Heges lille rom

Ja det tør jeg påstå. 

Etter innlegget mitt om Nav så har jeg fått flere kommentarer og meldinger fra mennesker som er helt utslitt. Som kjemper en kamp de føler de aldri kan “vinne”. 

Kan man egentlig vinne en kamp om man er blitt syk ? Er ikke kampen på en måte allerede tapt? Er det ikke da man skal lene seg på støttespillere og få den hjelpen man er i behov for ? Er ikke det en av grunnene til at vi betaler skatt?

Er ikke den verste kampen å bli syk ? Og måtte forandre hele livsstilen sin og sørge over  det som har vært og som  kanskje aldri kommer tilbake …

 

Eller har jeg misforstått? Inntrykket jeg har etter mange meldinger, er gjennomgående det samme. Syke mennesker, være seg en kronisk sykdom eller kreft, så føler de seg helt utslitt av kampen for å bli trodd. Kampen for å bevise at de er syke. Til og med en kreft diagnose er ikke “enkelt” nok. Kreft pasienter snakker om møter på møter for å se om det muligens er noe de kan gjøre på jobb. Og dette midt oppi en situasjon hvor alt føles som det rakner. Hvor man kanskje egentlig ikke har hodet over vannet engang. Hvor man bruker all sin energi på å bli frisk, tenke litt gode tanker og håpe at sykdommen skal overvinnes. Hvem skulle trodd at det er så mye annet som også må overvinnes? Og at det skal være en kamp i seg selv og føle litt livskvalitet og verdi oppi alt. 

Mennesker føler seg skamfulle og tråkket på fordi de har fått en sykdom som de mer enn gjerne skulle vært foruten. Kanskje spesielt de med en usynlig sykdom hvor omverdenen ikke ser.

Ja, jeg vet fortsatt at det er mange gode historier, men… det er et stort men her. Det er fordi det er altfor mange som føler seg dårlig behandlet og uten respekt.  Tenkes det nok over at det er et menneske bak søknadene som behandles?  Det handler om penger, makt og om å spare. Det er min påstand, og jeg tror ikke jeg tar så feil.

I helsevesenet så er vi opptatt av etikk og moral, og av å se hverandre. 

Hva er viktig for deg? Det er kanskje en kampanje som også burde blitt tatt med inn i de offentlige tjenestene, ikke bare på sykehjem og sykehus. Men i alle instanser som omhandler mennesker?

Jeg tør påstå at vi bor i et rikt land med et helsevesen som er godt over gjennomsnittet bra. Men er det blitt så bra at det går en automatikk i å tro det blir utnyttet? Lover og regler er bra og skal sørge for en forsvarlig og riktig helsehjelp, men blir det fulgt? 

Jeg tror ikke alltid det gjør det, og flere skulle vel antagelig lagt inn klager i ettertid. Men så er det vel sånn at etter å ha kjempa en så tøff kamp, ofte i årevis, så er det ikke mer kampvilje igjen og klagene blir ofte nedprioritert. 

Og man blir vel stort sett ikke friskere av å være psykisk nedbrutt. 

Det er noen som skriver at ; Jeg må være frisk for å klare å kjempe for sykdommen min. 

Sånn er det jo ikke … Og ikke kan vi bestemme hva som skal ramme oss og når.. Livet skjer og vi har ikke alltid noen valg .. 

Jeg tror de aller fleste syke , er syke . Så gjelder det å finne en vei å leve med det og ressursene man er i besittelse av. Noen lurer systemet og sånn vil det alltid være dessverre . Men for de som er syke , virkelig syke , så kan dette være en stor kamp. Og det trengs ingen skam på toppen av det …. 

 

Noen ganger så må det vel sies om og om igjen. Det er ikke alle dager jeg føler meg bra nok. Men bra nok for hvem? Jeg klarer ikke helt å sette ord på det, men en mer generell følelse av å ikke strekke til. Og det kan likeså godt være for min egen del som for andre. Så da må jeg minne meg på det.

Det er ingen andre som bestemmer hvem eller hvordan jeg skal være. Jeg har det med å trekke meg litt tilbake fra ting når jeg ikke har det helt bra, og det fungerer for meg. Jeg setter utrolig stor pris på min tid og noen ganger er det bare det jeg trenger. For jeg har det stort sett bra med meg selv. Andre ganger er det en klem fra noen jeg er glad i som hjelper. Hver og en må finne det som funker. 

Alle dager er ikke like bra, for noen. Det er ikke alle dager vi syns oss selv er like bra. Da må vi minne oss på det. For vi er virkelig bra nok. Både jeg og du. Og heldigvis så har vi den muligheten her i livet, at det kommer nye dager. Blanke ark og det er lov å starte på nytt. Flere ganger. Hva som har vært kan vi ikke gjøre noe med, og vi kan heller ikke bestemme alt med fremtiden. Hva som er her og nå derimot, det kan vi velge hvordan vi tar og hva vi gjør med det.

 Livet er en rar ting. Det er mye vi skal lære og det er mye vi skal oppleve. Hva vi gjør av erfaringer former oss som mennesker, men det er hva vi velger å gjøre med det som betyr noe. 

Nå føles det i hver celle i kroppen at våren er på vei, og jeg elsker det. Jeg elsker at det begynner å spire og gro. At det er lenger lyst og å kjenne hva sola gjør med et litt vintertungt sinn. 

Så i dag var det dette som gjorde dagen min. En liten time med helt fred og ro, alene på stranda med verdens vakreste utsikt. Det kan ikke bli stort bedre enn det.

Så heldig jeg er som bor sånn til at bare en rusletur kan gjøre at jeg kan nyte det her. Sjøen er spesiell og det gir meg en ro jeg ikke finner mange andre steder. Jeg kan sitte i timesvis med egne tanker og stillhet. Husk å se det vakre.

 Det er så mye rundt oss som kan glede. Og som er helt gratis. Den pausen fra stress tror jeg er så viktig. 

” Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet”.

Jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men det er så treffende. Det er alle hverdager som teller. Alt man gjør hver eneste dag, som kanskje er et slit og ork til tider. Men det er det som er livet vårt. Ikke vent med å lev, lev nå. Altfor mange venter på noe hele tiden. På bedre tid, bedre lønn, at ungene skal bli større… Hva om den dagen aldri kommer? Eller når den kommer, er det kanskje livet som er nå som vil savnes? Alle de hverdagslige tingene? Klemmen fra ungene hastende ut døra på morgenen? Småkranglingen som man vet bunner ut i trygghet for hverandre. 

Jeg vet ikke. Jeg har ingen fasit, men en ting vet jeg. Og det er at vi er bra nok ! Og for å leve, virkelig leve , så kanskje vi må akseptere og godta oss selv først og fremst. Og at du da vil se alt rundt på en annen måte ? Vi er så små i det livet her, selv om tanker og sorger kan bli så uendelig store. Vi er så små, men samtidig så viktige . Og la ingen fortelle deg noe annet.

Du er viktig , du er bra nok og du er verdt å leve som du ønsker. 

 

Jeg går inn døra, og skuldrene senker seg. Det fylles en ro i kroppen som jeg ikke alltid har alle steder. Og det merkes fra første sekund at dette er en plass for alle.

 

Det er mange som spør hvorfor vi fortsatt trenger Pride og hvorfor vi trenger “egne” kvelder. Jeg tror kanskje det ikke er så lett å forstå om man ikke er skeiv selv, men jeg skal prøve å forklare. 

Det er ikke alltid jeg slapper av alle steder. Det er ikke alle steder jeg føler meg trygg. Spesielt etter jeg startet bloggen og hvor jeg har fått trusler og meldinger som ikke egner seg på trykk. Det er mange som føler et behov for å si noe om min legning, og å fortelle meg at sånn jeg er , er ikke greit. Jeg har lært meg å se meg over skuldra litt, kanskje litt ubevisst, for jeg er fortsatt ganske naiv og liker å tro det beste om folk. Men så får jeg stadig bekreftelser på at det ikke alltid er sånn dessverre. Det er mange som ikke er komfortable med hvem jeg er. Det er dessverre mange som reagerer på at to av samme kjønn holder hender og viser sin kjærlighet offentlig. 

Når jeg kommer på en kveld som i går, på Fredrikstad på skeiva, så storkoser jeg meg. Jeg slapper helt av og vet at alle som er der kan være seg selv helt ut. Og det er det et stort behov for. All ære til de som står på og arrangerer disse kveldene, og til dere som møter opp og sørger for å vise at behovet er der. Og som underholder oss hele kvelden med bra musikk og et vanvittig humør.

Det er et sted som jeg ikke trenger å se meg over skuldra. Hvor jeg kan føle meg trygg, helt trygg, og ikke være redd for kommentarer. 

Når du titter over rekkverket i topp etasjen så ser du disse ordene. Og det sier alt .

På andre siden av vannet så lyser et hjerte opp.

Jeg er stolt og takknemlig over å få lov til å oppleve det mangfoldet og inkluderingen og fellesskapet. 

Tusen takk til dere ivrige engasjerte flotte mennesker som gjør sånne kvelder mulig . Som ser og bryr seg. Jeg tar av meg hatten og ser frem til neste gang. 

Og i dag det sofaen som gjelder ..

Og ikke fordi jeg ikke tenker det kunne gjort noe godt, men fordi jeg tenker at det kan føre til at mange som føler seg utenfor allerede, ville følt seg enda mer utenfor. 

Her er jeg fullstendig enig med Trine Skei Grande , og her kommer noen tanker om hvorfor.

Vi mennesker er i mange kategorier og ulike raser og legninger. Noen bærer hijab, noen jenter kler seg i maskuline klær og gutter i feminine. Og det har vi heldigvis lov til. Ta ikke fra ungdommen det. Det snakkes om frihetsfølelse, og at ungene godt kan ha mindre av det, men ikke på denne måten. Demp det heller med å ikke kjøp de dyreste klærne. Det er vi som foreldre som har ansvar, og vi som betaler. Her kan det gjøres mye. 

For ved å tvinge alle jenter til å gå i skjørt, eller å være den eneste som må søke om å gå i bukse… Jeg grøsser av tanken. 

Barne og ungdomstiden er ofte en tid hvor mange prøver å finne seg selv. Og i det inkluderer det klesstil og ulike hårfarger etc. Det er en viktig del av det å bli voksen. Og den friheten skal man ha. Vi har mange som sliter psykisk og det er, tro det eller ei, mange i Norge i dag som ikke tør å stå fram som lesbisk eller homofil. Å tvinge en som ikke er komfortabel selv med hvem han/hun er til å gå i en spesiell type klær syns jeg er vondt å tenke på. Det kan føles som et overgrep, og det forsvinner en grunnleggende rettighet til å få være seg selv.

Vi har et mangfold vi skal ta vare på , og som vi skal støtte og hylle. Det skal være lov å være seg selv, og det skal være lov å prøve seg fram for å finne sin personlighet. Klesstilen er mange ganger en stor del av hvem man er.

Jeg skjønner altså tanken angående klespress, men jeg er så imot skoleuniform. Nettopp pga alle de som dette vil være helt forferdelig for. Og vi skal ikke dempe mangfoldet. Klespress tør jeg påstå det er vi voksne som skaper. Vi må si nei, og vi må lære barna våre hva som er det viktige her i livet. Om de spiser first price mat eller går i klær fra Hennes og Mauritz…( Som for øvrig mine barn gjør), det har ingenting å si. Det er altfor enkelt å tro at en skoleuniform skal forandre alt. 

Det er hjemme verdiene kommer fra! 

Og hvem setter den? 

Vi er bare mennesker, og mennesker gjør feil. Om og om igjen og gang på gang. Men de fleste av oss er såpass heldig at vi får en ny sjanse, ofte flere ganger. Men når er det nok ? Hva avgjør at du ikke får en ny sjanse?

Det er fortsatt mye snakk om IS damen og hennes to barn som ble hentet hjem fra Syria hvor mange “krever” å få vite om barnet virkelig er sykt, og hva hjemreisen koster og hvem som betaler den. 

Krever man å få vite om barnet er sykt for å rettferdiggjøre hjemreisen hennes? Eller er det for å ha rett, og for å kunne si ” hva var det jeg sa”? Jeg vet at jeg hadde løyet hvis det betydde at barna mine ville få en trygg fremtid. Gutten og hans søster får nå en mulighet til en god oppvekst, til utdanning og til nødvendig helsehjelp. De har nå muligheten til å bli gode samfunnsborgere med alt det innebærer.

Ingen barn skal måtte stå til rette for hva foreldrene har valgt. Om alle barn måtte det, så tror jeg det er mange her til lands også som er langt ute å kjører. Barn har ingen valg. De ber ikke om å bli født og de ber ikke om å bli dratt med i avgjørelsene til foreldrene. Men de blir det og da er det vår jobb som medmennesker å hjelpe dem ut av det. Og det er gjort nå, etter altfor lang tid, og det burde vært så mange flere som ble hentet ut derfra. De har levd under forhold som vi ikke klarer å forestille oss. 

Hva om det her hadde vært en av dine kjære? Din datter eller ditt barnebarn. Hva hadde du sagt om en ny sjanse da?

Vi har en plikt til å hjelpe barn og sørge for at de får det best mulig. Den plikten har vi alle sammen.

 

Moren får en fair rettsak her i Norge, og må ta ansvar for sine avgjørelser og forhåpentligvis en dag komme ut som et menneske som kan bidra og kanskje hjelpe med å hente flere ut av det krigsrammede området.

Kanskje vi burde vært skapt sånn at vi klarte å forutse alt? At vi kunne bestemme hvem våre foreldre skulle være ? Men sånn er det jo ikke, og feil vil vi gjøre. Men la det ikke gå utover de små som er fremtiden vår. Vi må heller hjelpe de så de har muligheten til en fremtid…

 

Jeg fikk mitt første barn som 17 åring. Verdens vakreste lille gutt, og allerede da var på en måte standarden litt satt for meg følte jeg.  Så ble det fire gutter til over de neste 14 årene med til sammen tre forskjellige menn. Jeg var i lange forhold og jeg ble gift.

Det var på en måte slik det skulle være, selv om det alltid har vært et tomrom som jeg ikke har tillatt meg selv å tenke på. Det var hele tiden noe som ikke stemte. Jeg flyttet mange ganger, og fant aldri roen noe sted eller med noen. Jeg levde livet som det var forventet , og det hadde jo heller aldri vært snakk om at noe annet var et alternativ. Selv om tankene ofte levde sitt eget liv, så ville jeg ikke gi næring til det.  Jeg ble flink til å grave ned ting jeg ikke ville kjenne på.

Kroppen min sa i fra til slutt, med prolapser på prolapser og mye muskelsmerter. Jeg ble på et punkt lagt inn på nevrologisk hvor jeg faktisk mistet følelsen i beina og jeg slet en lang stund med å komme meg opp igjen. Og psykisk var jeg veldig sliten, men ikke utad. Jeg var sterk for alle andre, alltid blid og positiv og ga alt for å hjelpe andre rundt meg. Jeg ble hard og det var ingenting som egentlig gikk inn på meg. Og jeg gråt aldri. Hvert fall ikke for min egen del. Jeg var tilstede for alle andre, men ikke for meg selv. Aldri for meg selv.

Andre så på meg som en som alltid strakk seg til det ytterste for å hjelpe andre, og jeg kvelte vel nesten ungene med omsorg til tider. Hvis jeg bare gjorde alt for andre, og holdt meg i gang hele tiden, så ville det ikke bli noe tid til overs til å tenke på meg.

Så startet jeg hos en helhetsterapaut. Jeg begynte hos henne i all hemmelighet og i ren desperasjon da alt kjentes helt håpløst ut. Hun tok meg imot med så mye godhet og varme at jeg blir rørt bare ved tanken. Men jeg var langt i fra noen enkel pasient. Jeg nektet å innrømme noe som helst. Jeg snakket om meg selv i tredje person og hun sa det virket som jeg snakket om noen andre. Jeg var så distansert og hadde bygd opp en mur så hard. Den var bygget opp over så mange år at ikke en byggmester kunne revet den ned.Den var så møysommelig gjort så ingen skulle få trenge igjennom den og jeg ble livredd når det begynte å slå sprekker. Det var utrolig skummelt, for inni meg så viste jeg at det ikke var noen vei tilbake om jeg lot muren falle. Og til slutt så falt den. Med et brak og jeg ble sittende hos henne i timevis og bare gråt. Det kjentes ut som om jeg aldri ville klare å stoppe. Og jeg gråt videre når jeg kom hjem. Og jeg klarte selvfølgelig å stoppe.

Så var tiden inne for å kunngjøre det. Fembarnsmora som fikk barn tidlig, som har hatt flere forhold med menn. Nå var det noe igjen. Jeg følte meg så egoistisk og annerledes som gjorde dette for meg selv. Det var det jeg følte da. Nå vet jeg bedre.
Tanken på å fortelle det til venner og familie var så vanvittig skremmende og det tok nattesøvna fra meg i flere uker. Jeg følte at jeg hadde lurt alle rundt meg så lenge, men jeg hadde jo også lurt meg selv.

Også gikk det så bra. Alt i alt så tok alle det fint, selv om det ikke var noe moro  å såre.  Det var en vond prosess, men samtidig en så utrolig god prosess og tid.

Og så kom følelsene. For noen følelser. Det bobla og det brusa i hele kroppen av glede og jeg var helt euforisk.  Jeg var meg, fullstendig meg. Det tok 35 år, men den følelsen var verdt hvert enenste år. Og alle barna mine, og erfaringer… jeg ville ikke vært noe eller noen foruten i livet mitt for det er det som har gjort meg til den jeg er i dag. Men den følelsen av at alt faller på plass, inni deg selv, det er helt ubeskrivelig.

Så nå, som 41 åring og 5 år etter så ser jeg tilbake på noen begivenhetsrike år. Og jeg kan si, uten å føle noe skam, at jeg er meg. Lesbisk og det er helt greit . Barna mine har en mamma som er trygg på seg selv og trygg på å vise dem at et forhold skal handle om kjærlighet. Jeg vil ikke at dem skal nøye seg med mindre. Livet er for kort til å ikke ødsle av kjærligheten vi har fått tildelt. Jeg holder i massevis.

I år skal jeg være bare meg, og jeg satser på at det holder .

Det er tydeligvis vanskelig for mange å tro at jeg er lesbisk. Mange har sine meninger om det, og det kommer vel kanskje av at jeg har gitt noen litt pusteproblemer opp igjennom årene …

Jeg vet at mange har meninger, for jeg har overhørt mange av dem. Både utenfor skolen, på ferja og på butikken. Jeg er vist ikke så synlig. Godt over 70 kg usynlig lesbe…

Og jeg blir både såret og lattermild på en gang, for det er jo utrolig hvor spennende livet til frøken Hansen har blitt. Det syns jo jeg og for så vidt, men jeg var ikke klar over hvor mange andre som skulle delta i det. Og ha sine meninger om det. Men sånn blir det kanskje når vi på en måte fortsatt blir «Tvunget» til å komme ut av et skap.

Og det er flere som får seg til å spørre om det utroligste angående sexlivet mitt, og det er ikke mennesker jeg kjenner godt. Så da er det jo bare å påpeke nok en gang at det er jo ikke bare det det dreier seg om. Det er kjærlighet.

Enkelt og greit. Hvis man noen gang kan kalle kjærlighet enkel.

Jeg har jo ikke blitt lesbisk. Jeg ER lesbisk. Det tok bare ca 35 år å gjøre noe med det. Det har vært en lang trapp å gå, med erfaringer på alle steg, men det er verdt hele reisen. Jeg måtte bare bli voksen først. Jeg måtte bli trygg nok først.

Nå er jeg det. Jeg er trygg på meg selv, stolt av meg selv og god på å være den jeg er.  Jeg har fått kjenne på mange aha opplevelser de årene her. Mange positive og flere ikke fullt så positive.

Jeg har fått kjenne på redselen når jeg har kjørt hjem fra nattevakt, hvor hele byen har vært pyntet med «KNUS HOMOLOBBYEN» bannere. Jeg vet ikke helt hva homolobby er, men om jeg har forstått det riktig så er det at homofile skal ta over landet og ingen barn vil bli født.

Men ja, uansett så er det skremmende at noen ønsker meg vekk fra denne jorda fordi jeg er meg selv.

Jeg har også fått deltatt på et miljø så inkluderende og varmt og jeg har fått oppleve at de jeg trodde var mine nærmeste, ja de er mine nærmeste fortsatt.

Jeg har også en sønn som er homofil, som på mange måte banet litt vei for mammaen sin. Han er en fantastisk flott målbevisst gutt som jeg er så stolt av. Han er trygg på seg selv. I dag er han det. Men han brukte også sin tid på å finne seg selv. Han var igjennom mange faser på barne og ungdomskolen hvor livet kanskje ikke alltid var like lett. Og det var heller ikke så lett å vite. For det blir jo ikke snakket om.

Her kommer min fanesak inn.

KUNNSKAP! For jeg tror bestemt at mye av redselen og hatet bygger på en uvitenhet.

På barneskolen snakkes det så lite om lesbiske og homofile, at min tiåring sa at ikke læreren viste at jenter og jenter kunne være kjærester. Hvorfor snakkes ikke det om ?

Når til og med kongen tar med i sin nyttårstale så må det være innafor å snakke om på skole og i barnehage også. Det er så mange ulike kjernefamilier og vi må hylle alle.

Det må læres om ulike samlivsformer og det må læres om sex og samliv på en mye høyere skala.

Fortsetter vi som nå, så vil det alltid sitte et eller flere barn som føler at de ikke passer inn, og det barnet får da en bekreftelse på at følelsene hans, ikke er normale.

Barna våre er teknisk langt framme og de finner det meste på nett. Derfor må det snakkes om. Det er ikke på en eller annen pornokanal de skal lære. Kunnskap er makt, men det er også følelser.

For et par år siden så intervjuet jeg en del ungdom om psykiske problemer. Det er jo ingen hemmelighet at det er mye av det. Vi har så flott fin ungdom og jeg ble nysgjerrig på hva som gjorde at de sliter sånn.

Hvorfor de har så mye angst og hvorfor de er så presset. Jeg sier ikke at alt dette har med legning å gjøre, men noen av de jeg snakket med torde ikke å stå fram. Og hovedgrunnen var familien.

Ikke fordi de ikke trodde familien ville godta det, men fordi de trodde familien bare tenkte på det som sex. Og det var for flaut å bære.

En ung gutt fortalte at faren hans ofte snakket nedsettende om homofile. Sønnen var homofil i skjul og drømte om å gå i pride. Men det ville han aldri gjøre. Han hadde hørt faren kalle en kjent homofil for » han rumpepuleren», og tok deretter for gitt at han aldri ville bli godkjent av far som homofil.

Vær forsiktig med hva dere sier. Vær forsiktig med hva dere tenker. For unger har ører som hører veldig godt. Også ting som ikke alltid stemmer.
Vær forsiktig selv når dere tror dem er ute av syne.

Holdninger kommer fram selv om vi ikke bruker ord. La nå ikke vi være skyld i at de ikke tør å være seg selv. Vi som skal elske dem ubetinget og gi dem styrke til å takle livet. For livet er ingen dans på roser. For noen.

Vi må gi de unge redskap til å takle det på best mulig måte. Og tenk så mye lettere ting vil være å takle, om man ikke på toppen av det hele må late som man er en annen enn den man er.

Dessverre er verden på vei til å snu, og det føles som om man går noen skritt tilbake og det må vi sørge for at ikke skjer. Det er flere som syns det er vanskeligere å stå fram i dag, enn for 20 år siden, og det er en skummel endring som MÅ snues!
Ta vare på hverandre og la ungene være den de er. Fortell dem at det er normalt og at du elsker dem uansett. Så håper jeg det etter hvert blir mer tema på skolen også. Fra barneskolen av.

Kjærlighet er aldri feil å snakke om, og det kan ikke starte for tidlig. For det er jo det livet vårt dreier seg om, er det ikke ?

 

Nå er det ikke så mange årene jeg har vært åpen lesbisk, men ørene har jammen hørt mye rart likevel. Og under litt intervjuer ( Som senere kommer i ei bok), så tenker jeg det er på sin plass med litt fun facts. For fantasien til folk er enda større enn jeg trodde ?

Jeg har skjønt det som at jeg er manges verste mareritt, og noen er faktisk reelt redd for å bli smittet. Men jeg tror faktisk ikke smitterisikoen er så stor . Og om du blir smittet, ja da er jeg vel bare veldig sjarmerende ?

I løpet av de årene her så har det florert mye rykter, spørsmål og jeg har ofte tatt meg i å tenke at vi vet så altfor lite. Og hvor vanskelig det er å spørre de spørsmålene man tenker på.

De som istedenfor er stilt er blandt annet disse.

Hvordan gjør dere det ? – Vel, jeg spør vel ikke deg hva dere gjør i senga, så det er vel strengt talt ingen annen sin buisness? Men lurer du på generelt om sex og samliv så skal jeg svare så godt jeg kan.

Kan vi dusje sammen eller blir du forelska i meg da? -NYHET! Vi blir ikke forelska i ALLE av samme kjønn, og siden du spør på den måten så blir jeg nok ikke bittelitt betatt engang.

Kanskje du skulle gått på guttedoen du nå? -Samme for meg det, bare jeg får tissa egentlig…

Hvem av dere er mannen i forholdet? – MÅ det være en mann med uansett?

Jeg kjenner en som er lesbisk fra Østfold, kjenner du ho ? – Ja det er jo nesten ingen av oss …IRONI! Jeg kjenner en som liker brunost fra Moss, kjenner du ho?

Skal du ha lesbesveis og ring i øyenbrynet nå? – Ja selvfølgelig, ellers kan jeg vel ikke kalle meg lesbisk. Eller?

Jeg syns du er blitt mere mandig .- Jeg er faktisk ikke ute etter å bli noen som helst annen enn meg selv.

Dumme spørsmål får vel ofte dumme svar, men når det er sagt så er det egentlig aldri dumt å spørre. Og det er godt at noen spør om de er oppriktig interessert. Mye av homofobien bygger på kunnskapsløshet og uvitenhet. Mange er fortsatt faktisk redd for smitte, men vi smitter faktisk ikke. Vi gjør virkelig ikke det. Vi er vanlige normale mennesker som elsker noen. Samme følelser og samme liv.

Så spør i vei , og jeg skal svare så godt jeg kan. Men et lite filter er vel kanskje innafor noen ganger ?

#det er bare kjærlighet

Det er så mange masker vi bruker i dag for ikke å vise alt ved oss. Alle har alltid noe man vil skjule. Enten psykisk eller fysisk. Noe man ikke klarer eller noe man ikke tør. Noen laster man ikke vil andre skal vite om.

Jeg har gode venner. Virkelig gode venner? Og flere av de har vært mine gode venner før jeg sto fram. For dem er det kanskje ikke noe forskjell men for meg er det en veldig stor forskjell. Jeg er glad i andre på en helt annen måte nå. Jeg har ikke lenger den muren jeg hadde og for meg så viser det seg i følelsene til alle jeg har rundt meg. Ikke bare kjæresten, men også venner og familie. Jeg er ærlig og jeg har ikke lenger den store jobben med å hele tiden skjule hvem jeg egentlig er. Og det er en utrolig lettelse. Og jeg blir så takknemlig for å ha så mange som jeg er så glad i , rundt meg.

I starten så var det skummelt med alle disse følelsene. Jeg var helt overveldet og viste egentlig ikke åssen jeg skulle forholde meg til det. Det var en storm av alle følelser, både positive og negative. Men etter tiden har gått litt så setter jeg utrolig pris på å kunne møte andre på en måte hvor jeg føler jeg er ekte. Jeg tok imot klemmer uten å egentlig kjenne på klemmen og jeg viste vel omsorg for andre best på avstand.

Jeg tror vi ødelegger litt av våre nære forhold når en skjuler så mye av seg selv. Det er jo kjærlighet vi lever for. Både med partner, venner og familie. Det er jo det vi alle ønsker oss, er det ikke ?

Før passet jeg vel litt mer på hva jeg sa. Ville helst ikke ha noen diskusjon som kunne avsløre at følelsene mine ikke var helt på nett med meg selv og var alltid, både bevisst og ubevisst , påpasselig med hva jeg sa og hva jeg gjorde. Det er nok noe jeg mest har merket selv , men kan hende andre merker forskjell på meg nå.Jeg er tryggere, og har lettere for å snakke om ting. Om ekte ting som betyr noe for meg. Jeg har sikkert lettere for å diskutere og , fordi jeg har så mye følelser. Og det å få en klem betyr så mye mer nå, fordi jeg gir tilbake og jeg mener det.

Og jeg bryr meg ikke så mye om hva andre mener. Jeg er meg selv.

Pernille Øiestad har en sang som heter hjertevenn, hvor hun har en strofe som sier; «Husk på alt du er, det er nok å bare være. Du er bra nok som du er». Og vi er jo det , Bra nok! Uansett hvem vi er glad i og med alle våre feil og mangler for det har vi alle sammen.

Og med alt presset ungdommen har på seg i dag, så tenker jeg at det viktigste de kan lære , er å være seg selv. Og å LEVE. Følge sin egen drøm og være den man er.

Og det er ikke så nøye at man ikke er perfekt :)Det vil være shitty dager hele livet men det kan hjelpe å være trygg i seg selv.

Vær deg selv og vær sammen med mennesker som er glad i deg som den du er. Det er mer enn bra nok .

 

Det er lett å skrive at man er bra nok. Og det høres så riktig ut. Men hva skal til for at vi føler oss bra nok ? Bra nok for oss selv.

Grunnen til at jeg er litt opptatt av dette er vel at jeg og har jo også kjent på følelsen av å ikke være bra nok. Og det jeg gjør jeg jo til tider enda og , selv om det er for småting å regne nå. Jeg har blitt trygg i meg selv , jeg er snill og jeg bryr meg om andre mennesker. Det mener jeg er bra nok. Sommerkroppen gir jeg blanke i , og skifter gjerne på stranda eller hvor som helst. Kropp er kropp!

Jeg bryr meg ikke så mye om lenger om andre er enig med meg eller ikke. Det er lov å være uenige og jeg må ikke late som om jeg er enig med noen for å bli likt. Jeg er den jeg er og vil omgi meg med mennesker som det holder for. For jeg holder faktisk som jeg er !

Og det gjør du og .

Vi må starte med barna våre. Bygge en god selvtillit som gjør at de føler seg bra nok selv om de ikke får en 6 på skolen. De er bra nok om de velger realfag istedenfor høyskole. De er bra nok som de er . Om de er homofile, om de er norske eller har en annen etnisitet. Ved å være seg selv , så er de bra nok. Jeg tror livets utfordringer er enklere å takle om man er trygg i seg selv.

Og det skremmer meg at så mange unge sliter med seg selv og sitt eget selvbilde. Hva er det vi påfører dem som gjør at dem må være så vellykket i alt? Og hvem bestemmer hva som er å være vellykket ?

Jeg er hjelpepleier av yrke og jeg har i alle år hørt at jeg burde blitt sykepleier. Men hjelpepleier passet bedre for meg og jeg trengs jeg og. Nå går jeg på skolen igjen for å videre utdanne meg , men det er fordi jeg ønsker det selv og dette er min vei å gå. Det som passer for en , passer nødvendigvis ikke for en annen. Heldigvis! Og kvaliteten på livet ditt går ikke ut på hvor godt utdannet du er eller hvor flott bil du kjører. Det går på om du er lykkelig med det du er og har.

Være seg legning, yrke, etnisitet eller venner man har. Hvorfor er det så vanskelig for oss å føle oss bra nok ?

Godta at vi er som vi er. Og det holder det. Om du har krøller eller slett hår, for mange kilo eller for få kilo . Gjør ting som føles bra for din egen skyld.

Klart vi skal ta vare på oss selv både fysisk og psykisk men det må gjøres fordi man ønsker det selv. Også er det kanskje greit å slutte å fortelle andre hvordan de bør leve livet sitt ? Man kan støtte , hjelpe og oppmuntre hverandre men til syvende og sist så gjør man sine egne valg her i livet. Og man må lære av sine egne feil. Og få styrke av sine egne egenskaper. Ingen andre er bra på å være deg , det er det bare du som er.

Og det holder… i bøttevis ..