Jeg er så utrolig glad jeg bor her jeg bor. Spesielt i disse tider. Glad for å ha hus og hage, og plass rundt meg. Så nå er jeg i gang med å rydde bort vinteren.
I dag har mamma vært innom, eller utom heter det kanskje, for i is luft og litt sol så ble det vafler og kaffe ute. Besøk med to meter avstand, og nok en gang uten klem. Minsten sa at hvis han snart ikke fikk klemme mormor nå, så ville han streike.
Utrolig rart det her, og jeg venner meg aldri helt til den manglende nærkontakten.
Men vi fikk se hverandre i det minste- og det er faktisk bedre enn ingenting. Vi har hverandre og, det er jo det aller viktigste.
Ellers er det å rydde vekk vinter, for å gjøre plass til vår som gjelder. Nå er det så lenge lyst at solcellene lyser igjen, og det begynner så smått å tørke opp i hagen. Inne begynner det også å bli vår nå, og masse frø er plantet.
God start på en fin tid, og på helg <3
Livet er som det er, og jeg kan ikke kontrollere alt rundt meg- men jeg kan kontrollere hva jeg selv gjør ut av ting. Og jeg er nødt for å velge meg litt glede. Det tror jeg vi alle trenger nå.
Ha en fin helg alle sammen, og tenk litt ekstra på hverandre. Send en ekstra melding, eller ta en ekstra telefon. Det kan være gleden noen andre trenger nå.
Jada, statsministeren gjorde en feil. Og ho bør ha nok folk rundt seg som hele tiden kan holde henne oppdatert på regler. Men hvem klarer å følge med lenger ?? Det er jo et håpløst sammensurium av lover og regler og anbefalinger. Kanskje det heller burde være et symptom ? Et symptom på at det er for mye for de fleste av oss nå?
Folk blir sinte fordi mange føler de har forsaket hele livet sitt i ett år snart. Folk blir sinte fordi de egentlig blir lei seg, tror jeg og føler veldig på det vi alle har gått glipp av, og fortsatt går glipp av. Det var en blemme, en ganske stor en- men herregud da!
Det gir vel ingen rett til å spy ut hat likevel. Nå godter halve Norge seg over at andre driter seg ut nok en gang. Folk sitter å gnir seg i henda over at en statsminister kan gjøre en så stor feil. For det er det beste nordmenn vet. Å feie for andre sine dører, og å spy ut det ene verre enn det andre. Og som regel er de verst de som gjør det samme sjøl!
Ho er bare et menneske ho og.. Ikke glem det .
Jeg er ganske sikker på at dere alle har tråkka i salaten en gang, noen store og noen små blemmer.
FOLK GJØR FEIL ! Og til og med en statsminister må få være bare menneske innimellom.
Man skal passe seg for å kaste stein i glasshus tenker jeg. Den som hyler høyest over andres feil, kan fort bli den man hyler høyt over neste gang. Jeg kjenner jo mange som gjør mer enn de skal omtrent hver dag.
Mange strekker strikken bittelitt lenger enn de bør.. Det har vært fester, når man er anbefalt å ikke ha det. Jeg har også vært på det. Innenfor hva som var lov, men ikke innenfor anbefalingene. Nå er det anbefalt null besøk ute og inne, men de fleste rundt meg har noen få de er sammen med. Og satt på spissen, så er det også feil !
Jeg har også møtt familien min når anbefalingene sier; unngå besøk. Jeg har vært forsiktig, kanskje på grensen til paranoid innimellom- likevel så har jeg tøyd strikken noen ganger jeg og.
Jeg forsvarer ikke Ernas handlinger, men det får være grenser for oppgulp blant folk!
FORDI VI ER BARE FOLK ! Og folk gjør feil.
Alle burde feie for sin egen dør først.
Vi kommer aldri noen gang til å få bukt med mobbing, så lenge kommentarfelt finnes. Når kommentarene om Erna dreier seg om utseende og vekt, istedenfor sak- så sier det sitt.
Vær forsiktig- neste gang kan det være en som ikke tåler de harde ordene. Vi har flere eksempler fra det her til lands. Og vi burde ha lært ! ! !
For at du heller ikke klarer å følge råd og regler 😉
Fra VG
Det gjør meg litt betrygga på at jeg ikke er helt på jordet, når jeg ikke klarer å følge med heller. Kanskje vi trenger en liten time out? Alle sammen ? Litt oppfriskning og forenkling av regler og anbefalinger ?
Her har vi ikke feira bursdag på et år Erna, ingen av oss. Ikke barna mine og ikke har vi feiret noen av de andre i familien heller. Mamma blir 60 i påska, men nok en gang så har vi innfunnet oss med at det heller ikke kan feires nå. Eller kan det ?
For når ikke engang vår kjære statsminister får med seg regler, så puster jeg litt letta ut over at jeg syns det er vanskelig. Et sammensurium av farger…
Bør det være et symptom kanskje ? Et symptom på at det begynner å bli litt for mye? Litt for mange tiltak og farger og regler og anbefalinger ? Jeg vil tro det.
Ikke at jeg ikke unner deg en bursdagsfeiring, statsminister- men jeg syns vel ikke det er helt på sin plass nå. Det er vel det fellesskapet vi snakker om- at vi må dele byrden sammen ?
Når resten av oss ikke har besøk i det hele tatt nå, så føles det litt feil det her.
Men når det er sagt, så skjønner jeg hvorfor jeg faller ut og ikke skjønner alt. Fordi det er altfor mye forskjellig å forholde seg til. Så takk, for at jeg føler meg litt mindre dum.
For hvem klarer å forstå det her helt ? Vi har trafikklysmodellen, gult og grønt og rødt
Vi har omtrent hele alfabetet i bokstavkoder, og vi har ringer 1 og 2. Med masse unntak. Mye er anbefalinger, annet er regler. Nå har jo jeg tenkt at vi også må følge anbefalingene- men det er kanskje ikke sånn?
Vel, jeg lager meg et system i fargene jeg liker, og holder meg i skogen her til langt uti Mai tror jeg 😛 Og puster letta ut over at jeg ikke er den eneste som ikke skjønner 😉
Noen må ta avskjed med sine nærmeste , uten klemmer og uten den nærheten som ofte trøster oss. Uten den armen som holder rundt deg når du er trist, og uten å klemme hverandre når man er i sorg.
Å lese nyhetene skaper snart ingenting annet enn frykt. Både med høye smittetall og store gule bokstaver om vaksiner. Jeg blir nesten allergisk for å logge inn på VG eller Dagbladet. Det kjennes som om det eneste livet dreier seg om nå, er Korona og vaksiner. Bivirkninger og alvorlig syke. Og det gjør jo det. Samt om så mange regler og retningslinjer at det er vanskelig å vite hva man skal eller ikke skal gjøre snart.
Men livet dreier seg om så mye mer også. Fordi folk blir syke, og folk dør- av andre ting enn Korona også. Nå mister vi nære uten å kunne delta på samme måte. Vi kan ikke søke sammen i sorg som før, og det blir en merkelig avstand mellom mange mennesker- som ikke er naturlig for oss.
Vi må holde sammen- på avstand .
Hva blir konsekvensene av alt det vi opplever nå , og har opplevd det siste året ?
Barna som har levd ett år mer eller mindre i usikkerhet. Alle som har mistet jobben sin, livsverket sitt og blitt permittert. Som går en usikker tid i møte.
Jeg lurer på hvor mange som må gå fra trygghet og stabil inntekt til å gå over til å få hjelp fra Nav.
Jeg lurer på hva den avstanden gjør med oss på sikt. Den nærheten vi har mangla, frykten vi har gått med og isolasjonen vi har opplevd- og fortsatt opplever. Klarer vi å ta det igjen ?
Hadde det føltes bedre om alt ble stengt ned, hvor vi følte at alle tok sin del av kaka ? Hadde det vært enklere å takle for de fleste ? Nå virker det som vi seigpiner de samme gruppene om og om igjen.
Jeg har ingen fasit, og det er vel mer litt frustrasjon og egne tanker som kommer ut her.. Det kjenner vi vel på alle sammen nå, det å være lei.. Samtidig så skjønner jeg at det må til, men kanskje hakket strengere enn nå ?
Jeg skal spise frokost og komme meg ut, og gjøre det jeg skriver. Jeg skal holde fast i det bra, og i de øyeblikka som er hverdagen vår. Og jeg skal gjøre det med begge hender.
Selv om verden, nok en gang, raser litt sammen, så er det flust av gode øyeblikk i hverdagen. Og kanskje det er viktigere enn noen gang å gripe de øyeblikkene med begge hender ?
I dag har vi gjort klar sommerstua vår, og så vidt begynt å plante litt. Og om en måned nå så skal det være i full vekst der inne.
De gamle visne lofusene fra i fjor, er tatt fram og det kommer litt grønt. Jeg har jo ikke spesielt grønne fingre, men moro er det. Så får vi se om vi klarer å få noe liv i dem som har vært i hi over vinteren. Et deilig tidsfordriv.
Og så lenge jeg blir glad av det:)
Påskeliljer er på plass, både ute og inne, og gjør noe med følelsen inni meg. Den gule, fine og sprudlende blomsten som nesten står der som et håp. Som en trøst, og som et løfte om at det vil bli bedre.
Og det tror jeg jo at det blir. Vi må bare holde ut litt til, og imens…. – grip de øyeblikkene som gir deg glede, og som gir deg ro innvendig. For det er så viktig å ta vare på det vi kan.
Nå tror jeg mange kan falle ned i et mørke, og den tredje bølgen er tung for mange. Har du det ekstra tøft om dagen, så grip tak i noe som gjør deg glad. Hold fast i det med begge hender.
Hold fast i det som bringer fram et smil. Og klarer du ikke det, så fortell til noen hvordan du har det.
Det her fikk fram smilet hos meg i dag, sammen med litt sol.
Det stengte igjen. Det meste ! Og alt det snakkes om , er å skåne barna. Jeg skjønner det, men hvor mye skåner vi dem med det her ? Og hvor mange flere barn blir sårbare etter den tiden her ..
Ungene leser nyheter, og de hører hva vi voksne snakker om. De hører at det er smitterekord, og at man blir sykere nå enn før. De hører, og de lurer på hvorfor skolene er som før.
For de går på skolen, uten spesielle kohorter, og mine spør meg hvorfor smittevernet ikke er bedre på skolen nå. De går med så tunge sekker til og fra, fordi alle bøkene hele tiden må være med- tilfelle plutselig hjemmeskole.
De har en usikkerhet hengende over seg hele tiden, og de har lærere som er engstelige. De har foreldre som står i fare for å miste jobbene sine, og hvor lenger ting er stengt- hvor større er faren for at det kan skje.
12 åringen min kommer hjem i dag og sier at hele klassen bare venter på karantene eller rødt nivå. Hver dag er usikker.
Jeg tror, at det hadde vært en bedre forutsigbarhet for ungene, om de hadde fått et skikkelig opplegg for hjemmeskole. Fått dager hvor de vet hva som skjer, etter nesten ett år i uvisshet.
I mitt hode så måtte det vært mye mer logisk å stengt alt, inkludert skoler, en periode- for at smitten fortere går ned. Kanskje foreldrene til mange av de barna hadde hatt sjans til å beholdt jobbene sine , om det ikke ble dratt ut i så lang tid ?
Det sies samtidig at smitten nå sprer seg mest blant barn og unge, og da er det kanskje der vi må stoppe det nå, enn å vente enda to uker før vi gjør det.
For ungene mine, så er det nok usikkerhet som det er. Når tolvåringen snakker med venner på nett og de uttrykker at de er usikre på hva som vil skje hver dag framover. Det tror jeg er like ille for mange, som stengte skoler.
Vi er så lei alle sammen, så utrolig lei. Og det virker som det hele tiden er så halvhjerta nedstenging og vi blir bare gående å vente på at alt må stenges likevel.
Ordfører i Fredrikstad er ikke enig i at vi måtte stenge, men akkurat det er jeg glad han måtte gjøre. For det er så mye enklere å forholde seg til like regler og anbefalinger. Det gir en forutsigbarhet i alt det uforutsigbare. Vi mennesker kan tåle ganske mye, men det gjelder at vi forstår. Vi må forstå logikken i alt, og være trygge på at det holder det vi gjør.
Det må være en forutsigbarhet. Vi må finne noe vi kan forholde oss til, og som vi forstår.
Det siste året har vært så preget av isolasjon og usikkerhet, fra dag til dag hele tiden. Med en ventetid som hele tiden henger over oss. Vi venter på nedgang i smittetall, vi venter på nye regler og pressekonferanser. Til slutt så faller vi av fordi det er altfor mye å forholde seg til. Og for hver gang det stenges litt ned, så blir det en tung bør å takle. Også fordi det føles så halvveis, og utrolig langdrygt.
Når tolvåringen ikke skjønner hvorfor det er så normalt på skolen, og har en usikkerhet over det, så lurer jeg på om det opplegget her skaper flere “sårbare” barn. Om den usikkerheten kommer til å prege dem i lang tid, og hvor mange som vil bli utsatt når flere foreldre står igjen uten jobb…
Når 17 åringen sitter på en stappfull buss til og fra skolen, hvor det nå er påvist 6 smittetilfeller… Det er noe som skurrer for meg.
Jeg ser lærerne er fortvilet og deler innlegg på sosiale medier, hvor de ber om Rødt nivå. Og er det noen som bør høres på, så er det vel de som står i førstelinjen der. Uten å være prioritert til vaksiner, og som er midt i dem som nå smitten øker mest med…
Dette er jo bare mine tanker, men kanskje det er på tide å våge å være tøff? Våge å være den som sier at nok er nok, og stenger alt en periode.
Så får vi bare håpe og tro, på vår og sommer- og vaksiner.
Hva skal vi gjøre for å holde motet oppe den tiden her ? Hvordan skal vi klare å se det positive gang på gang på gang ? Fordi de dagene her kan jo heller ikke bare kastes bort. Det er del av livet det og.
Det har vært et vanskelig år på mange måter, også for meg, ikke bare pandemi- men også helse og jobb, og det gjør godt å se på bilder og se at det ikke er det vanskeligste jeg sitter igjen med av minner.
Jeg har sett igjennom bildene mine fra det siste året. Pandemi året, og jeg blir glad når jeg ser hvor mange gode minner jeg også har fra den tiden her. Hvor mye bra dager det ble- tross alt.
Hvor mye sol og varme har å si på kropp og sinn, og disse dagene med noen jeg er glad i.
Hvor deilig det var med utekjøkken, lagd av sønnen.
Alle fine turene med Charlie.
Nattlige fisketurer i sommervarmen.. Dog uten fisk, men med fine folk <3
Og ikke minst, solsikkene mine som ble utrolig flotte i fjor.
Og alt det her, folkens- det kommer igjen. Vi må bare holde ut litt til, så har vi sånne ting rundt oss igjen.
Imens får vi prøve å gjøre det beste ut av ting. Det er lov å glede seg og å vente på bedre og mer normale tider, men ikke la dagene nå bare gå forbi heller. Det er dager vi har, om vi ikke kan bruke dem på alt vi vil- så får vi bruke dem på det vi kan.
Fisk eller gå tur, eller gjør noe som gjør deg glad. For noen gleder er det alltid å finne, det kan bare hende vi må lete litt ekstra godt noen ganger.
Samtidig kan vi glede oss til, å se fram til vår og sommer <3
I går flommet facebook over av fortvilte folk som ikke skjønner hvordan det her skal takles lenger. Alt i nyheter handlet om nedstenging og smitterekorder. Det går en grense for oss tror jeg. Og nå tror jeg det er utrolig tungt for veldig mange. Det var det siste jeg leste om før jeg sovna, og det var de første varslene på telefonen da jeg våkna. Da er det godt å komme ned til det her.
Det spirer i alle frøposene og pottene, og Trine sitter i vindu og passer på dem.
Og verden føles med en gang litt mer normal. Ungene er vanskelig å vekke, bikkja er sulten og sola står inn. Alt føles helt normalt inne hos oss, og det tror jeg vi må ta vare på nå.
Vår minste frøken Magnus <3 .
I dag skulle jeg egentlig på jobbintervju, men med de nye tiltaka så tror jeg det blir utsatt. Da blir det en dag til hjemme med minsten, som reparerer magen om dagen etter nylig å fått påvist cøliaki.
Det blir ut på tur i skogen, og det blir ja vi elsker camping i sofaen – under pleddet. For er det noe vi har trengt i denne tiden, både med korona og annen sykdom- så er det å le. Vi elsker det programmet, og minsten ønsker seg en helg på Montebello camping til sommeren;)
Vi griper normalitet og hverdag med begge hender- og stenger resten ute litt. For det er grenser hva jeg klarer å ta inn av nyheter, og sykdom. Vi må også leve våre liv, så normalt som mulig, bak alle disse tiltakene.
En rolig og fin morgen i skogen hos oss, med litt normalt i alt det unormale .
God tirsdag alle sammen <3 Håper dere har gode og fine mennesker å holde fast i .
Jeg syns den pandemien begynner å slite på det meste. Det har vart lenge, og det tar jo ingen ende. Smitten stiger, og innleggelser stiger. I tillegg så skaper media et kjempehysteri rundt vaksiner også nå. Og nå stenges det igjen, for mange.
Det føles som en dør som lukkes litt opp på gløtt, for så å stenge igjen nesten umiddelbart.
Tiltak trues med hele tiden, og det skal ventes og ventes. Det er mye tyngre enn om de bare hadde lukka med en gang uten all den ventingen. Nå er det som et fengsel som du nesten er fri fra, men så starter heller dommen på nytt igjen.
Trafikklysmodeller og ringer og farger. Vi skjønner jo ingenting lenger. Og jeg tror mange gir opp å følge med også. Mange gir blanke fordi det er så mye forskjellig å forholde seg til.
Det her tar ingen ende. Vi åpner opp, og lukker igjen. Om og om igjen. Og jeg tror vel den usikkerheten er like ille for mange, både små og store- som en fullstendig nedstenging for alle en litt lengre periode.
Jeg fikk en melding fra ei som endelig har tatt mot til å være seg selv. Fra ei som er født som en gutt, og som hele livet har levd livet slik alle andre forventet. Hun har sagt flere ganger at hun er en jente, men blitt avfeid med at det nok er faser som man vokser fra.
Nå er hun voksen. Og hun klarer ikke lenger å holde skjult hvem hun egentlig er. Det var aldri en fase hun vokste i fra. Men hun presset det vekk. I årevis.
Jeg hadde heller aldri tenkt til å stå fram som lesbisk. Jeg tenkte det var noe jeg kunne presse vekk. Men så gikk årene og jeg skjønte tilslutt at det var ikke noe jeg klarte å holde igjen gjennom livet. Ungene ble større, og trengte meg ikke hele døgnet lenger, og jeg fikk tid til å tenke. Uansett om jeg ville eller ikke.
Å leve på en løgn, tror jeg ingen klarer i lengden. Det går utover så mye, og hodet har mer enn nok med å finne ting å holde tak i. For min del så gjaldt det å holde seg mest mulig opptatt, så ikke jeg skulle ha tid til å tenke på meg selv. Og det går jo ikke i lengden.
Denne dama som sendte meg historien sin nå, bare strålte glede gjennom ordene. Glede og frykt, men aller mest glede. Og jeg kjenner meg så igjen i hva ho skriver.
For å være seg selv, helt fullstendig- det er så utrolig viktig, og det gjør så mye med oss som mennesker. Og det er en så utrolig skummel prosess å skulle gå igjennom. Da er det så viktig å ha mennesker rundt seg som vil deg ditt beste, og som er glad i deg uansett.
Det er så slitsomt å ikke være den man er, og det går utover både psykisk og fysisk helse.
Jeg blir så glad av å lese historier som denne, og tenk så mye det ligger bak- og hvor mye det koster og være så ærlig mot alle rundt. Og for en følelse det er å være ærlig mot alle rundt, og ikke minst mot seg selv.
Vi må ikke gå å tro at vi hele tiden skal leve livet for alle andre, og glemme oss selv. Vi kan presse bort det meste i en tid, men jeg tror det alltid vil komme fram. Fordi det er grenser for hvor mye man klarer å late som.
Prosessen er så tøff og skummel, og mange vil ha mye å si. Men tro på deg selv, vær den du er- og vit at du ikke kan noe for det. Men du kan velge å være tro mot deg selv, og leve livet som den du er. Jeg tror at de som er oppriktig glad i deg, vil at du skal ha det bra. At du skal være deg og ha det best mulig.
