Heges lille rom

Jeg startet denne bloggen her fordi jeg ikke liker urettferdighet. Jeg startet den fordi jeg fikk kjenne på hvor mange fordommer det fortsatt er om homofile og lesbiske.

Og mer ble det…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og det kommer fortsatt meldinger fra folk som skal fortelle meg at måten jeg lever mitt liv på, er feil.

Når jeg var så glad og stolt over å kunne være den jeg er, så fikk jeg så mye reaksjoner og tilbakemeldinger på at den jeg er, er feil. Noen mener det ikke er normalt, at det fortsatt er en sykdom og noen mener det fortsatt er kriminelt. Noen mener jeg ikke kommer til himmelen, og at jeg smitter andre ved å være åpen om det på bloggen. Jeg forberedte meg på det, men kanskje ikke i det omfanget.

Jeg startet denne bloggen fordi jeg vet hva det gjør med kroppen å leve på en løgn. Jeg har fått merke hva innestengte følelser gir utslag i, og jeg har fått kjenne på hvor utrolig viktig det er for meg- å få lov til å være meg. Å gi meg selv lov til å være meg.

Det har vært mye positivt, og det overskygger alt det negative, men det tror jeg er fordi jeg er voksen. Fordi jeg har brukt mye av min voksen tid på å bli trygg i meg selv og kjent med meg selv. Fordi jeg vet at jeg holder. Og de som er glad i meg, ønsker at jeg skal ha det bra.

Barn og unge har ikke de egenskapene enda, og det vil jeg gjøre noe med. Jeg vil fortelle at det er helt i orden at du elsker en annen av samme kjønn, og at det er helt i orden å være deg. Det er den du er- og det er greit.

Jeg vil fortelle at livet ikke er helt ditt, hvis du hele tiden gjør som alle andre sier– og glemmer deg selv. Hvis du alltid setter alle andres meninger foran dine egne, og ikke anerkjenner og respekterer deg selv og dine egne følelser.

Og jeg vil gjerne fortelle deg at du er bra nok. Den du er- er bra nok.

Jeg er bra nok.

Jeg får meldinger av mennesker i alle aldre, den yngste har vært 13 og den eldste 83. De fleste er mennesker som lever skjult med legningen sin, og som er ensomme og redde for å stå fram. Enkelte har dømt seg selv til å leve alene, da de ser det som en umulighet å være åpen. Livredde for å miste mennesker de er glad i, og redd for at andre skal se på dem med annerledes blikk.

Noen har sendt meg en melding og fortalt at ved å lese bloggen min så har de våget å stå fram. Og det er fantastisk .

Jeg tror det er viktig at hver og en av oss lever vårt liv. Det er så mye press fra alle kanter, og regler og normer på hvordan man skal kle seg, se ut, oppføre seg og hvem man skal være forelsket. Alt i magasiner og sosiale medier viser at det fortsatt er mor, far og barn som er den ultimate lykken. Med hund og Volvo.

Og er det ikke det for deg, så er det greit det. Det viktigste er kjærligheten og at du har det bra. Uavhengig av hvilket kjønn du er sammen med.

Våg å vær deg selv, og vær trygg på at den du er- det holder.

Og du er verdt å ha det bra <3

Det handler ikke om sykdom, eller kriminalitet. Det handler ikke om sex.

Det handler om kjærlighet.

Og det handler om at ditt liv er ditt liv, og dine følelser er dine følelser.

Jeg ser på Nyhetene om raset i Gjerdrum hvor nå politiet har lagt vekk håpet om å finne overlevende. Ti mennesker døde, hjemme hos seg selv. Tre av de er fortsatt savnet, og familien sitter igjen. Fortsatt med håp, men samtidig med en enorm sorg fordi de skjønner hvilken beskjed de vil få.

Ti mennesker døde så plutselig, I de tryggeste omgivelser man kan ha. I løpet av en natt så ble livet snudd på hodet for så mange mennesker. Hele familier er  plutselig revet bort, på en utrolig brutal måte som er vanskelig å forstå, og vanskelig å ta innover seg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Samtidig så er det oppdaget ett tilfelle av Corona  på hotellet de evakuerte bor på nå. Det er testing av mennesker i sorg, og flytting atter en gang. Folk må bo hos hverandre, og det gjør det vanskelig for mange av de å overholde Covid19- restriksjonene. Folk får ikke gått i begravelser til mennesker de har vært glad i, og mange må sørge alene. Smitten sprer seg i samfunnet overalt, og gjør at vi fortsatt må overholde anbefalinger og restriksjoner.

Kanskje det vi gjør nå, med å holde oss hjemme, skal være vårt bidrag til Gjerdrum også? Kanskje resten av Norge kan prøve å senke smitten så de kan konsentrere seg om å holde hodet over vannet akkurat nå. Når jeg tenker på sorgen de mange går igjennom, så blir mine problemer og min sutring over sosiale nedstenginger, så ufattelig små. Det blir så ubetydelig  og om det kan hjelpe noen- så skal jeg gjøre det jeg blir bedt om.

Det siste de trenger der nå, er mer smitte- mer Corona.

La oss ha den dugnaden her nå sånn at de som sørger nå, kan få en klem. De må ha en klem. For å komme seg gjennom de neste dagene, ukene og månedene så må de ha mennesker rundt seg. Ingen klarer en sorg som det alene.

Og vi andre, som lever våre liv tilnærmet normalt- vi klarer det her litt til. Vi klarer å ikke samles, eller feste. Vi klarer det om vi vil. Og for Gjerdrum sin del, så bør vi alle gjøre en ekstra innsats nå. Ingen samlinger i menigheter eller Bingo.  Bruk munnbind, hold avstand og bruk sunn fornuft. Litt til.

VÆR HJEMME

La oss vise de som sørger at vi bryr oss. Det er ikke mye vi kan gjøre, men det her- det kan vi gjøre.

La oss sammen prøve å få ned smitten nå, så Gjerdrum folket kan konsentrere seg om det de absolutt må, og som de ikke har noe annet valg enn å stå i.

Jeg tenner et lys for de som er døde, for de som er igjen og for alle som lider under denne katastrofen.

Så skal jeg holde meg hjemme, og være litt ekstra takknemlig  for det jeg faktisk har i livet mitt <3

Det er Januar, og det er rare dager- nok en gang. Og jeg kjenner med hele kroppen at jeg så gjerne skulle ønske livet var normalt igjen. Jeg kjenner skikkelig på det å ikke skulle få besøk eller dra på besøk. Jeg kjenner på det at det skal være greit å ta inn flerfoldige tusen mennesker som arbeidskraft fra andre land, også skal ikke jeg få besøk av sønnene mine eller foreldrene mine.

Men kanskje det er sånn at Norge trenger dem? For de tar jobbene nordmenn ikke vil ha? Går vi til grunne uten utenlandsk arbeidskraft ? Så mye arbeidsledighet det er i Norge nå, så må det vel være nordmenn som ønsker å jobbe også vil jeg tro?

Vi har brukt sunn fornuft og gjort det vi skal hele tiden, men det hjelper jo ingenting. Det strammes inn bare mer og mer. Og ja, jeg syns det er skikkelig kjipt. Og jeg ser ikke helt sammenhengene i reglene her. Det er vel litt sutring fra min kant :P, men pokker heller. Skal det ikke snart bli bra ?

Så vil det komme  en vår igjen og jeg tror vi må holde fast i det. Jeg prøver i allefall alt jeg kan å holde fast i det. For uansett hvor mørkt ting ser ut, så er det ofte et lys i enden. Og det er livet det her og, med alt det bringer med seg av følelser og omstillinger.

Og lysere dager er jo noe å glede seg til, og glede seg over. Imens så får vi prøve å ta vare på hverandre, og huske dem sliter mest. Huske de som er ensomme, isolerte og som har vonde og tøffe dager nå.

Så krysser jeg fingre for at det blir lys igjen, for alle <3

Fra innlegget tidligere i dag om ” jeg velger meg glede” til frustrasjon på kvelden. Frustrasjon over Korona og innstramminger og at det aldri skal ta slutt. Det er jo ingen ende på det her, og regler og anbefalinger er så hipps om happ at det er vanskelig å skjønne.

Jeg har brukt sunn fornuft og gjort som jeg skal siden Mars. Men det holder jo ikke.Det er lissom aldri nok og det strammes inn mer og mer.

Jada, jeg skjønner at det er for en stund, men det er trist likevel. Det er så irriterende og kjipt og nå skulle jeg se eldstemann som skulle komme hjem fra Oslo. To av mine andre barn har også flyttet ut og er det meninga jeg ikke skal se dem på to uker heller?

Det må være lov å kjenne på det kjipe her og. For alt ved det her kan ikke romantiseres. Og jeg blir så sint over at det ikke hjelper å gjøre som man er bedt om. For det har jeg gjort lenge nå.

Hva skjedde med god gammeldags fornuft? Er det så vanskelig for folk å følge de rådene og anbefalingene som er gitt at det nå ble en fullstendig sosial nedstenging?

Jeg har som regel klart å holdt fokus denne tiden her, men i kveld gikk rullegardina ned. Samtidig så scroller jeg på facebook og ser at mange er livredde for en ny lockdown. Det er mange mennesker som har hatt en tøff tid i julen, det er mange med angst og psykiske problemer som sliter og flere blir det etter det året her. For å bli fratatt den sosiale kontakten med andre mennesker- det gjør noe med folk. Det gjør noe med ungdom og med voksne og med eldre.

Men det gjøres jo ikke nok med psykiatri tilbudet i Norge. Jeg følger helsesista på sosiale medier, som så mange ganger i løpet av det siste året har ropt ut at det er fare på ferde for mange av ungdommene våre. Ungdommer som tar kontakt med ho og forteller at de ikke orker mer, og hva det her gjør med dem.

Ja for mange er det å redusere sosial kontakt,  som et luksusproblem, men det er ikke det for de det gjelder og som har det vondt og vanskelig.

VI HAR INGEN Å MISTE!

Ikke til korona, men heller ikke til selvmord.

Det her har så vanvittig til konsekvenser, og to uker kan nok føles lite for mange. Men for andre kan det føles helt mørkt ut.

Jeg sutrer over å ikke se ungene mine og de nærmeste , men vi er alle friske og klarer det. Men likevel er det lov å kjenne på det savnet og den frustrasjonen. For de følelsene er der de og.

Jeg gikk inn på en side på nett hvor mennesker med ulike psykiske sykdommer deler det de sliter med. Og nedover hele nå så står det – Orker ikke ny lockdown, –redd for de neste ukene,- åssen skal jeg komme meg gjennom dette... Ringvirkningene av det her er utrolig skremmende.

Fordi for utrolig mange mennesker så er januar starten på at en tung periode er ferdig. Julen er tung og vond for  mange, og januar er litt starten på nytt igjen. Så kommer det her.

Jeg skjønner det må gjøres, jeg forstår hensikten, men det må også være lov å si at jeg er dritt lei!

Imens så tviholder jeg på at det blir bra igjen..

Å være sammen med mennesker som gir deg energi, og som gjør deg glad- det er det beste med livet.

I dag ble det en fin tur med hunder og fine folk i strålende sol og grader nesten på minussiden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vet ikke om det har med å bli voksen å gjøre, eller at man har blitt noen erfaringer rikere. Kanskje litt begge deler, men for meg så har det kommet til et punkt hvor jeg er blitt mye flinkere til å gjøre det som gjør meg glad. Som gjør at jeg er  sammen med dem som gjør meg glad, og som gir meg en ro i livet.

Jeg har brukt mye tid på å vente på ting, på å streve etter å ha det bra, og så er det sånn at noen ganger så ligger lykken rett foran oss- uten at vi ser det.

Det handler om å sette grenser, og det har jeg litt problemer med. Jeg blir bedre på det, men sliter fortsatt veldig med å si nei, får lett dårlig samvittighet og liker å gjøre andre til lags. Men jeg har skjønt at jeg må gjøre meg selv til lags aller først.

Å sette grenser for seg selv, er kjempevanskelig. Å lytte til den indre stemmen sin er vanskelig. Fordi det vil alltid være noen andre som mener annerledes. Sånn er vi mennesker, og det som er bra for noen, kan være langt fra bra for noen andre. Og for å få en trygghet og ro i livet, en glede i seg selv, så tror jeg det er viktig å finne dem grensene og å tørre å stå i dem.

Og det gjør jeg fordi jeg er verdt det. Fordi jeg unner meg selv å være glad og tilfreds med livet. Jeg har mange gode venner, og jeg er min egen bestevenn. Jeg må ville meg selv godt også. Jeg må ta grep om ting som ikke er bra, ta ansvar- sette grenser- og tro på meg selv.

Mye har jeg ikke kontroll over i livet, men mye har jeg kontroll over også. Jeg må bare velge det.

God søndag alle sammen:)

Det høres ut som en klisje, og det er det kanskje, men i veldig mange tilfeller så mener jeg at vi har ansvar for oss selv og vår egen lykke.

Og det handler ikke om å ikke bry seg om andre og å være snill, men det handler om å bry seg om seg selv også. At andre ikke alltid er enig, det får så være, men du er viktig du også. Og ingen andre går i dine sko og ingen andre kjenner det du gjør innvendig.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Altfor mange sliter psykisk med tunge tanker og psykiske følelser fra ting som har skjedd. Mange kjenner på en følelse av å ikke strekke til, eller av å være ubetydelig i det store bildet. Mange går gjennom livet med tanker som – Hvis jeg bare, eller – Om bare det kunne skje. Mange henger igjen i ting som har skjedd og er bitre og nedfor. Og har vanskelig for å gå videre.

Mange graver seg ned i sin egen gjørme og syns synd på seg selv. Og før man har det bra med seg selv, så tror jeg ikke vi er bra for noen andre heller. Det handler om å ta litt ansvar for seg selv. (Nå snakker jeg ikke om mennesker som opplever katastrofer og stor sorg, men ting som skjer oss alle i hverdagen).

Jeg tror altfor mange venter på at lykken skal banke på døra, og det skjer vel sjelden.

Jeg får mange meldinger fra mennesker som er redd for å være seg selv, og som sitter alene med bitterhet, frykt og redsel for at livet ikke ble som de hadde sett for seg. Og jeg forstår at det er vanskelig. Jeg forstår det fordi jeg har vært der selv. Jeg har vært der at mine egne problemer har overskygget alt annet, og hvor jeg kun har sett det negative og vært både bitter og lei meg.  Hvor jeg kun hadde fokus på alt det negative og det overskygget alle gledene som var rundt meg.

Men så er det ingen andre enn oss selv som kan ta fullt ansvar for at vi skal ha det bra. Hvordan vi skal leve, og hvordan vi skal ha det, er vårt eget ansvar. Å lesse all den negativiteten over på andre, og å grave seg ned – gjør ingen godt. Ikke deg selv, og ikke de rundt deg.

Ta et ansvar for å ha det bra. Søk hjelp om du trenger det, og våg å vær sårbar. Våg å vise hvem du er, og mest sannsynlig så vil du finne ut at det er mange som har det på samme måte. Og det finnes hjelp å få. Men du må ville ha en forandring.

Livet har så mye bra for oss, om vi bare vil det. Om vi vil se det. Det er så mye å glede seg over, og det er så mange som ønsker at du skal ha det bra.

Det er vanskelig å komme seg opp fra å være langt nede, og det er vanskelig å be om hjelp. Men du er ikke alene, og det finnes hjelp å få. Til syvende og sist så handler det om å være ansvarlig for sin egen lykke og å være sin egen lykkes smed er et godt ordtak. Folk kan prøve å hjelpe deg så mye de kan, men om du selv ikke vil, så kommer de ingen vei.

La 2021 være året hvor du velger deg selv, og hvor du velger å gripe tak i livet ditt. Vi kan ikke rå med alt som skjer rundt oss eller med oss, men vi kan rå litt med hvordan vi takler det, og hva vi velger å holde fast i.

Du er ikke sykdommen din.

Jeg heter Hege og jeg har fibromyalgi. Jeg ER ikke fibromyalgi, men det preger livet mitt såpass mye at innimellom så føles det som det er navnet mitt. Den bestemmer litt hvordan dagene mine blir, og mye må avlyses eller gjøres om da jeg ikke har kontroll.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvis jeg skal prøve å forklare hvordan dagene mine er, så er det preget av å hele tiden måtte hente meg inn. Vet du den følelsen når du er så utrolig sliten at du bare må legge deg ned å puste? Den følelsen. Og den kommer uten at jeg har gjort så mye. Den kommer uten at jeg forstår hvorfor noen ganger.

Den kan komme av at jeg tenker for mye, eller har gjort for mye fysisk på en dag. Den kan komme hvis jeg bare har hatt det litt for moro. Og det sliter jeg med å forstå og å godta. Jeg smiler stort sett, men de som kjenner meg, de vet når smilet mitt ikke når øynene. Da er jeg sliten. Og ikke sliten- som i sliten. Men som i en enorm utmattelse som bare overmanner meg med full kraft.

Da starter det ofte med hjertebank, samtidig som om hodet snurrer rundt. Jeg får ikke tak i en tanke, og jeg har null sjans til å huske hva noen sier til meg. Jeg får hodepine, og en plagsom verking i kroppen. Det kan sette seg hvor som helst, og mang en gang har jeg vært på legevakt fordi når det blinker foran øyene og ordene stokker seg, så har jeg tenkt slag. Når betennelsen i brystbeinet gjør vondt, og det samtidig gjør vondt å puste, og hjertet hopper i utakt, så har jeg tenkt hjerteinfarkt.

Noen ganger så har jeg lagt meg og bare håpet det ikke er noe alvorlig denne gang. For sliten til å klare å ringe lege eller legevakt. Så går det over. Og det kommer en bedre dag.

Spikermatta er min aller beste venn. Den tvinger pusten til å roe seg helt ned, for stresset mitt styrer jeg ikke alltid. Jeg kan bli stresset av ting jeg ikke skjønner at jeg kan bli stresset av. Kroppen jobber på høyeste gir og ikke en muskel slapper av. Hele kroppen dirrer som om jeg skulle løpt maraton, og kanskje det eneste jeg har gjort er å stå opp. Hodet føles som bomull og jeg klarer knapt å huske om jeg har spist eller ikke. Sånn er mange av mine dager.

Og jeg liker det ikke, men jeg begynner å akseptere det.

Disse juledagene tror jeg det er mange av dere med samme diagnose som kjenner på litt det samme som meg. Og det er frustrerende og jeg blir lei meg. Samtidig så vet jeg at jeg må senke tempo og ikke alltid gjøre det samme som alle andre. Jeg må porsjonere ut, og prioritere. Jeg må velge meg.

I 2021 så håper jeg at jeg skal bli flinkere til å sette meg litt høyere. Til å være glad i den jeg er, uavhengig av sykdom som preger meg. Fordi jeg er så mye annet. Og det skal jeg ta vare på.

Godt nyttår til dere alle:) Må det bli flest gode dager. Og kanskje vi nettopp må akseptere de mindre gode også- for det er også livet.

1 Januar 2021. Er det noe vi vet på årets første dag, så er det at livet sjelden blir som planlegger det. Er det noe vi har lært i 2020 så er det vel nettopp det.

Uforutsigbare ting skjer og livet som vi planlegger det, kan ende opp helt annerledes. Hvor alt vi har tenkt og sett for oss, blir helt noe annet. Her ble det en hyggelig kveld med en liten kohort, med god mat og latter og nye opplevelser på vei inn i et nytt år.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og jeg håper kvelden i går satte standarden for det nye året. Jeg håper det nye året vil by på lange og gode samtaler og mye latter og moro med folk jeg er så glad i .

For livet er jo litt hva vi gjør det til. Det er mye vi ikke kan velge, det er mye vi ikke kan gjøre noe med, men det er også mye vi kan velge. Vi kan blant annet velge å være snille mot hverandre. Bry oss om hverandre og respektere mennesker uavhengig av nasjonalitet eller legning.

Vi kan velge å ta vare på hverandre, og å være den som gjør dagene litt bedre for noen andre. Vi kan velge å se det bra i de grå dagene også.

Vi kan velge det som gjør oss glad. Glede er noe alle bør ha i livet sitt, men det er ikke alltid så enkelt som det høres ut.

Oppi alt så tenker jeg det er lurt å være seg selv. Gjøre som Per Fugelli sa, og gi litt mer faen. Ikke bry oss så mye om hva alle andre mener og tenker hele tiden. For det aller viktigste for de som er oppriktig glad i deg, er at du har det bra. Sånn ordentlig bra.

Er du en som lever skjult med legningen din, så ønsk deg selv det beste. Våg å ha det bra. Våg å tro på at du er verdt det. For når de rundt deg ser at du har det virkelig bra, så blir dem glad også. Og er det noen som mener annet, så er det kanskje ikke de som skal være dine nærmeste.

Våg å vær sammen med de som gir deg energi og som gir deg gode og glade øyeblikk. Som bryr seg om deg. Våg å være deg <3 Og våg å være med de som lar deg være deg.

Da er startskuddet i gang for 2021, og alle disse dagene som ligger foran oss, de kan vi bruke. Vi kan bruke de til å være oss selv, for det holder det <3 Godt nyttår alle fine flotte mennesker. Aldri glem at du er bra nok .

Jeg har egentlig aldri vært noen stor tilhenger av å gjøre så ekstremt mye ut av spesielle dager, og jeg er mest glad i hverdager. Jeg er aller mest glad i små hverdagsgleder og det er ingenting som får meg til å bli mer glad enn sånne små gleder i hverdagen.

Som når ungene kryper sammen i latter, og klemmer fra de jeg er glad i. Som sol etter dagevis med regn. Som fuglekvitter i skogen, og som når bakken fylles med snø eller når våren vekker alt til liv. Som når det kommer blomster på døra en helt vanlig tirsdag eller en uventa overraskelse når du absolutt ikke venter det. Som den gode samtalen med noen du bare helt uventa treffer…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når du bare kjenner at alt føles så bra, helt uavhengig av hvilken dag det er.

Samtidig så gjør det jo også noe med meg når vi går ut av et år og inn i et annet. Det er som å starte litt med blanke ark. Som å ha en helt tom skrivebok som bare venter på å fylles ut. Av nye hverdager, og nye ord. Nye gleder og nye sorger. Nye opplevelser.

Og i 2020 fikk vi vel alle litt nye opplevelser og erfaringer som vi ikke kunne sett for oss på nyttårsaften i fjor. Da klemte vi alle rundt oss når klokka rundet midnatt, uten tanke for at vi kunne bli smittet av et alvorlig virus. Vi gledet oss til 2020, og mange av oss fikk vel en brå oppvåkning på at det ikke alltid blir som man ønsker.

Likevel er det dager vi lever, og gjør det beste vi kan.

Det er så mye trist som skjer, mye skremmende og mye vi ikke verken kan forutse eller planlegge. Det skjer ting vi har null kontroll over, som vi blir tvunget til å gå i og stå i.

Da tror jeg det er viktig med våre folk.

Jeg tror det er viktig at vi går ut av et år og inn i det nye med de relasjonene som betyr noe for oss. Som gjør oss godt.

Jeg tror det aller viktigste er å ta vare på hverandre, og å være snille mot hverandre. Se hverandre, og gjøre litt for hverandre- gjennom hele året. Det trenger ikke være julaften eller valentines day for å gi noen en oppmerksomhet. Det trenger ikke være nyttårsaften for å be noen på god mat. Det trenger ikke være desember for at vi skal rekke ut en ekstra hånd.

Livet er fullt av hverdager, og vi trenger ikke vente på en ferie for å ha det bra sammen. Det er noe med å ta med de tingene du gleder deg over litt inn i hverdagen også. For jeg er sikker på, at det er hverdagene vi vil savne mest når vi blir gamle. Det er i hverdagene de fleste minnene sitter.

Og det kan befinne seg eventyr i hverdager også ..

Så mens vi sakte beveger oss mot 2021, så er det med undring og refleksjon over året som har vært.  2020 kom og var en prøvelse på mange måter, men jeg tror mange av oss også sitter igjen med noen gode erfaringer, og en vekkelse om hva som betyr mest for oss.  Hvor vi kanskje har sett hvor mye de hverdagslige tingene vi ellers har tatt for gitt, betyr for oss.

Hverdager er ikke å kimse av, ikke dagene eller ukene eller månedene. Og snart er det nye 365 dager som vi skal se tilbake på og huske neste år.

Godt nyttår alle dere som følger meg:) Jeg setter så utrolig stor pris på hver og en av dere. Og tusen takk for alle historier dere har delt med meg i løpet av året som har gått. Det gjør meg ydmyk, rørt og takknemlig og det er det som jeg elsker med den bloggen her. Å få høre  historier, og få bidra til at noen har det litt bedre <3 TUSEN TAKK <3

Fordi vi er bare mennesker, og vi alle har rett og lov til å være den vi er. Til å elske den vi elsker.

Uten skam.

<3 GODT NYTTÅR <3

Mange begynner å legge ut nyttårsforsett på sosiale medier. Det er litt det samme hvert år, men i år så har de fleste av oss kanskje litt andre ønsker enn vanlig. Fordi vi har opplevd et år helt utenom det vanlige. Vi har opplevd et år hvor vi muligens har sett hva som er viktig for oss. Et år med sosial distanse og fysisk distanse. Et år uten klemmer og håndtrykk og den hverdagslige berøringen.

Det har vært et år hvor mange av oss har fulgt våre kjære på livets siste reise via internett. Vi har vært på digitale begravelser. Digitale legebesøk og digital skole.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jobben til mange ble flyttet hjem i stua, og den sosiale kontakten vi vanligvis har i hverdagen, ble så og si borte. Hvor friminuttene til ungene heller ble en tur i skogen eller gym ble trampolinehopp.

Et år hvor ord som nærkontakter har stått i fokus.

Vi har blitt fortalt hvor vi kan reise og ikke, hvor nærme vi kan være andre mennesker og hvordan vi skal oppføre oss i omtrent alle settinger.  Vi har blitt fortalt at å klemme noen, det kan vi ikke. Vi har hilst på nye mennesker med et nikk, og uten håndtrykk. Et år hvor en klem ble kriminelt …

screenshot NRK

Og oppi alt det som har vært, så finnes alle reaksjonene våre.

Hvor mange av oss har ikke opplevd psykiske reaksjoner det året her ? Følt hvordan kroppen takler isolasjon og null berøring. Følt på ensomhet og frykt og redsel. For noe vi ikke helt vet hva er.

Mange har fått kjenne på følelser de aldri har kjent på før, og det gjør noe med oss. Det gjør noe med oss å ikke treffe mennesker som vanlig. Det gjør noe med barn å få livet forandret, og også med oss voksne. For et annerledes år- det har det vært på alle måter.

Jeg har ingen nyttårsforsett for 2021. Jeg skal prøve å være snill, mot meg selv og mot andre- og det er det jeg prøver å leve etter. Jeg har ingen forsett, men jeg har ønsker.

Jeg ønsker meg klemmer. I bøtter og spann. Jeg ønsker å dra innom dem jeg vil, når jeg vil, uten å tenke på hvem de har vært sammen med i forkant eller om det er en nærkontakt for mye.

Jeg ønsker meg normalitet.

Det jeg har lært det året her, er at jeg elsker klemmer. Og jeg skal aldri igjen si at jeg ikke er noen klemmer.
Jeg har lært at det tilfeldige treffet med noe jeg er glad i , betyr enormt mye for meg. Berøring betyr mye for meg.

Jeg har lært at vi har en frihet som jeg setter uendelig stor pris på, og jeg har lært at jeg kanskje er litt mer utadvendt enn jeg trodde. Jeg har lært hvor mye de menneskene jeg har i livet mitt betyr for meg, og hvor mye det betyr å vise det. Og jeg håper jeg aldri vil glemme hvor stor pris jeg setter på de små tingene i hverdagen.

De små tingene jeg vanligvis ikke har tenkt over.

Utenom Covid 19 så har dette vært et år hvor jeg har lært å sette meg selv litt høyere. Jeg har lært litt mer å akseptere meg selv, med sykdommer og skavanker, til å akseptere og respektere egne følelser , og et steg videre på veien til å være bra nok.

Jeg har lært at det er lurt å omfavne de dårlige dagene også, og godta det. Samtidig så har jeg lært at de rundt meg skjønner meg bedre, om jeg bare sier noen ord om det. Og ikke bare lukker meg inne, og låser døra.

Vi lærer så lenge vi lever, sa bestandig farfaren min. Og det gjør vi. Nye erfaringer og nye år gjør oss rikere på mange måter. Ja, vi lærer så lenge vi lever, men vi må også leve så lenge vi lever.

For tross dette året, som har vært fullstappet av annerledes dager, så ser jeg tilbake på mange gode ting. Det skal jeg ta med meg videre i 2021. Livet er, uansett.

Dagene går – uansett, og det finnes alltid noe å glede seg over. Noen dager er det vanskeligere å finne de gledene, men jeg har ansvar for meg selv, og jeg må ta grep for å også komme gjennom de tunge dagene. Det er livet, og jeg kan velge hva jeg gjør ut av det.

Jeg har lært at uansett hvor ærlig jeg er, så er det noen som sender meg melding og forteller meg at de har det på samme måte. Og at vi lager vår egen skam.

Jeg har fått så mye meldinger  det året her, digitale klemmer og historier fra mennesker som følger bloggen min. Det rører meg og varmer så utrolig mye. Det er så mange historier der ute, og vi må alle eie vår egen.

Vi kan ikke basere oss på andre for å ha det skikkelig bra. For aller først, så må det komme fra oss selv.

Fordi.. En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi ikke det.