Heges lille rom

Jeg har snakket med flere mennesker som har en psykisk lidelse, og spurt litt om hvordan pandemi tiden har påvirket deres psykiske helse.

Kari, 46 år, har slitt med angst og psykiske utfordringer mesteparten av livet. Hun har taklet det så godt hun kan, men så ble det unntakstilstand. For mange med psykiske utfordringer, så er det å ha kontroll en stor del av hverdagen. Og her har nok mange følt de har mistet kontrollen. Anbefalinger og regler har forandret seg med vinden, og frykten har blitt større for mange.

Når jeg snakker med Kari, så er hun sliten. Hun er sliten av å måtte ha fokus på å finne de riktige anbefalinger og regler, og hun føler hun ikke klarer å følge med. Hun sier selv at hun er redd for å gjøre feil, og resultatet er at hun nesten ikke våger seg på utsiden av døren. Hun har sosial angst, og sier det blir vanskeligere og vanskeligere å ta det skrittet med å bevege seg ut fra tryggheten hjemme.

For å ha psykiske problemer, gjør noe med konsentrasjonen vår. Det gjør noe med evnen til å få med seg alt, fordi kroppen og hjernen allerede jobber på høygir for å takle hverdagen. Så skjer det som har vært nå, og som ingen av oss har opplevd før, og hva gjør det da med et sinn som er fullt med frykt fra før av ? Hva har det gjort med tilbudet psykisk syke får ? Med behandlingen?

Jeg har blitt fortalt av noen som har egen erfaring med det, at det er lite treff med andre mennesker, både privat og under behandling. Noen har vært lagt inn og omtrent blitt isolert på rommene sine. Og det her er mennesker som også har slitt psykisk før Covid. Mennesker som er helt avhengig av andre for å klare å stå i livet.

Så tenker jeg også på .. hva med alle de andre? Hva med alle de som har opplevd å miste jobben sin, de som har levd i frykt og isolasjon alle disse månedene? De som kanskje for første gang kjenner på en ustabil psykisk helse nå.

Når ser vi toppen av det? Og har vi et helsetilbud klart?

Hva med barn og unge som ikke har fått sosialisert seg på samme måte som før? Som mister litt av læren i samspillet med andre mennesker? Som har foreldre som ikke har taklet det her bra, og det har vært forandringer både hjemme og på skole. Hva har det gjort med lite nærkontakt og lite berøring?

Hva gjør det her med oss? Og når se vi langtidsvirkningene av hva den pandemien her har gjort med oss?

Er vi så tilpasningsdyktige som det kan se ut, eller er det mye som ulmer her som kommer fram når ting roer seg.

Som kommer frem når frykten slipper, og vi kan leve tilnærmet normalt igjen?

Uansett så gjelder det vel å se hverandre, og å bry seg om hverandre- for jeg tror ikke akkurat ventetiden i helsevesenet blir mindre…Og jeg undrer meg litt over hva det året har gjort og vil gjøre med folks psykiske helse. Hva som blir langtisvirkningene av den pandemien som traff oss…

Og når vil den være over ..?

Det er flere religiøse ledere som mener homofile har skylden for pandemien, og nå at alle som blir vaksinert- har blitt homofile .

Screenshot fra nettavisen

Det er jo artig og lese, og jeg begynner umiddelbart å le. Og jeg får jo lyst til å spørre om hva som vil skje når vi som er homofile og lesbiske tar vaksinen? Blir vi heterofile da? Eller enda mer homofile kanskje ? Kanskje jeg blir en enhjørning? Eller en regnbue ?

Tenk så ille om alle som ble vaksinert, ble homofile. Tenk om verden ble full av mennesker i alle slags farger, glade mennesker som aksepterer hverandre, og er snille mot hverandre. Mennesker som vet hva det vil si å ikke bli akseptert for den man er, og som kanskje har en høyere toleranse grense og aksept og respekt for andre? Tenk så grusomt det ville vært 😉

Det som er skremmende og absolutt ikke morsomt her, er at denne mannen har følgere fra hele verden- som tror blindt på hva han sier. Som får ungene sine i terapi for å drive vekk synden. Som støter vekk familiemedlemmer fordi de er den de er. Som får media til å skrive om han, så han skal få nå alle verdens hjørner med galskapen sin. Og i alle de hjørnene, så sitter det noen og tror på han.

Verden vår er full av fordommer, Norge er full av fordommer- og det virker som det blir verre og verre. Vi går mange skritt tilbake, og det skremmer meg. Det skremmer meg at folk ikke vet mer enn det i dag.

Hadde jeg kunnet utvikle en vaksine mot hva som helst, så skulle det vært mot fordommer. En vaksine for å bli snill- det hadde vært noe. En vaksine som hadde gjort til at alle så hverandre som mennesker. Som ikke henger seg oppi legning eller rase, men som ser folk som folk.

Folkevaksina…. Det hadde vært noe..

Heges lille rom 

I Norge må homofile avstå fra sex i 12 mnd før de gir blod. Uavhengig om de er i et fast forhold eller ikke.

Helsedirektoratet besluttet i 2016 at fra 1. april 2017 kan menn som har hatt sex med menn og personer som har solgt seksuelle tjenester ,aksepteres som blodgivere etter å ha vært uten sex i 12 mnd. ( Dette står på helsedirektoratet sine sider. Det er vel ingen som er i et parforhold som ikke har sex på 12 måneder?  Den regelen her gjør jo at mennesker som kan donere blod, friskt blod, ikke gjør det likevel.

For alle homofile har ikke sex med alle de treffer, på samme måte som at heterofile ikke har sex med alle de treffer.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Fra blodbanken sitt spørreskjema

Storbritannia endrer nå sine regler, og de har valgt å sidestille reglene for blodgiving.

(Screenshot fra nettavisen)

“De nye reglene, som vil innføres fra sommeren, gjør det mulig for personer som bare har hatt én seksualpartner de siste tre månedene å donere blod – uavhengig av seksuell legning.”

Og det er vel sånn det bør gjøres. Det bør vel gå etter seksuell adferd, og ikke seksuell identitet?

Norge henger etter, både på dette og på forbud mot konverteringsterapi. Jeg anbefaler alle å sjekke ut denne saken her fra Nrk. Homofile må ha sex karantene på 12 mnd. Og det er som det står, basert på frykt og fordommer.

Sykehusene trenger blod, her er det mennesker som kan og vil, og leger som dokumenterer at 3 mnd sex karantene er nok. Likevel så har ikke Norge noen planer om å forandre regler på dette. Burde ikke det vært en vinn vinn situasjon å sett på det på nytt?

Det her kan for mange sikkert virke som småting, men det er mange småting som gjør til at fordommer fortsatt lever i høyeste grad, og det fører til den usikkerheten og utryggheten med å være seg selv. For alle homofile flyr ikke rundt og har vill sex med alle og enhver, det gjør jo ikke alle heterofile heller . . .

www.hegeslillerom.com

Så kommer du deg opp igjen.

Når dagene er mørke, så vil de bli lysere igjen. Sikkert mange som syns er en teit klisje, og for den som er nede i mørket- så høres det håpløst ut. Og det høres sikkert enkelt ut å si.

Men det blir som oftest bedre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har jo noen erfaringer opp igjennom årene, som har forma meg til den jeg er i dag. Samtidig så velger jeg hver dag at noen ting vil jeg ikke ha i bagasjen, og gjør mitt for å bryte gamle mønstre.

Jeg har alltid vært en lukket person, med en god mur rundt meg. Jeg har vært den blide og omtenksomme og positive jenta. Utad. Men jeg har hatt, og har fortsatt, vanskeligheter med å slippe folk helt helt inn.

Inn i det varmeste rommet i hjertet. Jeg øver på det, og jeg øver på å være åpen. Og for hvert innlegg jeg legger ut om så personlige ting, så er det en helt vanvittig respons- og jeg skjønner at det er en greie som mange av oss sliter med. Også er det så utrolig deilig å være åpen om noen vanskelige ting. Det er egentlig ganske befriende.

Jeg tror på åpenhet og ærlighet, og jeg tror ting er lettere om vi orker å dele det med noen. Og jeg begynner virkelig å skjønne selv også hvor  godt det gjør.

Jeg jobber med saken, og noen har klart det. Bortsett fra ungene mine, så er det noen mennesker som jeg stoler helt hundre prosent på- og som har klart å nå igjennom alt jeg har bygga i 42 år. Og det er jeg glad for. Jeg er glad for at det blir mindre og mindre skummelt å slippe opp, og jeg er glad for at noen ser det og vil se helt innerst- hvem jeg er.

Jeg skulle gjerne fortalt til Hege 14 år, at livet kan bli vanskelig, men også veldig fint. Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt henne at det aller viktigste er hvordan du har det med deg selv, og at du setter deg selv høyt nok til å ha det bra. Jeg tror Hege 14 år hadde trengt å høre at ho er bra nok, og at følelsene ho da begynte å føle- var riktig. ‘

Jeg skulle fortalt at det er ganske digg å være voksen, og at det å bli trygg i seg selv er noe av det viktigste man kan gjøre for seg selv. Jeg skulle sagt at det er sunt å være lei seg innimellom, det betyr ikke at du knekker sammen av den grunn. Det er greit å la andre se noe enn den smilende Hege også.

Det er helt greit å ta vare på seg selv. Det er faktisk utrolig viktig!

For du er viktig 

Det skulle jeg gjerne fortalt til meg selv som ung, og til alle andre unge mennesker. Ikke sikkert det hadde nådd inn, men hører du noe mange nok ganger- så tror man kanskje på det til slutt.

Vi har en ungdom nå som også sliter i det pandemi helvetet som aldri tar en ende. Vi har en ungdom som har et press til å gjøre det bra på alle kanter. Det er en boks som alle ungdom skal passe inn i, med bra utseende- gode venner- gode karakterer for å sikre en god fremtid.

Det er en boks som skal romme idrett, fritidsaktiviteter og venner, og helst en jobb ved siden av studiene.  Men oppi den boksen så bør det også være plass til en ting til. Og det er “meg selv”.

Vi som voksne bør begynne å forvente at ungene våre skal bli seg selv, få være seg selv, og vi bør ta takhøyde for at ikke det er sikkert den planen vi hadde for dem, blir noe av. Fordi de er seg selv- og det skal holde det. Det er ikke sikkert det som vi tenker er best for dem, gjør dem lykkelig.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle ungdommen vår.. at de er bra nok.

Og det bør vi kanskje gjøre, om og om igjen.

Fordi når livet da kommer med sine tøffe dager, så har de en helt annen trygghet til å takle ting, og til å komme seg på fote igjen.

Og fordi de fortjener å være seg selv. Det holder det- i massevis <3

Sånne dager hvor vi bare har god tid- det er deilig. Hvor vi ligger å moier oss under dyna og venter på at varmen fra vedovnen skal spre seg i rommet.

Hvor vi har tid til å bare ligge å prate og kose oss.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når både bikkje og unger er i senga mi, og vi ikke skal stresse avgårde til noenting.

Det er øyeblikksgleder det.

Når frokosten kan ta så lang tid den bare tar, og pysjen er på til vi bestemmer oss for noe annet.

For som det står på koppen, livet skjer- og derfor tror jeg det er så viktig å ta vare på de gledene man kan hver dag.  Å gjøre litt ekstra ut av ting, og senke skuldre og bare være og å ha det fint. I dag stresser vi ikke med noe, men jeg ser at bak gardina er det sol…

Og det lover godt for en god tur etterpå 🙂 Når vi gidder å gå ut av pysjen..

God lørdag alle.

Formen har vært ekstremt laber noen dager nå, med en fibro i full blomst. Hvor det nesten føles at det er nok, men så går det jo det og. Heldigvis 😉

Og det er så utrolig vanskelig å forklare, men jeg vet at mange av dere som følger meg- skjønner hva jeg mener. Det er noen som spør, er det vondt i kroppen- og jeg vet nesten ikke hva jeg skal svare. Fordi det berører hele kroppen min, og hele psyken min og alt innvendig og utvendig.

Jeg har hjertebank, et hodet som ikke klarer å konsentrere seg om noen ting. Ører som ikke hører annet enn øresus. En nakke som ikke vil se noen veier, og jeg vet nesten ikke hvor smertene verken starter eller slutter. Men å klage var ikke poenget her. Poenget er at i dag var dørstokkmila så utrolig lang, og alt i meg sa at sofaen var det beste i kveld.

Men vi hadde planlagt en tur med noen av mine beste folk, og jeg ville så gjerne. Resultatet var litt smertestillende, en for å roe pulsen og ulltøy på ulltøy. For ut ville jeg.

Det kostet vanvittig mye å kle på seg, det kostet å bruke alt av krefter jeg hadde- bare for å komme meg ut i bilen. Men så…

Fikk jeg oppleve det her. Frisk luft med fine folk, og en helt nydelig solnedgang. Og hjertet og hodet mitt var mye mer på plass.

Det viser meg at jeg kan, og det viser meg at jeg har skjulte krefter- og at jeg til og med på de verste dagene, kan få fine øyeblikk. Og det gir meg en stor mestringsfølelse oppi det her. Jeg begynner å kjenne kroppen min, og jeg vet nå at kvelden blir på sofaen, men det er helt greit det. Fordi jeg kom meg ut. Fordi jeg klarte å gjøre det som gjør meg glad- uansett hvor mye det kostet i dag.

Så nå er det rolige timer her, med de to fine.

Klapp på skuldra, smil om munnen og resten får jeg ikke gjort noe med <3

Et glass vin er byttet ut med litt smertestillende og te, men sånn er det noen ganger. Men sånne dager gir meg håp, og jeg mestrer mer enn jeg tror. Og det å komme ut i lufta- det gjør meg utrolig godt .

Håper dere alle med samme plager finner gode øyeblikk.

Jeg kjenner ei lita jente som har truffet hjerte mitt som nesten ingen andre har gjort før. Og med det innlegget her nå, så vil jeg sette litt lys på ho, og hennes utfordringer. Jeg vil sette litt lys på hverdagen hennes, og til familien hennes- og på en mamma som er alt.

Det her er Maria.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Maria er født med en utviklingsforstyrrelse som heter Retts syndrom. Sykdommen er sjelden og noe som rammer jenter.

Hun er 10 år og to av mine barn er så heldig å ha ho som søster. Mammaen hennes er to av mine gutters bonusmor og attpåtil en god venn som jeg er utrolig glad i.

Maria er født med Retts syndrom, men hun er også født med et smil som er til å smelte av. Hun er født med en livsglede som jeg aldri har sett hos noen. Og det er en jente som har krøpet så langt inni hjertet mitt, og som har så utrolig mye å lære oss.

Maria har utfordringer som gjør hverdagen helt annerledes enn hos friske barn på 10 år. Hun har epilepsi, mageproblemer og peg sonde som ho får vann og medisiner i. Og noen ganger mat, når ikke kroppen takler fast føde.

Annerledes bør ikke være skummelt, og annerledes er også kjærlighet og glede.

Nå for tiden så er Maria mye plaget med anfall og må stadig på sykehus for observasjon. Og her kommer mitt hjertesukk inn. Her er det mamma som er eksperten. Mamma til Maria er helt enestående flink, og står på mer enn jeg tenker jeg noen gang kunne klart. Likevel har hun tid til å spørre andre hvordan de har det.

Men er det sånn at det er mamma som skal være eksperten her ?

Hun er alt. Hun er mamma, sykepleier og lege for sin lille datter.

Når Maria kommer på sykehus til observasjon etter anfall på anfall, så er det mange ulike å forholde seg til, hvor leger og sykepleiere nesten må google seg til hva som er rett behandling eller ikke.

Maria er sjelden, men like mye verdt som enhver annen. Hun fortjener at de samme menneskene har tid, selv om hun ikke krever det selv. Både hun og mamma trenger at noen ser hva de skal gjøre, og er den tryggheten de trenger å ha. Alle trenger å ha en trygg havn, og når barnet ditt lider av noe så alvorlig- så forventer vi alle at vi kan finne den trygge havnen hos kyndig helsepersonell.

Hun fortjener at de som skal behandle henne, har satt seg inn i sykdommen hennes, og lært det de trenger å lære. For hvordan skal man være trygg på en behandling av en sykdom de knapt vet eksisterer?

Det handler om respekt.

Det kan ikke være den som roper høyest, eller har sterkest og mest krevende pårørende, som får alt servert. Det må være tid til alle. Og det må være folk som kan diagnoser menneskene har. Det må være noen som kan løfte børen fra mammas skuldre litt, og si : Vi kan det her.

Maria har ingen ord, men hun har øyne så utrykksfulle og en utrolig herlig smittende latter. Med alle plager og utfordringer hun har, så smiler hun til verden likevel.

Det må settes litt lys på hvor utrolig slitsomt det må være for mamma når de som tar imot dem på sykehuset, ikke engang har hørt om Retts syndrom. Som ikke ser helheten i det Maria har som utfordringer, hvor mor må gjenta og gjenta. Gang på gang. Forklare og fortelle.  Enda Maria har vært innlagt utallige ganger.

Å ha et barn med så omfattende diagnose, og å samtidig føle at du kommer til kort i helsevesenet- er noe som bør settes lys på. For å overlevere barnet sitt i hendene til noen du ikke er trygg på at kan det de bør kunne, det er en følelse en mamma ikke skal sitte med.

Møte med helsevesenet bør være en lettelse. Det bør føles som at noen tar over litt- sånn at den det gjelder, bare kan få være det hun skal være. En mamma. Med alle følelser det innebærer.

For som det er nå, så må mammaen ha kaldt hode og tenke riktig så alt blir forklart riktig og hun må lære helsevesenet om datters sykdom. Det er ikke tid for å senke skuldrene litt og bare være omsorgsperson.

Den mammaen bør få føle seg trygg på at de har satt seg nok inn i det som feiler datteren- til å gi riktig og god nok behandling. Til å gi familien en trygghet på at de vet hva de gjør, og har lært seg det de skal.

Hun må være trygg på at de som Maria er avhengig av, vet hva de gjør.

Ingen kan alt, men alt kan læres. Og det skal være unødvendig for mor å gjøre det gang på gang….

.

Det er fredag, og det tror jeg de to sovende hjertene mine setter stor pris på. Det er ikke lett å stå opp i et kaldt og gammelt hus når dyna er så utrolig varm og god. Når alle kroppsdeler som kommer utenfor dyna, bare automatisk går under igjen og ingenting vil opp og ut i kulda.

Men når mamman står opp et time før og fyrer og steker baguetter, så er det vel ikke så mye å klage over 😉 Morgen stund er egentlig ikke så verst, og jeg nyter den lille halvtimen alene før resten av huset våkner til liv. Den tiden hvor det føles ut som om hele verden sover.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Snorking fra Charlie, og knitring i peisen er de eneste lydene som høres.

Jeg liker den stille stunden, uten tv eller andre forstyrrelser.

Vi er en trøtt gjeng på morran, og i morra ser vi frem til å sove til vi våkner uten vekkerklokke.

I kveld har vi planlagt tur i mørket, så film og sofakos. Fredagen kan ikke begynne så mye bedre enn det.

Gradestokken viser 11 minus, og det er plutselig en vedvarende ordentlig vinter her i Østfold. Det er jo deilig, men det går som regel  noen timer før vi får ordentlig varmen her i skogen.

Men jeg elsker det 🙂 Jeg elsker det gamle huset jeg bor i, med isroser på innsiden av vinduene. Med sjel i hver krik og krok. Og er det noe vi har nok av så er det ulltøy 😉

Lag deg en fin fredag, og kjenn på gleden av å gå til helg 🙂

God helg

Mobbing er brutalt. Mobbing er noe som går hardt utover hverdagslivet til de som blir mobbet, og det kan ødelegge liv for alltid . Ofte er satire og mobbing noe som diskuteres sammen, og det er kanskje ikke helt lett å skjønne hva som er hva.

Så hva er forskjellen på satire og mobbing ? Satire strekker seg ofte oppover, mot toppen og mot de som har makten, med en humoristisk vinkling.  Mobbing retter seg mot den svake, og er ondskapsfullt ment.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er nok mange som har fått med seg drama på blogg.no de siste dagene hvor kokkejævel har føt at kjerringtanker mobber han. Hun har en blogg hvor hun skriver om toppbloggere, og det er litt det samme som når Se og Hør skriver om kjendiser. Jeg kan forstå at han blir lei, og jeg kan forstå at han også blir fristet til å trykke seg inn å lese. Det jeg derimot IKKE forstår, er at dette måtte bli offentlig. Og når han sier han blir mobbet, for så å lire av seg det han gjør.. Da mister jeg litt fokus på hva som var meningen med det innlegget. Fordi… to vrange gir ikke en rett.

Jeg tror ikke kjerringtanker her har gitt kokkejævel søvnløse netter med bloggen sin ( Det er mine tanker og så absolutt ikke noe påstand) . Det er skrevet humoristisk, med en snert ironi og satire- og vi må ikke være så selvhøytidelige at vi ikke tåler det. Når det er sagt, så har jeg lest alle innleggene hennes med et smil og ikke et innlegg har ødelagt noe for meg, om hvor artig og fine innlegg jeg syns kokkejævel har. For han liker jeg også, og jeg har hatt mange gode lattere til innleggene hans.

Jeg liker begge bloggene, og det er fint at de har skværet opp nå og finni sin balansegang som begge er fornøyd med.

Men ærlig snakka ! Det her er blogger. Det er ikke en nødvendighet i livet, det her er et luksusyrke som mange drar gode penger ut av. Det er jo ikke til å stikke under en stol.

Blogger ble til for at andre skulle bli sitt beste jeg, og mange bloggere tjener ufattelig mye på å selge ting som skal få unge jenter til å føle seg bedre, og kjøpe seg bedre. Det er en kvalm og skitten buisness som for det meste har gått på å få andre til å føle de ikke er bra nok.

Derfor liker jeg at det er litt voksne mennesker som har følt litt av hvert på kroppen som troner toppen av listene 🙂

Derfor liker jeg blogger som kjerringtanker, kokkejævel og vibbedille. Jeg liker at det er normale, voksne folk som skriver om et helt vanlig og ordinært liv. Men til og med voksne, normale mennesker ryker på en smell og drar det kanskje lenger enn hva som var planen. For det er kanskje utfordringen når det meste skrives om. Da er kanskje den ” vær varsom” plakaten blitt litt usynlig.

Jeg skjønner at det er to som har hatt en klinsj her, en svært offentlig en også sådan, men som nå har valgt å rense opp “bak kamera”. Og det heier jeg på 🙂 Alle kan gå på en smell, men å finne ut av det i felleskap- det er en god egenskap.

Og jeg håper dere begge fortsetter å blogge 🙂 Jeg skal i allefall fortsette å lese begge to 😉

Jeg ser om dagen på Krigerhjerte på NRK. For de av dere som ikke har sett den så handler det om en rusfri rusmisbruker som følger to mennesker på deres vei og følger deres kamp for å bli rusfri.

Bilde fra Nrk.no

Det handler mye om følelser, og er en ekte dokumentar. Ekte mennesker, ekte følelser og ekte liv.

Og jeg kjenner meg så ekstremt godt igjen. Jeg har aldri ruset meg, heldigvis, men hadde jeg startet så tror jeg ikke jeg kunne stoppet så enkelt. Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til følelsene mine, og har alltid syns det har vært bedre å le bort ting. Jeg har alltid hatt ekstremt vanskelig for å vise meg sårbar, og det har jeg til tider enda- men jeg jobber med saken- og er vel mer i kontakt med følelsene mine nå, enn jeg noen gang har vært.

Jeg har aldri ønsket å bry noen med mitt, og har vel hatt en tanke om at alle har så mye viktigere ting å tenke på, enn meg og mine følelser. Det er vanskelig å la noen se ditt innerste jeg, og å vise fram det som bor i hjertet ditt. Men jeg tror vi gjør lurt i å prøve det.

For det er noe med det hun ene der sier; “Det går så mye fortere over når jeg setter ord på ting og gråter litt. Når jeg velger å snakke med noen, og å åpne meg- så føler jeg meg fort bedre“.

Når jeg har det vanskelig og ler det bort, så sitter jeg likevel med de samme tankene, og de som er rundt meg får ikke  noe mulighet til å ta over litt av det vonde. De får ingen mulighet til å la meg få dele og det å kanskje være to om ting. Ikke sikkert andre kan gjøre noe med det, men bare det å komme seg ut av mitt egenlagde tankespor, kan gjøre underverker. Og det som er en katastrofe i mitt hode, kan vise seg å ikke være så ille likevel. Hvis jeg bare deler med noen.

For hva er det verste som kan skje med å la muren falle? Hva er det verste som kan skje om vi viser oss sårbare, gråter, er sint, frustrert og deler de tankene som kverner i hodet ? Og hva er det beste som kan skje ?

Øvelse gjør mester, heter det, og bruk de folka rundt deg som du stoler på- og er trygg på. Jeg er sikker på at de egentlig vil føle seg takknemlig for at du lar dem bli ordentlig kjent med deg. Trygve Skaug har et fantastisk dikt;

Tenk så fint det er å la noen få bli ordentlig kjent med hvem du er. Vi har mye tanker alle sammen, noen mer enn andre, og jeg tror det er lurt å få hjelp til å sortere dem innimellom. Og det er enklere om du deler det med noen. For det er sjelden så håpløst som det kan føles ut i eget hode.

Det du tenker og det du føler, er viktig, og din historie er viktig. Det har ikke noe å si om andre har det verre enn deg. Din historie er likevel din.