Den ble enda finere med Trygve Skaug sin stemme. Og kan vel være ganske aktuell i disse tider hvor det aldri ser ut som vi når mål. Den kan være fin for de fleste som har dårlige og leie dager.
For det kommer nye dager. “Bare vent og se, så ser du at det var et håp der likevel- og at lyset finnes inni deg selv”
For det er stort sett ingen andre som kan fikse livet for oss. Og vi er sterkere enn vi tror. Og som han synger, lyset finnes et sted inne i deg selv.
Er det noe jeg har lært opp igjennom, så er det det. Når alt kjennes håpløst ut, så kommer det en styrke likevel- og den aller største styrken finnes inni deg sjøl.
For, som ordtaket sier, vi er vår egen lykkes smed.
Det er klart at de vi har rundt oss, bidrar til gode dager og øyeblikk, men om vi ikke har det godt med oss selv, så tror jeg det er vanskeligere å se det bra rundt oss også.
Lag deg gode øyeblikk, og vit at du er sterkere enn du tror <3
12 mars 2020. Dette er innlegget jeg skrev for et år siden. Jeg var positiv til at vi nå måtte høre etter, og at det var en tid for å følge dugnaden alle sammen. Jeg skrev om min mormor som gjenkjente ting som kunne minne om krigen, og som mente at vi yngre bare hadde godt av å kjenne på alt vi til vanlig tar for gitt.
Jeg kjente på redsel, frykt og usikkerhet. På isolasjon, og på en uvant følelse om å plutselig være redd for å være alene. Jeg følte meg rar med munnbind overalt, og jeg så altfor mye på nyheter. Jeg syns det var skummelt. Og jeg begynte fort å savne mennesker.
Likevel var jeg overbevist om at dette ville være over før sommeren. Før sommeren 2020.
Så… 12 mars 2021.
Det har gått ett år. 365 dager siden Norge stengte, og fortsatt dreier det seg om anbefalinger og regler og pressekonferanser. Om R-tallet, kohorter og avstand. Munnbind og sprit.
Å holde avstand til andre er blitt helt naturlig, og nå føler jeg meg rar, og nesten kriminell, om jeg ikke går med munnbind. Å ikke dra på besøk, eller få besøk, er også blitt en helt vanlig ting i hverdagen- og det er for det meste meg og min lille kohort.
Jeg savner fortsatt mennesker. Jeg savner dere.
Jeg savner å klemme dere, dra på jentekvelder og fester. Jeg ønsker meg en utepils med levende musikk og massevis av venner. Jeg ønsker å klemme de jeg kjenner, og nesten også de jeg ikke kjenner. Det behovet for å ta på folk jeg er glad i og bryr meg om, har jeg vel aldri tenkt over før- og jeg trodde som sagt jeg ikke var noen klemmer, men jeg er jo det.
Om ikke annet- så skal jeg bli det.
Det var en glede når bestefar ble fullvaksinert <3
Jeg håper igjen at det går mot normalen mot sommeren, og at vi kan treffes nærmere og flere om gangen. Jeg håper avstand ikke blir normalen lenger, og jeg håper jeg tar med meg det jeg har lært å sette pris på det året her, videre. For det er himla mye i en vanlig hverdag jeg setter ekstremt stor pris på <3
Men jeg har troa. Våren kommer snart. Må bare vente litt til..
En som er fornøyd med morgenturen, er han her. For han finnes det ingenting bedre enn å våkne til et landskap nydekket med masse deilig boltreglede. Og når gleden lyser sånn av han, så er det bare å komme seg ut da.
Han skjønner ikke helt hva jeg klager over:P Så morgentur ble det, og snø er det jammen meg masse av 🙂
Når jeg skriver et innlegg om Listhaug, og attpåtil lar dem publisere det i Nettavisen:P.. Jeg viste at jeg kom til å våkne opp til mange meldinger i dag. Og det gjorde jeg.
Jeg treffer en nerve hos mange når jeg skriver det jeg skriver, og det skaper tydeligvis mye sinne. Det gjør det jo hos meg også, og er en grunn til at det bobler over. Innlegget mitt i Nettavisen kan du lese her.
Jeg blir jo engasjert, og selv om jeg vet så godt at det ikke kommer noe ut av et innlegg som det, så klarer jeg ikke la vær alltid. Det er noe inni meg som bare bobler over, og jeg sier i fra. Jeg står for alt jeg sier og mener, og jeg syns verden er blitt litt gal. Og jeg kjenner jo at jeg ønsker meg mer og mer inn i politikken..
Takk for alle meldinger på innboks, det har flommet helt over- og så utrolig mange fine meldinger. Jeg skal lese alle. Det som undrer meg oppi det her, er at de som er enig med meg- de skriver ikke offentlig. Det er kanskje så enkelt som at folk flest ikke gidder kommentarfelt, og det syns jeg jo er en veldig fin ting. Og folk flest har vel ikke tid eller lyst til å leke nettroll hele dagen 😉
Så mens debattene går sin gang, så har vi brukt noen timer på tur både i går og i dag.
For enda så glad jeg er i bloggen min, og det som følger med- så er det ingenting som slår noen timer i sol og natur med godt selskap.
Jeg prøver å følge med på tiltakene her, men jeg faller av. Istedenfor å se på Erna, så ble jeg sittende å bestille meg en ny høne til påske. Og det ble en kul høne 😉 Som skal få æren av å glede oss i påskeuka. Trykk på linken for å se mer.
For midt oppi alt det vissomattedersomatte, så er livet vårt. Og tiltak eller ikke- så er det her også dager vi må ta vare på. Hele 2020 har nesten bare dreid seg om å vente, og vi venter jo fortsatt. Venter på vaksiner, venter på mindre smittetall, venter på konserter og venter på klemmer.
Og innimellom alt dette så finner vi livet. Det er som det er, men det betyr ikke at vi ikke kan glede oss over det vi har. Er det noe som gjør meg glad, så er det farger- og da er det nettopp det jeg bør ha mer av 😉 Skal ikke kimse av en fargerik høne tenker jeg 😛
Så med Ernas ord i bakgrunnen, så planlegger jeg litt påskepynt før jeg skal komme meg ut på tur i sola. Så gjenstår det bare å se om hva som blir hvis og hva som hva …
I dag skulle det kanskje vært et innlegg om en perfekt kvinne. Som jobber i et manns yrke og som har likt lønn for likt arbeid.
Isteden så legger jeg ut et innlegg om meg. Jeg er arbeidsledig, og litt i tvil om veien videre- men jeg er kvinne. Jeg er sterk og jeg er stolt. Og jeg trenger ingen bekreftelse fra andre på at jeg er bra nok.
Jeg er mamma til fem gutter, jeg er lesbisk og jeg er 42 år. Og jeg er kvinne.
Jeg er meg !
Jeg er kvinne selv om jeg vil ha kort hår, jeg er kvinne selv om jeg går i bukser. Jeg er kvinne om jeg sminker meg eller om jeg ikke sminker meg. Jeg er kvinne selv om noen føler for å fortelle meg at jeg ikke er feminin nok.
Jeg er fri. Jeg har en frihet som utrolig mange kvinner ikke har hatt før meg, og jeg har en frihet i meg sjøl til å være den jeg. Jeg kan stemme ved valg, og jeg kan være med å bestemme viktige saker, på lik linje som alle andre.
Jeg er stolt.
Jeg er stolt fordi jeg er den jeg vil være. Jeg har en frihet til å være den jeg er, og jeg kan ta valg uavhengig av hva alle andre mener. Jeg kan gjøre som menn kan, og det kan jeg fordi jeg ønsker det selv. Fordi jeg er like mye verdt som noen andre.
Gratulerer med dagen, alle verdens kvinner. Håper dere alle vet hvor mye dere er verdt, og hvor viktige dere er. Akkurat som dere er.
Søndag er vanligvis hele Norges turdag, og einstøing som jeg er 😛 så liker jeg best de dagene i skogen som ikke er full av folk. Men i dag er det søndag, og det ble tur i skogen likevel. Og det beste er at vi nesten hadde hele turen for oss selv.
Elingårdskogen ble det i dag, i sol og med lukter som minner om vår overalt. Det lukter at det snart er vår.
Jeg kan lett se for meg hvordan det så ut for 200 år tilbake her, med arbeidere over alt, lyder av dyr og mennesker og hestetramp på tunet. For meg så virker det nok mye mer idyllisk enn det faktisk var, men jeg liker å tro at de levde saktere. Og er det noe pandemi tiden her har lært meg, så er det at jeg liker å leve litt sakte.
Jeg liker å tro at dem satte mer pris på de små gledene som fantes, og hverandre.
Det er jo ganske artig å sitte her og se for seg hvordan det var for 100, og 200 og 300 år siden. Når beryktede Birgitte Christine Kaas gikk rundt her med sine flotte kjoler.
Eller General Birthe som ho også kaltes. Det heter seg jo at ho er her enda, og folk sier de har sett både fresende katter og hodeløse ryttere på tunet her.
Uansett så er det fint, og vel verdt en tur om du ikke har vært der.
Tar du litt sjanser, eller vandrer du bare i det vante og trygge?
Jeg har jo gjort noe kjempeskummelt nå, og sagt opp jobben min. Dog av helsemessige årsaker, men det er jo bare så innbarka i oss at man aldri skal si opp en jobb. Og i allefall ikke i kommunen. Men skummelt er det ..
Men.. når det i gjennomsnitt tar 6 år for å få omplassering, og Nav og kommune jobber mot hverandre hele tiden, så valgte jeg, i samarbeid med lege, og si opp. For å gå i et system med sosialstønad og utprøving annenhver gang i årevis- det tviler jeg på at hadde gjort helsa mi bedre.
Hadde systemet fungert, så hadde jeg aldri sagt opp- men det gjør det ikke… og det er veldig synd, for veldig mange mennesker.
Det er noe av det skumleste jeg har gjort noen gang, men jeg har gjort det. Og er klar for nye stier å utforske .
Nå føles det jo også litt spennende. Litt blanke ark, men absolutt utenfor komfortsonen. Det føles som jeg tar litt ansvar for meg sjøl, og hva jeg vil og kan gjøre framover. Jeg har så mange år igjen i arbeidslivet og jeg vil ikke bli gående i et system som er så vanskelig at det tar årevis før jeg kommer meg dit. Og jeg vil ikke ta til takke lenger.
Nei, jeg kan ikke lenger jobbe med alt jeg vil, men det er så mye jeg kan- og det er mye jeg vil.
Så nå har jeg absolutt gått langt utenfor min komfortsone, men jeg tror jeg er på vei inn i en ny.
For jeg tror det er enkelt å bare bli gående i samme dur, mest fordi vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Nytt er skummelt- men kanskje det også åpner dører for det man aller mest har lyst til samtidig?
Noen sier at det er bedre å angre på ting man har gjort, enn å angre på ting man aldri våget å gjøre.
Så med et lite spark i baken fra helsa mi, så har jeg tatt sjansen- og det blir spennende å se hvor det her fører meg 🙂 Jeg velger å glede meg.
Ha en fin søndag alle sammen, og kanskje du våger å ta sjansen på noe du vil også ? Det er jo ingen andre enn oss selv som er ansvarlig for hvordan vi har det, og hva vi gjør ut av livet vi lever.
Hvis man seriøst tror at vi i Norge lider på samme måte som flyktninger, så må det ha skjedd en stor feil et sted i kunnskapslæren.
Vi har det så jævla godt vi , og kan sitte å tenke at ingen skal komme å ta fra oss godene våre, mens vi nipper til kaffe og bayleis. Gjerne med føttene i et fotbad samtidig. På hytta til 3 millioner i solveggen, mens vi skriver klageinnlegg om hvor mye bompengene koster på vei til hytta.
Vi kan klage over at uføretrygden ikke er høy nok til at vi kan kjøpe bobil til flere millioner. Men vi HAR uføretrygd. Vi har sykepenger, billig lege og gratis skole. Vi har ikke mistet hus og hjem til bomber, og vi har ikke blitt voldtatt på vei til frihet. Vi har ikke mistet våre nære og kjære fordi en vei bombe har truffet bilen deres.
Vi har det så jævla godt at det største dilemmaet er hvem tv kanal vi skal se på, eller hvem vin vi skal drikke i kveld. Vi har det så godt at når bilen vår bikker tre år- så er den gammel!!!!
Vi har det så godt at vårt største problem er at hytteferien går i dass, eller at vinmonopolet stenger. Kom ikke å fortell meg at de fleste av dere som klager, bryr dere om dyr medisin til kreftpasienter eller andre personer i Norge. Dere fremmer det ene og alene for å få fram en mening om at dere ikke ønsker utlendinger i Norge.
Nå må dere for pokker skjerpe dere?? Hvem har gitt dere retten til å tro at dere er så mye bedre enn alle andre ? Hvem har gitt dere troa på at dere bør ha så mye mer enn andre? Hvem har lært dere at det alltid er deg selv først ?
Jeg ser flere av mine bekjente på facebook skrive det ene rasistiske etter det andre. Alltid med setningene- hjelp dem der de er, eller – hjelp våre egne først. For noe tull!
Når vi bor i en av verdens rikeste land , hvorfor skal det ene settes opp mot det andre ? Vi har råd til begge deler. Og kanskje om vi senker standarden litt, så har hver og en av oss råd til å hjelpe litt og..
Jeg gleder meg til generasjonen etter dere , blir voksne. Jeg gleder meg til dere skal sitte på sykehjem omgitt av mennesker fra Syria , Marokko og Afghanistan. Med menn i dameklær og lesber i dress bukse . Som faktisk, uansett av hvem de er og hvordan de ser ut , vil hjelpe dere . For de har skjønt mer og de har lært mer.
De som du mobber i kommentarfelt, fordi de bryr seg om klima. Du vil se at de har rett, og det er de som vil klare å forandre noe i verden. Til det bedre.
Jeg gleder meg til den generasjonen som bryr seg om hverandre, kommer til makta. Som bryr seg om klima og om mennesker- uavhengig hvor dem kommer fra eller hvilken legning dem har.
Heldigvis har vi en ny generasjon på vei opp. Og du som skylder på ungdommen for alt mulig, du skal få se at du tar feil. For er det noe den generasjonen som vokser opp nå har, så er det evnen til å bry seg om det rundt seg. Evnen til å bry seg om hverandre, som mennesker. Evnen til å se hverandre som mennesker. Evnen til å ta vare på jorda vår.
Når de vokser opp, da tror jeg forandringen vil komme. Og det gleder jeg meg til .
Det er ingen hemmelighet at jeg er Sv”er, og stolt av det. Men jeg er også av den mening at man skal kunne ha respekt for hverandre, og for andre mennesker, uansett politisk mening. Men det holder hardt. Det holder veldig hardt Sylvi.
For når du, Sylvi Listhaug, med korset rundt halsen din, legger ut poster om at det vil bli en enklere hverdag uten flyktninger, og nå setter flyktningene fra Moria oppi mot kreftpasienter og mennesker som savner sine kjære på grunn av pandemien… Da mister jeg respekten.
For det første, så er det utrolig lavmål å ikke hjelpe andre som lider. Det er lavmål å ønske at flyktningene drukna istedenfor å komme hit. Du skriver det “pent pakket” inn, men hatet lyser gjennom. For det andre så kan du virkelig ikke sammenligne mennesker som har reist fra krig og død og tortur, med en bestemor fra Oslo som savner barnebarnet i London. Du kan ikke sammenligne medisin til kreftpasienter med flyktningbarn, for vi vet alle at det er to ulike budsjett. Det ene bør ikke være mer verdt enn det andre!
Jeg har lovt meg selv å aldri skrive et innlegg til om Sylvi Listhaug, men jeg klarer rett og slett ikke å la vær. Jeg klarer ikke å holde kjeft om noe så stygt som det hun gjør. Og attpåtil så viser hun fram korset sitt, som et tegn på at hun er en god kristen.
Vet du hva jeg vil kalle en god kristen? En som behandler mennesker likt, og med respekt. En som ser at folk er folk, og likeverdige- uavhengig av hvor de kommer fra, eller legning. Og som strekker ut en hånd, til de som lider.
Politiske meninger kan være så mangt, og vi trenger politiske syn fra alle sider. Men vi må ikke glemme det vi trenger aller mest, og som vi bør klare å ha selv om vi er uenig med hverandre. Og det er RESPEKT!
Det går an å være uenige om ting, men likevel klare å ha respekt for andre mennesker. Det går an å vise våre kommende generasjoner at alle mennesker er like mye verdt, selv om man ikke er enige. Og som en offentlig person, så mener jeg det er din plikt å gjøre.
Det du legger ut på facebook, kan bidra til mange kriminelle handlinger. For ja , det er ytringsfrihet- men det er ikke ytringsfrihet uten grenser. Og det du skriver, er det alltid noen som drar videre- og det har du et ansvar for. Du har et ansvar for å fronte dine meninger med respekt for andre mennesker.
