Heges lille rom

Vi lever nå. Gjør det beste ut av dagen og lev som du ønsker å leve.

Jeg jobber med døden og reflekterer ofte over hvor fort et liv kan være over. Hvor fort ting kan snu og hvor hverdagen som vi kjenner , ikke er sånn vi kjenner den lenger. Hvor mye vi tar for gitt , og hvor mye i hverdagen vi glemmer å sette pris på.

Jeg jobber på en lindrende enhet og jeg studerer kreftomsorg og lindrende ved siden av. Altså mye alvorlig sykdom og død. Og desverre ikke bare eldre mennesker som er mette av dage. Vi vet virkelig ikke hva livet bringer og noen ganger kan det slå oss helt av banen. Og enda viktigere blir det å leve mens vi lever . Og for å gripe dagen så tror jeg vi må alle ha i bakhodet at vi én gang skal dø. Det her er livet vi har fått utdelt. Gjør det beste ut av det og ta vare på de små øyeblikk. Og er du skjult homofil eller lesbisk eller lever på en løgn av en annen grunn så tenk over hvem du lever for. Lever du ditt liv for alle andre eller for deg selv? Du får så utrolig mye mer ut av livet ditt ved å være tro mot deg selv og ved å være den du er innerst inne.

Jeg har vel aldri følt så mye som etter jeg ble åpen om hvem jeg er. Jeg har aldri vært så sårbar før heller , men det er jo en følelse ved å leve det og. Det er godt å kjenne at en lever med absolutt alt av følelser livet har å by på. Og for å kunne ha det skikkelig bra så tror jeg kanskje man må ha kjent på det kjipe og. For lettere å sette pris på alt det fine i livet.

Det har vært en lang vei å komme ut , men nå er jeg meg. Og det holder det. Ha en strålende høstferie og nyt alle fargene i naturen og verden ellers. Mangfold er fint og det er faktisk rom for at du kan være akkurat hvem du er .

 

Det hagler inn med meldinger på innboksen min til bloggen. Flest hyggelige men det er masse som ikke er hyggelige også.

«Er du en flatbanker «?

«Du skulle hatt k…»

«Brenn i helvete «

«Du smitter»

» Jeg tar livet av noen hvis barna mine blir homofile »

Dette er bare noen få utdrag av hva innboksen min inneholder om dagen.   Hva er det som gjør at noen sitter hjemme og tenker at det er helt greit å sende til en annen ? Jeg blir så perpleks og oppgitt over at det går ann. Alle er voksne mennesker og når jeg av nysgjerrighet leser profilene deres så er det vanlige folk . Med familie og mye av det samme som jeg har .

Lurer på om kjæreste , ektefelle og barn vet hva en av deres kjære sitter å skriver til andre ? Jeg er bikka de magiske 40 og bryr meg ikke nevneverdig. Jeg sletter og blokkerer og rapporterer det som er trusler . Jeg er trygg nok i meg selv. Men kjenner jeg blir ekstremt bekymra for de unge bloggerene og de andre unge engasjerte i Norges land. Det må da gå ann å si meningen sin uten å bli kalt for puledokke, flatbanker, soper osv.

Innboksen min minner meg så veldig om hvorfor jeg har den bloggen her Hvorfor jeg vil synliggjøre og ufarliggjøre. Det er så altfor mange som skriver til meg som har det vondt pga legningen sin og det er mange som skriver og snakker stygt om homofile. Det er desverre fortsatt et altfor stort behov. Mye større enn folk flest tenker. Og det er så utrolig trist. Men det minner meg om at kampen er verdt å kjempe. For hver melding så minner det meg på at det her er det riktige å gjøre.

ALLE bør kunne få være seg selv i Norge. Uten å bli hetset eller plaget eller mobbet eller utestengt. Og skal det noen gang bli slutt på mobbing så er det min generasjon som må starte med å tenke seg om. Mobbingen av Gretha Tunberg sier det meste. Så utrolig mange voksne mennesker som har mye stygt og nedlatende å si om den unge jenta. Det er greit å være uenig men det er veldig ugreit å være ufin.

Så begynn med deg selv. Om du er politiker eller den «vanlige mann i gata». Alle har et ansvar.

Vi alle har vel sagt noe engang som har såra eller gjort noen andre vondt. Uten mening eller med mening. Tenk på at det du sier , det kommer også barna dine til å si. Det du tenker , vil barna dine tenke og holdninger går i arv.

Bruk litt vett og husk at du er et forbilde. Det er vi alle voksne. Det er noen som kommer etter oss og vi ønsker vel alle det beste for dem ?

La det ikke være typisk norsk å mobbe !

Ikke dem du føler du må imponere ..

Jeg syns det sitatet er så fint og så treffende i dagens samfunn. Og det speiler seg igjen litt tilbake til hvem vi lever for. Hvorfor er man så opptatt av hva alle andre forventer og ser i en? Skal vi ikke være litt mer opptatt av hvordan vi ser oss selv ? Og om noen ikke liker den vi er , så er vel strengt talt ikke det vårt problem?

Vær deg selv. Jeg tror du får det best da. Når du er den du selv kan stå inne for , og gjøre ting du selv kan stå inne for. Hvor mange ganger har vi ikke tenkt, hvorfor orker jeg det her ? Bare for at andre skal være fornøyd med den jeg er.

Vi mennesker er jo ikke like , og det er jo litt av gleden i det fantastiske mangfoldet vårt. At vi er så ulike individer som ønsker forskjellig og oppfører oss forskjellig. Om naboen kjøper ny bil så skal den andre naboen også kjøpe ny bil. Man skal ikke være » dårligere » enn andre på noen måte. Det har blitt et samfunn som higer etter status, til å ha det fineste huset og de dyreste klærne. Hvor man skal være sammen med de riktige folka og bli likt. Det er så viktig å bli likt . Men er det viktig å bli likt av alle ? Eller av dem nære du bryr deg om og er glad i. Bør man ha 3000 venner på Facebook for at det skal se bra ut ?

For en stund siden møtte jeg en face book venn på butikken som ikke hilste på meg , og som jeg heller ikke følte noe behov for å hilse på. Og da gikk jeg hjem å ryddet vennelista. Jeg bør ikke være fb venn med noen jeg ikke hilser på.

Det var i allefall en liten tankevekker for min del.

Jeg har en stor hær av mennesker jeg er så utrolig glad i rundt meg. Familie, venner og kollegaer som gjør meg oppriktig glad. Og det er det som teller.  Jeg har fått mye spørsmål og rynker på panna av andre fordi jeg velger å leie et hus og fordi jeg ikke har bil. Men jeg bor på drømmeplassen min og ville ikke bodd noe annet sted. Jeg kommer meg dit jeg skal og jeg har det bra. Så da er det vel ikke så nøye hva andre mener jeg burde hatt … Jeg er glad i ekte mennesker. Mennesker som er seg selv . Som gir av seg selv og gjør meg glad. Og jeg er heldig som har så mange av dere. Noen treffer jeg ofte , noen sjeldnere, men felles er at det er alle mennesker jeg kunne ringt til om jeg trengte noe ekstra. Og dem kan ringe meg, når som helst. Og som får meg til å le og smile kun fordi de er seg selv.

Konklusjonen min i dag er ; Å være glad er undervurdert. Så gjør mer av det som gjør deg glad?

«Trenger du ei hånd å holde i, så kan du holde i min. Er sorgen din, så er sorgen min. Vi kan stå sammen vi.» Ukjent.

I dag var Mamis siste reise og det diktet over sier det meste om dagen i dag. Jeg er så takknemlig og rørt over alle som møtte opp og var der. Ikke bare for Mami sin skyld, men også for min skyld. Venner som knapt har møtt ho, men som vet hvor mye ho betydde for meg. Venner som bare er der og som utgjør en trygghet som jeg ikke har ord for. Venner som er familie og familie som er venner. Å ha de viktigste rundt deg når ting er trist og leit er en så utrolig god følelse.

Det har vært to tøffe uker og det er vanskelig å miste noen som man er så glad i. Noen som har vært en bauta og som man er vant til å ha rundt hele livet. I 41 år har du vært en av mine favorittpersoner og en trygghet som er vanskelig å forklare. Og uten at jeg trenger å si så mye , så møtte folk opp fordi de vet det. Takk for alle klemmer , telefoner, blomster og gode samtaler siste ukene. Det er utrolig godt å være samme noen i sorg og det gjør det litt lettere når flere tilbyr seg å bære litt av tyngden. Ekser og venner og barn som slipper alt de har i henda fordi de vil være med. Jeg er så utrolig stolt av alle som har vært rundt meg nå.

Begravelsen ble fin og verdig og jeg sier som jeg sa  i begravelsen. Du har reist fra oss her , men hjertet mitt reiser du aldri fra kjære Mami. Alt du har lært meg , skal jeg alltid ta vare på. Selv den tøffeste dama mykner fullstendig av kjærlighet og jeg er så glad for at du har vært min bestemor.

Det er så viktig for meg å fortelle om Mami. Hun hadde Alzheimer og fikk det ganske tidlig . Men allikevel har hun vært den samme for meg hele veien. Vi må aldri glemme at de er dem samme uansett sykdom. Uansett forandring. Selv om de glemmer deg, så glem ikke dem. Glem ikke livet deres sammen og glem ikke kjærligheten. La den vare livet ut. Respekter hverandre såpass at man er tilstede livet ut.

Det er mye sorg og tristhet med sykdom, men det er livet. Ingen av oss vet hva livet vil bringe og hva som kan ramme og når. Lev hver dag men lev også sammen med de som er syke.

Mami var ikke Alzheimer. Hun levde med Alzheimer. Og det gjorde vi alle sammen. På godt og vondt . Men følelsene mine har vært de samme hele veien og jeg er så takknemlig for hvert eneste år , både med og uten sykdom. Stå sammen i sorg hele veien , i alle livets faser.

Det kan være trist , Det kan være vondt , men det er livet ?

Når jeg skal gjøre skolearbeid så jobber hodet for fullt men ikke alltid med det jeg tenker å gjøre. I kveld har jeg hatt et lite tilbakeblikk i tankene fra noen år tilbake. Mimrer litt inn i det nye året .

” I år skal jeg være meg selv og håpe at det holder”. Det var målet mitt. 

Jeg husker så veldig godt at jeg satt her på kjøkkenet og tenkte så mye at jeg ikke klarte å sortere noe. Jeg var mye sint på de rundt meg , jeg var frustrert og redd og følte meg bitteliten i et virvar av følelser jeg ikke lenger klarte å stagge. Jeg var redd for å miste noen og jeg var redd for å såre mennesker jeg var glad i. Jeg var livredd for hva ungene ville si og bekymret meg mye for hvordan alle sine kommende reaksjoner ville bli. Jeg tror aldri jeg har opplevd et tankespinn så stort og det lå hos meg døgnet rundt. Jeg følte jeg levde verdens største løgn , og når jeg først skulle være ærlig så var jeg så redd for at andre ville føle de ikke kjente meg. Og at de følte de kanskje aldri hadde gjort det. Jeg hadde verdens største hemmelighet som jeg snart skulle avsløre for andre.

Og jeg var jo egentlig ikke sint på alle andre. Jeg var sint på meg selv for at jeg var redd for å være meg selv og jeg var frustrert og livredd. Jeg hadde ikke engang fortalt noe til mine aller nærmeste venninner.

Jeg husker spesielt en dag hvor jeg hadde bestemt meg for å fortelle noen om det. Det var på vårparten og jeg var ute å gikk en lang tur. Da hang det en banner fra nynazistene om homofili og jeg trakk meg. Det var det som skulle til akkurat da for at jeg holdt det inni meg noen måneder til.

Men så sprakk bobla. Og det ble tårer og det ble våkenetter men gud så deilig det var . Endelig var det ute og da fikk jeg bare stå i det.

Fembarnsmora var lesbisk og jeg ble det store snakkeemnet her jeg bor. Jeg hørte om meg selv overalt. Tydelig at jeg var spennende å snakke om til og med for de som ikke kjente meg. De kjente meg såpass lite at de ikke så jeg sto bak de mens de snakket eller så at jeg satt noen rader lenger bort på ferja.

Men mine folk … mine venner og min familie. De har vært enestående og ikke lagd noe stor sak ut av det .. ei venninne sa…” Det er bare kjærlighet “

Og det har jeg tatt med meg. For det er ikke noe verre enn det. Ene sønn min fikk setningen » er du homo eller?» slengt etter seg her for litt siden og hadde svart ; nei, men mora mi er det. Er det et problem for deg ?

Og jeg elsker det. Jeg elsker at ungdommen vår er så mye enklere enn mange voksne. Fornuftige og tolerante , med respekt og takhøyde for at mennesker kan være seg selv.

Og jeg håper det en dag vil være sånn at ingen trenger å stå fram. At alle kan være som de er og at det er helt naturlig.

Til deg som snakker om meg bak min rygg. Jeg hørte deg skjønner du . Som jeg har hørt så mange andre. Til deg som ikke kan fordra tanken på at jeg er lesbisk. Og som føler at du har en rett til å fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv.

Til deg som fortsatt bruker jævla lesbe og jævla homo som et skjellsord. Til deg som sier du liker meg som person helt til jeg forteller deg at jeg er lesbisk.

Vet du hva? Jeg bryr meg faktisk ikke. Før så brydde jeg meg om det meste , jeg ble lei meg og jeg ville gjerne være godt likt av alle. Men det er jeg ferdig med. Heldigvis. Kanskje jeg er så heldig at jeg er blitt voksen og trygg på meg selv. Jeg liker meg selv jeg. Om du ikke gjør det , det gjør ingenting. For når alt kommer til alt , så er det meg selv jeg skal trives med resten av livet. Og det gjør jeg faktisk. Jeg er snill og empatisk , jeg bryr meg om andre mennesker og jeg er glad i livet og menneskene rundt meg. Rase , religion eller legning. Det har ingenting å si. Det er verdier jeg er stolt av.

Jeg bryr meg om de som er glad i meg og som jeg er glad i. Til deg , som ikke engang kjenner meg. Hvorfor føler du at du kan fortelle meg hvem jeg er , eller hvem jeg burde være ? Som rakker ned på venner av meg fordi de er venn med en homofil.

Jeg viste at vi har en lang vei å gå. Norge er langt fra så tolerante og aksepterende som det gis uttrykk for. Men allikevel blir jeg litt sjokkert hver gang. Jeg er vel litt naiv og tror mennesker er gode stort sett. Men noen ganger så holder den troa hardt.

Skal jeg fortelle deg hva jeg bryr meg om ? Jeg bryr meg om ungene som er rundt deg og dine fordommer. Jeg bryr meg om retten til at alle skal få være seg selv uten at mennesker som deg skal få de til å føle seg mindre verdt. Jeg bryr meg om at mennesker, unge som voksne, skal få lov til å elske seg selv som den de er og at de skal få elske hvem de vil. Jeg bryr meg om at ungene dine engang skal føle seg trygge nok hjemme til å være seg selv. Og at de lærer at alle er likeverdige. DET drømmer jeg om.

Du har ingen rett til å få vite om mitt liv , du har ingen rett til å baksnakke og du har absolutt ingen rett til å tro du er bedre enn andre. Vi er like mye verdt alle sammen. Og skapt i samme form.

Det provoserer meg så utrolig mye at du tror du vet best hvordan jeg skal leve mitt liv. At du kan spørre meg om alt , helt ukritisk , fordi du ser ned på meg. Og det er fordi du syns jeg er glad i feil folk. Feil kjønn.

En ting skal jeg fortelle deg , og det er at jeg blir ikke mindre av det. Jeg føler meg ikke mindre verdt , men jeg føler meg urettferdig behandlet. Og jeg skal kjempe den kampen her så lenge jeg kan for alle de du faktisk klarer å tråkke på. For alle de som blir lei seg og for alle de som sliter en helvetes kamp med å være seg selv, på grunn av folk som deg. Og om du er nysgjerrig og vil lære om mennesker , så skal jeg med glede snakke med deg. Når du velger å se meg som et menneske og ikke en legning , så skal jeg snakke med deg.

Jeg tenker det er uvitenhet. Jeg håper det er det. Og da har jeg en viktig ting å si til deg … » Det er bare kjærlighet »

Tanken bak å lage en blogg, er at jeg ofte har mye på hjertet. Jeg deler gjerne av egne erfaringer og går heller ikke av veien for en god diskusjon.
For fem år siden så var jeg gift med en mann og jeg har fem barn. Fem gutter fra 9 til 23 år som er mine stoltheter og gleder. Så sto jeg fram som lesbisk og har gjort meg en del erfaringer på godt og vondt. Vi er kommet langt i 2019, men ikke langt nok. Og det skremmende er at det føles som om det snur litt, og at verden ikke lenger er like positiv til at mennesker skal få være seg selv.  Derfor er det viktig at vi synes. Dt er viktig at vi ikke glemmer å stå opp for selv, stå på barrikadene og følge opp det de før oss har kjempet for.
Min historie kommer etter hvert og jeg blir også veldig glad om noen etter hvert også vil dele sin historie med meg.

På bloggen ellers vil det være om ting jeg er glad i , ting som engasjerer meg og antagelig litt valpespam siden jeg er så heldig og har en liten pelsdott i hus ved navn Charlie. Charlie er en gul labrador, født i februar 2019. Han er min medisin og min terapi.

Jeg er engasjert i ungdom og voksne som sliter,og i mobbing. Og hvor mye ansvar vi voksne må ta for at mobbe trenden skal snues. Kommer tilbake med mye mer om det.

Jeg har en elsykkel som jeg elsker og som gir meg mange lange fine turer og som det også vil komme noen bilder og oppdateringer om..

Ellers er det skog og mark, det er livet og det er tanker jeg har som jeg vil dele med dere.

Det her har jeg tenkt på lenge, og nå er jeg altså i gang. Takk for at du vil følge meg 🙂