Sønn min på 16 er fotografen, og vil du følge han så er hjemmesiden hans PelleNilsen.com
Han fanger de hverdagsøyeblikka som jeg elsker .
Og er blitt vår faste fotograf.
Lykke på film 🙂
I går var vi hos eldstemann i Oslo, og i dag har jeg vært sammen med de to nest eldste, og jeg setter så utrolig stor pris på sånne hverdagsøyeblikk med ungene mine. Så stolt av dem fem fine hjertene mine som vokser til å bli fem så forskjellige mennesker, med hver sine interesser.
Og det imponerer meg at dem går for det de har lyst til. Vi skulle nok alle hatt litt mer ungdom i oss. Litt mer uredd ungdom som våger å satse litt. Som våger å gjøre det vi har aller mest lyst til.
En bra 2 årsdag for Charlie klumpen vår, nå snorker han høyt etter både tur og bading, og fotoshoot;)
Det er en setning vi har hørt flere ganger de siste to årene, og som har provosert meg like mye hver gang. Innimellom, når Charlie har vært på sitt mest rampete- så har jeg tenkt” kanskje de har rett?” Når treninga ikke har gått som den skal, fordi verken han eller jeg har hodet med oss, så har det noen gang kommet en liten tvil. Klarer jeg det her ? Og er hannhund egentlig noe for en dame ?
I dag er det to år siden lille store Charlie ble født, og han kom inn i livet mitt på et tidspunkt som det ikke var planlagt at jeg skulle få en hund igjen. Jeg var i startfasen av å planlegge en ny venn i familien, men der satt han så skjønn og vakker. En bollete liten pelsdott, størst i kullet og med de søteste ørene og det varmeste blikket.
Vi smelta momentant og samme kveld flyttet Charlie inn. Det var planlagt å få hund, ikke akkurat da, og ikke han. Men sånn ble det, og det tror jeg er noe av det beste jeg har gjort.
Det har vært to år hvor jeg har hatt mye prøvelser i livet, og Charlie er den som har fått meg ut. Som har lagt hodet i fanget mitt når det har vært for mye, og som har ommøblert stua når jeg har surra meg inn i mine egne tanker.
Han er den som har fått meg til å smile , selv om livet har føltes ganske kjipt til tider. Og ikke minst- fått meg med ut på tur daglig. Og han er til tider den som har fått meg så frustrert når stua har vært full av ødelagt garn, og ommøblering som bare en labradorvalp klarer.
Men at en dame ikke kan ha en hannhund, det er det dummeste jeg har hørt. Alt handler om trening, og trygghet og kjærlighet.
Hurra for Charlie klumpen som er to år i dag <3
Den snilleste og mest tålmodige, full av glede og rampestreker. Elsker alt som kan bades i, og rulles i. Om det er snø, is eller bæsj er ikke så nøye.
Så Gratulerer til Charlie, og gratulerer til oss- som har klart oss gjennom en prøvelse av en valpetid <3 Og til og med en hannhund 😉
Tenk at vi en lang periode ikke skulle få klemme de vi er glad i. Hadde noen fortalt oss det for noen år siden, så hadde jeg sikkert ikke trodd på det.
At vi ikke skulle håndhilse, eller klemme hverandre. At vi til enhver tid skulle holde en meter avstand, og at det skulle bli restriksjoner på hvem og hvor mange vi skulle treffe.
Det har vært et kjemperart år, og vi er ikke over det enda. Kanskje det blir en forandring som vi må lære oss å leve med på et vis?
Det året her har ført til at mine nærkontakter er blitt viktigere enn noen gang, og jeg setter så utrolig stor pris på den nærheten og den klemmen. Den ordentlige ” klemme med hele kroppen” klemmen. Og jeg som ikke trodde jeg var noen klemmer 😛
Jeg er det. Jeg er mye mer avhengig av nærkontakt med andre mennesker enn jeg trodde. Og jeg tror det er viktig for oss. Jeg tror berøring er viktig, for mennesker i alle aldre, og kanskje spesielt for eldre mennesker, som har vært de som har isolert seg mest det siste året.
Det er forsket på at berøring er smertestillende og angstdempende, og det å da ikke få lov til å kjenne andre mennesker inntil seg- et helt år- det tror jeg gjør noe med oss.
Vi er ikke over pandemien, men det her var et lyspunkt i helga <3
I kveld er det Trygve Skaug sin kveld på hver gang vi møtes, og det har jeg gleda meg til i mange uker. For en sesong det er. Med tre av mine norske favoritter, så har lørdagskvelden vært ukas høydepunkt nå. Trygve Skaug, Maria Mena og Hanne Krogh… Bedre blir det ikke.
Jeg er jo fascinert av ord, og bruker mye ord som terapi. Og ord sammen med musikk.. Musikk er til alt. Til gode kvelder, og ikke så gode kvelder. Til å minnes og trøstes, og til å gledes. Og ikke minst, danses.
Og når Hanne Krogh synger en av Trygve Skaug sine… Da er jeg solgt. Helt solgt. Og jeg aner en spotify på repeat i dagene fremover 😉 Klikk linken under for å se hva som fikk tårene mine til å trille i kveld. Og det fortsatte ut hele programmet egentlig 😛
Når jeg er lei meg, eller tankefull- eller glad, så er musikken det samme. Jeg trenger musikk som setter ord på hvordan jeg har det. Som ofte kommer med ordene jeg ikke finner selv, og som blir en slags trøst.
Musikk er følelser, og det skaper noe i oss- det skaper noe i meg, som ingenting annet klarer.
Trygve Skaug snakker om at han har lett for å snakke seg selv ned, og ikke føle seg bra nok- og det er så fint at mennesker som han, sier det han gjør. Og for en fantastisk fin fyr. Som hyller kjærlighet- mellom alle, og som vil fylle verden med spørsmålstegn og ikke utropstegn.
Verden trenger flere Trygver, tenker jeg. Som evner å treffe oss med ord og sang på en helt egen måte. Som får oss til å tenke at det vil gå over. Og det kommer sol igjen.
“Kommer det storm, kommer det regn- kommer det farlige tegn-så rir vi dem av, og slipper tak, og legger de svarte nettene bak ”
Hva sitter vi igjen med etter disse dagene, som nærmer seg et år siden Norge stengte?
Det er snart ett år siden verden forandret seg for alle. Uansett status, uansett hvem vi var eller hva vi gjorde så stengte Norge foran øynene våre. Hele verden ble berørt av et virus, og det truet farer i alle kanter. Noe vi ikke visste hva var, krøp sakte men sikkert inn i alle kroker og alle hjem ble berørt på en eller annen måte.
Nå begynner det å se ut som at vi, sakte men sikkert, kan gå mot en ende på en pandemi, men lurer det fortsatt farer? Og er de større enn noen gang ? Hvordan har det gått med oss nordmenn som har hyla over hytteforbud og stengt vinmonopol?
Fra VG
Jeg har venner på sosiale medier, fra andre land, som har tatt screenshot av overskriftene våre i Norge, og laget mye morsomt ut av det. For vi ser jo ut som et svært overflatisk land for andre. Overskriftene har handla om ferie, alkohol, reiseforbud og mangel på harryturer.
Det burde vel handla om ensomhet, isolasjon, frykt, arbeidsledighet osv…
Og kanskje det egentlig gjør det? For under det snakket om overflatiske ting, så syder det kanskje noe i vannskorpa? Det å klage over å ikke få dra på hytta, er kanskje et symptom på noe. Et symptom på å miste friheten, bli frarøvet noe man ikke vet hvordan man skal reagere på. Et symptom for å være livredd for å være hjemme alene ?
At vinmonopolet stenger, og folk kaster seg på første buss for å rekke å kjøpe alkohol .. Kanskje det er et symptom på at vi ikke har det så greit akkurat nå, og at det kreves litt mer enn ellers for å komme gjennom dagene ? Og at vinmonopol og hytta er håndfaste ting vi kan klage over?
Jeg vet ikke, men jeg tror vel kanskje ikke vi er så overflatiske som mediene viser. Jeg håper ikke det.
Hva sitter du igjen med etter det året her ? Har vi lært noe ? Har vi lært litt om hvor utrolig godt vi har det ? Hvor mye det betyr å få en klem, og hvor mye det betyr å være i begravelsen til noen? Fysisk, og ikke via nett.
Hvor mye den normale hverdagen betyr, uten hjemmekontor og karantener. Den normale hverdagen hvor vi kan treffe folk når vi ønsker og hvor vi ønsker. Hvor vi kan samles til konserter og festivaler, og til å spise ute og ta oss noe godt å drikke.
Jeg kan si at jeg har lært å sette utrolig stor pris på mine aller nærmeste. Og hvor glad jeg er for den friheten vi er vokst opp med og vant til. Alle de tingene vi vanligvis gjør, uten å tenke noe over det. Alle de klemmene man får som ikke tenkes over. De sosiale treffene, og bare det å klemme en det er lenge siden du har sett når du møter dem på butikken.
Hvordan er vår psykiske helse nå, og hvilke konsekvenser vil det her gi i årene framover ? For både barn, ungdom og voksne? Hva har det gjort med oss og kjenne på isolasjon? Hva har det gjort med barn med en uforutsigbar hverdag, mye hjemmeskole, lite trening- og det å vite at en liten host er nok til å måtte være hjemme fra skolen.
Hva har det gjort med de som har mistet jobbene sine, og nå lever på Nav.
Hvor mange år kommer konsekvensene av det her til å vare ? For jeg tror at under alt det overflatiske det er lett å klage over, så ligger det noe dypere. Noe mange ikke har kjent på før, og som vi kommer til å måtte hanskes med i mange år fremover.
Det er kanskje viktigere enn noen gang å se hverandre litt, og å ta vare på hverandre. For psykiske problemer er fortsatt skambelagt og et tabu, og ikke så lett for mange å snakke om. Det er kanskje noen ganger vi bør spørre hverandre en gang ekstra om hvordan det går ? Og samtidig tåle å høre et ekte svar…
Ønsker dere alle en god helg, og håper dere alle har fine og gode folk rundt dere <3 Og at vi sakte mot sikkert går mot en mer normal verden..
Hvorfor skal det være så vanskelig å hevde seg selv? Hvorfor skal det være så vanskelig å respektere seg selv såpass at vi sier fra når vi mener vi er urettferdig behandlet ?
Jeg jobber med det, og har gjort det lenge. Jeg har det med å legge skylden på meg selv, også de gangene jeg vet det ikke er min feil. Jeg liker ikke at folk blir sinna, og er vel det som kalles konfliktsky. Kanskje litt mer enn gjennomsnittet. Sinte folk gjør meg litt redd egentlig, og for å unngå at folk blir det så er det lettere å jatte med.
Med årene så skjønner jeg jo mer hvordan jeg vil ha det, og hva jeg vil ha ut av livet. Jeg skjønner hva som gjør meg glad, og jeg ser også mønster som jeg har hatt i mange år som ikke er så bra. Fordelen er jo at jeg kan velge å gjøre noe med det. Det er jo litt av gleden ved å bli voksen, tenker jeg. Vi kan velge å gjøre livet vårt bra.
Jeg øver på det.
Og det gjør jeg fordi jeg vet at mine meninger og følelser teller også. Hvordan jeg har det, teller. Like mye som andre sine. Verken mer eller mindre.
Det er mye enklere å skrive det- enn å gjøre det i praksis. Min gamle gode snakkedame, mente jeg hadde et snev av en selvutslettende personlighet og var mer opptatt av andre rundt, enn meg selv. Og det kan jo på sett og vis stemme. Men det jobbes stadig med. Og jeg har nå fått mine kampsaker, og kan være krigersk. Og jeg har virkelig skjønt at det er viktig å sette meg sjøl først og.
Er det noe jeg har lært opp igjennom, så er det at det er kun meg selv jeg kan ha kontroll og ansvar for.
Andre kan jeg ikke kontrollere, men jeg kan prøve å kontrollere hvordan mine reaksjoner er.
Jeg har tatt grep om mye, og jeg øver på det. Men i går hadde jeg en episode med en jeg ikke kjenner, som med en gang fikk meg til å føle meg som jeg var 5 år. Og det irriterer meg. Det irriterer meg at jeg lar folk kjøre på, og sier nesten unnskyld for noe som absolutt ikke stemmer.
Hvorfor skal det være så vanskelig å stå opp for seg selv ? Handler det om selvtillit og verdien man selv føler man har ?
Og hvorfor har noen den evnen til å få andre til å føle seg små? Hvem skaper den utryggheten? Er det dem, eller er det egentlig oss selv?
Fordi vi er jo bra nok, jeg vet jo det, og noen ganger må vi kanskje minne oss på det litt ekstra ?
Eller i noen av landene så er jeg ikke regna som et menneske engang, og i allefall ikke et menneske som kan ha sex. Lesbiske blir ikke straffet i nærheten så mye som homofile menn. Jenter blir ikke sett på som at de kan ha sex, i allefall ikke uten en mann inkludert.
I Polen har de over 100 frie soner i landet sitt, hvor de ikke ønsker at sånne som meg- skal bo.
Fra nettavisen
I Norge har vi politiske partier, og en del grupperinger som heller ikke ønsker at jeg skal være den jeg er.
Vi har folk på gata som spytter på mennesker med andre legninger, slår ned og banker opp folk, kommer med trusler, og ønsker at vi skal slutte med all den sexen vi driver. For det er det som står i hodet på alle homofober. Og på mange religiøse som kan si ; Det er greit om du er homofil, bare ikke praktiser det.
Vet ikke hvem det dreier seg mest om sex for…
Etter jeg sto fram som lesbisk, så har jeg inntrykk av at jeg kan spørres om alt. Og da mener jeg alt. Fra mennesker i alle aldre. Og jeg svarer på mye, men det som er privat for en heterofil- er nok også privat for en homofil. For til syvende og sist så handler det ikke om sex, men det handler om kjærlighet. Og retten til å elske et annet menneske.
Kanskje jeg skuffer noen nå, men vi er ikke så himla spesielle. Vi er bare folk vi og . Med samme følelser, og samme sorger og gleder- og jeg kan bare ikke fatte hvordan det å elske noen , kan være en synd for mange ? Og hvorfor klarer ikke noen grupperinger og mennesker og ikke se bak sexen.
Fra en kristen menighet i Norge.
Hvis jeg skal være helt ærlig og rett fram, så er det vel mye sex blandt heterofile også som regnes som synd vil jeg tro.
Folk må slutte å sexifisere alt. Det skal være nakenhet og snakk om sex i alle kanaler. Jeg tror det blir for mye. Unge mennesker tør ikke stå fram for de tror foreldrene kun tenker på sex når det er snakk om lesbiske og homofile. Hvorfor er det så mye mer annerledes enn for heterofile ? Det er samme følelser- det er samme kjærlighet!
Det har vært tunge uker nå, og sånn er det innimellom- og det lærer jeg meg sakte men sikkert å leve med. Jeg har mine greier for å holde hodet over vannet, når kroppen er på sitt verste. Jeg er ekstremt dårlig på stress, og kroppen min reagerer så veldig når jeg er under stress. Det har jeg vært en stund nå, og det sammen med vinter og kulde- vel mange av dere skjønner hva jeg mener.
Det er vanskelig å forklare for noen som ikke har det selv, så det prøver jeg sjelden på. Men jeg sier at i dag er det ikke en bra dag til å gjøre det, så i dag må jeg velge noe annet.
For med den sykdommen her- så må jeg faktisk velge meg. Jeg må velge meg, og de tingene hjemme med min familie, som selvfølgelig er de jeg prioriterer mest. Og som er de jeg VIL ha mest energi til.
I altfor mange år så har jeg valgt å ikke gjøre velge meg, og jeg har latt det gå så langt at det har blitt legevakt og sykehus- gang på gang på gang. Jeg forventer ikke at noen skal skjønne det, men jeg forventer å bli respektert. Når jeg sier at det ikke er en bra dag, vel så er det ikke det. Jeg har bare ikke lyst til å utdype det noe mer.
Det er så lett for andre å si; Alle er slitne i blant, eller – ta deg sammen- det er verdt det.
For det første. Å være sliten og å være sliten er to forskjellige ting. Jeg liker ikke snakke om sykdom, men nå føler jeg at det må beskrives litt- for jeg er så uendelig lei av at noen ikke gir seg.
Når jeg sier jeg er sliten, så ligger jeg- eller sitter i sofaen. Jeg klarer ikke fokusere blikket på en ting, det gjør vondt i kroppen- spesielt i brystet da jeg ofte har betennelse der. Kroppen min føles som om den er 200 kg, og alt jeg vil er bare å slappe av. Men det klarer jeg ikke.
For samtidig som om kroppen min er tung som bly, så er den kjempeurolig. Det dirrer i kroppen, og jeg skjelver når jeg flytter på meg. Hjertet hopper kollbøtter, og pulsen er høy. Hele kroppen min jobber, og det eneste jeg klarer er å være der jeg er. Det er som regel et resultat av at jeg ikke har lytta til kroppen i forkant. For advarsler får jeg flust av.
Jeg får ikke med meg hva andre sier, og hver bevegelse kjennes som et maraton.
Det skal være så unødvendig at jeg må si det, og at jeg må forklare det- fordi jeg ikke orker en tur eller en fest akkurat i dag. Mest sannsynlig så har jeg gleda meg like mye som deg til det vi skulle gjøre, og skuffelsen er like stor hos meg. Men jeg kan ikke bare kjøre på. For det kommer en vegg hos meg, og da klarer jeg ikke uansett hvor mye jeg vil.
Ja, det kan hende du syns det er verdt det. Men jeg gjør ikke alltid det. Og jeg syns også det er å forvente litt for mye av meg. Jeg kan ikke ta meg sammen, bare fordi du ønsker det. Jeg kan ikke late som jeg ikke har den fibroen her, bare fordi du syns det er en tullesykdom.
For meg så er den høyst reel, den hindrer meg i mye, og det må jeg akseptere. Jeg liker det ikke, men jeg må akseptere det.
Jeg skulle så ønske at jeg slapp å forklare, fordi jeg vil ikke høres sytete ut. Jeg liker ikke å klage, og jeg føler på en skam ved å ha en sykdom som mange mener er en tullesykdom. Og jeg skulle så gjerne vært uten.
Jeg takler det her så godt jeg kan, men da må jeg få gjøre det som er best for meg også. Det kan hende at det ikke er tur akkurat i dag, og sånn er det. Dessverre. Det kan hende jeg ikke får vært med på den festen vi har planlagt i evigheter, og det er noe jeg er like lei meg for.
Jeg forstår at det er vanskelig for andre å skjønne, jeg gjør virkelig det, men innimellom så skulle jeg ønske at det var en sykdom som var synlig. Bare for at folk skal slutte å presse meg. Fordi det er ikke alltid verdt det, ikke for meg.
Det betyr ikke at jeg ikke vil, det betyr ikke at jeg er mindre glad i deg. Det betyr bare at jeg må velge meg.
Jeg grøsser nesten av å skrive et sånt innlegg. Det verste jeg vet er å klage, og å snakke sykdom. Men for at andre skal skjønne det- så tror jeg nesten at jeg må. Det er vanskelig å sette ord på noe som er så vondt for meg, og det er vanskelig å tenke at sånn blir det for meg framover.
Forhåpentligvis med masse gode dager, og for at jeg skal få ha det- så må jeg velge det som kroppen min takler best.
Du bør ikke skjønne det, men jeg setter pris på om du respekterer det.
Og kanskje jeg må bli flinkere til å sette ord på ting, og forklare hvorfor jeg velger som jeg velger…
Noen dager er bedre enn andre, og nå om dagen så er det ganske fine dager. Og på toppen av det hele så snør det. Og det liker jo frøken Hansen godt.
Jeg har tatt noen valg for meg sjøl som gir en spennende tid framover. Det har vært kjempeskummelt, for nytt og usikkerhet er skummelt, men samtidig utrolig spennende. Jeg starter litt på nytt, visker bort litt valg som ikke har passa meg som jeg trodde, og velger nytt. Det er skummelt å tenke ny jobb, og ikke vet jeg hvor veien fører meg, men det kan være spennende det og. Og det kan gå bra.
Jeg velger meg sjøl, kroppen min og helsa mi- og jeg tenker at de som sier 40 årene er de nye 20 årene- ikke er helt på jordet. For det er utrolig deilig å gjøre som jeg selv ønsker og vil, og som jeg trenger ikke minst.
For det er ikke så aller verst å bli voksen. Det er ikke så verst å finne en ro og trygghet, i meg sjøl, og sammen med andre. Det er ganske godt å velge seg selv, og å stole på at også jeg fortjener å ha det bra.
Det er alltid mange som har noe å si på valg vi tar, og hvordan man velger å leve livet sitt. Men så er det nå sånn at ingen andre går i dine sko. Ingen andre går i mine heller. Og om min livsstil ikke passer noen andre, så er ikke det mitt problem. Så lenge jeg har det bra. Med meg sjøl, og med mine folk.
Det er fint å bli litt mer egoistisk på voksne dager. For jeg tror oppriktig at hvis du skal kunne være en ressurs for andre, så må du være det for deg sjøl også.
Voksen er ikke så aller verst. Og nye tider bør heller ikke være så skummelt:) Det kan jo gå bedre enn vi frykter 😉
Hva betyr denne dagen for dere ? Hva betyr Valentine, og hva betyr morsdag?
Jeg er litt rar på sånne dager, og har ikke helt sansen for dager som nesten er skapt av salgsindustrien. Disse dagene hvor man skal handle i overflod for å vise noen hva de betyr. Det er ikke det som teller. Et kort, og en klem og noen fine ord- det holder det.
Jeg prøvde å google litt hva Valentinsdagen betyr, og når den oppsto- men jeg finner ingenting som handler om kjærlighet. Bare om martyrer og selvmord… Eller dagen hvor fuglene begynte å parre seg.
Så hvordan det har blitt en kjærlighetens dag, det ga jeg opp å finne. Men valentins dagen er det blitt <3
Og kjærlighet kan vi vel egentlig aldri få nok av <3 Uansett hvem du elsker .
Det kan jo selvfølgelig være en fin dag, og det er hva vi gjør det til. Har man det bra, så er det jo en dag hvor man kan huske litt ekstra på mye man setter pris på hverandre, og hvor heldig man er.
Morsdag , syns jeg er veldig koselig. Og det syns jeg fordi ungene ikke har skjønt den kjøpepress biten heldigvis.
Frokost på senga ble det- til ungene- men likevel, jeg har de aller beste å være mamma til.
Jeg er heldig <3 på alle måter. Nå varmer jeg opp huset mens ungene koser seg under hver sin dyne, for på Østlandet i dag våkna vi opp til 17 minus.
Så blir det god middag, og litt kake med de aller beste jeg vet <3
Gratulerer med dagen til alle mammaer. Håper dere har det like fint som meg.
