I dag kom den:) Den jeg har venta på siden kulda slo inn. Når min bestemor levde, så ringte hun alltid når det kom snø, og sa litt småsurt ;” Nå er du vel fornøyd nå”. Og det var jeg jo. Det er jeg fortsatt. Det er helt magisk når store snøfiller faller ned og alt forandrer seg til et så rent og pent landskap. Da bobler det inni frøken Hansen og jeg kan nesten ikke komme meg fort nok ut .
Endelig ble det hvitt og fint på Østlandet, og både tobeint og firbeint har kosa seg i timesvis ute i dag. Det blir så lyst og fint, og jeg elsker den rolige stemningen som snøen gir. Det blir litt mer stille, og veldig pent. Kveldene blir litt mildere, og ikke så harde og mørke. En mild, fin og rolig stemning.
Snø gir faktisk en egen stemning, og jeg elsker det. Jeg skulle så ønske vi hadde skikkelig vinter her nede, men desto større setter jeg pris på det når verden farges hvit. Det gjør Charlie og. Ingenting er som å bade i snø eller vann for en labbegutt.
En glad hund gir glad eier.. eller er det en glad eier som gir glad hund. Samme kan det være, for i dag har vi uansett kosa oss ute. Og jeg håper det varer litt.
Så heldige vi er som har så ulike og fine årstider, med hver sin sjarm. Unger kommer ut i gatene igjen og det akes og bygges snømenn. Det høres at folk er ute etter det har mørknet og det liver opp gatene litt igjen.
Og skogen snøbelagt er bare helt nydelig, og stille. Alt vi hører er bare lyden av føttene mine og trippinga til Charlie når vi går der det ikke er fotspor fra før. Når vi tråkker gjennom den snøen som ligger så flatt og fint.
Det her gjorde mandagen til foreløpig ukas beste 😉 Ønsker dere alle en fin uke.
Jeg gir opp kampen mot Nav. Jeg orker ikke se telefonnummer eller brev, og jeg gir opp. I dag så gjør jeg det. Jeg kommer sterkere tilbake, men nå legger jeg Nav under all snøen og lar den ligge. For er det noe jeg blir glad av, så er det snø- og den gleden skal få lov til å være framme nå i dag.
For et utrolig inkompetent system, som ikke dreier seg om mennesker i det hele tatt. Kort oppsummert så er de menneskene jeg har møtt der det siste halvåret, mennesker som jeg håper finner seg en annen jobb. Kanskje en jobb der papir er papir, og ikke mennesker. For å jobbe med mennesker, og det å ha respekt for mennesker- det har jeg null opplevelse av.
Og jeg føler meg så utrolig urettferdig behandlet.
Det handler ikke mest om selve vedtakene, men det handler om måten de behandler folk på. Måten de lar vær å ta kontakt på, og når de gjør de så snakker de om sin egen juleferie og ber meg ta et glass vin og slappe av. Måten de kaster meg rundt på, uten at noen skjønner hvor jeg hører til. Alt uten noe informasjon. Uten en tanke for at jeg ønsker tiltak og er på 5 mnd uten lønn.
De er enige om at jeg skal omplasseres, de er enige om at jeg har nedsatt arbeidsevne men de gir likevel avslag på avslag enda jeg er under utredning og har fått vedtak på det og bytte av jobb. Likevel gir de avslag, skriver at de kan hjelpe med annet- men de vet bare ikke hvem som skal gjøre det. Og der stopper kontakten, helt til jeg ringer og maser. Da ringer de opp igjen, gjerne en ukes tid etter at fristen har gått ut.
Men det er greit, i dag får dem vilja si. I dag gir jeg opp! Jeg har ingen annen erfaring med nav enn at de gjør alt mye vanskeligere for meg. Dem bryter folk ned på alle tenkelige vis, til man til slutt gir opp- og der kommer noen av de hjemløse vi har i Norge inn. Der kommer en del av selvmordsstatistikken, og der kommer en del av unge og voksne uføre inn. For de gir seg ikke før du er så syk at du ikke orker å kjempe mot dem mer. De gir seg ikke før du er så langt nede at det ikke lenger er noe å hente i kampen mot dem.
I kampen mot et system som er lagd for å være der for mennesker som trenger hjelp. I et velferdssamfunn er det laget en instans, Nav, som skal trygge oss når vi blir syke og når vi trenger hjelp.
DET FUNGERER IKKE ERNA! Det systemet her fungerer ikke.
Ta en time og les på AAP aksjon siden på facebook, og les hva de menneskene som skriver der- har blitt utsatt for. Les hva et system som skal hjelpe , gjør med mennesker. Les om de som sier de kunne fungert i jobb, men at alt de ble var tråkket ned og nedgradert til et problem. Til de slutt knapt klarte å stå opp av senga. Les om de som får diagnosen posttraumatisk stresslidelse- AV NAV!
Jeg gir opp i dag, men jeg kommer tilbake- for det her dreier seg ikke bare om meg. Jeg har et apparat av mennesker rundt meg, som støtter meg og som er glad i meg, og jeg har en stemme jeg skal bruke. Fordi det her kan ikke ties om. Det er INGEN skam i å være syk, men Nav gjør det til en skam.
I dag er det snø, og glede som gjelder. I dag er det smil og å være rundt mine folk som er i fokus. For det gir overskudd, og det trenger jeg for dagene framover.
I morgen er det fylkesmann og klager… nok en gang! Og jeg skal holde på så lenge jeg orker.
Jeg skal bruke stemmen min, for det her har jeg egentlig ikke ord for å beskrive…
Å ha et godt forhold til eksen, og spesielt ekser man har barn sammen med- er gull verdt. Og det undrer meg stadig over hvor få som klarer å ha det.
Det undrer meg fordi en gang så har det vært noe, og det har kommet barn til verden. Barn som er uskyldige i alt som har vært. Og dem fortjener at vi voksne klarer å oppføre oss som nettopp voksne.
Og kanskje du opplever at dere kan være gode venner også?
I dag har vi pakket tursekken, og vært på tur med barn og eks og bikkjer. Noen barn er våre og noen barn er fra min andre eks. En salig blanding av fine folk.
Jeg elsker det at alle kan være sammen, og ha det bra sammen uavhengig av forhold og uavhengig av hvem som har hva med hvem. Vi er bare en gjeng med folk på tur, som alle vil det beste for ungene. Og vi koser oss. Og vi bryr oss om hverandre.
For så enkelt kan det være.
Livet er for kort til å ikke ha det bra, det er for kort til å gnage om ting som er forbi. Og livet blir litt hva vi gjør det til. For mye handler om valg.
Det går ann å velge å ha det bra. Det er mulig å se det positive i ting, og glede seg over det man har og sånn livet er.
Det er så mange som har spurt meg åssen det er mulig å ha gode forhold til ekser, og det har jeg vel ikke svar på, annet enn at det er mulig å se det positive i ting. For ungene sin del, aller først, og for vår egen del også. For ingen har godt av å bli sittende i bitterhet og å gnage på gammelt. Det er mulig å gå videre.
Jeg har bestemt meg for å ha det så bra jeg kan, og jeg ønsker at ungene skal lære det samme. Jeg har jo fem gutter og mest sannsynlig så blir det skilsmisse og brudd på noen av dem og oppover, og da håper jeg jo de har lært noe på veien.
Og er du en som kommer som en bonus inn i en familie med barn, så se det også som en bonus at det følger med litt flere på lasset. Unger kan aldri ha for mange som er glad i dem, det gjelder bare at intensjonen er god fra bunn av. Ha et åpent sinn, og velg å vær positiv. Det tenker jeg er lurt:)
For det finnes jo ingenting viktigere her i verden, enn ungene våre <3
Mennesker mister fort sin verdi i et velferdssamfunn. Når man ikke lenger kan jobbe, er psykisk syk eller rusmisbruker, eller gammel og kanskje dement, så forsvinner noe av verdien som menneske. Man er ikke lenger til nytte for noen, og bidrar ikke lenger til samfunnet på en måte som samfunnet sier man skal gjøre. Mennesker blir en byrde, og en klamp om foten – både blant familie og helsevesen.
Som hjelpepleier har jeg mange ganger hørt kollegaer si,” ikke bry deg om ho- det er bare psykisk”, om en pasient. Da er det lissom ikke så farlig da. Det er enklere å ha sympati og medfølelse med noen som har en fysisk sykdom, enn noen som er fulle av sinne fordi de egentlig er livredde for hva som skjer.
Når min bestemor ble dement, så opplevde jeg at “alle” mente hun burde få slippe. Og det provoserte meg så innmari, for hun var fortsatt min bestemor. Og hun hadde gode dager, på hennes måte. Hun ble nedgradert til å være en som de rundt ønsket skulle få slippe å leve mer. Jeg opplevde at folk rundt ble redd for henne, og jeg opplevde at det som roet henne aller mest- var en klem.
Ingen hadde ansvar, og hver gang hun ble lagt inn på sykehus så måtte en av oss pårørende være med å passe på slik at hun ikke forsvant eller gjorde noe som skadet henne eller seg selv. Systemet hadde ikke annet å tilby, og min bestemor ble en byrde for alle. Samtidig så blir familiene til mennesker som er så syke, tilslutt helt utslitt. Det går en stund, men så spiser det deg opp.
Det å ha en sykdom som ikke syns på utsiden, er utrolig vanskelig. Du må forsvare noe ingen ser, og som få skjønner. Det å føle at man mister sin verdi, gjør noe med mennesker og mange med psykiske lidelser- reagerer med sinne. For å være sårbar, og å være lei seg – er altfor vanskelig. Det er vanskelig for de rundt å forstå, og det er vanskelig å se bak alt det som sykdommen fremprovoserer.
Har man en demens sykdom, så går det rett og slett ikke å forstå. Det kan ta år før omverdenen skjønner hva som foregår, og da er mange ganger familien helt på felgen av årevis med intriger og krangler og bekymringer.
Når noen du er glad i , blir så syk, så blir det på en måte en sorg i seg selv. Det å miste noen som fortsatt lever, er utrolig vanskelig og sårt.
Det er vanskelig å la de harde og vonde ordene , gli forbi, og det er til tider vanskelig å se det mennesket som er bak all den sykdommen som forandrer den vi kjenner.
Men så må vi ikke glemme.
Sykdom kan ramme hvem som helst og når som helst. At det går utover personlighet og psyke- det forandrer ikke det fakta at det er det samme mennesket bak. Det er det samme mennesket du alltid har vært glad i.
Kan hende vi må finne andre måter å være til hjelp på, og andre måter for å beskytte oss selv oppi alt, men vi må aldri glemme at vi er glad i dem. Og at det fortsatt er samme hjerte som banker, og samme armer som før har klemt deg med så mye omsorg.
For plutselig så er det over..
Ta vare på de du er glad i, og ta vare på deg selv. Og jeg håper vårt helsevesen prioriterer mer mennesker med psykiske lidelser og alzheimer. Spesielt hos de eldre som har svært få tilbud pr dags dato. Det er en gruppe mennesker som blir glemt, og det skaper mye sykdom og utslitthet hos de rundt også.
For det er bare mennesker, og verdien er like stor- uavhengig av sykdom. Og som et velferdssamfunn så må det sørges for at de blir tatt vare på. Inni alle sammen, så banker fortsatt det samme hjertet.
Heldigvis så er det sol. Selv om vi ikke kan ha besøk om dagen, så kan vi gå ut. Og noen timer i sola gjør utrolig mye når resten av tiden tilbringes uten å være sammen med andre.
Det er en så utrolig rar tid vi er inne i, og det er rart at noen skal bestemme hva jeg skal gjøre hjemme. Hvem jeg kan treffe, og at jeg ikke kan ha besøk hjemme i det hele tatt.
Jeg forstår grunnen, men jeg syns det er utrolig kjipt. Det fratar meg noe helt vesentlig i hverdagen min som jeg ikke liker. Håpet mitt er at alle kan følge de reglene nå, så kanskje det i allefall ikke blir forlenget enda lenger. For sånn her syns jeg ikke noe om å ha det.
Denne helga skulle egentlig huset mitt vært fullt av unger og liv og latter. Vi skulle feira bursdag og bare kosa oss, men sånn blir det nok en gang ikke. Og jeg overlever det, men syns det er kjempesynd og kjemperart. Og jeg skal aldri mer ta disse tingene for gitt noen gang igjen. Jeg skal aldri ta en klem for gitt heller. Jeg skal aldri ta friheten til å gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil, for gitt.
Samtidig så setter jeg så utrolig stor pris på at jeg bor her jeg bor, med skogen som nærmeste nabo og en god venninne ved sia. Og heldigvis kan vi gå på tur. DET er jeg glad for. Og min lille store Charlie har fått en ny liten bestevenn som vi koser oss på tur sammen med.
Jeg som egentlig trives i eget selskap, og som liker å gå turer alene. Ikke trodde jeg at jeg var noen klemmer heller, men jeg tror jeg holder på å bli kjent med meg selv på nytt.. For det er så mye jeg savner. Jeg savner symøtekvelder, jeg savner kvelder med venner og vin og jeg savner å samle alle jeg vil. Jeg savner å klemme de jeg møter og jeg savner alle ungene mine samlet. Og klemmer… masse klemmer <3
Men jeg klarer meg. Jeg klarer de ukene her også, men jeg tenker på alle som sliter psykisk og som tar denne sosiale lock down hardt. Og jeg undrer meg over hvor mye sykdom dette etter hvert vil medføre. Hvor fort det vil få oss opp å gå igjen.
Jeg skal vaske hus, selv om det blir meg i eget selskap, og jeg skal gå på turer. Heldigvis i sol:) Det er bare å holde motet oppe, for jeg vet det kommer en vår. Og da tror jeg det er en sosial Hege som skal springe ut 😉
Jeg startet denne bloggen her fordi jeg ikke liker urettferdighet. Jeg startet den fordi jeg fikk kjenne på hvor mange fordommer det fortsatt er om homofile og lesbiske.
Og det kommer fortsatt meldinger fra folk som skal fortelle meg at måten jeg lever mitt liv på, er feil.
Når jeg var så glad og stolt over å kunne være den jeg er, så fikk jeg så mye reaksjoner og tilbakemeldinger på at den jeg er, er feil. Noen mener det ikke er normalt, at det fortsatt er en sykdom og noen mener det fortsatt er kriminelt. Noen mener jeg ikke kommer til himmelen, og at jeg smitter andre ved å være åpen om det på bloggen. Jeg forberedte meg på det, men kanskje ikke i det omfanget.
Jeg startet denne bloggen fordi jeg vet hva det gjør med kroppen å leve på en løgn. Jeg har fått merke hva innestengte følelser gir utslag i, og jeg har fått kjenne på hvor utrolig viktig det er for meg- å få lov til å være meg. Å gi meg selv lov til å være meg.
Det har vært mye positivt, og det overskygger alt det negative, men det tror jeg er fordi jeg er voksen. Fordi jeg har brukt mye av min voksen tid på å bli trygg i meg selv og kjent med meg selv. Fordi jeg vet at jeg holder. Og de som er glad i meg, ønsker at jeg skal ha det bra.
Barn og unge har ikke de egenskapene enda, og det vil jeg gjøre noe med. Jeg vil fortelle at det er helt i orden at du elsker en annen av samme kjønn, og at det er helt i orden å være deg. Det er den du er- og det er greit.
Jeg vil fortelle at livet ikke er helt ditt, hvis du hele tiden gjør som alle andre sier– og glemmer deg selv. Hvis du alltid setter alle andres meninger foran dine egne, og ikke anerkjenner og respekterer deg selv og dine egne følelser.
Og jeg vil gjerne fortelle deg at du er bra nok. Den du er- er bra nok.
Jeg er bra nok.
Jeg får meldinger av mennesker i alle aldre, den yngste har vært 13 og den eldste 83. De fleste er mennesker som lever skjult med legningen sin, og som er ensomme og redde for å stå fram. Enkelte har dømt seg selv til å leve alene, da de ser det som en umulighet å være åpen. Livredde for å miste mennesker de er glad i, og redd for at andre skal se på dem med annerledes blikk.
Noen har sendt meg en melding og fortalt at ved å lese bloggen min så har de våget å stå fram. Og det er fantastisk .
Jeg tror det er viktig at hver og en av oss lever vårt liv. Det er så mye press fra alle kanter, og regler og normer på hvordan man skal kle seg, se ut, oppføre seg og hvem man skal være forelsket. Alt i magasiner og sosiale medier viser at det fortsatt er mor, far og barn som er den ultimate lykken. Med hund og Volvo.
Og er det ikke det for deg, så er det greit det. Det viktigste er kjærligheten og at du har det bra. Uavhengig av hvilket kjønn du er sammen med.
Våg å vær deg selv, og vær trygg på at den du er- det holder.
Og du er verdt å ha det bra <3
Det handler ikke om sykdom, eller kriminalitet. Det handler ikke om sex.
Det handler om kjærlighet.
Og det handler om at ditt liv er ditt liv, og dine følelser er dine følelser.
Jeg ser på Nyhetene om raset i Gjerdrum hvor nå politiet har lagt vekk håpet om å finne overlevende. Ti mennesker døde, hjemme hos seg selv. Tre av de er fortsatt savnet, og familien sitter igjen. Fortsatt med håp, men samtidig med en enorm sorg fordi de skjønner hvilken beskjed de vil få.
Ti mennesker døde så plutselig, I de tryggeste omgivelser man kan ha. I løpet av en natt så ble livet snudd på hodet for så mange mennesker. Hele familier er plutselig revet bort, på en utrolig brutal måte som er vanskelig å forstå, og vanskelig å ta innover seg.
Samtidig så er det oppdaget ett tilfelle av Corona på hotellet de evakuerte bor på nå. Det er testing av mennesker i sorg, og flytting atter en gang. Folk må bo hos hverandre, og det gjør det vanskelig for mange av de å overholde Covid19- restriksjonene. Folk får ikke gått i begravelser til mennesker de har vært glad i, og mange må sørge alene. Smitten sprer seg i samfunnet overalt, og gjør at vi fortsatt må overholde anbefalinger og restriksjoner.
Kanskje det vi gjør nå, med å holde oss hjemme, skal være vårt bidrag til Gjerdrum også? Kanskje resten av Norge kan prøve å senke smitten så de kan konsentrere seg om å holde hodet over vannet akkurat nå. Når jeg tenker på sorgen de mange går igjennom, så blir mine problemer og min sutring over sosiale nedstenginger, så ufattelig små. Det blir så ubetydelig og om det kan hjelpe noen- så skal jeg gjøre det jeg blir bedt om.
Det siste de trenger der nå, er mer smitte- mer Corona.
La oss ha den dugnaden her nå sånn at de som sørger nå, kan få en klem. De må ha en klem. For å komme seg gjennom de neste dagene, ukene og månedene så må de ha mennesker rundt seg. Ingen klarer en sorg som det alene.
Og vi andre, som lever våre liv tilnærmet normalt- vi klarer det her litt til. Vi klarer å ikke samles, eller feste. Vi klarer det om vi vil. Og for Gjerdrum sin del, så bør vi alle gjøre en ekstra innsats nå. Ingen samlinger i menigheter eller Bingo. Bruk munnbind, hold avstand og bruk sunn fornuft. Litt til.
VÆR HJEMME
La oss vise de som sørger at vi bryr oss. Det er ikke mye vi kan gjøre, men det her- det kan vi gjøre.
La oss sammen prøve å få ned smitten nå, så Gjerdrum folket kan konsentrere seg om det de absolutt må, og som de ikke har noe annet valg enn å stå i.
Jeg tenner et lys for de som er døde, for de som er igjen og for alle som lider under denne katastrofen.
Så skal jeg holde meg hjemme, og være litt ekstra takknemlig for det jeg faktisk har i livet mitt <3
Det er Januar, og det er rare dager- nok en gang. Og jeg kjenner med hele kroppen at jeg så gjerne skulle ønske livet var normalt igjen. Jeg kjenner skikkelig på det å ikke skulle få besøk eller dra på besøk. Jeg kjenner på det at det skal være greit å ta inn flerfoldige tusen mennesker som arbeidskraft fra andre land, også skal ikke jeg få besøk av sønnene mine eller foreldrene mine.
Men kanskje det er sånn at Norge trenger dem? For de tar jobbene nordmenn ikke vil ha? Går vi til grunne uten utenlandsk arbeidskraft ? Så mye arbeidsledighet det er i Norge nå, så må det vel være nordmenn som ønsker å jobbe også vil jeg tro?
Vi har brukt sunn fornuft og gjort det vi skal hele tiden, men det hjelper jo ingenting. Det strammes inn bare mer og mer. Og ja, jeg syns det er skikkelig kjipt. Og jeg ser ikke helt sammenhengene i reglene her. Det er vel litt sutring fra min kant :P, men pokker heller. Skal det ikke snart bli bra ?
Så vil det komme en vår igjen og jeg tror vi må holde fast i det. Jeg prøver i allefall alt jeg kan å holde fast i det. For uansett hvor mørkt ting ser ut, så er det ofte et lys i enden. Og det er livet det her og, med alt det bringer med seg av følelser og omstillinger.
Og lysere dager er jo noe å glede seg til, og glede seg over. Imens så får vi prøve å ta vare på hverandre, og huske dem sliter mest. Huske de som er ensomme, isolerte og som har vonde og tøffe dager nå.
Så krysser jeg fingre for at det blir lys igjen, for alle <3
Fra innlegget tidligere i dag om ” jeg velger meg glede” til frustrasjon på kvelden. Frustrasjon over Korona og innstramminger og at det aldri skal ta slutt. Det er jo ingen ende på det her, og regler og anbefalinger er så hipps om happ at det er vanskelig å skjønne.
Jeg har brukt sunn fornuft og gjort som jeg skal siden Mars. Men det holder jo ikke.Det er lissom aldri nok og det strammes inn mer og mer.
Jada, jeg skjønner at det er for en stund, men det er trist likevel. Det er så irriterende og kjipt og nå skulle jeg se eldstemann som skulle komme hjem fra Oslo. To av mine andre barn har også flyttet ut og er det meninga jeg ikke skal se dem på to uker heller?
Det må være lov å kjenne på det kjipe her og. For alt ved det her kan ikke romantiseres. Og jeg blir så sint over at det ikke hjelper å gjøre som man er bedt om. For det har jeg gjort lenge nå.
Hva skjedde med god gammeldags fornuft? Er det så vanskelig for folk å følge de rådene og anbefalingene som er gitt at det nå ble en fullstendig sosial nedstenging?
Jeg har som regel klart å holdt fokus denne tiden her, men i kveld gikk rullegardina ned. Samtidig så scroller jeg på facebook og ser at mange er livredde for en ny lockdown. Det er mange mennesker som har hatt en tøff tid i julen, det er mange med angst og psykiske problemer som sliter og flere blir det etter det året her. For å bli fratatt den sosiale kontakten med andre mennesker- det gjør noe med folk. Det gjør noe med ungdom og med voksne og med eldre.
Men det gjøres jo ikke nok med psykiatri tilbudet i Norge. Jeg følger helsesista på sosiale medier, som så mange ganger i løpet av det siste året har ropt ut at det er fare på ferde for mange av ungdommene våre. Ungdommer som tar kontakt med ho og forteller at de ikke orker mer, og hva det her gjør med dem.
Ja for mange er det å redusere sosial kontakt, som et luksusproblem, men det er ikke det for de det gjelder og som har det vondt og vanskelig.
VI HAR INGEN Å MISTE!
Ikke til korona, men heller ikke til selvmord.
Det her har så vanvittig til konsekvenser, og to uker kan nok føles lite for mange. Men for andre kan det føles helt mørkt ut.
Jeg sutrer over å ikke se ungene mine og de nærmeste , men vi er alle friske og klarer det. Men likevel er det lov å kjenne på det savnet og den frustrasjonen. For de følelsene er der de og.
Jeg gikk inn på en side på nett hvor mennesker med ulike psykiske sykdommer deler det de sliter med. Og nedover hele nå så står det – Orker ikke ny lockdown, –redd for de neste ukene,- åssen skal jeg komme meg gjennom dette... Ringvirkningene av det her er utrolig skremmende.
Fordi for utrolig mange mennesker så er januar starten på at en tung periode er ferdig. Julen er tung og vond for mange, og januar er litt starten på nytt igjen. Så kommer det her.
Jeg skjønner det må gjøres, jeg forstår hensikten, men det må også være lov å si at jeg er dritt lei!
Jeg vet ikke om det har med å bli voksen å gjøre, eller at man har blitt noen erfaringer rikere. Kanskje litt begge deler, men for meg så har det kommet til et punkt hvor jeg er blitt mye flinkere til å gjøre det som gjør meg glad. Som gjør at jeg er sammen med dem som gjør meg glad, og som gir meg en ro i livet.
Jeg har brukt mye tid på å vente på ting, på å streve etter å ha det bra, og så er det sånn at noen ganger så ligger lykken rett foran oss- uten at vi ser det.
Det handler om å sette grenser, og det har jeg litt problemer med. Jeg blir bedre på det, men sliter fortsatt veldig med å si nei, får lett dårlig samvittighet og liker å gjøre andre til lags. Men jeg har skjønt at jeg må gjøre meg selv til lags aller først.
Å sette grenser for seg selv, er kjempevanskelig. Å lytte til den indre stemmen sin er vanskelig. Fordi det vil alltid være noen andre som mener annerledes. Sånn er vi mennesker, og det som er bra for noen, kan være langt fra bra for noen andre. Og for å få en trygghet og ro i livet, en glede i seg selv, så tror jeg det er viktig å finne dem grensene og å tørre å stå i dem.
Og det gjør jeg fordi jeg er verdt det. Fordi jeg unner meg selv å være glad og tilfreds med livet. Jeg har mange gode venner, og jeg er min egen bestevenn. Jeg må ville meg selv godt også. Jeg må ta grep om ting som ikke er bra, ta ansvar- sette grenser- og tro på meg selv.
Mye har jeg ikke kontroll over i livet, men mye har jeg kontroll over også. Jeg må bare velge det.
