Tenk at det jeg skriver, får andre til å stå fram og til å være seg selv <3 Jeg blir så rørt over at noen finner en styrke, og en trøst i å lese det jeg skriver. Og jeg er så takknemlig for at dere sender meg melding om det.
Jeg får jo mye rart av meldinger, men det er så mange bra og. Det er mange gode framsnakkere, og det å få en melding hvor det står; Setter pris på det du skriver. Eller som jeg fikk tidligere i uka; Du har hjelpt meg til å stå fram. Jeg ba familien min lese det du skrev om å være seg selv, og hvor viktig det er. Det førte til at jeg sto fram for dem.
Jeg har litt vanskelig for å se at det jeg skriver, og at min erfaring- kan hjelpe andre på den måten. Og det rører meg så mye å få lov til å være en del av det som er så stort for den det gjelder <3
I dag har det vært tur i skogen, med en sol som begynner å varme litt sånn midt på dagen.
Med fine folk og fine hunder .
Marsipangrisen min digger vinter og kulde, mens mora aller mest digger ren hund og sol som varmer.
Livet er ikke så aller verst på en kald lørdag, midt i en pandemi. Naturen er heldigvis åpen, og heldige meg som bor med skogen som nærmeste nabo.
Nok en gang, tusen takk for alle meldinger. Om ikke jeg svarer med en gang, så leses de. Ofte flere ganger, og ofte med en tåre i øyekroken. Jeg vet hvor vanskelig det er, og jeg vet hvor mye det koster- men jeg vet også hvor verdt det er den vanskelige reisen.
På Kiwi endog, men likevel. Finnes det noe sikrere vårtegn?
Når jeg står opp til 13 grader i stua, så er det bare å gripe tak i de gledene som finnes. Det er en lei tid nå, med pandemien som aldri tar noen ende, og den ene kalde dagen etter den andre. Men gledene finnes.
Litt varm te, og en god frokost- med nydelige tulipaner, og gåsunger i vinduet. Det gjør dagen litt bedre.
Jeg har det med å gruble meg litt fast, og det har jeg gjort mye i det siste med jobb og nav og pandemi. Men det handler jo om hva jeg gjør med det. Og jeg må se det bra likevel. Jeg har nedtelling til bedre dager “med” helsedirektøren;) På tavla i dag så står det 97 dager. Men jeg kan ikke vente på det.
Dagene , dem 97 dagene- inneholder jo også alt av livet, og blir litt hva jeg velger å gjøre det til .
Så i dag er jeg glad for gåsunger, tulipaner, fine folk og en ren hund etter tur 🙂 Og det holder i dag <3
Jeg har også bestilt meg den her i dag, den er jeg helt avhengig av for vonde og stive muskler. Verdt å ta en titt på den om du sliter med det samme. Utrolig god krem for vonde muskler. Den har jeg brukt i flere år, og kan virkelig anbefale. For den kulda her sammen med fibromyalgi- er ikke alltid helt bra, og da er en varmende krem god å bruke. Så da klarer jeg meg fram til sola varmer mer.
Selv om jeg sitter med lue og spiser frokost, i et 130 år gammelt kaldt, men fint hus- så er det lørdag. Og det er ubrukte timer som skal fylles med alt og ingenting . Så da tar vi fatt på dagen her i skogen.
Eller har vi allerede en gapestokk som kalles sosiale medier? Burde kommentarfeltene heller blitt kalt gapestokk?
Kommentarfelt på nett er blitt et sted hvor mennesker tømmer seg for all dritt de har innvendig. Hvor ord bare spys ut, uten noe som helst form for filter. UANSETT hva artikkelen handler om, så er det flust av mennesker under som har krav på å vite mer, og som føler at de har rett til å fortelle hva de mener om andre mennesker.
Jeg undrer meg jo litt hvem alle disse menneskene er, de som hele tiden har et behov for å fortelle at andre tar feil, og at andre rett og slett bør skamme seg. De som ikke tenker to ganger over hva de skriver om personlighet eller utseende til andre mennesker. De som kommenterer grove beskyldninger, ofte uten engang å ha lest innholdet i artikkelen.
Hvem er dere? Og hvilken glede får dere av å spy ut drepende ord til hvem som helst ? Hva er det som gjør at akkurat du føler du kan si hva som helst til andre mennesker? Og hvorfor slipper du unna med det ? Er det kult å være den store, stygge som gjemmer seg bak et tastatur og som får andre til å føle seg dårlig ?
Den ene drar den andre med seg, og det er spekulasjoner og ytringer som grenser til hat i så mange kommentarfelt, og jeg lurer stadig på hvorfor det får stå? Hvis ikke noen kan sitte å moderere dem, så bør de vel vurdere å stenge sakene for kommentarer?
Det ER faktisk en forskjell på ytringsfrihet- og hatytringer. Ytringsfrihet betyr ikke at du kan si akkurat hva du vil, til hvem du vil. Og selv om det er “lov” å rakke ned på noen- må du ? Føler du deg bedre, om du får andre til å føle på en skam?
Tenk over hva du sier og skriver til andre. Tenk over at det som er feil for deg, kan være riktig for en annen. Godta at folk er ulike, og ikke skriv så stygge ting overalt. En dag så er det ungene dine som leser hva mamma eller pappa har skrevet på sosiale medier. For det forsvinner ikke !
Er det et innlegg om et dyr som er skadet, forsvunnet eller lignende- så er kommentarfeltene fulle av mennesker som mener det ene verre enn det andre- om dyreeier. Sikkert ikke passa godt nok på, skulle aldri hatt dyr- og dyret så altfor undervektig ut og. Eller for feit … Nett trollene har gjort seg opp en egen mening uten å vite noe som helst.
Er du homofil eller lesbisk, og uheldigvis har et innlegg et sted- så drar det med seg spådommer om helvete, og hatord som ikke burde vært tenkt engang.
Har du eller dine ansatte fått Covid19, da dreier kommentarene seg om dårlig smittevern, trusler og et dårlig skjult, ønske om en offentlig gapestokk. Folk mener de har krav på alt, til enhver tid. Og alle vet best. Hva med å feie for egen dør ?
Før var nett troll bare noen innimellom. Nå er det nett troll over alt ! Kanskje det er en britisk mutert utgave av trolla? For de sprer seg jo som ild i tørt gress. Det som før var et troll her og der, er nå blitt helt vanlig, og i alle kommentarfelt. Akkurat som virus.
Og en vaksine mot nett troll tror jeg er vanskelig å lage.
En smart dame lærte meg en gang at det eneste vi kan kontrollere er oss selv og vårt.
Selv om 99 dager føles som en evighet. Hadde jeg ikke hatt så bra folk rundt meg, så tror jeg at jeg hadde blitt sprø. Familien min, og de få nærme mine. Noen å gå tur med, og noen å slappe av hjemme sammen med. Noen å le med, og noen som gidder utbruddene av frustrasjon og. Noen som får hverdagen til å føles normal.
Det føles ut som det ikke er noen ende på det her, og det er iskaldt attpåtil.
Men det er jo livet det og… Skulle bare ønske den våren kunne bli framskyndet litt. I dag står det 99 dager på tavla. Og plutselig så er vi et skritt nærmere det som forhåpentligvis blir en deilig vår og sommer, med klemmer og nærhet og folk.
Imens skal jeg ta vare på det jeg har, for det føles som er viktigere enn noen gang.
Eller ble det ikke ? Nja, det er egentlig ingen helt sikre på. Makan til rot på tiltak og anbefalinger. Er han nærkontakt, eller nærkontakt av nærkontakt. Er du hustandsmedlem, så er du nærkontakt av nærkontakt, men er du beste venn og sammen mye- da er du ikke nærkontakt likevel. Du trenger ikke testes, eller jo- kom ned nå du. Akkurat nå!
Jeg faller av lasset her. Og jeg har fulgt anbefalinger og råd NØYE hele veien, men nå melder jeg meg snart ut. Jeg skjønner ingenting, og syns det virker balleløst og pinglete dem tiltaka som blir gjort nå.
Ring 1, ring 2- A-B-C-D, grønn- gul- rød. Man bør tydeligvis ha en mastergrad for å følge det her.
(Screenshot fra dagbladet )
Det er et kaos ut av en annen verden, og her er vi i karantene. Tror vi … Etter påvist negativt svar så kan mamma og pappa komme og gå som dem vil, men ungen må være hjemme noen dager til. Hurtigtest er negativ, men du bør vente svar på hoved test også.
Heldigvis så kan vi tenke sjæl og tar de forhåndsregler vi skal. Som vi tror vi skal i allefall. Vi tror vi gjør riktig, men helt sikre kan vi ikke være.
Hadde det vært opp til meg, så kunne de stengt ned nå fram til vinterferien, så kanskje det i det minste kunne blitt et ordentlig hjemmeskole opplegg. Isteden er alt så halvhjerta, og veldig lite forståelig.
Jeg er lei av korona, jeg er lei av å måtte forholde meg til så mange regler, og ulike hele tiden. Jeg er lei av at vi ikke vet fra dag til dag, eller time til time, og jeg er lei av å være redd for Korona. Så utrolig lei!
Jeg leser i dag at andelen av folk som følger tiltakene har rast fra 70 prosent til 30 prosent. Og det er ikke rart. Vi klarer ikke følge med lenger, og vi forstår heller ikke prioriteringer. Vi skjønner ikke greia lenger, og har falt av lasset. Jeg orker ikke en gang å klikke meg inn på den siste hvor Bent Høie skal forklare alle de nye begrepene.
Jeg har snakket med flere mennesker som har en psykisk lidelse, og spurt litt om hvordan pandemi tiden har påvirket deres psykiske helse.
Kari, 46 år, har slitt med angst og psykiske utfordringer mesteparten av livet. Hun har taklet det så godt hun kan, men så ble det unntakstilstand. For mange med psykiske utfordringer, så er det å ha kontroll en stor del av hverdagen. Og her har nok mange følt de har mistet kontrollen. Anbefalinger og regler har forandret seg med vinden, og frykten har blitt større for mange.
Når jeg snakker med Kari, så er hun sliten. Hun er sliten av å måtte ha fokus på å finne de riktige anbefalinger og regler, og hun føler hun ikke klarer å følge med. Hun sier selv at hun er redd for å gjøre feil, og resultatet er at hun nesten ikke våger seg på utsiden av døren. Hun har sosial angst, og sier det blir vanskeligere og vanskeligere å ta det skrittet med å bevege seg ut fra tryggheten hjemme.
For å ha psykiske problemer, gjør noe med konsentrasjonen vår. Det gjør noe med evnen til å få med seg alt, fordi kroppen og hjernen allerede jobber på høygir for å takle hverdagen. Så skjer det som har vært nå, og som ingen av oss har opplevd før, og hva gjør det da med et sinn som er fullt med frykt fra før av ? Hva har det gjort med tilbudet psykisk syke får ? Med behandlingen?
Jeg har blitt fortalt av noen som har egen erfaring med det, at det er lite treff med andre mennesker, både privat og under behandling. Noen har vært lagt inn og omtrent blitt isolert på rommene sine. Og det her er mennesker som også har slitt psykisk før Covid. Mennesker som er helt avhengig av andre for å klare å stå i livet.
Så tenker jeg også på .. hva med alle de andre? Hva med alle de som har opplevd å miste jobben sin, de som har levd i frykt og isolasjon alle disse månedene? De som kanskje for første gang kjenner på en ustabil psykisk helse nå.
Når ser vi toppen av det? Og har vi et helsetilbud klart?
Hva med barn og unge som ikke har fått sosialisert seg på samme måte som før? Som mister litt av læren i samspillet med andre mennesker? Som har foreldre som ikke har taklet det her bra, og det har vært forandringer både hjemme og på skole. Hva har det gjort med lite nærkontakt og lite berøring?
Hva gjør det her med oss? Og når se vi langtidsvirkningene av hva den pandemien her har gjort med oss?
Er vi så tilpasningsdyktige som det kan se ut, eller er det mye som ulmer her som kommer fram når ting roer seg.
Som kommer frem når frykten slipper, og vi kan leve tilnærmet normalt igjen?
Uansett så gjelder det vel å se hverandre, og å bry seg om hverandre- for jeg tror ikke akkurat ventetiden i helsevesenet blir mindre…Og jeg undrer meg litt over hva det året har gjort og vil gjøre med folks psykiske helse. Hva som blir langtisvirkningene av den pandemien som traff oss…
Det er flere religiøse ledere som mener homofile har skylden for pandemien, og nå at alle som blir vaksinert- har blitt homofile .
Screenshot fra nettavisen
Det er jo artig og lese, og jeg begynner umiddelbart å le. Og jeg får jo lyst til å spørre om hva som vil skje når vi som er homofile og lesbiske tar vaksinen? Blir vi heterofile da? Eller enda mer homofile kanskje ? Kanskje jeg blir en enhjørning? Eller en regnbue ?
Tenk så ille om alle som ble vaksinert, ble homofile. Tenk om verden ble full av mennesker i alle slags farger, glade mennesker som aksepterer hverandre, og er snille mot hverandre. Mennesker som vet hva det vil si å ikke bli akseptert for den man er, og som kanskje har en høyere toleranse grense og aksept og respekt for andre? Tenk så grusomt det ville vært 😉
Det som er skremmende og absolutt ikke morsomt her, er at denne mannen har følgere fra hele verden- som tror blindt på hva han sier. Som får ungene sine i terapi for å drive vekk synden. Som støter vekk familiemedlemmer fordi de er den de er. Som får media til å skrive om han, så han skal få nå alle verdens hjørner med galskapen sin. Og i alle de hjørnene, så sitter det noen og tror på han.
Verden vår er full av fordommer, Norge er full av fordommer- og det virker som det blir verre og verre. Vi går mange skritt tilbake, og det skremmer meg. Det skremmer meg at folk ikke vet mer enn det i dag.
Hadde jeg kunnet utvikle en vaksine mot hva som helst, så skulle det vært mot fordommer. En vaksine for å bli snill- det hadde vært noe. En vaksine som hadde gjort til at alle så hverandre som mennesker. Som ikke henger seg oppi legning eller rase, men som ser folk som folk.
I Norge må homofile avstå fra sex i 12 mnd før de gir blod. Uavhengig om de er i et fast forhold eller ikke.
Helsedirektoratet besluttet i 2016 at fra 1. april 2017 kan menn som har hatt sex med menn og personer som har solgt seksuelle tjenester ,aksepteres som blodgivere etter å ha vært uten sex i 12 mnd. ( Dette står på helsedirektoratet sine sider. Det er vel ingen som er i et parforhold som ikke har sex på 12 måneder? Den regelen her gjør jo at mennesker som kan donere blod, friskt blod, ikke gjør det likevel.
For alle homofile har ikke sex med alle de treffer, på samme måte som at heterofile ikke har sex med alle de treffer.
Storbritannia endrer nå sine regler, og de har valgt å sidestille reglene for blodgiving.
(Screenshot fra nettavisen)
“De nye reglene, som vil innføres fra sommeren, gjør det mulig for personer som bare har hatt én seksualpartner de siste tre månedene å donere blod – uavhengig av seksuell legning.”
Og det er vel sånn det bør gjøres. Det bør vel gå etter seksuell adferd, og ikke seksuell identitet?
Norge henger etter, både på dette og på forbud mot konverteringsterapi. Jeg anbefaler alle å sjekke ut denne saken her fra Nrk. Homofile må ha sex karantene på 12 mnd. Og det er som det står, basert på frykt og fordommer.
Sykehusene trenger blod, her er det mennesker som kan og vil, og leger som dokumenterer at 3 mnd sex karantene er nok. Likevel så har ikke Norge noen planer om å forandre regler på dette. Burde ikke det vært en vinn vinn situasjon å sett på det på nytt?
Det her kan for mange sikkert virke som småting, men det er mange småting som gjør til at fordommer fortsatt lever i høyeste grad, og det fører til den usikkerheten og utryggheten med å være seg selv. For alle homofile flyr ikke rundt og har vill sex med alle og enhver, det gjør jo ikke alle heterofile heller . . .
Når dagene er mørke, så vil de bli lysere igjen. Sikkert mange som syns er en teit klisje, og for den som er nede i mørket- så høres det håpløst ut. Og det høres sikkert enkelt ut å si.
Jeg har jo noen erfaringer opp igjennom årene, som har forma meg til den jeg er i dag. Samtidig så velger jeg hver dag at noen ting vil jeg ikke ha i bagasjen, og gjør mitt for å bryte gamle mønstre.
Jeg har alltid vært en lukket person, med en god mur rundt meg. Jeg har vært den blide og omtenksomme og positive jenta. Utad. Men jeg har hatt, og har fortsatt, vanskeligheter med å slippe folk helt helt inn.
Inn i det varmeste rommet i hjertet. Jeg øver på det, og jeg øver på å være åpen. Og for hvert innlegg jeg legger ut om så personlige ting, så er det en helt vanvittig respons- og jeg skjønner at det er en greie som mange av oss sliter med. Også er det så utrolig deilig å være åpen om noen vanskelige ting. Det er egentlig ganske befriende.
Jeg tror på åpenhet og ærlighet, og jeg tror ting er lettere om vi orker å dele det med noen. Og jeg begynner virkelig å skjønne selv også hvor godt det gjør.
Jeg jobber med saken, og noen har klart det. Bortsett fra ungene mine, så er det noen mennesker som jeg stoler helt hundre prosent på- og som har klart å nå igjennom alt jeg har bygga i 42 år. Og det er jeg glad for. Jeg er glad for at det blir mindre og mindre skummelt å slippe opp, og jeg er glad for at noen ser det og vil se helt innerst- hvem jeg er.
Jeg skulle gjerne fortalt til Hege 14 år, at livet kan bli vanskelig, men også veldig fint. Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt henne at det aller viktigste er hvordan du har det med deg selv, og at du setter deg selv høyt nok til å ha det bra. Jeg tror Hege 14 år hadde trengt å høre at ho er bra nok, og at følelsene ho da begynte å føle- var riktig. ‘
Jeg skulle fortalt at det er ganske digg å være voksen, og at det å bli trygg i seg selv er noe av det viktigste man kan gjøre for seg selv. Jeg skulle sagt at det er sunt å være lei seg innimellom, det betyr ikke at du knekker sammen av den grunn. Det er greit å la andre se noe enn den smilende Hege også.
Det er helt greit å ta vare på seg selv. Det er faktisk utrolig viktig!
For du er viktig
Det skulle jeg gjerne fortalt til meg selv som ung, og til alle andre unge mennesker. Ikke sikkert det hadde nådd inn, men hører du noe mange nok ganger- så tror man kanskje på det til slutt.
Vi har en ungdom nå som også sliter i det pandemi helvetet som aldri tar en ende. Vi har en ungdom som har et press til å gjøre det bra på alle kanter. Det er en boks som alle ungdom skal passe inn i, med bra utseende- gode venner- gode karakterer for å sikre en god fremtid.
Det er en boks som skal romme idrett, fritidsaktiviteter og venner, og helst en jobb ved siden av studiene. Men oppi den boksen så bør det også være plass til en ting til. Og det er “meg selv”.
Vi som voksne bør begynne å forvente at ungene våre skal bli seg selv, få være seg selv, og vi bør ta takhøyde for at ikke det er sikkert den planen vi hadde for dem, blir noe av. Fordi de er seg selv- og det skal holde det. Det er ikke sikkert det som vi tenker er best for dem, gjør dem lykkelig.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle ungdommen vår.. at de er bra nok.
Og det bør vi kanskje gjøre, om og om igjen.
Fordi når livet da kommer med sine tøffe dager, så har de en helt annen trygghet til å takle ting, og til å komme seg på fote igjen.
Og fordi de fortjener å være seg selv. Det holder det- i massevis <3
Når både bikkje og unger er i senga mi, og vi ikke skal stresse avgårde til noenting.
Det er øyeblikksgleder det.
Når frokosten kan ta så lang tid den bare tar, og pysjen er på til vi bestemmer oss for noe annet.
For som det står på koppen, livet skjer- og derfor tror jeg det er så viktig å ta vare på de gledene man kan hver dag. Å gjøre litt ekstra ut av ting, og senke skuldre og bare være og å ha det fint. I dag stresser vi ikke med noe, men jeg ser at bak gardina er det sol…
Og det lover godt for en god tur etterpå 🙂 Når vi gidder å gå ut av pysjen..
