Ta kontakt med noen du vet har det litt tøft, det kan være du som får noen til å leve videre i dag.
Statistikken i Norge viser at to mennesker tar livet sitt i dag. Nesten 700 mennesker tar livet av seg i Norge hvert år.
Mange sliter og har det vondt med å leve. Mange sliter på grunn av andre, og andre igjen har de største fiendene inni seg selv. Men ofte er det skader og traumer påført av andre. En eller annen gang i livet. Det at noen kan gjøre andre så vondt, er helt uforståelig for meg. Om det er omsorgssvikt, overgrep, mobbing, utestengelse, trakassering, hat eller hets. Traumer man opplever, er noe som er med hele livet, og for mange kan de vonde følelsene og tankene være altfor mye å bære alene.
Noen opplever å ikke være godtatt og akseptert som den man er, og får beskjed om å forandre seg og levemåten sin. Andre påfører en skam som for mange ikke er til å leve med.
I dag leste jeg et innlegg fra en i partiet Konservativt, som går til valg på blant annet å fjerne rosa kompetanse, og undervisning om mangfold, i skolen. Og jeg lurer på om disse menneskene, forstår konsekvensene av hva de prøver på her. Hva tror dere skjer om alle de barna som føler seg annerledes, ikke får høre og lære at de er bra nok? Det handler ikke om å lære barn å være skeive, for det funker like lite som at du som heterofil omvendes til å bli homofil. Men det som skjer, er at de som føler seg annerledes, får en trygghet om at det de føler er ekte. Det er riktig, og det er trygt. Og de får en grunnleggende læring som kan føre til at livet arter seg helt annerledes enn om de ikke hadde hatt den læren i skolen.
Mennesker tar livet sitt!
Og vi må gjøre det vi kan for at flere skal orke livet. For at flere skal leve livet.
I dag er det verdensdagen for forebygging av selvmord, og til onsdag skal vi være med på gå for å leve aksjonen i Fredrikstad. Bli med du også, og vis at vi sammen er sterkere. Les mer her.
“Jeg har ingenting imot homofile. Jeg har faktisk en homofil venn også. Skeive er jo kule. Hjemme hos oss har vi aldri brydd oss om legning. Jeg ble så glad når ungen min kom hjem og fortalte at venninna var lesbisk. Som den mest naturlige ting”…
Hele tiden møter vi mennesker som er opptatt av å fortelle oss hvor homovennlige de er. Hvor flinke de er hjemme hos dem til å akseptere andre mennesker. Hvor mange skeive de selv kjenner. Og jeg blir litt matt av det, for det skulle da bare mangle. Det skulle bare mangle at man ikke aksepterer hverandre. I dag igjen endte en samtale med en vi ikke kjenner, med et stort behov for å fortelle oss hvor aksepterende hun var. Og hun hadde et behov for å fortelle oss at vi er jo normale! Det vet vi jo at vi er, men når det blir påpekt om og om igjen så fører det bare til en følelse av å være annerledes. En samtale som i utgangspunktet dreide seg om noe helt annet..
Jeg vet jo dessverre at mange lever i hjem hvor homofili er en synd, blir sett på som annerledes, feil, en fase og sykdom. Fortsatt lever mange sånn. Og det er forferdelig! Fortsatt opplever mange hat og hets og trusler for å være seg selv. Så vi må være synlig, vi må kjempe hver dag, vi må slå ring om hverandre- og vi må dele kunnskap og kompetanse. OM mennesker.
Jeg syns det er rart når så mange har et behov for å fortelle oss hvor homovennlige de er. Det i seg selv viser hvor langt vi har igjen. Det at dette er en sak, også i aksepterende hjem. Det at man må komme ut av skapet, og fortelle om man er kjæreste med han, hun eller hen. Det at man forventer et klapp på skuldra, og et “så flink du er”, for at dere er aksepterende. Bare det viser veien vi har å gå igjen.
Det er så mange skeive at det snart må være naturlig å ikke automatisk tenke at alle er heterofile? Det må snart være naturlig å spørre hvem kjæresten din er? Istedenfor; hva heter han eller hun?
Å snakke om og lære om alle mennesker, alle legninger, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er superviktig. Og være aksepterende og tolerante hjemme- er superviktig. Og det skulle bare mangle! Vi lever i 2023. Og vi ønsker hverandre bare godt, gjør vi ikke? Og at de etter oss- barna våre og barnebarna våre, skal få vokse opp i et samfunn hvor det å være seg selv er naturlig. Da må vi begynne å oppføre oss deretter.
Ta høyde for at ikke alle er heterofile, tenk at det mangfoldet vi har- er oss alle. Like naturlig, like ekte og like normalt.
I dagens samfunn så er det mye som dreier seg om frihet. Det er økonomisk frihet, ytringsfrihet, religionsfrihet og politisk frihet.
Men hva med friheten til å være seg selv?
Hvordan føles det å være fri, og å være trygg i seg selv? Hva skal til for å få den friheten som gjør at du er ekte, og at du er den du er, og den du ønsker å være? Kan det kalles personlig frihet? Og hvordan finner vi den styrken som omhandler den friheten?
I mange år var jeg bundet i noe jeg vil kalle en ufrihet. Jeg hadde et skall, og en maske som beskyttet meg. Som beskyttet meg fra å være meg selv. I mange år levde jeg med denne masken, hvor mennesker rundt meg aldri helt fikk bli kjent med den ekte meg. I mange år satt jeg meg selv i en type fengsel, som ingen andre var klar over at jeg satt i. Jeg bygde meg en usynlig mur som var umulig for noen å trenge igjennom.
Vi bærer alle noen masker og vi har alle noen ting som vi ønsker å skjule for omverdenen. Ting vi ikke føler tåler dagens lys, og hemmeligheter som vi håper skal forbli hemmelig.
Men hvem er det som mister mest ved å ikke være ekte? De rundt tror jo at de kjenner deg, og vet ikke alt du bærer på inni deg.
I en alder av 35 år så sto jeg fram som lesbisk. Med flere forhold bak meg, et ekteskap, og med fem barn. Det var med forundring og med litt tristhet jeg oppdaget hvor spennende jeg ble for hele Norge. Ene og alene fordi jeg var lesbisk. Og etter jeg startet bloggen, og ble synlig, så ble jeg en nyhetssak for landets aviser også. Fordi jeg er lesbisk. Etter å ha kjent på følelsen selv av å kunne være seg selv hundre prosent, så vet jeg hvor mye det gjør for og med meg. Og hvor mye det gjør med meg som person, og i mitt forhold til andre.
Hva betyr det å føle seg liten?
Du vet når noen mennesker, kanskje helt ubevisst har den evnen å få andre til å føle seg små? Jeg har i alle fall truffet på noen jeg har tenkt det om. Som har gjort meg usikker og ukomfortabel. Som gjør at jeg føler meg bitteliten. Men hvor kommer det fra? Er det faktisk noen som har den evnen eller kommer det innenfra meg selv egentlig? Er det jeg som godtar og aksepterer at jeg er “mindre”? Og hvordan skal det snues? Vi har en trygghet i oss selv, som noen gang forsvinner. Men den er der likevel. Det må bare graves litt for å få den fram. Den forsvinner når noen forteller oss at vi ikke er bra nok, og den forsvinner når ikke vi selv ser så bra vi er.
Hvis jeg er trygg nok i meg selv, er det da noen som fortsatt klarer å få meg til å føle meg liten?
I min stå fram periode, så hadde jeg mange sånne øyeblikk. Ikke med mine nære, men med bekjente og ukjente. Det var mange som hadde noe å si om måten jeg lever livet mitt på. Og jeg tror det alltid vil være noen som vet bedre enn deg hva som er best for deg. Det er vel her styrken innenfra kommer inn. At vi faktisk må finne den styrken til å tro på oss selv. Tro på at vi er bra nok. Våge å bære fargene dine.
Vi mennesker er forskjellige, og det er noe vi må godta med hverandre. Jeg tror at ved å akseptere at vi er ulike så kan vi lettere sette oss inn i andres menneskers situasjon også. Akseptere at jeg ikke er lik deg, og du er ikke lik meg. Det bør heller ikke være målet. Ingen andre er best på å være deg, enn deg! Du er verdensmester i ditt liv.
Også må vi slutte å se ned på andre mennesker. Ingen er mindre verdt enn andre. Det er ikke noen stor forskjell på Kong Salomon eller Jørgen hattemaker. Vi må slutte å se ned på oss selv. Ved å finne den styrken inni oss selv, så er det lettere for andre å se den også.
Jeg vet ikke om den styrken kommer mer ettersom man blir eldre. Jeg liker ikke å si jeg er eldre, og det er jeg vel heller ikke. Men eldre enn for 20 år siden. Og gammel nok til å ha hatt mange erfaringer. Og kanskje gammel nok til å gi litt faen.
Jeg bryr meg ikke så mye om hva andre syns om meg lenger. Jeg er den jeg er.
Finn den styrken inni deg til å være deg selv. Den er der, det kan hende du bare må grave litt for å finne den. Du er sterkere enn du tror, og du er bra nok. Rist av deg følelsen av å være liten, eller ikke bra nok. Det er nok til syvende og sist opp til oss selv hvordan andre får oss til å føle oss. Det har ikke noe å si om du er heterofil, homofil eller lesbisk. Vær den du er, og finn den stemmen inni deg som sier at du er stolt av deg selv.
Jeg vet ikke om jeg skal begynne å snakke om Norge, eller om verden. For over hele verden ser vi nå hvor raskt rettigheter kan forsvinne. Rettighetene vi og mange før oss har kjempet lenge for å få, rives vekk fort, og skeive flere steder i verden opplever mange skritt tilbake. Dette går spesielt utover transpersoner, og skeive foreldre og skeive barn.
Det er så utrolig skummelt å se at rettigheter kan forsvinne så fort. I Florida nektes transpersoner hjelp, og foreldre til skeive barn kan miste barna sine om de oppsøker helsehjelp. I flere land er det forbudt å lære om LHBTIQ+ på skolen og brosjyrer med informasjon er ulovlig.
Derfor er Pride viktig!
For ikke å snakke om at i 64 land! er skeive kriminalisert og i 11 av disse landene kan man få dødsstraff. Dødsstraff for kjærlighet, og for å være seg selv. Det er grusomt! I Mai i år godkjente Ugandas president dødsstraff for homofile og ville innføre en av verdens strengeste lover mot homofile. Eller skal vi snakke om at likekjønnede foreldre nå fratas rettigheter til å være foreldre i Italia nå…
Men Norge er ikke sånn, tenker du kanskje.. Så det berører ikke oss. Men jo- det gjør det i aller høyeste grad. Hvis andre land som har gått fremover kan ta fra mennesker rettigheter, hvorfor kan ikke det samme skje i Norge? De siste årene har vi sett en stadig økning i hat og hets mot skeive, og en større andel mennesker som ønsker vi også skal ta vekk læren om mangfold i skolen. Uansett hvilke avisartikler som handler om Pride, så må kommentarfelt modereres og ofte stenges på grunn av hatytringer.
I fjor ble vi et mål på London, hvor flere ble skadd og to drept. Og tusenvis ble redde, og er redde enda. Tidligere i sommer ble vi et mål i Fredsmarsjen i Fredrikstad, hvor de angrep noe de trodde var et prideflagg. Daglig kan vi lese om regnbuesymbiler som tagges ned, og kommentarfelt som sier; Nok Pride nå.
Derfor er Pride viktig!
Vi MÅ ikke tro at frihet kommer av seg selv. Vi MÅ ikke tro at rettigheter er kommet for å bli. Det skremmer vettet av meg når jeg ser hvordan verden rundt forandrer seg og hvor stort hatet er blitt i Norge. Når Halden Pride starter uka med at kommentarfelt stenges fordi det er for mye hatytringer.. Når en haug med foreldre går til innsamlingsaksjon for å få læren om lhbtoiq+ ut av skolen. Når det er hverdagslig å bli utsatt for hets i media fordi man er den man er. Og ikke minst, når uvitenheten fortsatt er så stor at mange tror skeive lever helt frie liv i Norge.
Derfor er Pride viktig!
Trygghet er blitt helt essensielt i mange skeives liv, her i Norge. Her i Norge hvor vi liker å tro at vi aksepterer alle og har gode verdier og holdninger. Her i Norge som vi stadig hører ; Nå har dere vel nok rettigheter.. Her hvor vi blir bedt om å være litt mindre synlig. Her hvor mange mener Pride er blitt litt for mye nå, litt for mange dager- litt for mange farger.
Vi er blitt eksperter på å vite hvor vi drar, hvem vi har rundt oss, og sjekke trygghetsradaren inni oss. Og mange mange flere er trygge hjemme istedenfor å føle seg utrygge ute.
Derfor er Pride viktig!
Vi må ikke tro at det ikke kan gjelde en av oss. En av dine. Vi må ikke tro at det å være skeiv i Norge er så lett og greit at statistikken om selvmord og lav livskvalitet ikke gjelder her. For det gjør det- i høyeste grad! Og det kan være en av dine som lever skjult med hvem hen er, fordi du er en av de som syns det er nok Pride nå.
Vi er stort sett hjemme i ferien, med noen små utflukter innimellom- Og forrige uke ble det en spontantur til Thorskog slott i Uddevalla.
Har du lyst å ta en liten slottsferie i sommer, så anbefales dette på det sterkeste. Billigere enn mange hoteller og med helt fantastisk mat og overnatting.
Når du kommer inn her, så føler du deg så velkommen. Nydelige folk som jobber der, og gjør sitt for at du skal føle deg litt ekstra spesiell. Jeg og min kjære følte oss som dronninger, og vi følte oss så godt tatt i mot og velkomne.
Friske blomster overalt, og med en magisk atmosfære og historie i veggene.
Vi hadde to fantastiske dager her, hvor vi spilte golf i slottsparken, og spiste nydelig tre retters middag på kvelden.
Det her er ikke noe sponset innlegg, bare en liten reiseanbefaling om du vil ta en liten slottsferie i sommer:) Ros skal gies, når ros fortjenes:) Det her er en plass vi definitivt kommer til å besøke igjen.
På onsdag ble fredsmarsjen i Fredrikstad angrepet av 40-50 ungdommer som trodde fredflagget var et pride flagg. Du kan lese saken her. Og i tillegg så kommer det fram at politiet ikke hadde noen ledige biler til å bistå fredsmarsjdeltagere. Det kan du lese her.
Det som skjedde med fredsmarsjen er dessverre et symptom i tiden. Og er en frykt skeive kjenner på hele året. Det kommer stadig en som vil si noe stygt om regnbueflagget eller et armbånd med regnbuefarger. Eller noen som vil få bort regnbuebenkene, for nå har vi vel fått nok.
Det kommer stadig en som vil fortelle meg at jeg er grei jeg, men må jeg være så synlig og gjøre så mye ut av meg?
Det kommer stadig en som sier at det er greit med Pride, men nå er vi for mye, for mange og har det for mange dager.
DET det er for mye av, er hat og hets, trusler og vold.
Når dette skjedde på onsdag og vi leste om det i avisa, så ble vi skjelvne, redde og kvalme. For vi vet hva det her betyr. Nok en gang så var vi målet.
Det var bare ungdommer, sier du. Tilgi dem- de vet ikke bedre.
Men da har vi som samfunn feilet stort hvis mange ungdommer ikke vet bedre enn det her. Og det gjelder absolutt ikke bare ungdom. Majoriteten av de som hetser, er voksne menn og damer. Majoriteten av de som legger ut brennende pride flagg på “nei til pride” siden er voksne.
Holdninger kommer hjemmefra og fra miljøet vi lever i. Og her må vi som samfunn gjøre noe. Bygge kompetanse, holdninger og verdier, og jeg tror vi må starte på nytt. For det som skjer nå, i sosiale medier og på gata- er fryktelig skummelt.
Jeg vil ha tillit, til oss som samfunn- til beredskapen vi har, og til hverandre- men den tilliten er tynnslitt…
I dag viste jeg egentlig hva jeg skulle skrive, men etter å ha sett litt på nyheter nå, så mister jeg litt ordene. Det er et år siden skytingen på London, det er 1 år siden jeg ikke viste om sønn min var i orden. 1 år siden jeg hørte den livredde stemmen i telefon, som var redd for at jeg også var på London.
Og i år er det enda verre i sosiale medier, og i kommentarfelt. Jeg mister litt ord, litt kampvilje, litt troa på menneskeheten. På medfølelse og nestekjærlighet. En liten stund så gjør jeg det..
Det innlegget her skrev jeg i fjor, og alt er dessverre like aktuelt nå. Jeg bruker fortsatt ord for å ta tryggheten tilbake- men jeg er ikke helt der enda.
Det krever litt mer enn det gjorde før å skrive om mangfold, og jobbe med mangfold. Det krever litt mer å være offentlig og synlig skeiv- og frykten følger meg oppi alt engasjementet jeg også har. Pulsen stiger når samboeren min holder meg i handa offentlig, og jeg ser rundt meg mer. Er mer vaktsom, mistenksom, redd og låser dører mer. Jeg henger ikke opp flagget når jeg ikke er hjemme, fordi jeg er redd noen skal sette fyr på det.
Jeg rydder oftere i vennelista mi på sosiale medier, for det er så utrolig skremmende å se alt som deles. Å se alt som deles helt ukritisk, uavhengig av kilder. – Få pride ut av skolen. – Pedofile. – Seksualisering av barn. – Ikke vær så mye, så synlig. – Skjønner godt hatet siden dere oppfører dere som dere gjør.
Alle disse tingene vi også så skrevet i forkant av skytingen i fjor. Alle disse ordene som gjorde at vi skeive kanskje ble minst overrasket over angrepet. Vi så hatet økte, og vi ser det i år også. Vi ser kunnskapen som mangler, usannheter som spres om oss, anklager og trusler. Vi ser det nå også. Og det skremmer..
Samtidig så ser vi alle de bra folka som er rundt oss. Derfor rydder jeg. For jeg vil velge å ha mennesker rundt meg som ser det å være seg selv som helt vanlig. Som ser det å elske en av samme kjønn, som kjærlighet. Som er med å slå ring om hverandre nå. Som er med på å slå ned usannheter og anklager. Som er med på å spre kunnskap.
Mamma, hvor er du? Ikke kom på London– de skyter oss her. Stemmen til min eldste var full av skrekk og når jeg lukker øynene så hører jeg det enda. Frykten, følelsen av ekstrem hjelpesløshet, det å ikke vite hva jeg kunne gjøre- hva som skjedde og bare det å høre frykten til sønn min i telefon. Det vrenger seg i magen min bare ved tanken.. Minuttene gikk så utrolig sakte før jeg fikk vite at han var kommet ut i sikkerhet. Det er 1 år siden nå. Det føles som det var i går.
Bare tilfeldigheter gjorde til at jeg ikke selv var på London, og at jeg var våken til å høre telefonen når den ringte.
I dag er det fokus på terroren igjen, og jeg kjenner det knyter seg i hele kroppen. Kunne det vært unngått? Kunne det vært unngått med bedre arbeid fra politi og PST? Jeg blir så sint, og mange av følelsene jeg kjente i fjor kommer til overflaten igjen. Det er så mye ondskap rundt.
Igjen florerer det i media av sider som oppfordrer til brenning av flagg, og hat og hets. Det er lov å brenne flagg i Norge så dermed er det ikke hatkriminalitet. Men skal vi da bare akseptere hat og trusler? Nei- så definitivt ikke!
Jeg føler meg ikke noe tryggere enn i fjor. Ikke i det hele tatt. Men jeg ser at selv om hatet vokser, så vokser også engasjementet og flere og flere slår ring om oss som er skeive. Det varmer.. , og føles helt nødvendig ut nå.
For jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så annerledes. Jeg skjønner ikke hva som er skummelt med oss. Jeg skjønner ikke hatet. Jeg forstår virkelig ikke hvordan noen i det hele tatt kan jobbe mot mangfold og inkludering?? Hvordan noen kan fortelle barna sine at de ikke er bra nok fordi de er utenfor en A4 boks… Hvor kommer alt sinnet, redselen og frykten fra? Er det kun uvitenhet? Eller er det behov for å hate noe/noen?
Jeg vet ikke, men jeg syns det er skumle tider. Og når store hotellkjeder som Thon Hotell nå velger å forby sine ansatte å flagge…Er det fordi de har følt litt av hetsen på kroppen og ikke tør? Hetsen mange føler hver dag hele året? Nå ser jeg akkurat at Thon Hotel har snudd, og har sett viktigheten av flagget. Det står det enorm respekt av <3
Ble mange spørsmålstegn i dag, og jeg vet det ikke finnes noe godt svar på mange av dem. Det eneste svaret som er tydelig er at vi kan ikke slutte å kjempe. For friheten til å være seg selv må vi kjempe hver dag, hetero som skeiv. Vi må kjempe for å leve frie, gode liv og for at barna våre skal kunne gjøre det samme <3
Det er i Juni vi ser all hatet, all uvitenheten og alle fordommene. Da popper det fram overalt- som troll i eske.
Juni som er den første sommermåneden. Hvor vi skal nyte lange fine sommerkvelder, ta vare på hverandre og lage fine dager sammen. Hvor vi skal sette fokus på at det er greit å være annerledes, og at vi er like mye verdt uavhengig av legning eller kjønnsidentitet.
Det er i Juni innboksen kommer med spy og galle hvis jeg ytrer noe offentlig om skeive. Det er i Juni jeg ikke lar regnbueflagget henge oppe om jeg drar noe sted.
Det er i Juni jeg er mest redd.
Redd fordi jeg vet flere hater “sånne som meg”, som de kaller det. Redd fordi fjoråret viste meg at noen er villig til å ta hatet et skritt lenger, og til og med å drepe for å vise hvor feil vi er.
Redd for mennesker som ikke skal få være seg selv uten å oppleve vold trusler og fordommer. Redd for at selvmordsstatistikken skal gå enda høyere opp. Jeg er redd for at vi sakte kryper nærmere noen land hvor frie soner for LHBTIQ+, og hvor vi kan risikere å bli fratatt barna om de er skeive.
Det er i Juni jeg er mest utrygg.
Men! Det er også i Juni jeg er mest stolt. Det er da jeg kjenner mye kjærlighet og støtte, og aller mest fra de som er utenfor en A4 boks selv. Det er i Juni jeg får tårer i øya av å se kirken på Pride, eller en venn på facebook som står opp i mot kommentarer. Det er da jeg blir rørt av å se de fargerike, trygge flaggene og av å se mangfoldet vi er så heldig å ha.
Det e i Juni jeg føler meg mest annerledes, og det er i Juni jeg ikke føler meg annerledes.
Jeg ønsker at vi alle skal ønske hverandre det beste. Uansett legning, uansett kjønnsidentitet- uansett hvem du er. For flagget gjelder mangfoldet. Oss! Vi!
Det kan være din venn, din datter eller din sønn som trenger at du hever stemmen litt ekstra. Jeg ønsker at vi bare skal ta vare på hverandre.
I Juni og i alle andre måneder. Men akkurat nå i Juni så trenger vi at alle hever stemmen sin litt ekstra. Ha en fin Juni måned alle- og ta vare på hverandre.
Uka som gikk, var helt crazy. Det skjedde så mye at jeg nesten ikke rakk å tenke- men jeg smilte mye.
I løpet av tiden vår på BraNok, og i løpet av mange år i helsevesenet så har vi erfart hvor stor mangel det er på kunnskap om skeiv helse. Og forskningsrapportene fra SSB og Østlandsforskning viser hvor ille det er.
SV Fredrikstad tok dette videre, og på torsdag ble det- nesten enstemmig-vedtatt å øke kompetansen om skeiv helse. Samtidig skal det opp en sak om et helsetilbud til skeive.
Jeg har ikke ord.. og aner så vidt hvor mye dette kan bety for så mange mennesker. Det handler ikke om særbehandling, men å ha det tilbudet resten av befolkningen har. Ved å ha et helsetilbud som har god kompetanse og kunnskap.
Dette gir igjen ringvirkninger i samfunnet i form av holdninger og verdier, og jeg blir helt skjelven av å tenke på hvor mange dette vil berøre positivt.
Vi fulgte bystyremøte direkte og var helt skjelvne når det var tid for votering.
1 av 3 skeive er lite tilfreds med egen psykisk helse, mange er redde for å leve åpent som den man er, og veldig mange vet ikke hvem de skal snakke med. Mange pårørende ønsker å ha noen å snakke med, og kunnskap trengs!
God kunnskap og kompetanse gir holdningsendring, og det gir økt livskvalitet.
Det er den største gledelige nyheten på lenge, og jeg er rørt- enormt letta og takknemlig.
Meldingene har strømmet inn fra folk som er letta, som gleder seg, fra pårørende og familie til skeive. Jeg håper dette tilbudet blir et tilbud som favner de som trenger det, og at kompetansen økes er helt fantastisk.
