Heges lille rom

For det er ikke helt sånn det fungerer.

Og jeg trenger faktisk ikke at alle liker meg, eller er enig med meg. Det jeg trenger- er å få være meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette skriver jeg litt i lys av alle terapiformene som blir tilbudt meg, og alle som så gjerne vil si at mitt liv går imot deres tro. At jeg synder, kommer til helvete og drar alle som kjenner meg med i fallet. Det her skriver jeg fordi jeg fikk en melding fra en far som mener han har gjort sønnen sin frisk av homofili med å benytte kristen terapi, som han kaller det. Det følte han at han måtte dele, og han var svært behjelpelig med kontakt om jeg ønsket å prøve.

Men det er ikke JEG som har et problem med at jeg er lesbisk. Jeg sliter ikke med det, og det kan hende sønnen din ikke hadde gjort heller- hvis han hadde en far som aksepterte han som han er. Isteden så må han i terapi fordi den han er, ikke funker for faren. Og resultatet vil antagelig være at han aldri kommer til å slippe deg inn i hans innerste tanker. For det han føler og tenker- det er ikke bra nok for deg.

Og jeg grøsser langt inn i ryggmargen av tanken. DET ER IKKE GREIT! Det er utrolig vondt og trist å lese at barn fortsatt opplever det. Og det opplever de hjemme, bak de fire veggene som skal være deres tryggeste havn. Der får de beskjed fra de menneskene de elsker mest, at den de er- ikke duger. Den de er- er ikke bra nok.

Det er ikke greit at du ikke godtar ungene dine som de er. Hvis du forventer å få barn av plastelina, så du kan bestemme hvem de skal være og hva de skal gjøre, så burde du kanskje ikke hatt barn. Barna våre er ingen leketøy som blir som vi forventer.

De er seg selv, og er det noe vi skal gjøre som foreldre, så er det å elske de ubetinget, og lære de å elske seg selv. Og godta at de er annerledes enn oss, tenker annerledes. Vi skal egentlig glede oss over en selvstendighet og at de er seg selv. Den tryggheten skal de få hjemmefra.

De skal få høre hvor bra de er, kun ved å være seg selv.

Tårene rant når jeg leste den mailen, samtidig som om kroppen dirret av sinne. At Norge fortsatt kan godta denne formen for terapi, er over min fatteevne- og så utrolig balleløst og pysete av Norges ledere. At dere som regjerer, ikke klarer å gi et nei her- og bli ferdig, det gjør at jeg ikke føler meg trygg.

Jeg føler meg ikke trygg på at Norge er for et inkluderende samfunn.. Jeg vet det er tatt opp, og jeg vet det er på vent, men det har det vært altfor lenge- og nå må det tas tak i .

Men det hjelper ikke hva som sies, når handlingen er fraværende.

La folk få være seg selv, være den der er. La andre få lov til å være lykkelige, og elske den de elsker. Å være homofil, lesbisk, bifil eller trans er ingenting skummelt. Det er normale følelser, og det betyr at du er i stand til å elske et annet menneske.

Ikke la noen tro at du ikke duger akkurat som du er <3

Og vær så snill å ikke si til ungene at de ikke er bra nok. Det vil følge dem hele livet. Les deg opp, lær deg litt om hva homofili er. Det er ingen skam, og det er ikke noe man velger heller.

For det er ikke opp til andre og bestemme hvem vi selv er, og hva vi føler.

Det er bare kjærlighet .

Tenk at vi hver eneste mandag starter en ny uke. Det blir litt nye muligheter , og litt blanke ark. En ny uke skal fylles opp av hverdagslige gjøremål, og livets aktiviteter.

Her starter mandagen med et møte med Nav, og derfra kan det bare gå oppover tenker jeg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når dette er starten på mandags morgen, så skal det ikke så mye til å toppe det;) Men med varm te i koppen, og forberedelser unnagjort så er det bare å vente på at minuttene tikker og møtet kan starte.

Fordelen med teams møter er at under bordet er det fortsatt pysj og tøfler , men over bordet så ser jeg i det minste påkledd ut. Så er det en hel ny uke, med nye dager foran meg. Nye opplevelser og nye fine stunder med de aller beste jeg vet- som gjør livet så utrolig bra. Hver eneste dag.

Jeg har troa på at det med Nav løser seg tilslutt, og at jeg snart kan blomstre i en jobb som kroppen min takler:)

Ha en fin mandag alle, og takk for alle fine meldinger som har kommet i løpet av helga. Jeg rekker ikke svare alle, men jeg leser alle- og er så takknemlig for at dere sender så gode ord og egne historier.

Stor klem<3

Det her er det morsomste jeg har lest på lenge, og jeg fikk meg en god latter i kveld. En religiøs leder, kalt Daniel Asor, mente for litt siden at Pride paradene hadde skylden for korona viruset, og i en ny video nå- så mener han at vaksinen mot Covid 19 vil gjøre de som tar den, homofil.

Screenshot fra sx.se

Jeg vet vi får skylden for mye, og skal være årsaken til veldig mye rart, men å få en vaksine for å bli homofil? Det er jo fantastisk. Homofile har fått skylden for Korona viruset på alle tenkelige vis. Noen mener det er Gud som viser sin vrede over homofile mennesker, det er Pride paradene som startet pandemien … og så videre…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det her blir jo kjempespennende å følge med på .. Kanskje homofil blir den helt nye normalen, og at heterofile blir en minoritet? Da kan jeg i allefall oppfordre til alle til å vaksinere seg. For det er ikke så skummelt å være lesbisk.. Det handler bare om å ha evnen til å elske et annet menneske.

En vaksine for å være seg selv, det hadde jo vært noe. Er du usikker på hvem du er, hvem du elsker eller har du mistet deg selv litt- ta en vaksine! Det hadde jo vært århundrets vaksine. Men så er det vel fortsatt sånn at det er opp til oss selv å finne ut.

Jeg syns jo det er trist og leit, at så mange religiøse grupperinger har så utrolig mye å si om homofile mennesker. Det er trist at vi ikke har kommet lenger. Det gjelder også i lille Norge, hvor det dannes politiske partier og kristne grupperinger med hovedformål å få vekk homofili.

Det er jo morsomt å lese om de ekstreme motstanderne, og alle disse teoriene som er helt på jordet, samtidig så vet vi jo at disse lederne har mange tilhengere , og det er mange som går til drastiske skritt for å vise hat mot mennesker som kun er seg selv. Vi kan le av det, og riste på hodet, men samtidig så må fortsette å kjempe en kamp for at alle skal få være den der er.

Vi må fortsette å vise at hat bekjempes med kjærlighet.

Ingen blir homofil av en vaksine, og homofili kureres heller ikke med medisiner, vaksiner eller terapi. Hvem du er, er den du er- og da er det om å gjøre at vi alle viser at det er greit, og kjemper imot alt dette hatet.

For det  finnes ikke noe finere enn kjærlighet <3

I går på Hver gang vi møtes, så sa Maria Mena, ” Noen ganger er de fineste valgene å slutte å kjempe, og gi slipp”. Det har jeg tenkt litt over. Det var i tankene mine i går kveld, og når jeg våknet nå.

Jeg er jo en stor fan av Maria Mena og tekstene hennes har betydd og betyr mye for meg. Jeg elsker den åpenheten, og ærligheten hennes. Den såre, men samtidig så sterke stemmen hun har.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For, med å være så ærlig, så vil man oppdage at det er så mange andre som har det på samme måten. Det er ikke mye vi trenger å bære helt for oss selv, og det er godt å finne trøst i andre om de vanskelige tingene i livet.

Og jeg har tenkt litt på den setningen hun sa i går. Kanskje det ikke er alltid meninga man skal kjempe så hardt for noe. For hvis ting er riktig og rett, så tror jeg ikke den kampen  må bli så stor. Hvis brikkene faller på plass, du lander på riktig sted og har de riktig følelsene- så skjønner du kanskje at det ikke skal være nødvendig å kjempe så hardt.

Om det kjempes for noe som ikke er riktig i utgangspunktet,  da må du kanskje til slutt gi slipp, og ikke kjempe sånn.

Kanskje du kjemper for å holde igjen følelser, eller kjemper for å ikke vise hvem du  er, eller hvem du er glad i. Kanskje du kjemper for å tviholde på noe du mener kan bli riktig, eller noe du ønsker skal være riktig.

Hva skjer om du gir slipp?

Tenk da om det du egentlig drømmer om kommer til sin rett? Og at det er så mye lettere enn hva du har trodd.

Du er hovedpersonen i ditt liv, sammen med de rundt deg. Vi skal aldri slutte å bry oss om andre, men vi må ikke glemme oss selv heller. Og hva som er rett for oss selv. Det vil alltid være mennesker som syns valgene våre er feil, men så er det vårt liv. Vårt eget liv- og det må vi ikke glemme.

Ingen andre er bedre på å være deg- enn deg.

Noen ganger tror jeg kampene vi kjemper varer for lenge. Det er lettere å stå i kampen, enn å bevege seg ut på ukjent og skummelt farvann.

Jeg har også hatt noen sånne. Kamper for ikke å vise hvem jeg er, eller vise hva jeg føler, og kamper for å tviholde på noe. Så legger jeg kampen til side, står opp for meg selv- uten beskyttelse- og ender opp med å senke skuldre, og å finne den roen jeg nesten ikke var klar over at jeg kunne ha.

Og det er så fint. Det er så fint å være trygg på seg selv, og på de nære menneskene i livet mitt. Det er fint å vite at jeg er bra nok som jeg er , og at det holder det. Og det er utrolig fint å vite at jeg ikke trenger å kjempe hele tiden. Jeg trenger ikke kjempe for at alle skal like meg, eller være fornøyd med hvem jeg er, hva jeg sier eller hva jeg gjør. Det holder at jeg er meg.

Og det holder at du er deg… Du er bra nok, og du er verdt det .

I dag ble det først en liten luftetur med pelsdotten i snø og ni kalde. Deilig med kulde og frost og sol, og ikke minst ren hund når vi kommer inn igjen.

Jeg hadde store planer om å vaske i helga, men så kom det bedre ting. Resten av dagen tilbringes med gutta og svigerdatter med god mat, og spill og fyr i peisen. I koseklær og tøffler.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og jeg tror det er det ungene vil huske mest når de blir store. At vi bruker hele helgedager i pysj, spiller spill og koser oss sammen. Dem ser ikke rotet som jeg gjør, og det er ikke det viktigste. Vi lever jo her, hver eneste dag. At i er sammen og ser hverandre, og koser oss sammen- det er det aller viktigste.

Så både fredags og lørdagsvaska er utsatt denne uka, det kan vente litt til.

Isteden blir det pledd og kos og jeg bare nyter hvert sekund av at huset bugner av liv. Sønn og svigerdatter kokkelerer biffsnadder til hele gjengen, og bikkja er glad og fornøyd og nyter varmen og selskapet.

Før så klarte jeg sjelden å slappe av før alt som skulle vært gjort, ble gjort. Men med litt helseutfordringer som har kommet med årene, så har jeg blitt nødt til å prioritere. Og det hadde jeg godt av å lære. Vi kan kose oss selv om huset ikke er strøkent , og det er folka jeg er rundt som er det viktige.

Det er dem jeg vil spare overskuddet til. Jeg sier som Per Fuggeli; Gi litt mer faen. Det tror jeg vi alle har godt av innimellom;)

Det lønner seg å stå på, og nå ser det ut til at enkelte ting kan løse seg litt, fordi jeg ba om hjelp fra en høyere instans som kan regler og forskrifter som jeg ikke aner noen ting om. Og det å gi “ansvaret” litt over til noen andre, gjør at skuldrene senkes flere hakk. Så nå tar frøken Hansen helga.

Det har vært en tøff uke, med mye grubling og mye telefoner, og mange forsøk på å forstå noe av et så vanskelig system. Samtidig har det vært en fin uke nettopp fordi livet mitt er ganske bra på grunn av dem jeg har rundt meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Svigerdatter og jeg har prøvd ut nye veier i skogen i dag, og det er så fint ute med minusgrader og snø og sol. Må det vare lenge og gi oss masse turer i snø. Ingenting som å senke skuldrene i skogen med bra folk.

Det ble en veldig god start på helga.

Skal ikke kimse av skog og sol 🙂 Utrolig deilig å komme seg ut i marka, selv om labradortenåringen er litt vel i overkant hormonell om dagen. Uansett så er han supersliten nå og klar for sofakos resten av kvelden.

Jeg har så mange fine folk i livet mitt og det er jeg så utrolig takknemlig for <3 Så mange bra og gode mennesker rundt meg. Og det er det her som er livet. Mine små og store hjerter som jeg er så glad i, og som gjør dagene så bra uavhengig av Nav og sykdom. Og det skal jeg holde fast i.

For det er nå sånn at det beste i livet, det er gratis, og dem tingene… De gode tingene, de bra menneskene- det er jeg utrolig rik på <3

Håper dere alle får en fin helg med mennesker dere er glad i.

Og jeg er så  lei. Jeg er så utrolig lei av folk som ikke kan jobben sin.

I går fikk jeg avslag på klage fra AAP, som dem bestemte seg for å gjøre ferdig før epikrise fra ortoped var på vei. De visste at nye opplysninger var på vei, og saksbehandler var ikke engang klar over at saken var ferdig. Saken var ferdig 16 desember , og i går 12 januar mottok jeg svaret. Avslag siden det ikke forelå nye opplysninger. De var fullt klar over at nye opplysninger kom.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det skulle ikke være mulig å fortsatt bli sjokkert, men jeg blir det. Og jeg blir så utrolig lei meg over å være så lite verdt.  Avslag er en ting, men feilene de gjør- er graverende. Sosialsøknaden jeg til slutt måtte søke på, tok ti uker- og de har en frist på maks 4 uker. De skyldte på hverandre i systemet og at søknaden min på et merkelig vis hadde forsvunnet. De beklager og beklager, skylder på pandemi, men gjør det samme om og om igjen.

Jeg leser i Fredrikstad blad i dag, at fylkesmannen fortsatt ikke er fornøyd med Nav Fredrikstad, og det er på en måte litt godt å lese, for jeg opplever det samme som de skriver om. Det er vondt og det er utrolig tøft å stå i. Og jeg forstår at vi er mange som opplever det samme. Derfor kan det ikke ties om.

Screenshot fra fredrikstad blad

Jeg er ikke engang verdt bryet med at de ringer innen fristen de har. De sender en beklagelse dagen etterpå isteden, med “unnskyld for at jeg ( nok en gang) ikke tok kontakt”. På grunn av udugelig saksbehandler som har gjort grove feil, så er ny saksbehandlingstid enda 25 uker- hvor jeg må leve på sosialstønad. På grunn av inkompetanse og liten vilje og evne til å bry seg.

Hvor er respekten her ? Hvorfor er deres tid så mye viktigere enn min? Og forstår dere at det her dreier seg om mitt liv? Forstår dere hvor viktig det her er for menneskene dere jobber med? Eller papirene, som dere ser oss som. For dere kan umulig se oss som noe annet enn et papir. Dere kan umulig se problemene og helseutfordringer knyttet opp mot det kaoset her av et system. Og dere kan umulig se hva det her gjør med oss…

Fra Dagsavisen

Nav leder, Lise Mette Paulsen, svarte meg sist på at ; alle skal bli sett og hørt hos oss.

For noe bullshit! Det er brannslokking på høyeste nivå, for det fortsetter med akkurat samme rot. Om ikke mer. Det er ingen samarbeid mellom de som jobber med saken min, og ingen kommunikasjon- verken med hverandre eller med meg. Lise Mette Paulsen skriver også at slike historier berører oss sterkt, og jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller gråte av det her.. Isteden så kjenner jeg på en angst, hvor kroppen min omtrent blir helt lammet ,og jeg er så utrolig sliten.

Jeg får ingen sjans til å hente meg inn, og la kroppen få det bedre- for den kampen her er beintøff.

Jeg har en nær venn som er i gang med samme mølje som meg på Nav, men her har hun en saksbehandler som gjør og kan jobben sin. Hun har jevnlig kontakt og min venninne får tett oppfølging fra en saksbehandler som vet hva hun gjør. Så flinke folk finnes det.

Hvorfor skal det være så personavhengig hvilken saksbehandler man får? Jeg fatter ikke at det er mulig, og jeg har mest lyst å legge meg under dyna og blir der til våren. Jeg orker ikke den kampen her lenger, og jeg klarer den ikke alene. Heldigvis har vi et brukerombud som jeg nå har gitt litt av “ansvaret” til. For jeg trenger hjelp. For det her tar ordet stress til et helt nytt nivå..

Så ordene dine, Lise Mette Paulsen, dem kan du gjenta til du blir blå, men dem betyr ingenting så lenge det ikke vises i handling. Det betyr ingenting for meg som opplever det kaoset her på nært hold. Dere bryter regler dere skal forholde dere til, og dere bryter lover dere skal følge. Og det vil jeg ikke være stille om.

Om kroppen min ikke spiller på lag, så fungerer topplokket mitt, og en urettferdighet som det her, blir jeg så provosert av. Nav må skjønne at det her blir ikke folk friskere av, og det skaper en mye lenger kamp for hver enkelt som har et håp om å komme seg ut av det systemet.

For sånn det er nå, gjør ingen godt…

Jeg leser at Sophie Elise er nominert til årets gullbarbie. En pris om hvem som får unge til å føle seg verst. Og jeg sitter å lurer på hva jeg syns. Og jeg har jo noen tanker om det og;)

For prisen i seg selv går jo også ut på å få noen til å føle seg verst….

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ja man har et ansvar som en offentlig person, og ja det meste i dag dreier seg om hud og sex. Er man tynn, skal man vise fram det. Er man større eller stor, så skal man også vise fram at det er greit. Alt handler om at alle skal vise seg naken og snakke om sex- uansett! Uansett størrelse og uansett kropp. Det er fint å vise kropper i alle fasonger og normalisere kropp, men må det læres at det bare skal handle om sex og nakenhet? Må man ut i media med alle kropper, nakne, fordi det skal være normalt ?

Jeg vet ikke, jeg begynner kanskje å bli voksen- men jeg har virkelig aldri hatt behovet for å se andre sine kropper overalt, uansett hvordan de ser ut, for at jeg selv skal føle meg bra. For den følelsen, den kommer fra innsiden.  Kanskje det er på tide å lære bort at det vi er på innsiden- det er det som teller mest? Å være seg selv, er det som teller aller mest.

Når du finner noen å være kjæreste med, så er det ikke hvilken brunkrem de bruker som teller mest. Det er ikke hvordan de ser ut på instagram som teller.

Det som teller er hvor god den personen er å legge seg sammen med, og å våkne opp sammen med. Det som teller er at du finner en person som du kan lene deg på i tunge stunder, som tåler dine mindre bra dager også, og som syns du er sjarmerende ved kjøkkenbordet med gammel sminke og skrukkete pysj. Den personen som er glad i deg, fordi at du er deg, og som ser deg som hele deg. Ikke bare hvordan du helst vil være.

Den personen som gir deg en så utrolig god og varm følelse i hjertet kun ved å være seg selv. Ser du det hos noen, så ser du bort i fra sminke og fylte lepper.

Så årets gullbarbie… Jeg liker ikke prisen heller, for det er en pris som setter ned andre mennesker. Samtidig så liker jeg heller ikke at offentlige personer skal få unge mennesker til å tro de ikke er bra nok.

Og det er myye kropp på nett. Nakenhet er tydeligvis det som skal til for å dra lesere, så kanskje det er der vi skal begynne.

Litt mer fokus på innsiden kanskje ? Fordi det er samme hvor mye du opererer deg, eller hvor mye sminke du bruker, hvis innsiden din ikke er like trygg. Det vil alltid være ulikheter blant oss mennesker, og sånn skal det være, men er du trygg nok i deg selv- så er du fornøyd med deg selv, uavhengig av hva andre gjør for å føle seg bra.

Har du det ikke bra på innsiden, så kan ikke sminke eller operasjoner gjøre noe med det. Men har du det derimot bra på innsiden, så vil det lyse igjennom og du vil få det bedre- for du er bra nok.

Vær ekte og vær deg selv, det holder i massevis det. Det aller viktigste er at du har det bra med deg selv.

For du er bra nok.

Innleggene mine om Nav, og hva jeg står opp i- har fått sterke reaksjoner. Det er så ufattelig mange meldinger jeg får fra mennesker som opplever det samme, og det er noen som ikke kan forstå at det er sant.

Det er noen som har reagert på at jeg snakket om at dette kan få mennesker til å ta livet sitt, og jeg har tenkt noen ganger på om det er for drøyt å skrive. Men nei. All forskning viser at økonomiske kriser kan være en årsak til selvmord, og tenk da når du ikke bare skal takle sykdommen din, men du vet ikke mer enn fra dag til dag heller ? Les det her fra lederen av AAP aksjonen; Krever kartlegging av selvmord.

Jeg leser inne på AAP aksjonssiden på fb hvor folk deler sine årelange erfaringer og historier i møte med Nav, og med alle historiene jeg selv har fått,  så ser jeg jo at flere skriver om at de har prøvd å ta livet sitt- eller ønsker det. De klarer til slutt ikke å se noe som helst positivt og føler seg verdiløse og tråkket på, år etter år. De føler seg mistenkeliggjort og blir så langt nede psykisk, og INGEN ser dem.

Hvorfor skal det være tabu å si ? Hvorfor skal det være tabu å snakke om sykdom og nav? Når vi har ytringsfrihet på alt annet i det landet her, så skal det ikke snakkes om ting som skjer?  Det er jeg ikke med på.

Sykdom er ikke frivillig, og de aller fleste av oss som har helseutfordringer, skulle aller helst hatt et liv uten. Selvfølgelig vil de aller fleste være friske, og til nytte i samfunnet. De fleste vil fungere i dagliglivet og klare seg selv. Betale sine egne regninger og ta vare på seg selv. De aller færreste ønsker å ha noe med Nav å gjøre.

Men så har det seg sånn at vi ikke alltid kan velge hva livet har å by på av utfordringer. Vi kan ikke velge å gå gjennom livet uten sorger og uten sykdom. Det fungerer ikke sånn.

Men noe kan vi velge..

Vi kan velge å stå opp for oss selv. Vi kan velge å ikke skamme oss over noe vi ikke kan noe for. Vi kan velge å snakke høyt om dårlig behandling, og vi kan velge å prøve å gjøre noe med det. Vi kan velge å bruke den stemmen vi har. Vi kan velge å ta vare på hverandre.

For at mange sliter tungt psykisk som følge av å være i et Nav system, det er jeg ikke i tvil om. Og jeg grøsser med tanken på hvor mange som er tvinga til å ha med Nav å gjøre nå etter den pandemi krisen vi står oppe i.

Det er ikke alle som har et apparat rundt seg av mennesker som bryr seg, og det er ikke alle som har terapi i skriving- eller ork til å engang sette ord på det de føler. Og når folk blir tråkket på lenge nok, og oversett og kun blir et stykke papir- da går det på psyken. Jeg er heldig oppi det her, med de folka jeg har rundt meg, men sånn har ikke alle det dessverre.

Det handler om respekt her. Respekt for andre menneskers liv. Og det mangler i stor grad. Jeg blir så sint av å tenke på hvor mange som lider av det her. De advokatene som jobber mot Nav, de har saker langt over hodet, og vinner mange av dem. Hvor de gang på gang viser til at Nav har gjort grove feil, uten å ville innrømme det. Et kort google søk viser det.

Det handler om alle som nå står på venteliste for å få erstatning, som har blitt behandlet som kriminelle, hvor Nav igjen har gjort grove feil. Det handler om alle de grove tingene fylkesmannen fant- som viser at her gjør de ikke jobben sin. Men så skjer det INGEN forandring.

Og i alle de sakene det blir gjort feil- så sitter det et menneske i andre enden. Et menneske som er helt avhengig av at de kan jobben sin. Som må legge hele livet sitt i deres hender, og håpe de treffer på noen som vet hva de gjør.

For det å gå dag etter dag i usikkerhet, og ikke ha et støtteapparat rundt seg, hva tror dere det gjør med mennesker? Hva tror dere det gjør å måtte gi fra seg alle kontoutskrifter for sosialstønad for Nav skal se om du har mottatt noe du ikke skal? De skal se hva du har brukt på kiwi, rema og hennes og mauritz. Har du bil- så selg den.- Eier du hus- så selg det. Du skal ikke ha en dritt hvis du skal ha hjelp av Nav, og du blir nedgradert til å ikke ha noe som helst frihet. Av de som skal hjelpe deg. Det å hele tiden gå med en tung mørk sky av usikkerhet over hodet.

I år er det valg, og jeg tror at mange velger annerledes i år. For bak alle disse sakene mot Nav- så sitter det mennesker i nød, med familier. Mange som ser hva de fire siste årene har ført til, og hvor mange som blir redd for å havne i et Nav system som det er nå.

Mange gjør en bra jobb, men det skal ikke være personavhengig hvem du treffer på. I helsevesenet har vi en plikt til å behandle alle likt, med samme verdi og respekt, og det lurer jeg på hvorfor Nav føler seg unndratt fra. For det kan ikke være sånn at du skal føle deg heldig om du treffer på en som ser deg og som bryr seg og som kan jobben sin.

Det skal ikke være unntaket.

Og det kan ikke bli et tabu å snakke om.

Jeg leser ofte om Nav, og hva den instansen kan gjøre med hvordan mennesker har det. Så stopper det der på en måte. Jeg skal prøve å forklare hva Nav apparatet kan gjøre fysisk og psykisk med folk.

Jeg har fibromyalgi, og det takler jeg som regel greit- men er det noe jeg er dårlig på, så er det stress. Kroppen min er ekstremt dårlig på stress, og uansett om jeg tror det eller ikke, så får jeg store reaksjoner på psykisk stress. Det har tatt mange år og mye frustrasjoner på å kjenne igjen det mønsteret, og det har tatt meg lang tid for å ikke bli like redd hver gang. Nå er det ikke bare det jeg er sykemeldt for, men for en akutt kapsulitt i skulder som må gå sin gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det starter ofte med en nummen kropp, og hjertebank. Et hjerte som banker i alle retninger og det føles som om halsen bare er en stor dirrende klump- som verken vil opp eller ned. Hodet sprenger og øya blir tvinga igjen fordi det gjør vondt og jeg blir svimmel og uvel.

Jeg blir kvalm, og får en svie i magen som gjør at jeg har mer enn nok med å puste.  Kroppen gjør vondt og jeg faller ut av alt. Hva andre sier, blir som en døs langt unna så jeg må konsentrere meg skikkelig for å få med meg alt, og for å late som at jeg ikke er så dårlig som jeg er.

I går fikk jeg avslag nummer to av Nav. En telefon med en saksbehandler som ler og roper godt nyttår og forteller meg at hun ser jeg har fått avslag på klagen min på AAP. Min saksbehandler som skulle ringt meg senest forrige torsdag, har ikke tatt seg bryet med å ta kontakt. Saksbehandleren som har sagt til meg at saken min er “peace of cake”, og at dette skulle gå bra.

Jeg hadde ingen følelser når jeg snakka med ho og var bare tom. Pusta rolig, og tenkte at det ordner seg vel det her og. Det må jo det. Og jeg er vanligvis god på å være positiv, men nå er ikke det så enkelt.

Så legger jeg på, går ut med hunden, tar noen smertestillende og tenker at jeg skal nyte snøen og prøve å la rullegardina gå ned en liten stund.

Men så smeller det. Og jeg har mer enn nok med å prøve å sitte oppreist i sofaen. Prøver å se noe hyggelig på tv for å få tankene over på noe annet. Jeg rister og dirrer, og kroppen verker som om det er noen som har helt kokende vann over meg. Ingen stilling er bra, og hjertet er nesten på vei ut av kroppen. Jeg blir redd, og jeg blir lei meg. Og det føles så uoverkommelig. Men jeg vet det blir bedre, det er bare å klare å sove. Hele kvelden går med til å holde hodet over vannet, og vente på en bedre dag. Og jeg våkner i dag, litt bedre, men sint. Stiv og mørbanket og så utrolig sliten, og sint.

Prøver å  bøte på med noen kopper kaffe.

Sint på et system som ikke lar meg få ha det bra jeg har i livet mitt. Som ikke lar meg få den tiden jeg trenger til å få komme meg og bli friskere, og som gjør at alle disse periodene mine kommer oftere. Jeg blir så sliten, og jeg bruker så utrolig mange dager på å komme meg igjen etter sånne “anfallskvelder”. Og det føles som jeg bruker lenger tid etter hver gang. Det fører til mer betennelse i kroppen, og jeg må bruke stor kraft på helt dagligdagse ting.

Vanligvis går jeg til akupunktur og naprapat, men det er helt umulig å få til på sosialstønad- så det ene drar det andre med seg, og den bekymringen jeg har 24 timer i døgnet nå- er helt uholdbar for meg.

Jeg føler at den belastningen her ødelegger meg litt. De gir avslag på AAP, og gir meg sosialstønad. Tilbyr meg å si opp jobben, og få dagpenger. Så jeg kan komme over i en jobb som passer kroppen min bedre. Samtidig så sier de det er lurt å bli videre i kommunen med den kompetansen jeg har. Vel, jeg vil så gjerne jobbe, og jeg vil så gjerne jobbe med det jeg kan- og brenner for. Men den kompetansen min er ikke verdt en dritt den- om jeg ikke får lov til å bli friskere. For da er den ikke brukende til noe.

Det her gjør noe med psyken min, og jeg går fra å være lei meg og sint- til å være helt tom. Jeg hater hva det her gjør med meg, og jeg skjønner ikke at et hjelpesystem kan gjøre sånn her mot mennesker. Jeg fatter det ikke.

( Fra fibromyalgi forbundet)

Så til Nav: Hva vil dere med meg? Vil dere gjøre meg så sliten at jeg ikke klarer å stå opp? Eller kan dere vær så snill å hjelpe meg med å bli bedre, og få meg i jobb? Kan dere vær så snill å se meg litt ? Kan dere høre tårene som renner når jeg legger på med dere ? Og frustrasjonen over å ikke bli informert eller kontaktet når jeg skal. Frustrasjon over å bli nedgradert til å ikke være verdt noe annet enn et stykke papir. Frustrasjon over å ikke bli trodd, og at det leger og spesialister kommer med. ikke betyr noen ting. Legen drar seg i håret, ortoped drar seg i håret og ingen forstår noen ting. Men det jeg hører overalt er; Sånn er dessverre Nav.

Det holder hardt å smile, men jeg skal holde så fast i det jeg kan den tiden her, og jeg tenker at det slutt må bli bedre.

Jeg har brukt mange år på å akseptere at kroppen min er som den er, og jeg gjør det jeg kan for å ha det bedre, og å være bedre. Men hver gang jeg reiser meg litt opp, så kommer det en Nav ansatt og tråkker meg ned.

Gang på gang. Og for hver gang så blir det litt vanskeligere å reise meg opp igjen.

Jeg trenger hjelp, jeg trenger informasjon og jeg trenger at dere ser meg.

Og jeg håper at ….