlig for det vi kan. Selv om Korona tiden er kjip for de fleste, så har vi det her i Norge så mye bedre enn mange andre. De aller fleste.

Kanskje fokuset heller bør være litt mer på å ta vare på hverandre, og de som vi vet sitter alene, også bør vi seriøst slutte å klage over å bare kunne være sammen med ti. Vær glad for det du kan og det du har , istedenfor å klage over det man ikke har og kan.

3 søndag i advent og julen nærmer seg. Lag deg fine dager <3

Det kommer snart et 2021.

Nav lederens svar til meg ..

Jeg har noen leveregler jeg prøver å følge for meg selv. Noen har vært der hele tiden, andre kommer med årene med erfaringer og alder. Jeg prøver å være ærlig, og ærligere har jeg blitt med alderen. Jeg prøver å ta livet som det er, og jeg vet at uansett hva jeg sliter med – så er det noen som finner trøst i mine innlegg og det er alltid noen som har det på samme måte. Og det har de snart to årene med blogg bekreftet.

Jeg lærer meg fortsatt å ikke skamme meg over å ha helseutfordringer, ha fibromyalgi eller at jeg er lesbisk. Jeg lærer meg selv hver dag at jeg er bra nok. Uavhengig av hva andre sier.

Jeg prøver å se mennesker som mennesker. Folk er folk, og jeg tror det beste om andre til jeg blir overbevist motsatt. Jeg prøver å ha respekt for andre mennesker, og jeg liker ikke urettferdighet.

Det å være ærlig, er på godt og vondt. Siden jeg har en blogg som har vokst seg større, så betyr det at jeg legger en del av meg offentlig, og jeg utsetter meg for litt mer enn jeg kanskje ikke alltid ønsker. Samtidig gir det så utrolig mye med alle tilbakemeldingene jeg får.

Jeg hadde et innlegg i demokraten/ dagsavisen her 8 desember, rettet mot lederen av Nav og Nav som etat.  Innlegget kan du lese her.

Ja jeg er sint og frustrert, og jeg bruker store ord for å vise hvor stor den frustrasjonen min er. For i min jobb som hjelpepleier, og med noen år på baken- så har det vist meg hvor utrolig viktig det er å behandle andre med respekt. Det har så mye å si for noens livskvalitet, hvordan man blir møtt av andre mennesker. Hvordan du blir møtt av mennesker du er avhengig av.

Og spesielt sårbare mennesker som trenger hjelp i livet sitt. Om det er pga økonomi, eller sykdom, om det er mennesker som er avhengig av alkohol eller narkotika. Uansett- så er folk bare folk, og uansett livssituasjon så bør det være en stor regel for alle som jobber med mennesker, å ha respekt!

Være snill og behandle mennesker som mennesker. Ikke se ned på andre, med mindre du er klar for å løfte dem opp.

Alle kan trenge hjelp en gang i livet. Selv om alt er på stell- så kan ting snu. Og det kan snu fort. Og det har nok mange opplevd i dette året her.  Jeg tror vi alltid bør ha en tanke om at det også kan skje oss selv. Og hvordan ville vi ønsket å bli behandlet da ?

Nav leder Lise Mette Paulsen svarer meg i dag. ” ingen er ubetydelig hos oss“.

(Screenshot demokraten)

Jeg er veldig glad for at ho svarer meg, selv om jeg syns svaret er enkelt. Konkrete klager har kommet fra meg direkte til de det gjelder uten å bli tatt på alvor. Men ja, jeg er enig i at vi må si i fra når vi føler at behandlingen ikke er rett. Eller om den ikke er verdig. Vi må kunne si fra uten å være redd for represalier.

Jeg er glad for at hun skriver at da er det lettere å gjøre noe med det. Jeg tenker at innlegget mitt har nådd litt frem, at jeg treffer en nerve som berører mange mennesker og jeg tenker at det kan gjøres noe med.

Innboksen min er full av meldinger fra mennesker som sier takk, og som kjenner seg igjen og som deler deres historie med meg.

Så ja, jeg håper det kan gjøres noe med. Og det bør egentlig grunnpilaren i en så stor instans.

Fordi folk er folk! Og vær aldri grunnen til at andre føler seg små og lite verdt. Uansett hva du jobber med.

Så er det heller aldri for sent å gjøre om på ting. Så sant vilja er der, og respekten for andre mennesker.

Og den respekten bør være et kriterie for i det hele tatt å kunne jobbe med mennesker!

Late giddaløse Østfoldinger som Naver

Det som jeg tenker litt over, er at innleggene mine med Nav blir delt rundt og lest av mange. Av mange flere enn de som vanligvis leser bloggen min. Flere kommenterer og sender meldinger. Flere skulle ønske de våget å snakke om det selv. Men tør ikke. Hvorfor?

Fordi vi skammer oss. Og er det rart?

I Fredrikstad blad i dag så står det her ; ( Screenshot fra fredrikstad blad)

Nav direktøren har et innlegg hvor han spør om Østfoldingene har en større sosial aksept for å motta trygdeytelser? Og det provoserer meg så vanvittig. For er det EN ting jeg kunne tenkt meg å ikke hatt i livet mitt, mer enn noe annet, så er det Nav. Og jeg skal heise flagget den dagen de ikke er en del av livet mitt lenger.

Og det han skriver her, det er med på og fører til den skammen mange føler.

I mitt tilfelle som da vil jobbe, så får jeg beskjed av en nav ansatt at det ville vært mye lettere om jeg ville bli uføretrygdet. Og etter fire måned uten lønn, så har det jo frista. For nå har jeg vært så desperat at jeg nesten hadde sagt ja takk til hva som helst.

Så kanskje du kjære Nav direktør, skal sjekke ut litt hvordan Nav fungerer i Østfold isteden? Her har mennesker fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse av års kamp med Nav. År som startet med en grad arbeidsfør, men som ender som ufør. Skjønn det den som kan.

Kanskje du skal lese nøye den tilstandsrapporten fra fylkesmannen i Oslo og Viken, og les om den saken hvor en fullmektig vant over Nav Fredrikstad for noen år siden også, med lovnader om å gjøre om på rutinene. Les og spør deg selv; Hvordan går det her utover enkeltmennesker? Gjør det de friskere? Motiverer det til å ta seg et tak i nakken? Er det her en inkluderende og veiledende instans?

NEI! Fordi alt man klarer i møte med Nav, er å kjempe for å holde hodet over vannet. Kjempe for å skjønne noe av et system som er til å tørke seg i ræva av. Kjempe for å skjønne hvordan det går an å behandle mennesker som de gjør ?

Å føle seg så liten og verdiløs, det er det ingen som vil . Det er ingen som ønsker å bli tråkket på.

Jeg har fått meldinger fra personer som skriver at alt de ønsker er å komme i jobb, men at de tilslutt er så slitne at de ikke orker mer. De sover ikke om natten, og de har fått angst og er konstant i stress modus som følge av Nav! Så kanskje de kunne vært i jobb, om noen hadde hjulpet dem? Bare en tanke..

Du skriver så fint at hver og en må ta egne grep. Og da skal jeg fortelle deg noe. Jeg har søkt på 20 jobber de siste tre mnd, jeg har sendt mail til 40 ulike instanser for å prøve selv, for enda er det ingen som har fortalt meg hva Nav kan hjelpe meg med. Hadde ikke jeg stått på selv nå, med å kontakte brukerombud og advokat, så hadde jeg fortsatt blitt gående å venta på svar.

Du må ikke gå med en mening om at Navere flest er late og giddaløse Østfoldinger som heller vil reise over grensa for å handle øl og røyk av trygden. Noen er alltid det, i alle situasjoner så er det noen som svindler. Men ta ikke alle over en kam. Det er mennesker du snakker om.

Gjør noe med et system som ikke henger på grep, så kanskje du plutselig ser at arbeidsledigheten synker ? Hvem vet ?

Og hvis det som er nå ikke funker ? Kanskje det er på tide å gjøre noe med det ?

Se hva jeg fant

Mellom telefoner og mailer så må jeg ut litt, og det som møtte meg i dag, gjorde at jeg smilte litt ekstra. For oppi blomsterkassa ( som jeg fortsatt ikke har tømt) så sto det en lysende, blomstrende stemor og smilte.

Det gir jo håp. Den står som et bevis på at den er sterk, og fortsatt full av liv og farger. Og det gir håp nå som 2020 har vært som det har vært. Den gir håp om en Mai som igjen skal være full av stemor i alle farger, og verden som vil våkne av glede igjen.

Mange ønsker vel at 2021 skal komme fort, og at det blir bedre enn det året vi har hatt nå og som vi antagelig aldri kommer til å glemme. Og det her tar jeg som et tegn. Som et tegn på at det neste år blir bedre. At det neste år vil bli klemmer og nærhet på en måte vi ikke har hatt i år.

Så dro jeg på butikken og kjøpte noen poteter, og pakket ut hjemme. Der måtte jeg smile igjen, og denne ble spart fra middagen i dag.

Smil trenger vi alle, og sånne hverdagsgleder koster lite men bringer fram smil 🙂

Og et håp om en bedre hverdag, uten Nav og uten Korona, og med jobb. Det tenker jeg 2021 har å komme med. Imens så gjør disse småtingene at livet også er nå. Selv om adventstiden i år er like mye å vente på 2021 som på julaften.

Mandager bør ikke være så ille, tross alt 🙂

For dere så er jeg helt ubetydelig…

Jeg spurte på AAP aksjon-siden på facebook om erfaringer med Nav Fredrikstad, og der er det alt fra hjelpepleiere, butikkarbeidere og fullmektig som har svart meg. Flere har gått til sak mot Nav, og vunnet, men likevel er det samme historien på mange atter en gang. Det har tatt årevis, mange på sosialstønad når de kunne vært i jobb eller har vært for syke. Men likevel for friske for Nav.

De blir sendt i et ingenmannsland som det jeg befinner meg i nå.

Etter å ha lest alle disse historiene, mange helt hjerteskjærende, så ser jeg at fellesnevneren for de alle handler verken om vedtak eller sak, men om respekt. Folk har mistet hus og hjem, til og med barn. De har gått fra å trenge hjelp til å komme i jobb, til å bli ufør etter å ha vært en del av et Nav system i mange år. Respekt og følelsen av å være helt verdiløs. Og dette i møte med noen vi egentlig stoler på.

Mennesker får diagnosen posttraumatisk stresslidelse etter kontakt med Nav. Og hva i helvete er det for noe ?

Er det ingen som kan ta noe ansvar for den kaos instansen her? Skal de fortsatt få lov å ødelegge mennesker ? Det undrer meg hvor mange liv Nav har på samvittigheten. Og det handler om noe så enkelt som respekt. Et eller annet sted på veien så må den utdanningen mangle noen felt som omhandler mennesker og menneskeverd.

Det går igjen hos samtlige at papirer forsvinner, evig bytte av saksbehandlere, og det å sitte igjen med en følelse av å være så liten og så lite verdt. Saksbehandlere som unnskylder seg med lite kunnskap, vanskelig system og skylder på hverandre. Skylder gjerne på de på andre avdelinger, men alle jobber i Nav.

Og for oss som trenger dere, som trenger Nav, så driter vi i hvem avdeling dere hører til. Vi gir faen i hvem som har skylden for at du har mistet søknaden, eller oversett noe. Vi kunne ikke brydd oss mindre om hvem som har skylden, men vi bryr oss om hvem som tar ansvar. Vi bryr oss om hvem som ser oss. Ser oss som mennesker.

For dere så er jeg bare en ubetydelig brikke i deres store puslespill, men for meg er det dere jeg er avhengig av nå.

I løpet av 3 måneder  så har jeg sikkert vært i kontakt med ti ulike personer, og sist uke ringte ei som sa ho plutselig hadde funnet søknaden min. Og det er jo en veldig rar ting å si. For hvor i all verden fant hun den? I samme samtale sa hun at jeg kunne senke skuldrene og ta meg et glass vin i helga for det her skulle ho ordne. Det var jo”forferdelig at jeg hadde gått uten lønn i 3 mnd”.

Ta meg et glass vin?? Seriøst?

Jeg blir så lei meg når jeg leser at folk har vunnet saker mot Nav for mange år siden med akkurat de samme utfordringene og problemene som mange av oss har i dag med Nav. Hvor Nav går ut i media og sier alle rutinene skal gjennomgåes.

Det viser jo at ingenting skjer ? Det viser at de ikke tar noen ting til etterretning. Det er fortsatt like lite respekt.

Isteden er de superstolt av et arbeidslandskap med 4 soner. Sosial sone, samarbeidssone som har sterke farger og er innbydende til nye ideer, den ordinære sonen som er mer nøytral og så er det stillesonen hvor man skal kunne konsentrere seg. Jeg leser dette her og lurer på om det er en spøk. Er dette skjult kamera eller noe ?

For meg som står midt oppi det her og som ser alt rotet nå, så virker det her som en stor spøk og jeg tror mange tenker at så ille kan det virkelig ikke være. Det har jeg vel jeg tenkt også samtidig som jeg har villet tro at det ordner seg. At det som skal gjøres innen fristen, faktisk blir gjort.

Dessverre så er det ikke sånn.

Det er valg neste år folkens, og jeg tenker at det er viktigere enn noen gang å stemme rett. Sett deg inn i hva du stemmer. For syke- det kan alle av oss bli! Det vet vi ingenting om, og jeg unner ingen å bli en del av det systemet som det er i dag…..

Det her gjør meg utrolig sliten, og motløs og lei. Og jeg vet ikke lenger hvem jeg skal kontakte.. Jeg er tom for ideer etter å ha sendt hundrevis av mail for å prøve å bli omplassert og for å finne noen på Nav som vet hva vedtakene mine betyr. Så da blir det å sitte å vente da. Siste svaret var at alt tar lenger tid nå, siden de var blitt pålagt å ta ferie….. Korona, ferie, mye å gjøre, har vært standard svar de siste tre månedene, og sånn fortsetter det nok en stund til.

For Gud bedre om de kan hive seg rundt før jul …

Heier du på kjærligheten du også?

Reklame | https://goodz.store/products/pride-armband

Fordi det fortsatt finnes mange fordommer, så er det viktig å ta et standpunkt. Det er viktig å si høyt; Jeg er for et samfunn med toleranse, aksept og mangfold. Det er viktig å vise det.

Det er altfor mange fordommer og hat i dag, og det blir nesten bare verre.

Vi er ikke bra nok. Det er ikke å være bra nok når man får beskjed om hva som er greit med den man er og ikke. Det er ikke bra nok når mennesker ikke kan få være seg selv.

Fordi det finnes mennesker som tror at  være skeiv, skader andre mennesker. Det er så mye uvitenhet og frykt og det skremmer meg. Jeg får trusler på trusler, og bibelsitat i fleng. Tilbud om terapi, og beskjed om at jeg er pervers fordi jeg i følge dem tiltrekkes av feil mennesker.

Derfor… selger vi de her.

Ved å gå med et armbånd av regnbuer så forteller du andre at du aksepterer og at du heier på kjærligheten. De små fargene kan gjøre så utrolig mye for et annet menneske. Akkurat nå har vi 40 stk på lager, til 229kr, og det er leveringstid på 4 dager.

Det er ikke mye jeg reklamerer for, men det her er viktig!

For som det står på tatoveringa mi, så er det bare kjærlighet. Og det er noe å heie på. For er det noe denne verden trenger mer av så er det nettopp kjærlighet.

Flere jobber daglig med å få bukt med homofili, knuse homolobbyen, og mennesker blir banket opp for å være seg selv. Mennesker blir hatet, og mobbet og trakassert i Norge for at de elsker en av samme kjønn. Det må vi prøve å gjøre noe med.

Ta et standpunkt, og vis det 🙂 Man trenger ikke være skeiv for å gå med regnbuer. Det viser at du støtter og at du heier på kjærligheten <3

Send melding til meg, eller bestill direkte på Goodz.store.

I år har det vært lite Pride, og mennesker som trenger å møte likesinnede har ikke fått gjort det i år på samme måte som ellers. Og det betyr så mye for mange. Å bli akseptert for den man er, det er så viktig.  Så vær med å vis hva du står for. Bær et selv, eller gi et til noen du er glad i som en julegave <3

#deterbarekjærlighet

Det er i nedgang det går oppover

Det kan jo bare gå oppover 🙂 Har du noen gang følt at  nå kan det ikke bli verre?

Jeg har vært litt der i det siste, selv om jeg vet at det kunne vært så mye verre. Fordi jeg har fortsatt mine folk, og det er det viktigste i livet mitt. Og hva skulle jeg gjort uten egentlig? Hva hadde livet vært uten den gjengen her <3

En herlig gjeng som gjør dagene mine lyse og glade, og bra. Unger som kjøper julepysjer til hele familien for å skape glede. Og det funka det. Det ble en lørdag med baking og bilder og julemusikk.

Til og med dyra ble pynta til jul.

Jeg har så mye bra i livet mitt. Og det skal jeg aldri glemme å sette pris på. Jeg har så mange bra folk rundt meg som gjør dagene og livet, som det er nå, så utrolig bra.

Det er 6 desember, det er søndag og det er bare kos etter en kjempefin helg. Og det blir hva vi gjør det til. Livet blir litt hva vi gjør det til,  hva vi velger å gjøre, og hvordan vi velger å ha det.

Lag deg en fin søndag på den måten du kan, og gjør noe som er bra for deg. Det er mange gleder , det gjelder vel kanskje bare å gripe dem og holde litt fast. Jeg tror jula i år blir annerledes og kanskje litt kjip for mange, men jeg håper de fleste har noen gleder å holde fast i <3

God 2 søndag i advent 🙂