Formen har vært ekstremt laber noen dager nå, med en fibro i full blomst. Hvor det nesten føles at det er nok, men så går det jo det og. Heldigvis 😉
Og det er så utrolig vanskelig å forklare, men jeg vet at mange av dere som følger meg- skjønner hva jeg mener. Det er noen som spør, er det vondt i kroppen- og jeg vet nesten ikke hva jeg skal svare. Fordi det berører hele kroppen min, og hele psyken min og alt innvendig og utvendig.
Jeg har hjertebank, et hodet som ikke klarer å konsentrere seg om noen ting. Ører som ikke hører annet enn øresus. En nakke som ikke vil se noen veier, og jeg vet nesten ikke hvor smertene verken starter eller slutter. Men å klage var ikke poenget her. Poenget er at i dag var dørstokkmila så utrolig lang, og alt i meg sa at sofaen var det beste i kveld.
Men vi hadde planlagt en tur med noen av mine beste folk, og jeg ville så gjerne. Resultatet var litt smertestillende, en for å roe pulsen og ulltøy på ulltøy. For ut ville jeg.
Det kostet vanvittig mye å kle på seg, det kostet å bruke alt av krefter jeg hadde- bare for å komme meg ut i bilen. Men så…
Fikk jeg oppleve det her. Frisk luft med fine folk, og en helt nydelig solnedgang. Og hjertet og hodet mitt var mye mer på plass.
Det viser meg at jeg kan, og det viser meg at jeg har skjulte krefter- og at jeg til og med på de verste dagene, kan få fine øyeblikk. Og det gir meg en stor mestringsfølelse oppi det her. Jeg begynner å kjenne kroppen min, og jeg vet nå at kvelden blir på sofaen, men det er helt greit det. Fordi jeg kom meg ut. Fordi jeg klarte å gjøre det som gjør meg glad- uansett hvor mye det kostet i dag.
Så nå er det rolige timer her, med de to fine.
Klapp på skuldra, smil om munnen og resten får jeg ikke gjort noe med <3
Et glass vin er byttet ut med litt smertestillende og te, men sånn er det noen ganger. Men sånne dager gir meg håp, og jeg mestrer mer enn jeg tror. Og det å komme ut i lufta- det gjør meg utrolig godt .
Håper dere alle med samme plager finner gode øyeblikk.
Jeg kjenner ei lita jente som har truffet hjerte mitt som nesten ingen andre har gjort før. Og med det innlegget her nå, så vil jeg sette litt lys på ho, og hennes utfordringer. Jeg vil sette litt lys på hverdagen hennes, og til familien hennes- og på en mamma som er alt.
Maria er født med en utviklingsforstyrrelse som heter Retts syndrom. Sykdommen er sjelden og noe som rammer jenter.
Hun er 10 år og to av mine barn er så heldig å ha ho som søster. Mammaen hennes er to av mine gutters bonusmor og attpåtil en god venn som jeg er utrolig glad i.
Maria er født med Retts syndrom, men hun er også født med et smil som er til å smelte av. Hun er født med en livsglede som jeg aldri har sett hos noen. Og det er en jente som har krøpet så langt inni hjertet mitt, og som har så utrolig mye å lære oss.
Maria har utfordringer som gjør hverdagen helt annerledes enn hos friske barn på 10 år. Hun har epilepsi, mageproblemer og peg sonde som ho får vann og medisiner i. Og noen ganger mat, når ikke kroppen takler fast føde.
Annerledes bør ikke være skummelt, og annerledes er også kjærlighet og glede.
Nå for tiden så er Maria mye plaget med anfall og må stadig på sykehus for observasjon. Og her kommer mitt hjertesukk inn. Her er det mamma som er eksperten. Mamma til Maria er helt enestående flink, og står på mer enn jeg tenker jeg noen gang kunne klart. Likevel har hun tid til å spørre andre hvordan de har det.
Men er det sånn at det er mamma som skal være eksperten her ?
Hun er alt. Hun er mamma, sykepleier og lege for sin lille datter.
Når Maria kommer på sykehus til observasjon etter anfall på anfall, så er det mange ulike å forholde seg til, hvor leger og sykepleiere nesten må google seg til hva som er rett behandling eller ikke.
Maria er sjelden, men like mye verdt som enhver annen. Hun fortjener at de samme menneskene har tid, selv om hun ikke krever det selv. Både hun og mamma trenger at noen ser hva de skal gjøre, og er den tryggheten de trenger å ha. Alle trenger å ha en trygg havn, og når barnet ditt lider av noe så alvorlig- så forventer vi alle at vi kan finne den trygge havnen hos kyndig helsepersonell.
Hun fortjener at de som skal behandle henne, har satt seg inn i sykdommen hennes, og lært det de trenger å lære. For hvordan skal man være trygg på en behandling av en sykdom de knapt vet eksisterer?
Det handler om respekt.
Det kan ikke være den som roper høyest, eller har sterkest og mest krevende pårørende, som får alt servert. Det må være tid til alle. Og det må være folk som kan diagnoser menneskene har. Det må være noen som kan løfte børen fra mammas skuldre litt, og si : Vi kan det her.
Maria har ingen ord, men hun har øyne så utrykksfulle og en utrolig herlig smittende latter. Med alle plager og utfordringer hun har, så smiler hun til verden likevel.
Det må settes litt lys på hvor utrolig slitsomt det må være for mamma når de som tar imot dem på sykehuset, ikke engang har hørt om Retts syndrom. Som ikke ser helheten i det Maria har som utfordringer, hvor mor må gjenta og gjenta. Gang på gang. Forklare og fortelle. Enda Maria har vært innlagt utallige ganger.
Å ha et barn med så omfattende diagnose, og å samtidig føle at du kommer til kort i helsevesenet- er noe som bør settes lys på. For å overlevere barnet sitt i hendene til noen du ikke er trygg på at kan det de bør kunne, det er en følelse en mamma ikke skal sitte med.
Møte med helsevesenet bør være en lettelse. Det bør føles som at noen tar over litt- sånn at den det gjelder, bare kan få være det hun skal være. En mamma. Med alle følelser det innebærer.
For som det er nå, så må mammaen ha kaldt hode og tenke riktig så alt blir forklart riktig og hun må lære helsevesenet om datters sykdom. Det er ikke tid for å senke skuldrene litt og bare være omsorgsperson.
Den mammaen bør få føle seg trygg på at de har satt seg nok inn i det som feiler datteren- til å gi riktig og god nok behandling. Til å gi familien en trygghet på at de vet hva de gjør, og har lært seg det de skal.
Hun må være trygg på at de som Maria er avhengig av, vet hva de gjør.
Ingen kan alt, men alt kan læres. Og det skal være unødvendig for mor å gjøre det gang på gang….
Det er fredag, og det tror jeg de to sovende hjertene mine setter stor pris på. Det er ikke lett å stå opp i et kaldt og gammelt hus når dyna er så utrolig varm og god. Når alle kroppsdeler som kommer utenfor dyna, bare automatisk går under igjen og ingenting vil opp og ut i kulda.
Men når mamman står opp et time før og fyrer og steker baguetter, så er det vel ikke så mye å klage over 😉 Morgen stund er egentlig ikke så verst, og jeg nyter den lille halvtimen alene før resten av huset våkner til liv. Den tiden hvor det føles ut som om hele verden sover.
Snorking fra Charlie, og knitring i peisen er de eneste lydene som høres.
Jeg liker den stille stunden, uten tv eller andre forstyrrelser.
Vi er en trøtt gjeng på morran, og i morra ser vi frem til å sove til vi våkner uten vekkerklokke.
I kveld har vi planlagt tur i mørket, så film og sofakos. Fredagen kan ikke begynne så mye bedre enn det.
Gradestokken viser 11 minus, og det er plutselig en vedvarende ordentlig vinter her i Østfold. Det er jo deilig, men det går som regel noen timer før vi får ordentlig varmen her i skogen.
Men jeg elsker det 🙂 Jeg elsker det gamle huset jeg bor i, med isroser på innsiden av vinduene. Med sjel i hver krik og krok. Og er det noe vi har nok av så er det ulltøy 😉
Lag deg en fin fredag, og kjenn på gleden av å gå til helg 🙂
Mobbing er brutalt. Mobbing er noe som går hardt utover hverdagslivet til de som blir mobbet, og det kan ødelegge liv for alltid . Ofte er satire og mobbing noe som diskuteres sammen, og det er kanskje ikke helt lett å skjønne hva som er hva.
Så hva er forskjellen på satire og mobbing ? Satire strekker seg ofte oppover, mot toppen og mot de som har makten, med en humoristisk vinkling. Mobbing retter seg mot den svake, og er ondskapsfullt ment.
Det er nok mange som har fått med seg drama på blogg.no de siste dagene hvor kokkejævel har føt at kjerringtanker mobber han. Hun har en blogg hvor hun skriver om toppbloggere, og det er litt det samme som når Se og Hør skriver om kjendiser. Jeg kan forstå at han blir lei, og jeg kan forstå at han også blir fristet til å trykke seg inn å lese. Det jeg derimot IKKE forstår, er at dette måtte bli offentlig. Og når han sier han blir mobbet, for så å lire av seg det han gjør.. Da mister jeg litt fokus på hva som var meningen med det innlegget. Fordi… to vrange gir ikke en rett.
Jeg tror ikke kjerringtanker her har gitt kokkejævel søvnløse netter med bloggen sin ( Det er mine tanker og så absolutt ikke noe påstand) . Det er skrevet humoristisk, med en snert ironi og satire- og vi må ikke være så selvhøytidelige at vi ikke tåler det. Når det er sagt, så har jeg lest alle innleggene hennes med et smil og ikke et innlegg har ødelagt noe for meg, om hvor artig og fine innlegg jeg syns kokkejævel har. For han liker jeg også, og jeg har hatt mange gode lattere til innleggene hans.
Jeg liker begge bloggene, og det er fint at de har skværet opp nå og finni sin balansegang som begge er fornøyd med.
Men ærlig snakka ! Det her er blogger. Det er ikke en nødvendighet i livet, det her er et luksusyrke som mange drar gode penger ut av. Det er jo ikke til å stikke under en stol.
Blogger ble til for at andre skulle bli sitt beste jeg, og mange bloggere tjener ufattelig mye på å selge ting som skal få unge jenter til å føle seg bedre, og kjøpe seg bedre. Det er en kvalm og skitten buisness som for det meste har gått på å få andre til å føle de ikke er bra nok.
Derfor liker jeg at det er litt voksne mennesker som har følt litt av hvert på kroppen som troner toppen av listene 🙂
Derfor liker jeg blogger som kjerringtanker, kokkejævel og vibbedille. Jeg liker at det er normale, voksne folk som skriver om et helt vanlig og ordinært liv. Men til og med voksne, normale mennesker ryker på en smell og drar det kanskje lenger enn hva som var planen. For det er kanskje utfordringen når det meste skrives om. Da er kanskje den ” vær varsom” plakaten blitt litt usynlig.
Jeg skjønner at det er to som har hatt en klinsj her, en svært offentlig en også sådan, men som nå har valgt å rense opp “bak kamera”. Og det heier jeg på 🙂 Alle kan gå på en smell, men å finne ut av det i felleskap- det er en god egenskap.
Og jeg håper dere begge fortsetter å blogge 🙂 Jeg skal i allefall fortsette å lese begge to 😉
Jeg ser om dagen på Krigerhjerte på NRK. For de av dere som ikke har sett den så handler det om en rusfri rusmisbruker som følger to mennesker på deres vei og følger deres kamp for å bli rusfri.
Bilde fra Nrk.no
Det handler mye om følelser, og er en ekte dokumentar. Ekte mennesker, ekte følelser og ekte liv.
Og jeg kjenner meg så ekstremt godt igjen. Jeg har aldri ruset meg, heldigvis, men hadde jeg startet så tror jeg ikke jeg kunne stoppet så enkelt. Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til følelsene mine, og har alltid syns det har vært bedre å le bort ting. Jeg har alltid hatt ekstremt vanskelig for å vise meg sårbar, og det har jeg til tider enda- men jeg jobber med saken- og er vel mer i kontakt med følelsene mine nå, enn jeg noen gang har vært.
Jeg har aldri ønsket å bry noen med mitt, og har vel hatt en tanke om at alle har så mye viktigere ting å tenke på, enn meg og mine følelser. Det er vanskelig å la noen se ditt innerste jeg, og å vise fram det som bor i hjertet ditt. Men jeg tror vi gjør lurt i å prøve det.
For det er noe med det hun ene der sier; “Det går så mye fortere over når jeg setter ord på ting og gråter litt. Når jeg velger å snakke med noen, og å åpne meg- så føler jeg meg fort bedre“.
Når jeg har det vanskelig og ler det bort, så sitter jeg likevel med de samme tankene, og de som er rundt meg får ikke noe mulighet til å ta over litt av det vonde. De får ingen mulighet til å la meg få dele og det å kanskje være to om ting. Ikke sikkert andre kan gjøre noe med det, men bare det å komme seg ut av mitt egenlagde tankespor, kan gjøre underverker. Og det som er en katastrofe i mitt hode, kan vise seg å ikke være så ille likevel. Hvis jeg bare deler med noen.
For hva er det verste som kan skje med å la muren falle? Hva er det verste som kan skje om vi viser oss sårbare, gråter, er sint, frustrert og deler de tankene som kverner i hodet ? Og hva er det beste som kan skje ?
Øvelse gjør mester, heter det, og bruk de folka rundt deg som du stoler på- og er trygg på. Jeg er sikker på at de egentlig vil føle seg takknemlig for at du lar dem bli ordentlig kjent med deg. Trygve Skaug har et fantastisk dikt;
Tenk så fint det er å la noen få bli ordentlig kjent med hvem du er. Vi har mye tanker alle sammen, noen mer enn andre, og jeg tror det er lurt å få hjelp til å sortere dem innimellom. Og det er enklere om du deler det med noen. For det er sjelden så håpløst som det kan føles ut i eget hode.
Det du tenker og det du føler, er viktig, og din historie er viktig. Det har ikke noe å si om andre har det verre enn deg. Din historie er likevel din.
Jeg har sett på Norge bak fasaden, og om mobbing. Når jeg så programmet så tenkte jeg hvorfor barn og unge IKKE mobber. Sånn verden har blitt, og sånn voksne mennesker er mot hverandre- så skjønner jeg ikke hvordan vi kan lære barna annerledes. Det er klart de mobber hverandre, voksne er jo stygge mot hverandre støtt og stadig.
Og hvor mange barn og unge er det ikke som får med seg hva som skjer på bloggplattformene?
Jeg elsker bloggen min, men jeg prøver å være mitt ansvar bevisst når jeg skriver. Og den uka her så har blogg.no fått et litt annet syn i mitt hodet, og det her er jeg ikke sikker på om jeg vil være en del av. For de av dere som følger noen blogger, så tror jeg dere skjønner hva jeg mener.
Kokkejævel og Kjerringtanker har en helt åpenlys “diskusjon” hvor de begge mener nedlatende ting om den andre. Det er høylytt og mye sinne, og kommentarfeltene ikke mye bedre. Det flommer over av voksne mennesker som har til mål å tråkke den andre ned. Det flommer over av noen som ser sitt snitt til å lage storm i et vannglass.
Mobbing er et kjempestort problem i Norge, men man skal være forsiktig med hva man kaller mobbing og tror jeg. For å mobbe hverandres blogger, er noe helt annet enn barn og unge som får barndommen sin ødelagt av utestengelse, spark og slag og stygge ord. Satire og ironi er noe helt annen enn mobbing. Og det er forskjell på bloggen man har, og mennesket som privatperson.
Det her er voksne mennesker, som på hver sin side har sine følgere og støttespillere- og er det noen som føler det er gått for langt- send en melding eller anmeld da. Offentlig skitkasting fører ingenting godt med seg noen av veiene. Det eneste det fører til, er enda verre kommentarfelt, hvor folk heier hverandre opp og heier på sinne til hverandre.
Hvis det er sånn det skal være å ligge på topplisten, så har jeg det helt fint i nedre del;)
Det er mye fokus på kropp, og spesielt det å være kroppspositiv. Jeg er litt delt med hva jeg mener her, for de bloggere som har noen kilo for mye- og bruker det som jobb, de selger også et produkt. Det er flott at man skal vise alle kropper, for vi er alle forskjellige, men jeg tror virkelig selvtillit og å føle seg bra nok, kommer fra innsiden. Uansett vekt og utseende.
Og det blir himla mye kropp med de kroppspositive bloggerne og.
Hvorfor skal man være så mye naken i media? Kan man ikke være kroppspositiv med klær? Jeg vet ikke om det, at folk med cellulitter og noen kg mer enn mange, bidrar til at folk får så mye sunnere forhold til sin egen kropp? Fint det at folk ikke bryr seg om vekta og størrelse, men jeg tenker jo at de likevel gjør det når det er så utrolig viktig å vise seg nesten naken – uansett. Det bidrar til fokuset på kropp uansett! Kropp og sex.
Jeg skjønner hensikten bak med å vise fram underlivshår, og pupper som er ulike, og en kropp som er normal, men likevel så blir det jo bare fokus på kropp. Og kanskje litt for mye ?
For det skal ikke være nødvendig å måtte sammenligne seg med andre. Har du noen kg for mye, og sliter med kroppen- så forandrer ikke det seg selv om Camilla Lorentzen viser frem naken kropp. Det forandrer ikke selvfølelsen som er inne oss selv. Om vi får pupper eller kropp som en av Ex on the beach deltakerne, så gjør ikke det at man automatisk føler seg bra. Det gjør det heller ikke om det er nakne kropper som er i ulike størrelser. Det handler ikke om kropp, det handler om hodet vårt.
Vi er så mye mer enn kroppen vår. Og hvordan vi har det med oss selv, det ligger inni oss. Kanskje det er det vi må fokusere på. Hvordan ha det bra med å være den du er ? Jeg tror ikke det forandrer seg om man legger ut et nesten naken bilde på instagram uansett størrelse. For når kommentarene stopper, så er det fortsatt deg alene med speilbildet ditt.
Hva skal til for at du er fornøyd når du er alene, uten insta feedback og kommentarer i fleng. Hva skal til for at du føler deg bra nok? Også for deg selv ? Når du finner den tryggheten i deg selv, så er ikke behovet der for at alle andre skal fortelle deg det lenger. For da vet du at den du er- det holder det.
Vi har så mange indre kvaliteter som er det livet dreier seg om. Det handler om å bry seg, om seg selv og om andre. Det handler om å være snill, og å ta de beste valga for seg selv. Verken sex eller kjærlighet handler til syvende og sist om kropp, det handler om selvfølelsen din. Er du med noen du er trygg på, og som er oppriktig glad i deg- så er de det. Og da bidrar de til at du føler deg vel med deg selv og den du er.
La nå kropp vær kropp litt. Jeg trenger ikke instagram full av nakne kropper i alle størrelser. Kropp har vi alle, men det som er inni- er det viktigste!
Vær positiv til hele deg og til dine egne verdier, så kommer den kroppspositiviteten av seg selv tenker jeg 😉
Da ble det ikke utprøving enda siden Fredrikstad stengte litt ned. Da var det bare å ta på seg turklær å komme seg ut.
For like mye som bloggen min har vært god å ha, så har han her gjort underverker. Charlie har tvinga meg ut- uansett vondt og uansett vær. Det er noe med frisk luft, og det å få lufta både hode og kropp.
Og det er så fint ute nå. Kaldt og frisk og hvitt og pent. Å gå den første turen i skogen når ingen har gått før meg, er utrolig fint. Bare spor fra elg og rådyr og rev. Alt ligger helt uberørt.
Det er litt som å starte dagen med blanke ark.
Hver årstid har sin sjarm, og ekte ordentlig vinter har en del sjarm med seg, selv om det er utfordrende med et 130 år gammelt hus i kulda 😉 Vi kan skrape innsiden av vinduene på morran, og vi sover i ulltøy- men jeg elsker det.
Håper dere alle klarer å få litt fine dager selv om verden er litt kaotisk nå. Jeg puster med magen, og husker at våren er på vei.
Nå har jeg vært hjemme uten jobb og med hjemmeskole i snart et år. Jeg har kjent på isolasjon, som så mange andre det året her. Og fordi jeg har vært syk og ikke kunne være i jobben min, så har jeg også mista mange av de faste holdepunktene mine. Dagene har blitt like, og det har ikke vært noe forskjell på ukedag eller helg.
Attpåtil så har mye av det sosiale nettverket blitt ekstremt snevret inn. Det året har ført med seg mye bra og, uten tvil- og jeg liker også det å leve sakte. Samtidig så har dem få som er mine nærkontakter, blitt enda nærmere. De få som er i min lille kohort, er mennesker jeg ønsker å ha nærme resten av livet.
Annenhver uke, når ungene mine er hjemme, så er det annerledes og dagene har et snev av normalitet. Og jeg liker hverdager. Jeg er utrolig glad i dager som er som dem skal, med alt med medfører.
Den bloggen her starta jeg av en grunn. Jeg starta den før Korona og alt kom, og den gang med mål om å trygge andre på at dere er bra nok. Jeg ønsker å kjempe for at alle skal få være seg selv, og det føltes veldig riktig etter å ha kjent litt selv på hva det vil si å være utenfor den A4 boksen som mennesker flest liker seg inni.
Og jeg skal fortsette å skrive. Jeg skal fortsette å fortelle at det kan gå så mye bedre enn du frykter, og jeg skal fortsette å fortelle deg at du er bra nok. For det er så utrolig viktig. Og når du klarer å leve livet ditt- for deg- og ikke alle andre, så får du det så utrolig mye bedre med deg selv. Dermed er du også en helt annen for de rundt deg.
Jeg har lært enormt mye av dere som følger meg, den tiden her. Jeg har åpnet meg mer og mer. Like skummelt har det vært hver eneste gang jeg deler noe veldig personlig, og noen ganger har jeg publisert og så ikke våget å logge inn før flere dager etterpå. For det er skummelt å utlevere seg selv. Det er skummelt å være sårbar og ekte.
Så bare strømmer det inn. Meldinger fra så mange forskjellige mennesker som har opplevd det samme, eller sliter med det samme eller som bare vil si takk. Jeg har fått tatt del i mange stå fram historier, hvor jeg nesten har følt at jeg har vært en flue på veggen underveis- og det er så utrolig rørende og fint å få være en del av.
Jeg har lært at åpenhet er bra. Uansett hvordan vi har det, så er det alltid noen andre som kjenner seg igjen. Vi har så mye å lære av hverandre, og det klarer vi ikke uten å være åpne og ærlig om hvordan vi har det. Vi kan hjelpe hverandre med å våge å snakke.
Den bloggen her har på en måte blitt mitt hjertebarn, mitt faste holdepunkt, og min “jobb” i en tid uten. Det har blitt litt sosialt og det har ført til at jeg har fått blitt litt kjent med så mange fine mennesker, og at jeg får være en del i deres personlige historier. Det er jeg så takknemlig for.
Jeg tror bloggen rett og slett har redda psyken min litt, i et år som har vært vanskelig på mange måter <3
Med det innlegget her vil jeg egentlig bare si tusen takk. Takk for at dere følger meg, kommenterer og deler, og skriver så fine ting til meg. Dere har gjort til at denne bloggen, er blitt utrolig viktig for meg. Og dere er blitt viktige for meg.
Statens sentralbyrå har for første gang gjort en nasjonal spørreundersøkelse om skeives livskvalitet og hvordan de har det. Det er dessverre ikke overraskende, men trist lesing.
Det betyr omlag 350 000 mennesker. Det står også at det er en del flere skeive unge enn voksne og eldre, så tenker vi på de som ikke har stått fram- så er nok tallet betydelig høyere.
Det er vondt å lese, for å være tilfreds i livet- med seg selv, og med andre, er så viktig for å ha det bra. For å ha en god livskvalitet. Og samfunnet gjør at det fortsatt er utrolig vanskelig for homofile, lesbiske og transpersoner. Og det gjør meg så sint.
Det gjør meg så sint at unge mennesker som bare er glad i noen, ikke skal få lov til å være den de er , og være stolt av det. Det gjør meg så sint at den rapporten her , dessverre ikke er noe folk flest vil bry seg om.
Det gjør meg sint at noen tror at det er et valg, at noen tror det er en sykdom og at det er kriminelt. Det gjør meg sint at mennesker som Ole Steen i Partiet de kristne, mener at skeive er en trussel mot samfunnet og at barna seksualiseres ved å lære om kjærlighet.
Det gjør meg sint at Den nordiske motstandsbevegelsen, med utdanning innen Livets harde skole, skal få lov til å skremme ungdom fra å være den de er. Å være homofil er da ingenting som skader noen andre. Vi lever i 2021 og det er skremmende at mennesker ikke er mer opplyste enn det. Det er skremmende at verden går bakover, og at unge skeive er mer redde enn voksne også. Det burde vært omvendt. Vi burde gått forover, ikke bakover.
Vi burde sagt NEI til homoterapi, vi burde stått opp for hverandre- som mennesker. Det er bare det vi er alle sammen, og vi er født forskjellig. Det er vel for pokker samme faen om du elsker en mann eller dame ? Det burde ikke ha noen ting å si. Det HAR ingenting å si.
Det er bare kjærlighet.
Jeg får lyst til å skrike høyt av frustrasjon, og kjenner nesten at håret gråner mer mens jeg skriver. Våkne opp folkens. Vi har ikke lov til å ikke bry oss om det her. Vi har ikke lov til å ikke bry oss over at mennesker sliter med å være seg selv, fordi så mange mener de vet best.
Så hvis jeg skal roe meg litt, så tenker jeg litt på hvordan vi kan få snudd dette. Hvordan kan vi som voksne enkeltpersoner være med å snu dette? Hva kan vi gjøre ?
Jo, vi kan prate med ungene våre. Vi kan fortelle dem at vi aksepterer dem som dem er, og elsker dem uansett. Vi kan fortelle dem at det er greit å være den man er, og elske den man elsker. Vi kan slå ned på hatytringer og netthets, og media kan bli flinkere til å sile ut i kommentarfelt og hva de publiserer. Ingen kan fikse alt, men alle kan gjøre noe. Sammen kan vi være ganske sterke, og vi kan ta vare på hverandre.
Når så mange mennesker, i Norge i dag, sliter med å være seg selv fordi de har en annen legning enn heterofil- så kan vi ikke la vær å bry oss.
Jeg håper ALLE leser rapporten fra SSB, og tenker over hvorfor det er sånn i dag. Det bør ikke være vanskeligere enn å respektere hverandre, stå opp for hverandre og akseptere at andre er ulike deg selv. Våg å si i fra- og våg å bry deg.
Det er INGEN sykdom , det er ikke kriminelt- det er ikke farlig eller smittsomt. Det er bare kjærlighet, og det er en menneskerett å elske hvem man vil. Og det skal holde i massevis å være den man er.
