Jeg har sett på Norge bak fasaden, og om mobbing. Når jeg så programmet så tenkte jeg hvorfor barn og unge IKKE mobber. Sånn verden har blitt, og sånn voksne mennesker er mot hverandre- så skjønner jeg ikke hvordan vi kan lære barna annerledes. Det er klart de mobber hverandre, voksne er jo stygge mot hverandre støtt og stadig.
Og hvor mange barn og unge er det ikke som får med seg hva som skjer på bloggplattformene?
Jeg elsker bloggen min, men jeg prøver å være mitt ansvar bevisst når jeg skriver. Og den uka her så har blogg.no fått et litt annet syn i mitt hodet, og det her er jeg ikke sikker på om jeg vil være en del av. For de av dere som følger noen blogger, så tror jeg dere skjønner hva jeg mener.
Kokkejævel og Kjerringtanker har en helt åpenlys “diskusjon” hvor de begge mener nedlatende ting om den andre. Det er høylytt og mye sinne, og kommentarfeltene ikke mye bedre. Det flommer over av voksne mennesker som har til mål å tråkke den andre ned. Det flommer over av noen som ser sitt snitt til å lage storm i et vannglass.
Mobbing er et kjempestort problem i Norge, men man skal være forsiktig med hva man kaller mobbing og tror jeg. For å mobbe hverandres blogger, er noe helt annet enn barn og unge som får barndommen sin ødelagt av utestengelse, spark og slag og stygge ord. Satire og ironi er noe helt annen enn mobbing. Og det er forskjell på bloggen man har, og mennesket som privatperson.
Det her er voksne mennesker, som på hver sin side har sine følgere og støttespillere- og er det noen som føler det er gått for langt- send en melding eller anmeld da. Offentlig skitkasting fører ingenting godt med seg noen av veiene. Det eneste det fører til, er enda verre kommentarfelt, hvor folk heier hverandre opp og heier på sinne til hverandre.
Hvis det er sånn det skal være å ligge på topplisten, så har jeg det helt fint i nedre del;)
Det er mye fokus på kropp, og spesielt det å være kroppspositiv. Jeg er litt delt med hva jeg mener her, for de bloggere som har noen kilo for mye- og bruker det som jobb, de selger også et produkt. Det er flott at man skal vise alle kropper, for vi er alle forskjellige, men jeg tror virkelig selvtillit og å føle seg bra nok, kommer fra innsiden. Uansett vekt og utseende.
Og det blir himla mye kropp med de kroppspositive bloggerne og.
Hvorfor skal man være så mye naken i media? Kan man ikke være kroppspositiv med klær? Jeg vet ikke om det, at folk med cellulitter og noen kg mer enn mange, bidrar til at folk får så mye sunnere forhold til sin egen kropp? Fint det at folk ikke bryr seg om vekta og størrelse, men jeg tenker jo at de likevel gjør det når det er så utrolig viktig å vise seg nesten naken – uansett. Det bidrar til fokuset på kropp uansett! Kropp og sex.
Jeg skjønner hensikten bak med å vise fram underlivshår, og pupper som er ulike, og en kropp som er normal, men likevel så blir det jo bare fokus på kropp. Og kanskje litt for mye ?
For det skal ikke være nødvendig å måtte sammenligne seg med andre. Har du noen kg for mye, og sliter med kroppen- så forandrer ikke det seg selv om Camilla Lorentzen viser frem naken kropp. Det forandrer ikke selvfølelsen som er inne oss selv. Om vi får pupper eller kropp som en av Ex on the beach deltakerne, så gjør ikke det at man automatisk føler seg bra. Det gjør det heller ikke om det er nakne kropper som er i ulike størrelser. Det handler ikke om kropp, det handler om hodet vårt.
Vi er så mye mer enn kroppen vår. Og hvordan vi har det med oss selv, det ligger inni oss. Kanskje det er det vi må fokusere på. Hvordan ha det bra med å være den du er ? Jeg tror ikke det forandrer seg om man legger ut et nesten naken bilde på instagram uansett størrelse. For når kommentarene stopper, så er det fortsatt deg alene med speilbildet ditt.
Hva skal til for at du er fornøyd når du er alene, uten insta feedback og kommentarer i fleng. Hva skal til for at du føler deg bra nok? Også for deg selv ? Når du finner den tryggheten i deg selv, så er ikke behovet der for at alle andre skal fortelle deg det lenger. For da vet du at den du er- det holder det.
Vi har så mange indre kvaliteter som er det livet dreier seg om. Det handler om å bry seg, om seg selv og om andre. Det handler om å være snill, og å ta de beste valga for seg selv. Verken sex eller kjærlighet handler til syvende og sist om kropp, det handler om selvfølelsen din. Er du med noen du er trygg på, og som er oppriktig glad i deg- så er de det. Og da bidrar de til at du føler deg vel med deg selv og den du er.
La nå kropp vær kropp litt. Jeg trenger ikke instagram full av nakne kropper i alle størrelser. Kropp har vi alle, men det som er inni- er det viktigste!
Vær positiv til hele deg og til dine egne verdier, så kommer den kroppspositiviteten av seg selv tenker jeg 😉
Da ble det ikke utprøving enda siden Fredrikstad stengte litt ned. Da var det bare å ta på seg turklær å komme seg ut.
For like mye som bloggen min har vært god å ha, så har han her gjort underverker. Charlie har tvinga meg ut- uansett vondt og uansett vær. Det er noe med frisk luft, og det å få lufta både hode og kropp.
Og det er så fint ute nå. Kaldt og frisk og hvitt og pent. Å gå den første turen i skogen når ingen har gått før meg, er utrolig fint. Bare spor fra elg og rådyr og rev. Alt ligger helt uberørt.
Det er litt som å starte dagen med blanke ark.
Hver årstid har sin sjarm, og ekte ordentlig vinter har en del sjarm med seg, selv om det er utfordrende med et 130 år gammelt hus i kulda 😉 Vi kan skrape innsiden av vinduene på morran, og vi sover i ulltøy- men jeg elsker det.
Håper dere alle klarer å få litt fine dager selv om verden er litt kaotisk nå. Jeg puster med magen, og husker at våren er på vei.
Nå har jeg vært hjemme uten jobb og med hjemmeskole i snart et år. Jeg har kjent på isolasjon, som så mange andre det året her. Og fordi jeg har vært syk og ikke kunne være i jobben min, så har jeg også mista mange av de faste holdepunktene mine. Dagene har blitt like, og det har ikke vært noe forskjell på ukedag eller helg.
Attpåtil så har mye av det sosiale nettverket blitt ekstremt snevret inn. Det året har ført med seg mye bra og, uten tvil- og jeg liker også det å leve sakte. Samtidig så har dem få som er mine nærkontakter, blitt enda nærmere. De få som er i min lille kohort, er mennesker jeg ønsker å ha nærme resten av livet.
Annenhver uke, når ungene mine er hjemme, så er det annerledes og dagene har et snev av normalitet. Og jeg liker hverdager. Jeg er utrolig glad i dager som er som dem skal, med alt med medfører.
Den bloggen her starta jeg av en grunn. Jeg starta den før Korona og alt kom, og den gang med mål om å trygge andre på at dere er bra nok. Jeg ønsker å kjempe for at alle skal få være seg selv, og det føltes veldig riktig etter å ha kjent litt selv på hva det vil si å være utenfor den A4 boksen som mennesker flest liker seg inni.
Og jeg skal fortsette å skrive. Jeg skal fortsette å fortelle at det kan gå så mye bedre enn du frykter, og jeg skal fortsette å fortelle deg at du er bra nok. For det er så utrolig viktig. Og når du klarer å leve livet ditt- for deg- og ikke alle andre, så får du det så utrolig mye bedre med deg selv. Dermed er du også en helt annen for de rundt deg.
Jeg har lært enormt mye av dere som følger meg, den tiden her. Jeg har åpnet meg mer og mer. Like skummelt har det vært hver eneste gang jeg deler noe veldig personlig, og noen ganger har jeg publisert og så ikke våget å logge inn før flere dager etterpå. For det er skummelt å utlevere seg selv. Det er skummelt å være sårbar og ekte.
Så bare strømmer det inn. Meldinger fra så mange forskjellige mennesker som har opplevd det samme, eller sliter med det samme eller som bare vil si takk. Jeg har fått tatt del i mange stå fram historier, hvor jeg nesten har følt at jeg har vært en flue på veggen underveis- og det er så utrolig rørende og fint å få være en del av.
Jeg har lært at åpenhet er bra. Uansett hvordan vi har det, så er det alltid noen andre som kjenner seg igjen. Vi har så mye å lære av hverandre, og det klarer vi ikke uten å være åpne og ærlig om hvordan vi har det. Vi kan hjelpe hverandre med å våge å snakke.
Den bloggen her har på en måte blitt mitt hjertebarn, mitt faste holdepunkt, og min “jobb” i en tid uten. Det har blitt litt sosialt og det har ført til at jeg har fått blitt litt kjent med så mange fine mennesker, og at jeg får være en del i deres personlige historier. Det er jeg så takknemlig for.
Jeg tror bloggen rett og slett har redda psyken min litt, i et år som har vært vanskelig på mange måter <3
Med det innlegget her vil jeg egentlig bare si tusen takk. Takk for at dere følger meg, kommenterer og deler, og skriver så fine ting til meg. Dere har gjort til at denne bloggen, er blitt utrolig viktig for meg. Og dere er blitt viktige for meg.
Statens sentralbyrå har for første gang gjort en nasjonal spørreundersøkelse om skeives livskvalitet og hvordan de har det. Det er dessverre ikke overraskende, men trist lesing.
Det betyr omlag 350 000 mennesker. Det står også at det er en del flere skeive unge enn voksne og eldre, så tenker vi på de som ikke har stått fram- så er nok tallet betydelig høyere.
Det er vondt å lese, for å være tilfreds i livet- med seg selv, og med andre, er så viktig for å ha det bra. For å ha en god livskvalitet. Og samfunnet gjør at det fortsatt er utrolig vanskelig for homofile, lesbiske og transpersoner. Og det gjør meg så sint.
Det gjør meg så sint at unge mennesker som bare er glad i noen, ikke skal få lov til å være den de er , og være stolt av det. Det gjør meg så sint at den rapporten her , dessverre ikke er noe folk flest vil bry seg om.
Det gjør meg sint at noen tror at det er et valg, at noen tror det er en sykdom og at det er kriminelt. Det gjør meg sint at mennesker som Ole Steen i Partiet de kristne, mener at skeive er en trussel mot samfunnet og at barna seksualiseres ved å lære om kjærlighet.
Det gjør meg sint at Den nordiske motstandsbevegelsen, med utdanning innen Livets harde skole, skal få lov til å skremme ungdom fra å være den de er. Å være homofil er da ingenting som skader noen andre. Vi lever i 2021 og det er skremmende at mennesker ikke er mer opplyste enn det. Det er skremmende at verden går bakover, og at unge skeive er mer redde enn voksne også. Det burde vært omvendt. Vi burde gått forover, ikke bakover.
Vi burde sagt NEI til homoterapi, vi burde stått opp for hverandre- som mennesker. Det er bare det vi er alle sammen, og vi er født forskjellig. Det er vel for pokker samme faen om du elsker en mann eller dame ? Det burde ikke ha noen ting å si. Det HAR ingenting å si.
Det er bare kjærlighet.
Jeg får lyst til å skrike høyt av frustrasjon, og kjenner nesten at håret gråner mer mens jeg skriver. Våkne opp folkens. Vi har ikke lov til å ikke bry oss om det her. Vi har ikke lov til å ikke bry oss over at mennesker sliter med å være seg selv, fordi så mange mener de vet best.
Så hvis jeg skal roe meg litt, så tenker jeg litt på hvordan vi kan få snudd dette. Hvordan kan vi som voksne enkeltpersoner være med å snu dette? Hva kan vi gjøre ?
Jo, vi kan prate med ungene våre. Vi kan fortelle dem at vi aksepterer dem som dem er, og elsker dem uansett. Vi kan fortelle dem at det er greit å være den man er, og elske den man elsker. Vi kan slå ned på hatytringer og netthets, og media kan bli flinkere til å sile ut i kommentarfelt og hva de publiserer. Ingen kan fikse alt, men alle kan gjøre noe. Sammen kan vi være ganske sterke, og vi kan ta vare på hverandre.
Når så mange mennesker, i Norge i dag, sliter med å være seg selv fordi de har en annen legning enn heterofil- så kan vi ikke la vær å bry oss.
Jeg håper ALLE leser rapporten fra SSB, og tenker over hvorfor det er sånn i dag. Det bør ikke være vanskeligere enn å respektere hverandre, stå opp for hverandre og akseptere at andre er ulike deg selv. Våg å si i fra- og våg å bry deg.
Det er INGEN sykdom , det er ikke kriminelt- det er ikke farlig eller smittsomt. Det er bare kjærlighet, og det er en menneskerett å elske hvem man vil. Og det skal holde i massevis å være den man er.
Jeg går på sosialen. Nå skal det sies at jeg ikke tjener noe på det jeg skriver, og at jeg gjør det fordi jeg ønsker mer åpenhet, og ærlighet og mer samhold og forståelse mellom mennesker.
Det å gå på sosialen, er en strofe ikke mange sier høyt, og med full forståelse. For er det noe som høres ille ut, så er det det. Men nå er det vel flere enn noen gang som gjør det, og ikke fordi de ønsker eller vil- men fordi de har helsemessige utfordringer. Fordi Nav ikke har annet å tilby i en periode av livet som er vanskelig.
Jeg er på 6 mnd uten lønn, og det sier seg jo selv at det går jo ikke. Jeg er i en fase hvor jeg skal omplasseres og utprøves på grunn av helseutfordringer, og faller mellom alle tiltak. Det er ingen tiltak som passer meg ( foreløpig) som venter på å komme i jobb.
Og det forundrer meg. Jeg er for syk for noe, for frisk for annet , og ingen finner riktig kategori. Ingen sier noe heller, med mindre jeg spør. Og det gjør jeg. Jeg har valgt å være som en klegg, fordi jeg må ta ansvar for meg selv oppi det her. Og det er eneste grunnen til at det skjer noe.
Jeg har en kompetanse som kan brukes, jeg er god på mye, men for kommunen og Nav så er jeg ikke noe annet enn et problem. Et problem som de ikke har tid til å løse.
Det å få sosialstønad er noe som gjør noe med oss som mennesker. Det gjør noe med meg. Det er nedverdigende, det er å miste friheten min fullstendig. Ikke en ting skal inn eller ut på min konto uten at noen andre skal se det og nesten ” godkjenne” hva jeg bruker penger på. Det er usikkert, og det er utrygt, og det gjør at alt som er nødvendig for meg, må vente.
Behandlinger som jeg vanligvis går til- må vente. Resultatet er at kroppen er dårligere helsemessig nå, enn når jeg først ble sykemeldt.
I dag, på tur med Charlie, så møtte jeg en venn jeg ikke har sett på lenge. Vi ble stående å snakke og ho lurte jo på hvordan det gikk- og jeg svarte at nå går jeg på sosialstønad. Hun ble helt satt ut, og viste ikke helt hva ho skulle si- før ho lo og sa at det var utrolig befriende at jeg sa. Leit å høre men deilig at jeg satte ord på det- for hun hadde vært i akkurat samme situasjon på grunn av sykdom.
Og ja, sånn er det. Det er tøft og det er vanskelig og det drar med seg bøtter av bekymringer- men det er ikke min feil. Jeg kan ikke gjøre noe med at helsen er som den er nå, annet enn det jeg har gjort. Jeg har kjempet i flere måneder nå for å få en utprøving og å få være i et lettere arbeid. Vedtaka ble klare i Oktober, men så lenge jeg ikke står på selv, så tar det utrolig lang tid. Kommunen og Nav jobber mot hverandre, ingen vil ta ansvar og ingen vil bruke sitt budsjett og resultatet er at jeg svever et sted i mellom på sosialen. På vent.
Nå løsner det og jeg skal endelig ut i utprøving. Den beskjeden fikk jeg i går og siden da så har jeg vært helt utladet. Lufta har gått helt ut av meg. Jeg må leve på sosialstønad mens utprøving foregår, men likevel. Jeg er i gang, og jeg skal i jobb og det gjør vanvittig godt for psyken min. Det gjør at jeg senker skuldrene et lite hakk.
Det er mye som tar på hodet i den prosessen her. En ting er avslag verken jeg eller legen skjønner noe av. En annen ting er holdningen som mange har. Ledere i kommunen og Nav har automatisk en holdning om at ingen er syke. Etter 140 mail til ulike arbeidsplasser, så sa en av lederne i går; Du vil jo jobbe du? Jeg ser det nå. Og det er bare helt vanvittig å ha den innstillingen i møte med andre mennesker.
Jeg har i allefall til gode å møte et sykt menneske som ikke ønsker å bli frisk, og ønsker å komme i jobb.
Jeg tror det er godt det er valg i år, for sånn Nav fungerer nå- det går ikke. Hvor så mange mennesker må på sosialstønad. Det kommer til å føre til flere uføre enn noen gang, fordi man blir fratatt all verdighet, all selvstendighet og blir helt utmatta av å kjempe i et system som ikke de ansatte der kan engang. Jeg har bra folk jeg har kontakt med, men det virker som de også kjemper en kamp mot hverandre.
Men jeg ser et lite lys i tunnelen, og det klapper jeg meg sjøl på skuldra for. Og det er godt jeg er såpass med at jeg orker det. Men det er på tampen av hva jeg klarer. Imens skal jeg senke skuldrene litt, godkjenne at jeg er sosialklient en stund til- og se framover.
Jeg skal fortsette å skrive om det, for jeg tror at åpenhet er viktig.
Kanskje jeg burde dratt til Dubai jeg også, for å fått noen fine bilder til instafeeden min;) I denne pandemien så er kanskje billettene billige nok til at sosialklienter kan bryte anbefalinger også?
I dag våknet jeg med full innboks etter innlegget i går, og det er både trist og fint på en gang. Så mange skriver at de kjenner seg igjen, at de skammer seg- og sjelden snakker om det med noen. Jeg er utrolig glad for tilbakemeldinger, og at det å være åpen om det betyr noe for noen. Innlegget fra i går kan du lese her.
Ved at jeg velger å snakke om det som er vanskelig, så er det andre som finner en trøst og motivasjon i det. Og det viser vel litt hvor viktig det er, og hvor utrolig dumt det er å velge å ikke snakke om det.
DU ER ALDRI ALENE
Og noen ganger så kan det å dele med noen, bety like mye som noen tabletter kan gjøre. Det kan gjøre så godt å sette ord på det, og samtidig få en bekreftelse at det er flere som føler det samme som deg. Det er flere som har det på samme måte. Så kanskje du skal ta sjansen. Vær ærlig mot noen du kan stole på.
Jeg er sikker på at det vil hjelpe og sette ord på ting. Det er skummelt å si ting høyt, og kanskje fordi ved å si det høyt- så blir det reelt og så virkelig på en måte.
Men sånn er livet. Og å akseptere det er nok en greie det og.
Takk for så mange meldinger, og fine ord. Jeg har ikke kommet gjennom halvparten enda, men alle skal leses. Dere er gull- og jeg setter så utrolig stor pris på at dere skriver til meg
Jeg har engasjement for mye rart, blant annet åpenhet- og i dag er tema mitt angst.
Når kroppen min er sliten, psykisk eller fysisk, så kan jeg kjenne på en angst følelse. En følelse som overtar hele kroppen, og gjør at jeg mister litt kontroll. Som regel kommer det når jeg er utrolig sliten, og jeg har vel lagt skylda på kroppen og spenninger og fibro. Men nå etter snart seks mnd uten lønn, så satt legen diagnose stress- relatert angst. Og jeg skal prøve å forklare åssen det arter seg for meg.
Jeg kan være helt fin i et sekund, før pulsen og hjertet slår kollbøtter det neste. Jeg blir uvel, svimmel, redd, nummen i kroppen, mister fokus og ekstremt utilpass. Jeg vil bare vekk fra situasjonen jeg er i , uansett om jeg er alene eller ikke. Og jeg vil aller helst bare trekke meg tilbake, og ikke snakke med noen. Jeg vil ikke at noen skal se meg sånn. For angst er i litt samme kategori som fibromyalgi- det er skambelagt.
Som regel så takler jeg det selv. Jeg bruker spikermatta til å få fokus, og jeg er blitt god på å kjenne kroppen min og klarer ofte å ta det i starten. Men det er ubehagelig og det aller verste er å føle at jeg mister kontroll over kroppen min.
Det irriterer meg litt at det skal være “godkjente” diagnoser og “ikke godkjente diagnoser”
For hvordan vi har det er jo så ulikt fra menneske til menneske. Det er jo ikke hva det kalles som betyr mest, men hvordan man har det- og hva man kan gjøre med det.
I går så kom det igjen. Etter nok et avslag, og det å begynne på scratch igjen. Det føles så uoverkommelig ut, og min første innskytelse var å gå å legge meg, eller å bare tusle rundt i stua til det ga seg. Men så gjorde jeg ikke det. Jeg ringte en som betyr utrolig mye for meg, og nok en gang så viser det seg at det hjelper å snakke. Det hjelper å snakke med noen jeg stoler på.
Ho fikk satt litt fokus, og fikk hindra hodet mitt fra å ta helt av.
Nok en gang så viser det meg at jeg ikke bør være alene om alt, og at det hjelper å prate og å være sammen med mennesker jeg er glad i. Og uansett hva vi sliter med, så vil det alltid være andre som kjenner seg igjen. Det er plassert en skam på så mye. På så mye som er normalt å kjenne på gjennom livet.
Angst er en ting som kan kjennes litt på, eller mye på, og for noen kan det ødelegge hele livet. Det kan sette utrolig mye begrensninger. Og det er en like ekte sykdom for mange , som det er for andre å ha en fysisk sykdom.
Ved å prate om det, så kan det normaliseres- og kanskje det kan ende med at noen lettere vil be om hjelp.
Jeg har flere nære familiemedlemmer, og venner, som har opplevd angst på nært hold. Noen har vært og er hardt angrepet, andre kjenner på de i ulike settinger. Alt fra panikkangst til sosial angst. Felles for alle, er at det er vanskelig å sette ord på det, og det er vanskelig å si at ; det sliter jeg med.
Men angst er reelt, og det er helt innafor å snakke om.
Hurra for litt åpenhet, og til å fjerne litt skam som vi fleste bærer unødvendig mye av. Og tro aldri at du er alene om å føle det du føler. Det er garantert ( mange) fler som ville kjent seg igjen, om du våget å si det høyt <3.
At du er bra nok! Det du føler er viktig, og det du føler er dine følelser. Din historie er din, og du har lov å ta deg selv på alvor. Du har lov å sørge over det du syns er leit, og du har lov å kjenne på dine egne følelser.
Jeg får en del meldinger innimellom hvor dere skriver at det er så mange andre som har det så mye verre enn dere, og at det er en grunn til å ikke tenke på seg selv og sitt. Som er livredd for hva andre vil si om ting dere har på hjertet. Og vil noen ta dere alvorlig?
Og det kjenner jeg meg igjen i. Men hva klarer vi å være for andre om vi ikke klarer å ta vare på oss selv emosjonelt først ? Og hvorfor er andre sine historier så mye mer verdt enn våre egne?
Det var en god venn som en gang sa til meg; Det er din historie, og den har du lov til å eie. Og det har jeg tenkt mye på i etterkant. Fordi det er det jo. Jeg har mine ting bak meg, som sitter i min kropp og i mitt hode, og det har jo jeg også lov til å kjenne på selv om det er andre som har det verre.
Når jeg skulle stå fram, så ville jeg aller mest ikke såre noen. Jeg drøyde i det lengste fordi jeg ikke ville være årsak til at andre skulle få mye å tenke på. Men jeg såret jo meg selv. Gang på gang, med å ikke ta meg sjøl på alvor.
Litt det samme har jeg med min fibromyalgi og helseutfordringer. Det er jo ingenting jeg dør av, og det er så mange andre som sliter mye mer enn det jeg gjør. Likevel så er det jeg har, det jeg opplever og det er min hverdag- og mine tanker og følelser. Og det er jeg verdt at jeg tar på alvor. For bare da kan jeg faktisk gjøre noe med det, om jeg aksepterer det først.
Kanskje vi må bli flinkere til å eie vårt eget, for å komme videre? Jobbe gjennom det, og ta følelsene våre på alvor.
Du er hovedpersonen i ditt liv, og ingen andre vet hvordan du har det innerst inne. Det trenger ikke være noen grunn til at du har det tøft heller. Men sliter du med noe- så ta det på alvor. Godta det, og aksepter at det er sånn du har det nå. Så kan det kanskje være lettere å finne en løsning ut av det, og videre.
Jeg tror mange av oss kjenner på tunge ting nå, det gjør jeg og. Jeg kjenner på hvor lite sosialt liv jeg har uten jobb og med hjemmeskole. Jeg kjenner på hvor trist det er å ikke møte eldstemann som bor i Oslo. Men så kommer tanken om at det er andre som har det så utrolig mye verre, og at det her må jeg bite i meg. Det er filleting i det store og hele.
Men filleting eller ikke, det er sånn jeg har det nå. Og jeg orker ikke late som alt er tipp topp hele tiden, for det er det ikke. Jeg er møkk lei av pandemi og sosiale begrensninger og frykten for et virus som virker som det stadig blir verre. Samtidig så vet jeg at om en time så kan jeg føle det bedre. For jeg har så gode mennesker i livet mitt som alltid snur ting. Og som får meg til å smile, og å sette pris på det livet jeg har uansett <3
Og jeg vet at det ikke er farlig å kjenne på det tunge heller.
Jeg vet at jeg er bra nok, og jeg vet at det jeg føler er reelt for meg. Og det fortjener jeg å lytte til, akseptere- for deretter å kunne snu det. Jeg tror ikke det er så lurt å lukke det inne bestandig.
Og tenk alt jeg hadde gått glipp av om jeg ikke hadde tatt meg selv på alvor. Jeg hadde gått glipp av å kunne være den jeg er, uten hemmeligheter og skjulte følelser.
Så om ingen har sagt det til deg, så vit at du er bra nok. Og at du eier din historie. Du er verdt å lytte til, og du er verdt å ta følelsene dine på alvor.
Hvordan kan Norge tvinges til å åpne vinmonopolene igjen? Jeg skjønner det ikke. Alt av idrett for barn, og det sosiale hos ungdom stenges helt ned men fordi voksne folk ikke kan følge anbefalinger og retningslinjer, så åpnes polene igjen. Hva er det her for noe ?
Det de sier nå er at Vinmonopolet er viktigere enn fotballtrening og fritidsklubber til barn. Alkoholen til foreldre, er viktigere enn barna. Jeg skjønner det kanskje ikke menes sånn, og at disse beslutningene er vanskelig å ta- men ærlig talt. Det er alkohol vi snakker om. Og det snakkes om i samme setning hvor alt av tilbud til barn og unge stenges ned.
Ikke skal vi være sosiale, og ikke skal vi treffe folk- men desto mer drikker vi tydeligvis.
Det virker så utrolig halvhjerta og meningsløst fra regjeringen sin side, og hvis ALKOHOL er det største problemet her- så vitner det kanskje om at dem burde holdt stengt en stund.
Ja, helseministeren forsvarer det med at mange alkoholikere kan bli verre av stengte polutsalg og at voksne drar til andre kommuner for å handle.
Men hva med de barna som har foreldre som vanligvis holder seg til å drikke i helgene ? Men som nå kanskje er permitterte eller har hjemmekontor , og dermed mye hjemme, hvor veien kanskje er kortere til å drikke hver dag. Hva med de ungene som trenger en pause fra alkohol?
Hva med de ungene og ungdommen som nå blir tvinga til å være hjemme hele tiden, og som ikke har noe flukt mulighet fordi alt annet er stengt ned?
Hvis alkoholen betyr så mye, så er det kanskje lurt å stenge ned en stund- så blir de som sliter med det, fanget opp?
Jeg har venner som bor i andre land, hvor jeg ser at dem ler av og harselerer med Norges avisoverskrifter på sosiale medier. Norge ser ut som en vits, og det begynner å føles som vi er det og. Jeg skjønner ikke prioriteringene her.
“ Handler om at jeg må ha et glass vin hver kveld for å slappe av”, skrev en bekjent på FB. Men hvis det er det som må til for at du skal klare å slappe av, så er det kanskje på tide å finne nye måter å slappe av på.
Vi er blitt et land som folk ler av. De ler av hytteproblemer og alkohol. Vi er blitt et land som ikke forstår hvor utrolig godt vi har det. Med en I landsproblematikk som er helt på jordet.
Jeg følger helsesista som jobber for å fremme unges psykiske helse , som setter fokus på hva det året her har gjort med folk. Med ordentlige problemer, psykisk helse og depresjon. Og det er helt vanvittig å se at det prioriteres alkohol framfor ungdommen og barna våre.
Det her handler ikke mest om de som folk klassifiserer som alkoholikere. Det handler om de som tar seg et glass for å slappe av, eller tre. Det handler om de som ikke tror ungene merker noe på dem, for de blir jo bare glad og avslappa. Eller kanskje mer sint, men det ser man ikke selv etter noen glass vin eller sprit. Det handler om at det aller viktigste er at foreldrene skal få slappe av her, for god mat er ikke det samme uten en god vin til .
Det handler om disse barna som legger seg på kvelden, og er usikre på hva den lille forandringen med mamma eller pappa er. Den tonen som plutselig er litt mer ukritisk, og ikke så nøye med leggetiden lenger heller. Det handler om at dette kan skje oftere nå enn bare i helgene. Det skaper en utrygghet for barna som de bør spares for.
Man bør ikke være alkoholiker for at ungene skal mistrives med alkohol i hus. Og man bør ikke være Einstein for å skjønne at flere drikker når man er mer hjemme. Brått er det ikke bare i helgen lenger.
Og den panikken som bredte seg når vinmonopolet skulle stenge- sier vel egentlig det meste…
