Det lønner seg å stå på, og nå ser det ut til at enkelte ting kan løse seg litt, fordi jeg ba om hjelp fra en høyere instans som kan regler og forskrifter som jeg ikke aner noen ting om. Og det å gi “ansvaret” litt over til noen andre, gjør at skuldrene senkes flere hakk. Så nå tar frøken Hansen helga.
Det har vært en tøff uke, med mye grubling og mye telefoner, og mange forsøk på å forstå noe av et så vanskelig system. Samtidig har det vært en fin uke nettopp fordi livet mitt er ganske bra på grunn av dem jeg har rundt meg.
Svigerdatter og jeg har prøvd ut nye veier i skogen i dag, og det er så fint ute med minusgrader og snø og sol. Må det vare lenge og gi oss masse turer i snø. Ingenting som å senke skuldrene i skogen med bra folk.
Det ble en veldig god start på helga.
Skal ikke kimse av skog og sol 🙂 Utrolig deilig å komme seg ut i marka, selv om labradortenåringen er litt vel i overkant hormonell om dagen. Uansett så er han supersliten nå og klar for sofakos resten av kvelden.
Jeg har så mange fine folk i livet mitt og det er jeg så utrolig takknemlig for <3 Så mange bra og gode mennesker rundt meg. Og det er det her som er livet. Mine små og store hjerter som jeg er så glad i, og som gjør dagene så bra uavhengig av Nav og sykdom. Og det skal jeg holde fast i.
For det er nå sånn at det beste i livet, det er gratis, og dem tingene… De gode tingene, de bra menneskene- det er jeg utrolig rik på <3
Håper dere alle får en fin helg med mennesker dere er glad i.
Og jeg er så lei. Jeg er så utrolig lei av folk som ikke kan jobben sin.
I går fikk jeg avslag på klage fra AAP, som dem bestemte seg for å gjøre ferdig før epikrise fra ortoped var på vei. De visste at nye opplysninger var på vei, og saksbehandler var ikke engang klar over at saken var ferdig. Saken var ferdig 16 desember , og i går 12 januar mottok jeg svaret. Avslag siden det ikke forelå nye opplysninger. De var fullt klar over at nye opplysninger kom.
Det skulle ikke være mulig å fortsatt bli sjokkert, men jeg blir det. Og jeg blir så utrolig lei meg over å være så lite verdt. Avslag er en ting, men feilene de gjør- er graverende. Sosialsøknaden jeg til slutt måtte søke på, tok ti uker- og de har en frist på maks 4 uker. De skyldte på hverandre i systemet og at søknaden min på et merkelig vis hadde forsvunnet. De beklager og beklager, skylder på pandemi, men gjør det samme om og om igjen.
Jeg leser i Fredrikstad blad i dag, at fylkesmannen fortsatt ikke er fornøyd med Nav Fredrikstad, og det er på en måte litt godt å lese, for jeg opplever det samme som de skriver om. Det er vondt og det er utrolig tøft å stå i. Og jeg forstår at vi er mange som opplever det samme. Derfor kan det ikke ties om.
Screenshot fra fredrikstad blad
Jeg er ikke engang verdt bryet med at de ringer innen fristen de har. De sender en beklagelse dagen etterpå isteden, med “unnskyld for at jeg ( nok en gang) ikke tok kontakt”. På grunn av udugelig saksbehandler som har gjort grove feil, så er ny saksbehandlingstid enda 25 uker- hvor jeg må leve på sosialstønad. På grunn av inkompetanse og liten vilje og evne til å bry seg.
Hvor er respekten her ? Hvorfor er deres tid så mye viktigere enn min? Og forstår dere at det her dreier seg om mitt liv? Forstår dere hvor viktig det her er for menneskene dere jobber med? Eller papirene, som dere ser oss som. For dere kan umulig se oss som noe annet enn et papir. Dere kan umulig se problemene og helseutfordringer knyttet opp mot det kaoset her av et system. Og dere kan umulig se hva det her gjør med oss…
For noe bullshit! Det er brannslokking på høyeste nivå, for det fortsetter med akkurat samme rot. Om ikke mer. Det er ingen samarbeid mellom de som jobber med saken min, og ingen kommunikasjon- verken med hverandre eller med meg. Lise Mette Paulsen skriver også at slike historier berører oss sterkt, og jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller gråte av det her.. Isteden så kjenner jeg på en angst, hvor kroppen min omtrent blir helt lammet ,og jeg er så utrolig sliten.
Jeg får ingen sjans til å hente meg inn, og la kroppen få det bedre- for den kampen her er beintøff.
Jeg har en nær venn som er i gang med samme mølje som meg på Nav, men her har hun en saksbehandler som gjør og kan jobben sin. Hun har jevnlig kontakt og min venninne får tett oppfølging fra en saksbehandler som vet hva hun gjør. Så flinke folk finnes det.
Hvorfor skal det være så personavhengig hvilken saksbehandler man får? Jeg fatter ikke at det er mulig, og jeg har mest lyst å legge meg under dyna og blir der til våren. Jeg orker ikke den kampen her lenger, og jeg klarer den ikke alene. Heldigvis har vi et brukerombud som jeg nå har gitt litt av “ansvaret” til. For jeg trenger hjelp. For det her tar ordet stress til et helt nytt nivå..
Så ordene dine, Lise Mette Paulsen, dem kan du gjenta til du blir blå, men dem betyr ingenting så lenge det ikke vises i handling. Det betyr ingenting for meg som opplever det kaoset her på nært hold. Dere bryter regler dere skal forholde dere til, og dere bryter lover dere skal følge. Og det vil jeg ikke være stille om.
Om kroppen min ikke spiller på lag, så fungerer topplokket mitt, og en urettferdighet som det her, blir jeg så provosert av. Nav må skjønne at det her blir ikke folk friskere av, og det skaper en mye lenger kamp for hver enkelt som har et håp om å komme seg ut av det systemet.
Jeg leser at Sophie Elise er nominert til årets gullbarbie. En pris om hvem som får unge til å føle seg verst. Og jeg sitter å lurer på hva jeg syns. Og jeg har jo noen tanker om det og;)
For prisen i seg selv går jo også ut på å få noen til å føle seg verst….
Ja man har et ansvar som en offentlig person, og ja det meste i dag dreier seg om hud og sex. Er man tynn, skal man vise fram det. Er man større eller stor, så skal man også vise fram at det er greit. Alt handler om at alle skal vise seg naken og snakke om sex- uansett! Uansett størrelse og uansett kropp. Det er fint å vise kropper i alle fasonger og normalisere kropp, men må det læres at det bare skal handle om sex og nakenhet? Må man ut i media med alle kropper, nakne, fordi det skal være normalt ?
Jeg vet ikke, jeg begynner kanskje å bli voksen- men jeg har virkelig aldri hatt behovet for å se andre sine kropper overalt, uansett hvordan de ser ut, for at jeg selv skal føle meg bra. For den følelsen, den kommer fra innsiden. Kanskje det er på tide å lære bort at det vi er på innsiden- det er det som teller mest? Å være seg selv, er det som teller aller mest.
Når du finner noen å være kjæreste med, så er det ikke hvilken brunkrem de bruker som teller mest. Det er ikke hvordan de ser ut på instagram som teller.
Det som teller er hvor god den personen er å legge seg sammen med, og å våkne opp sammen med. Det som teller er at du finner en person som du kan lene deg på i tunge stunder, som tåler dine mindre bra dager også, og som syns du er sjarmerende ved kjøkkenbordet med gammel sminke og skrukkete pysj. Den personen som er glad i deg, fordi at du er deg, og som ser deg som hele deg. Ikke bare hvordan du helst vil være.
Den personen som gir deg en så utrolig god og varm følelse i hjertet kun ved å være seg selv. Ser du det hos noen, så ser du bort i fra sminke og fylte lepper.
Så årets gullbarbie… Jeg liker ikke prisen heller, for det er en pris som setter ned andre mennesker. Samtidig så liker jeg heller ikke at offentlige personer skal få unge mennesker til å tro de ikke er bra nok.
Og det er myye kropp på nett. Nakenhet er tydeligvis det som skal til for å dra lesere, så kanskje det er der vi skal begynne.
Litt mer fokus på innsiden kanskje ? Fordi det er samme hvor mye du opererer deg, eller hvor mye sminke du bruker, hvis innsiden din ikke er like trygg. Det vil alltid være ulikheter blant oss mennesker, og sånn skal det være, men er du trygg nok i deg selv- så er du fornøyd med deg selv, uavhengig av hva andre gjør for å føle seg bra.
Har du det ikke bra på innsiden, så kan ikke sminke eller operasjoner gjøre noe med det. Men har du det derimot bra på innsiden, så vil det lyse igjennom og du vil få det bedre- for du er bra nok.
Vær ekte og vær deg selv, det holder i massevis det. Det aller viktigste er at du har det bra med deg selv.
Innleggene mine om Nav, og hva jeg står opp i- har fått sterke reaksjoner. Det er så ufattelig mange meldinger jeg får fra mennesker som opplever det samme, og det er noen som ikke kan forstå at det er sant.
Det er noen som har reagert på at jeg snakket om at dette kan få mennesker til å ta livet sitt, og jeg har tenkt noen ganger på om det er for drøyt å skrive. Men nei. All forskning viser at økonomiske kriser kan være en årsak til selvmord, og tenk da når du ikke bare skal takle sykdommen din, men du vet ikke mer enn fra dag til dag heller ? Les det her fra lederen av AAP aksjonen; Krever kartlegging av selvmord.
Jeg leser inne på AAP aksjonssiden på fb hvor folk deler sine årelange erfaringer og historier i møte med Nav, og med alle historiene jeg selv har fått, så ser jeg jo at flere skriver om at de har prøvd å ta livet sitt- eller ønsker det. De klarer til slutt ikke å se noe som helst positivt og føler seg verdiløse og tråkket på, år etter år. De føler seg mistenkeliggjort og blir så langt nede psykisk, og INGEN ser dem.
Hvorfor skal det være tabu å si ? Hvorfor skal det være tabu å snakke om sykdom og nav? Når vi har ytringsfrihet på alt annet i det landet her, så skal det ikke snakkes om ting som skjer? Det er jeg ikke med på.
Sykdom er ikke frivillig, og de aller fleste av oss som har helseutfordringer, skulle aller helst hatt et liv uten. Selvfølgelig vil de aller fleste være friske, og til nytte i samfunnet. De fleste vil fungere i dagliglivet og klare seg selv. Betale sine egne regninger og ta vare på seg selv. De aller færreste ønsker å ha noe med Nav å gjøre.
Men så har det seg sånn at vi ikke alltid kan velge hva livet har å by på av utfordringer. Vi kan ikke velge å gå gjennom livet uten sorger og uten sykdom. Det fungerer ikke sånn.
Men noe kan vi velge..
Vi kan velge å stå opp for oss selv. Vi kan velge å ikke skamme oss over noe vi ikke kan noe for. Vi kan velge å snakke høyt om dårlig behandling, og vi kan velge å prøve å gjøre noe med det. Vi kan velge å bruke den stemmen vi har. Vi kan velge å ta vare på hverandre.
For at mange sliter tungt psykisk som følge av å være i et Nav system, det er jeg ikke i tvil om. Og jeg grøsser med tanken på hvor mange som er tvinga til å ha med Nav å gjøre nå etter den pandemi krisen vi står oppe i.
Det er ikke alle som har et apparat rundt seg av mennesker som bryr seg, og det er ikke alle som har terapi i skriving- eller ork til å engang sette ord på det de føler. Og når folk blir tråkket på lenge nok, og oversett og kun blir et stykke papir- da går det på psyken. Jeg er heldig oppi det her, med de folka jeg har rundt meg, men sånn har ikke alle det dessverre.
Det handler om respekt her. Respekt for andre menneskers liv. Og det mangler i stor grad. Jeg blir så sint av å tenke på hvor mange som lider av det her. De advokatene som jobber mot Nav, de har saker langt over hodet, og vinner mange av dem. Hvor de gang på gang viser til at Nav har gjort grove feil, uten å ville innrømme det. Et kort google søk viser det.
Det handler om alle som nå står på venteliste for å få erstatning, som har blitt behandlet som kriminelle, hvor Nav igjen har gjort grove feil. Det handler om alle de grove tingene fylkesmannen fant- som viser at her gjør de ikke jobben sin. Men så skjer det INGEN forandring.
Og i alle de sakene det blir gjort feil- så sitter det et menneske i andre enden. Et menneske som er helt avhengig av at de kan jobben sin. Som må legge hele livet sitt i deres hender, og håpe de treffer på noen som vet hva de gjør.
For det å gå dag etter dag i usikkerhet, og ikke ha et støtteapparat rundt seg, hva tror dere det gjør med mennesker? Hva tror dere det gjør å måtte gi fra seg alle kontoutskrifter for sosialstønad for Nav skal se om du har mottatt noe du ikke skal? De skal se hva du har brukt på kiwi, rema og hennes og mauritz. Har du bil- så selg den.- Eier du hus- så selg det. Du skal ikke ha en dritt hvis du skal ha hjelp av Nav, og du blir nedgradert til å ikke ha noe som helst frihet. Av de som skal hjelpe deg. Det å hele tiden gå med en tung mørk sky av usikkerhet over hodet.
I år er det valg, og jeg tror at mange velger annerledes i år. For bak alle disse sakene mot Nav- så sitter det mennesker i nød, med familier. Mange som ser hva de fire siste årene har ført til, og hvor mange som blir redd for å havne i et Nav system som det er nå.
Mange gjør en bra jobb, men det skal ikke være personavhengig hvem du treffer på. I helsevesenet har vi en plikt til å behandle alle likt, med samme verdi og respekt, og det lurer jeg på hvorfor Nav føler seg unndratt fra. For det kan ikke være sånn at du skal føle deg heldig om du treffer på en som ser deg og som bryr seg og som kan jobben sin.
Jeg leser ofte om Nav, og hva den instansen kan gjøre med hvordan mennesker har det. Så stopper det der på en måte. Jeg skal prøve å forklare hva Nav apparatet kan gjøre fysisk og psykisk med folk.
Jeg har fibromyalgi, og det takler jeg som regel greit- men er det noe jeg er dårlig på, så er det stress. Kroppen min er ekstremt dårlig på stress, og uansett om jeg tror det eller ikke, så får jeg store reaksjoner på psykisk stress. Det har tatt mange år og mye frustrasjoner på å kjenne igjen det mønsteret, og det har tatt meg lang tid for å ikke bli like redd hver gang. Nå er det ikke bare det jeg er sykemeldt for, men for en akutt kapsulitt i skulder som må gå sin gang.
Det starter ofte med en nummen kropp, og hjertebank. Et hjerte som banker i alle retninger og det føles som om halsen bare er en stor dirrende klump- som verken vil opp eller ned. Hodet sprenger og øya blir tvinga igjen fordi det gjør vondt og jeg blir svimmel og uvel.
Jeg blir kvalm, og får en svie i magen som gjør at jeg har mer enn nok med å puste. Kroppen gjør vondt og jeg faller ut av alt. Hva andre sier, blir som en døs langt unna så jeg må konsentrere meg skikkelig for å få med meg alt, og for å late som at jeg ikke er så dårlig som jeg er.
I går fikk jeg avslag nummer to av Nav. En telefon med en saksbehandler som ler og roper godt nyttår og forteller meg at hun ser jeg har fått avslag på klagen min på AAP. Min saksbehandler som skulle ringt meg senest forrige torsdag, har ikke tatt seg bryet med å ta kontakt. Saksbehandleren som har sagt til meg at saken min er “peace of cake”, og at dette skulle gå bra.
Jeg hadde ingen følelser når jeg snakka med ho og var bare tom. Pusta rolig, og tenkte at det ordner seg vel det her og. Det må jo det. Og jeg er vanligvis god på å være positiv, men nå er ikke det så enkelt.
Så legger jeg på, går ut med hunden, tar noen smertestillende og tenker at jeg skal nyte snøen og prøve å la rullegardina gå ned en liten stund.
Men så smeller det. Og jeg har mer enn nok med å prøve å sitte oppreist i sofaen. Prøver å se noe hyggelig på tv for å få tankene over på noe annet. Jeg rister og dirrer, og kroppen verker som om det er noen som har helt kokende vann over meg. Ingen stilling er bra, og hjertet er nesten på vei ut av kroppen. Jeg blir redd, og jeg blir lei meg. Og det føles så uoverkommelig. Men jeg vet det blir bedre, det er bare å klare å sove. Hele kvelden går med til å holde hodet over vannet, og vente på en bedre dag. Og jeg våkner i dag, litt bedre, men sint. Stiv og mørbanket og så utrolig sliten, og sint.
Prøver å bøte på med noen kopper kaffe.
Sint på et system som ikke lar meg få ha det bra jeg har i livet mitt. Som ikke lar meg få den tiden jeg trenger til å få komme meg og bli friskere, og som gjør at alle disse periodene mine kommer oftere. Jeg blir så sliten, og jeg bruker så utrolig mange dager på å komme meg igjen etter sånne “anfallskvelder”. Og det føles som jeg bruker lenger tid etter hver gang. Det fører til mer betennelse i kroppen, og jeg må bruke stor kraft på helt dagligdagse ting.
Vanligvis går jeg til akupunktur og naprapat, men det er helt umulig å få til på sosialstønad- så det ene drar det andre med seg, og den bekymringen jeg har 24 timer i døgnet nå- er helt uholdbar for meg.
Jeg føler at den belastningen her ødelegger meg litt. De gir avslag på AAP, og gir meg sosialstønad. Tilbyr meg å si opp jobben, og få dagpenger. Så jeg kan komme over i en jobb som passer kroppen min bedre. Samtidig så sier de det er lurt å bli videre i kommunen med den kompetansen jeg har. Vel, jeg vil så gjerne jobbe, og jeg vil så gjerne jobbe med det jeg kan- og brenner for. Men den kompetansen min er ikke verdt en dritt den- om jeg ikke får lov til å bli friskere. For da er den ikke brukende til noe.
Det her gjør noe med psyken min, og jeg går fra å være lei meg og sint- til å være helt tom. Jeg hater hva det her gjør med meg, og jeg skjønner ikke at et hjelpesystem kan gjøre sånn her mot mennesker. Jeg fatter det ikke.
( Fra fibromyalgi forbundet)
Så til Nav: Hva vil dere med meg? Vil dere gjøre meg så sliten at jeg ikke klarer å stå opp? Eller kan dere vær så snill å hjelpe meg med å bli bedre, og få meg i jobb? Kan dere vær så snill å se meg litt ? Kan dere høre tårene som renner når jeg legger på med dere ? Og frustrasjonen over å ikke bli informert eller kontaktet når jeg skal. Frustrasjon over å bli nedgradert til å ikke være verdt noe annet enn et stykke papir. Frustrasjon over å ikke bli trodd, og at det leger og spesialister kommer med. ikke betyr noen ting. Legen drar seg i håret, ortoped drar seg i håret og ingen forstår noen ting. Men det jeg hører overalt er; Sånn er dessverre Nav.
Det holder hardt å smile, men jeg skal holde så fast i det jeg kan den tiden her, og jeg tenker at det slutt må bli bedre.
Jeg har brukt mange år på å akseptere at kroppen min er som den er, og jeg gjør det jeg kan for å ha det bedre, og å være bedre. Men hver gang jeg reiser meg litt opp, så kommer det en Nav ansatt og tråkker meg ned.
Gang på gang. Og for hver gang så blir det litt vanskeligere å reise meg opp igjen.
Jeg trenger hjelp, jeg trenger informasjon og jeg trenger at dere ser meg.
I dag kom den:) Den jeg har venta på siden kulda slo inn. Når min bestemor levde, så ringte hun alltid når det kom snø, og sa litt småsurt ;” Nå er du vel fornøyd nå”. Og det var jeg jo. Det er jeg fortsatt. Det er helt magisk når store snøfiller faller ned og alt forandrer seg til et så rent og pent landskap. Da bobler det inni frøken Hansen og jeg kan nesten ikke komme meg fort nok ut .
Endelig ble det hvitt og fint på Østlandet, og både tobeint og firbeint har kosa seg i timesvis ute i dag. Det blir så lyst og fint, og jeg elsker den rolige stemningen som snøen gir. Det blir litt mer stille, og veldig pent. Kveldene blir litt mildere, og ikke så harde og mørke. En mild, fin og rolig stemning.
Snø gir faktisk en egen stemning, og jeg elsker det. Jeg skulle så ønske vi hadde skikkelig vinter her nede, men desto større setter jeg pris på det når verden farges hvit. Det gjør Charlie og. Ingenting er som å bade i snø eller vann for en labbegutt.
En glad hund gir glad eier.. eller er det en glad eier som gir glad hund. Samme kan det være, for i dag har vi uansett kosa oss ute. Og jeg håper det varer litt.
Så heldige vi er som har så ulike og fine årstider, med hver sin sjarm. Unger kommer ut i gatene igjen og det akes og bygges snømenn. Det høres at folk er ute etter det har mørknet og det liver opp gatene litt igjen.
Og skogen snøbelagt er bare helt nydelig, og stille. Alt vi hører er bare lyden av føttene mine og trippinga til Charlie når vi går der det ikke er fotspor fra før. Når vi tråkker gjennom den snøen som ligger så flatt og fint.
Det her gjorde mandagen til foreløpig ukas beste 😉 Ønsker dere alle en fin uke.
Jeg gir opp kampen mot Nav. Jeg orker ikke se telefonnummer eller brev, og jeg gir opp. I dag så gjør jeg det. Jeg kommer sterkere tilbake, men nå legger jeg Nav under all snøen og lar den ligge. For er det noe jeg blir glad av, så er det snø- og den gleden skal få lov til å være framme nå i dag.
For et utrolig inkompetent system, som ikke dreier seg om mennesker i det hele tatt. Kort oppsummert så er de menneskene jeg har møtt der det siste halvåret, mennesker som jeg håper finner seg en annen jobb. Kanskje en jobb der papir er papir, og ikke mennesker. For å jobbe med mennesker, og det å ha respekt for mennesker- det har jeg null opplevelse av.
Og jeg føler meg så utrolig urettferdig behandlet.
Det handler ikke mest om selve vedtakene, men det handler om måten de behandler folk på. Måten de lar vær å ta kontakt på, og når de gjør de så snakker de om sin egen juleferie og ber meg ta et glass vin og slappe av. Måten de kaster meg rundt på, uten at noen skjønner hvor jeg hører til. Alt uten noe informasjon. Uten en tanke for at jeg ønsker tiltak og er på 5 mnd uten lønn.
De er enige om at jeg skal omplasseres, de er enige om at jeg har nedsatt arbeidsevne men de gir likevel avslag på avslag enda jeg er under utredning og har fått vedtak på det og bytte av jobb. Likevel gir de avslag, skriver at de kan hjelpe med annet- men de vet bare ikke hvem som skal gjøre det. Og der stopper kontakten, helt til jeg ringer og maser. Da ringer de opp igjen, gjerne en ukes tid etter at fristen har gått ut.
Men det er greit, i dag får dem vilja si. I dag gir jeg opp! Jeg har ingen annen erfaring med nav enn at de gjør alt mye vanskeligere for meg. Dem bryter folk ned på alle tenkelige vis, til man til slutt gir opp- og der kommer noen av de hjemløse vi har i Norge inn. Der kommer en del av selvmordsstatistikken, og der kommer en del av unge og voksne uføre inn. For de gir seg ikke før du er så syk at du ikke orker å kjempe mot dem mer. De gir seg ikke før du er så langt nede at det ikke lenger er noe å hente i kampen mot dem.
I kampen mot et system som er lagd for å være der for mennesker som trenger hjelp. I et velferdssamfunn er det laget en instans, Nav, som skal trygge oss når vi blir syke og når vi trenger hjelp.
DET FUNGERER IKKE ERNA! Det systemet her fungerer ikke.
Ta en time og les på AAP aksjon siden på facebook, og les hva de menneskene som skriver der- har blitt utsatt for. Les hva et system som skal hjelpe , gjør med mennesker. Les om de som sier de kunne fungert i jobb, men at alt de ble var tråkket ned og nedgradert til et problem. Til de slutt knapt klarte å stå opp av senga. Les om de som får diagnosen posttraumatisk stresslidelse- AV NAV!
Jeg gir opp i dag, men jeg kommer tilbake- for det her dreier seg ikke bare om meg. Jeg har et apparat av mennesker rundt meg, som støtter meg og som er glad i meg, og jeg har en stemme jeg skal bruke. Fordi det her kan ikke ties om. Det er INGEN skam i å være syk, men Nav gjør det til en skam.
I dag er det snø, og glede som gjelder. I dag er det smil og å være rundt mine folk som er i fokus. For det gir overskudd, og det trenger jeg for dagene framover.
I morgen er det fylkesmann og klager… nok en gang! Og jeg skal holde på så lenge jeg orker.
Jeg skal bruke stemmen min, for det her har jeg egentlig ikke ord for å beskrive…
Å ha et godt forhold til eksen, og spesielt ekser man har barn sammen med- er gull verdt. Og det undrer meg stadig over hvor få som klarer å ha det.
Det undrer meg fordi en gang så har det vært noe, og det har kommet barn til verden. Barn som er uskyldige i alt som har vært. Og dem fortjener at vi voksne klarer å oppføre oss som nettopp voksne.
Og kanskje du opplever at dere kan være gode venner også?
I dag har vi pakket tursekken, og vært på tur med barn og eks og bikkjer. Noen barn er våre og noen barn er fra min andre eks. En salig blanding av fine folk.
Jeg elsker det at alle kan være sammen, og ha det bra sammen uavhengig av forhold og uavhengig av hvem som har hva med hvem. Vi er bare en gjeng med folk på tur, som alle vil det beste for ungene. Og vi koser oss. Og vi bryr oss om hverandre.
For så enkelt kan det være.
Livet er for kort til å ikke ha det bra, det er for kort til å gnage om ting som er forbi. Og livet blir litt hva vi gjør det til. For mye handler om valg.
Det går ann å velge å ha det bra. Det er mulig å se det positive i ting, og glede seg over det man har og sånn livet er.
Det er så mange som har spurt meg åssen det er mulig å ha gode forhold til ekser, og det har jeg vel ikke svar på, annet enn at det er mulig å se det positive i ting. For ungene sin del, aller først, og for vår egen del også. For ingen har godt av å bli sittende i bitterhet og å gnage på gammelt. Det er mulig å gå videre.
Jeg har bestemt meg for å ha det så bra jeg kan, og jeg ønsker at ungene skal lære det samme. Jeg har jo fem gutter og mest sannsynlig så blir det skilsmisse og brudd på noen av dem og oppover, og da håper jeg jo de har lært noe på veien.
Og er du en som kommer som en bonus inn i en familie med barn, så se det også som en bonus at det følger med litt flere på lasset. Unger kan aldri ha for mange som er glad i dem, det gjelder bare at intensjonen er god fra bunn av. Ha et åpent sinn, og velg å vær positiv. Det tenker jeg er lurt:)
For det finnes jo ingenting viktigere her i verden, enn ungene våre <3
Mennesker mister fort sin verdi i et velferdssamfunn. Når man ikke lenger kan jobbe, er psykisk syk eller rusmisbruker, eller gammel og kanskje dement, så forsvinner noe av verdien som menneske. Man er ikke lenger til nytte for noen, og bidrar ikke lenger til samfunnet på en måte som samfunnet sier man skal gjøre. Mennesker blir en byrde, og en klamp om foten – både blant familie og helsevesen.
Som hjelpepleier har jeg mange ganger hørt kollegaer si,” ikke bry deg om ho- det er bare psykisk”, om en pasient. Da er det lissom ikke så farlig da. Det er enklere å ha sympati og medfølelse med noen som har en fysisk sykdom, enn noen som er fulle av sinne fordi de egentlig er livredde for hva som skjer.
Når min bestemor ble dement, så opplevde jeg at “alle” mente hun burde få slippe. Og det provoserte meg så innmari, for hun var fortsatt min bestemor. Og hun hadde gode dager, på hennes måte. Hun ble nedgradert til å være en som de rundt ønsket skulle få slippe å leve mer. Jeg opplevde at folk rundt ble redd for henne, og jeg opplevde at det som roet henne aller mest- var en klem.
Ingen hadde ansvar, og hver gang hun ble lagt inn på sykehus så måtte en av oss pårørende være med å passe på slik at hun ikke forsvant eller gjorde noe som skadet henne eller seg selv. Systemet hadde ikke annet å tilby, og min bestemor ble en byrde for alle. Samtidig så blir familiene til mennesker som er så syke, tilslutt helt utslitt. Det går en stund, men så spiser det deg opp.
Det å ha en sykdom som ikke syns på utsiden, er utrolig vanskelig. Du må forsvare noe ingen ser, og som få skjønner. Det å føle at man mister sin verdi, gjør noe med mennesker og mange med psykiske lidelser- reagerer med sinne. For å være sårbar, og å være lei seg – er altfor vanskelig. Det er vanskelig for de rundt å forstå, og det er vanskelig å se bak alt det som sykdommen fremprovoserer.
Har man en demens sykdom, så går det rett og slett ikke å forstå. Det kan ta år før omverdenen skjønner hva som foregår, og da er mange ganger familien helt på felgen av årevis med intriger og krangler og bekymringer.
Når noen du er glad i , blir så syk, så blir det på en måte en sorg i seg selv. Det å miste noen som fortsatt lever, er utrolig vanskelig og sårt.
Det er vanskelig å la de harde og vonde ordene , gli forbi, og det er til tider vanskelig å se det mennesket som er bak all den sykdommen som forandrer den vi kjenner.
Men så må vi ikke glemme.
Sykdom kan ramme hvem som helst og når som helst. At det går utover personlighet og psyke- det forandrer ikke det fakta at det er det samme mennesket bak. Det er det samme mennesket du alltid har vært glad i.
Kan hende vi må finne andre måter å være til hjelp på, og andre måter for å beskytte oss selv oppi alt, men vi må aldri glemme at vi er glad i dem. Og at det fortsatt er samme hjerte som banker, og samme armer som før har klemt deg med så mye omsorg.
For plutselig så er det over..
Ta vare på de du er glad i, og ta vare på deg selv. Og jeg håper vårt helsevesen prioriterer mer mennesker med psykiske lidelser og alzheimer. Spesielt hos de eldre som har svært få tilbud pr dags dato. Det er en gruppe mennesker som blir glemt, og det skaper mye sykdom og utslitthet hos de rundt også.
For det er bare mennesker, og verdien er like stor- uavhengig av sykdom. Og som et velferdssamfunn så må det sørges for at de blir tatt vare på. Inni alle sammen, så banker fortsatt det samme hjertet.
Heldigvis så er det sol. Selv om vi ikke kan ha besøk om dagen, så kan vi gå ut. Og noen timer i sola gjør utrolig mye når resten av tiden tilbringes uten å være sammen med andre.
Det er en så utrolig rar tid vi er inne i, og det er rart at noen skal bestemme hva jeg skal gjøre hjemme. Hvem jeg kan treffe, og at jeg ikke kan ha besøk hjemme i det hele tatt.
Jeg forstår grunnen, men jeg syns det er utrolig kjipt. Det fratar meg noe helt vesentlig i hverdagen min som jeg ikke liker. Håpet mitt er at alle kan følge de reglene nå, så kanskje det i allefall ikke blir forlenget enda lenger. For sånn her syns jeg ikke noe om å ha det.
Denne helga skulle egentlig huset mitt vært fullt av unger og liv og latter. Vi skulle feira bursdag og bare kosa oss, men sånn blir det nok en gang ikke. Og jeg overlever det, men syns det er kjempesynd og kjemperart. Og jeg skal aldri mer ta disse tingene for gitt noen gang igjen. Jeg skal aldri ta en klem for gitt heller. Jeg skal aldri ta friheten til å gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil, for gitt.
Samtidig så setter jeg så utrolig stor pris på at jeg bor her jeg bor, med skogen som nærmeste nabo og en god venninne ved sia. Og heldigvis kan vi gå på tur. DET er jeg glad for. Og min lille store Charlie har fått en ny liten bestevenn som vi koser oss på tur sammen med.
Jeg som egentlig trives i eget selskap, og som liker å gå turer alene. Ikke trodde jeg at jeg var noen klemmer heller, men jeg tror jeg holder på å bli kjent med meg selv på nytt.. For det er så mye jeg savner. Jeg savner symøtekvelder, jeg savner kvelder med venner og vin og jeg savner å samle alle jeg vil. Jeg savner å klemme de jeg møter og jeg savner alle ungene mine samlet. Og klemmer… masse klemmer <3
Men jeg klarer meg. Jeg klarer de ukene her også, men jeg tenker på alle som sliter psykisk og som tar denne sosiale lock down hardt. Og jeg undrer meg over hvor mye sykdom dette etter hvert vil medføre. Hvor fort det vil få oss opp å gå igjen.
Jeg skal vaske hus, selv om det blir meg i eget selskap, og jeg skal gå på turer. Heldigvis i sol:) Det er bare å holde motet oppe, for jeg vet det kommer en vår. Og da tror jeg det er en sosial Hege som skal springe ut 😉
