Hvem har sagt at det bare er i helga man kan kose litt ekstra ? For en som har jobba i årevis med turnus, så er det akkurat det samme om det er onsdag eller lørdag. Har man fri, så har man fri.
Først ble det en god tur i skogen med svigerdatter og hunder. Glatt og vått, men det er helt greit når det snart er Mars og det lukter vår rett foran nesa vår.
Heldigvis en hund som elsker tur uansett vær, og som ikke alltid vet om han er en gul eller sort labrador .
Mildgrader og halvveis sol er gull på en helt vanlig hverdag.
Jeg tror på hverdager. Jeg tror det er dem dagene som er aller viktigst i det store og hele, og det er dem vi har flest av.
Nå har både jeg og Charlie hoppet gjennom dusjen og vi venter på besøk. For selv om det er onsdag, så tar vi et glass rødt og pizza- fordi vi fortjener det 🙂 Og fordi vi har muligheten til å lage en helt vanlig onsdag bra også.
Jeg har en hund. Jeg har en labrador på 2 år, som heter Charlie. Han er en del av familien vår, og vi er utrolig glad i den rampete og kosete hunden vår. Jeg har også tre katter.
Før, med tidligere hunder, så har jeg vært aktiv på dyresider og hundeklubber- men det har jeg meldt meg litt ut av. Og jeg tenker innimellom at det ikke trengs noe dyrepoliti her i Norge, for det tar mange privatpersoner seg av. Det er et stygt miljø i mange ( selvfølgelig ikke alle ) hundeklubber, og dyregrupper generelt på nett.
Er det noen som kommer med et spørsmål, så hagler det inn med kommentarer som ikke er av den pene sorten, og så mange føler at de har rett til å kalle eier både det ene og det andre. Når jeg spurte om kastrering, så var det ikke måte på hvor mange som skulle fortelle meg hvor dårlig hundeeier jeg er, og at jeg burde satt meg inn i alt på forhånd. Og med spørsmål om jeg kastrerte ungene mine for dårlig oppførsel.
Jeg blir helt matt. Hunden min er ikke et barn. Han hadde medisinske årsaker til å bli kjemisk kastrert og har fått det mye bedre i etterkant. Men jeg tenker jo at jeg ikke spør på sånne grupper neste gang. Jeg skjønner ikke den dramaen som lages i kommentarfelt, og jeg skjønner ikke den menneskeliggjøringa av dyr.
Når katten min var savnet og jeg la ut etterlysning, så kom det til og med meldinger på innboksen om at jeg aldri skulle hatt katt 😛 Uten å vite noe som helst.
Folk skal redde rådyrkalver og tar de med hjem. Mater katter som de ikke aner noe om, fordi de automatisk tror de er savnet. Mange tror automatisk at andre er dårlige dyreeiere.
For å være en sann dyrevenn , det teller mye her i Norge. Det er alt som teller tror jeg. Men er det så dyrevennlig å menneskliggjøre dyra våre? Og er det så dyrevennlig å gjøre seg til hjelper for dyr som faktisk ikke trengs å bli reddet ? Som ikke er savnet i utgangspunktet?
Katten vår ble borte og til slutt påkjørt fordi noen tok henne inn og ga ho mat. Som automatisk tenkte at denne katten ikke hørte til noe sted, og det var knappe 300 meter her i fra.
Jeg leser med gru om den Teddy saken som florerer på nett nå, hvor hunden har bitt flere mennesker umotivert- store som små- og det samles inn 300 000 kroner til at hunden skal få leve . Hvis en hund biter umotivert flere ganger, så er det kanskje på tide å tenke at den hunden ikke har det bra ? Plakater med påskriften; “La Teddy få leve”- de fleste gjør det uten å vite noe som helst om hva som ligger bak. Signerer og gir penger helt ukritisk. Uten å vite hva som ligger bak.
Ja jeg har hund, som jeg er så utrolig glad i, og som gjør dagene våre så bra. Og jeg har barn. Det ER faktisk en forskjell på dyr og barn, og de skal ikke behandles likt heller. Dyr fortjener å bli behandlet som det de er.
De trenger ikke Gucci vesker eller Prada solbriller. Dem trenger å få gjøre det de skal i livet, og få lov til å være det dyret de er. Og mange ganger er naturen brutal, men sånn er det. Nettopp fordi det er dyr.
Jeg la ut et innlegg i går om et katt som muligens er på villspor og som har vært her til og fra i noen uker, med et spørsmål om noen savnet den. Så mange mener jeg skal gi den katten mat, og ta den inn. Men hvordan i all verden skal den finne tilbake til eierne sine om jeg begynner å mate den ? Det skaper jo hjemløse katter det der. Det kom sinte meldinger om hvor slem jeg var som ikke ga en ukjent katt, mat. Katter kan fint streife mellom flere steder som gir dem mat, uten at eierne vet det. For sånn er livet som katt.
Dyr er ikke som mennesker, og de er ikke mennesker.
Vi skal være snille mot, og ta vare på dyrene våre. Men man skal ikke ta på seg en helterolle for å redde dyr som ikke trenger det….
Slutt å mat andre sine katter, og slutt å redd dyr som ikke er i nød !
Det ligger noe i lufta nå, og det kjennes at en endring er på vei.
Det er sol, snøen smelter i rekordfart og fuglene kvitrer. Den sola og den overgangen fra vinter til vår, er bare helt fantastisk. Det har vært en utrolig lang og tung vinter, og den sola som er her nå- er så etterlengta.
Det sildrer og smelter overalt, og det føles litt som en ny tid er på vei. Og kanskje det er det ?
Vi går mot en tid hvor vi kan være mer sammen igjen. Vi kan sitte ute og nyte sol og litt mer varme, og om ikke vi kan treffes inne- så kan vi i allefall treffes mer ute.
I dag ble det en liten stund i sola, og det frista nesten med en utepils 🙂 I stedet ble det påskeliljer og gåsunger.
Det lukter vår, og det kjennes på hele kroppen at det er på tide at den vinteren her er over.
<3Tirsdagsglede og hverdagsøyeblikk <3
Nå er planlegging av terrasse sesongen for fullt i gang, og det er moro å se på ideer til en fargerik uteplass også i år. Sjekk de fine putene her 🙂
Sønn min på 16 er fotografen, og vil du følge han så er hjemmesiden hans PelleNilsen.com
Han fanger de hverdagsøyeblikka som jeg elsker .
Og er blitt vår faste fotograf.
Lykke på film 🙂
I går var vi hos eldstemann i Oslo, og i dag har jeg vært sammen med de to nest eldste, og jeg setter så utrolig stor pris på sånne hverdagsøyeblikk med ungene mine. Så stolt av dem fem fine hjertene mine som vokser til å bli fem så forskjellige mennesker, med hver sine interesser.
Og det imponerer meg at dem går for det de har lyst til. Vi skulle nok alle hatt litt mer ungdom i oss. Litt mer uredd ungdom som våger å satse litt. Som våger å gjøre det vi har aller mest lyst til.
En bra 2 årsdag for Charlie klumpen vår, nå snorker han høyt etter både tur og bading, og fotoshoot;)
Det er en setning vi har hørt flere ganger de siste to årene, og som har provosert meg like mye hver gang. Innimellom, når Charlie har vært på sitt mest rampete- så har jeg tenkt” kanskje de har rett?” Når treninga ikke har gått som den skal, fordi verken han eller jeg har hodet med oss, så har det noen gang kommet en liten tvil. Klarer jeg det her ? Og er hannhund egentlig noe for en dame ?
I dag er det to år siden lille store Charlie ble født, og han kom inn i livet mitt på et tidspunkt som det ikke var planlagt at jeg skulle få en hund igjen. Jeg var i startfasen av å planlegge en ny venn i familien, men der satt han så skjønn og vakker. En bollete liten pelsdott, størst i kullet og med de søteste ørene og det varmeste blikket.
Vi smelta momentant og samme kveld flyttet Charlie inn. Det var planlagt å få hund, ikke akkurat da, og ikke han. Men sånn ble det, og det tror jeg er noe av det beste jeg har gjort.
Det har vært to år hvor jeg har hatt mye prøvelser i livet, og Charlie er den som har fått meg ut. Som har lagt hodet i fanget mitt når det har vært for mye, og som har ommøblert stua når jeg har surra meg inn i mine egne tanker.
Han er den som har fått meg til å smile , selv om livet har føltes ganske kjipt til tider. Og ikke minst- fått meg med ut på tur daglig. Og han er til tider den som har fått meg så frustrert når stua har vært full av ødelagt garn, og ommøblering som bare en labradorvalp klarer.
Men at en dame ikke kan ha en hannhund, det er det dummeste jeg har hørt. Alt handler om trening, og trygghet og kjærlighet.
Hurra for Charlie klumpen som er to år i dag <3
Den snilleste og mest tålmodige, full av glede og rampestreker. Elsker alt som kan bades i, og rulles i. Om det er snø, is eller bæsj er ikke så nøye.
Så Gratulerer til Charlie, og gratulerer til oss- som har klart oss gjennom en prøvelse av en valpetid <3 Og til og med en hannhund 😉
Når bestefar er fullvaksinert og endelig kan få en lang og god klem.
Så utrolig godt å klemme skikkelig og lenge <3
Tenk at en klem kunne bli så verdifull.
Tenk at vi en lang periode ikke skulle få klemme de vi er glad i. Hadde noen fortalt oss det for noen år siden, så hadde jeg sikkert ikke trodd på det.
At vi ikke skulle håndhilse, eller klemme hverandre. At vi til enhver tid skulle holde en meter avstand, og at det skulle bli restriksjoner på hvem og hvor mange vi skulle treffe.
Det har vært et kjemperart år, og vi er ikke over det enda. Kanskje det blir en forandring som vi må lære oss å leve med på et vis?
Det året her har ført til at mine nærkontakter er blitt viktigere enn noen gang, og jeg setter så utrolig stor pris på den nærheten og den klemmen. Den ordentlige ” klemme med hele kroppen” klemmen. Og jeg som ikke trodde jeg var noen klemmer 😛
Jeg er det. Jeg er mye mer avhengig av nærkontakt med andre mennesker enn jeg trodde. Og jeg tror det er viktig for oss. Jeg tror berøring er viktig, for mennesker i alle aldre, og kanskje spesielt for eldre mennesker, som har vært de som har isolert seg mest det siste året.
Det er forsket på at berøring er smertestillende og angstdempende, og det å da ikke få lov til å kjenne andre mennesker inntil seg- et helt år- det tror jeg gjør noe med oss.
Vi er ikke over pandemien, men det her var et lyspunkt i helga <3
I kveld er det Trygve Skaug sin kveld på hver gang vi møtes, og det har jeg gleda meg til i mange uker. For en sesong det er. Med tre av mine norske favoritter, så har lørdagskvelden vært ukas høydepunkt nå. Trygve Skaug, Maria Mena og Hanne Krogh… Bedre blir det ikke.
Jeg er jo fascinert av ord, og bruker mye ord som terapi. Og ord sammen med musikk.. Musikk er til alt. Til gode kvelder, og ikke så gode kvelder. Til å minnes og trøstes, og til å gledes. Og ikke minst, danses.
Og når Hanne Krogh synger en av Trygve Skaug sine… Da er jeg solgt. Helt solgt. Og jeg aner en spotify på repeat i dagene fremover 😉 Klikk linken under for å se hva som fikk tårene mine til å trille i kveld. Og det fortsatte ut hele programmet egentlig 😛
Når jeg er lei meg, eller tankefull- eller glad, så er musikken det samme. Jeg trenger musikk som setter ord på hvordan jeg har det. Som ofte kommer med ordene jeg ikke finner selv, og som blir en slags trøst.
Musikk er følelser, og det skaper noe i oss- det skaper noe i meg, som ingenting annet klarer.
Trygve Skaug snakker om at han har lett for å snakke seg selv ned, og ikke føle seg bra nok- og det er så fint at mennesker som han, sier det han gjør. Og for en fantastisk fin fyr. Som hyller kjærlighet- mellom alle, og som vil fylle verden med spørsmålstegn og ikke utropstegn.
Verden trenger flere Trygver, tenker jeg. Som evner å treffe oss med ord og sang på en helt egen måte. Som får oss til å tenke at det vil gå over. Og det kommer sol igjen.
“Kommer det storm, kommer det regn- kommer det farlige tegn-så rir vi dem av, og slipper tak, og legger de svarte nettene bak ”
Hva sitter vi igjen med etter disse dagene, som nærmer seg et år siden Norge stengte?
Det er snart ett år siden verden forandret seg for alle. Uansett status, uansett hvem vi var eller hva vi gjorde så stengte Norge foran øynene våre. Hele verden ble berørt av et virus, og det truet farer i alle kanter. Noe vi ikke visste hva var, krøp sakte men sikkert inn i alle kroker og alle hjem ble berørt på en eller annen måte.
Nå begynner det å se ut som at vi, sakte men sikkert, kan gå mot en ende på en pandemi, men lurer det fortsatt farer? Og er de større enn noen gang ? Hvordan har det gått med oss nordmenn som har hyla over hytteforbud og stengt vinmonopol?
Fra VG
Jeg har venner på sosiale medier, fra andre land, som har tatt screenshot av overskriftene våre i Norge, og laget mye morsomt ut av det. For vi ser jo ut som et svært overflatisk land for andre. Overskriftene har handla om ferie, alkohol, reiseforbud og mangel på harryturer.
Det burde vel handla om ensomhet, isolasjon, frykt, arbeidsledighet osv…
Og kanskje det egentlig gjør det? For under det snakket om overflatiske ting, så syder det kanskje noe i vannskorpa? Det å klage over å ikke få dra på hytta, er kanskje et symptom på noe. Et symptom på å miste friheten, bli frarøvet noe man ikke vet hvordan man skal reagere på. Et symptom for å være livredd for å være hjemme alene ?
At vinmonopolet stenger, og folk kaster seg på første buss for å rekke å kjøpe alkohol .. Kanskje det er et symptom på at vi ikke har det så greit akkurat nå, og at det kreves litt mer enn ellers for å komme gjennom dagene ? Og at vinmonopol og hytta er håndfaste ting vi kan klage over?
Jeg vet ikke, men jeg tror vel kanskje ikke vi er så overflatiske som mediene viser. Jeg håper ikke det.
Hva sitter du igjen med etter det året her ? Har vi lært noe ? Har vi lært litt om hvor utrolig godt vi har det ? Hvor mye det betyr å få en klem, og hvor mye det betyr å være i begravelsen til noen? Fysisk, og ikke via nett.
Hvor mye den normale hverdagen betyr, uten hjemmekontor og karantener. Den normale hverdagen hvor vi kan treffe folk når vi ønsker og hvor vi ønsker. Hvor vi kan samles til konserter og festivaler, og til å spise ute og ta oss noe godt å drikke.
Jeg kan si at jeg har lært å sette utrolig stor pris på mine aller nærmeste. Og hvor glad jeg er for den friheten vi er vokst opp med og vant til. Alle de tingene vi vanligvis gjør, uten å tenke noe over det. Alle de klemmene man får som ikke tenkes over. De sosiale treffene, og bare det å klemme en det er lenge siden du har sett når du møter dem på butikken.
Hvordan er vår psykiske helse nå, og hvilke konsekvenser vil det her gi i årene framover ? For både barn, ungdom og voksne? Hva har det gjort med oss og kjenne på isolasjon? Hva har det gjort med barn med en uforutsigbar hverdag, mye hjemmeskole, lite trening- og det å vite at en liten host er nok til å måtte være hjemme fra skolen.
Hva har det gjort med de som har mistet jobbene sine, og nå lever på Nav.
Hvor mange år kommer konsekvensene av det her til å vare ? For jeg tror at under alt det overflatiske det er lett å klage over, så ligger det noe dypere. Noe mange ikke har kjent på før, og som vi kommer til å måtte hanskes med i mange år fremover.
Det er kanskje viktigere enn noen gang å se hverandre litt, og å ta vare på hverandre. For psykiske problemer er fortsatt skambelagt og et tabu, og ikke så lett for mange å snakke om. Det er kanskje noen ganger vi bør spørre hverandre en gang ekstra om hvordan det går ? Og samtidig tåle å høre et ekte svar…
Ønsker dere alle en god helg, og håper dere alle har fine og gode folk rundt dere <3 Og at vi sakte mot sikkert går mot en mer normal verden..
Hvorfor skal det være så vanskelig å hevde seg selv? Hvorfor skal det være så vanskelig å respektere seg selv såpass at vi sier fra når vi mener vi er urettferdig behandlet ?
Jeg jobber med det, og har gjort det lenge. Jeg har det med å legge skylden på meg selv, også de gangene jeg vet det ikke er min feil. Jeg liker ikke at folk blir sinna, og er vel det som kalles konfliktsky. Kanskje litt mer enn gjennomsnittet. Sinte folk gjør meg litt redd egentlig, og for å unngå at folk blir det så er det lettere å jatte med.
Med årene så skjønner jeg jo mer hvordan jeg vil ha det, og hva jeg vil ha ut av livet. Jeg skjønner hva som gjør meg glad, og jeg ser også mønster som jeg har hatt i mange år som ikke er så bra. Fordelen er jo at jeg kan velge å gjøre noe med det. Det er jo litt av gleden ved å bli voksen, tenker jeg. Vi kan velge å gjøre livet vårt bra.
Jeg øver på det.
Og det gjør jeg fordi jeg vet at mine meninger og følelser teller også. Hvordan jeg har det, teller. Like mye som andre sine. Verken mer eller mindre.
Det er mye enklere å skrive det- enn å gjøre det i praksis. Min gamle gode snakkedame, mente jeg hadde et snev av en selvutslettende personlighet og var mer opptatt av andre rundt, enn meg selv. Og det kan jo på sett og vis stemme. Men det jobbes stadig med. Og jeg har nå fått mine kampsaker, og kan være krigersk. Og jeg har virkelig skjønt at det er viktig å sette meg sjøl først og.
Er det noe jeg har lært opp igjennom, så er det at det er kun meg selv jeg kan ha kontroll og ansvar for.
Andre kan jeg ikke kontrollere, men jeg kan prøve å kontrollere hvordan mine reaksjoner er.
Jeg har tatt grep om mye, og jeg øver på det. Men i går hadde jeg en episode med en jeg ikke kjenner, som med en gang fikk meg til å føle meg som jeg var 5 år. Og det irriterer meg. Det irriterer meg at jeg lar folk kjøre på, og sier nesten unnskyld for noe som absolutt ikke stemmer.
Hvorfor skal det være så vanskelig å stå opp for seg selv ? Handler det om selvtillit og verdien man selv føler man har ?
Og hvorfor har noen den evnen til å få andre til å føle seg små? Hvem skaper den utryggheten? Er det dem, eller er det egentlig oss selv?
Fordi vi er jo bra nok, jeg vet jo det, og noen ganger må vi kanskje minne oss på det litt ekstra ?
Eller i noen av landene så er jeg ikke regna som et menneske engang, og i allefall ikke et menneske som kan ha sex. Lesbiske blir ikke straffet i nærheten så mye som homofile menn. Jenter blir ikke sett på som at de kan ha sex, i allefall ikke uten en mann inkludert.
I Polen har de over 100 frie soner i landet sitt, hvor de ikke ønsker at sånne som meg- skal bo.
Fra nettavisen
I Norge har vi politiske partier, og en del grupperinger som heller ikke ønsker at jeg skal være den jeg er.
Vi har folk på gata som spytter på mennesker med andre legninger, slår ned og banker opp folk, kommer med trusler, og ønsker at vi skal slutte med all den sexen vi driver. For det er det som står i hodet på alle homofober. Og på mange religiøse som kan si ; Det er greit om du er homofil, bare ikke praktiser det.
Vet ikke hvem det dreier seg mest om sex for…
Etter jeg sto fram som lesbisk, så har jeg inntrykk av at jeg kan spørres om alt. Og da mener jeg alt. Fra mennesker i alle aldre. Og jeg svarer på mye, men det som er privat for en heterofil- er nok også privat for en homofil. For til syvende og sist så handler det ikke om sex, men det handler om kjærlighet. Og retten til å elske et annet menneske.
Kanskje jeg skuffer noen nå, men vi er ikke så himla spesielle. Vi er bare folk vi og . Med samme følelser, og samme sorger og gleder- og jeg kan bare ikke fatte hvordan det å elske noen , kan være en synd for mange ? Og hvorfor klarer ikke noen grupperinger og mennesker og ikke se bak sexen.
Fra en kristen menighet i Norge.
Hvis jeg skal være helt ærlig og rett fram, så er det vel mye sex blandt heterofile også som regnes som synd vil jeg tro.
Folk må slutte å sexifisere alt. Det skal være nakenhet og snakk om sex i alle kanaler. Jeg tror det blir for mye. Unge mennesker tør ikke stå fram for de tror foreldrene kun tenker på sex når det er snakk om lesbiske og homofile. Hvorfor er det så mye mer annerledes enn for heterofile ? Det er samme følelser- det er samme kjærlighet!
