Jeg har jo lenge øvd på å gå lenger og lenger ut av komfortsonen, og derfor kom utfordringen fra flotte Frodith treffende. Og nå har jeg egentlig begynt å si ja, før jeg nesten rekker å tenke meg om 😛
Dette er utfordringen 😉 Og den skal jeg ta, og jeg skal ha det moro underveis.
Frodith er en super fargerik blogger som jeg koser meg med å lese innleggene til .
Og det er så morsomt at ho orker å ta oss andre med på litt morsomheter i hverdagen. Og vi må jo aldri slutte å leke. Jeg tror jeg kommer til å være barnslig hele livet, og jeg elsker en god latter- og jeg syns det er moro å “drite meg” litt ut og. Alt bør ikke være så alvorlig hele tiden. En god latter, og litt humor gjør jo livet så innmari mye morsommere.
Det finnes ikke noe bedre enn å le på seg magevondt, eller å le så tårene triller. Det finnes ikke noe mer morsomt enn når andre blir flaue på mine vegne. For det syns jeg jo er tullete. Ingen trenger å bære noen “skam” for min del. Senk heller skuldrene, gi litt F, og lag litt gøy.
Så nå er ungene satt i gang for å hjelpe meg med hva jeg skal finne på med disse ballongene som kom i posten i dag;) Heldigvis så har de ganske god humor ungene mine også- så jeg skal gjøre mitt beste for å gjøre utfordringen på best mulig Hegevis;)
For litt siden fikk jeg en mail fra en bestemor som spurte meg om jeg var lesbisk og fortalte at barnebarnet hennes nettopp hadde fortalt henne at hun likte jenter. Jeg svarte ærlig tilbake, og fikk et kort svar i retur, hvor det sto at det var bare inni mitt hodet- og hun håpet jeg ville slutte å påvirke unge jenter til å bli lesbiske…
Og her er jo litt av grunnen til alle fordommene tror jeg. Uvitenhet og mangel på kunnskap.
Jeg kan ikke påvirke noen til å bli verken lesbisk, homofil eller heterofil. Jeg kan ikke få andre menneskers følelser til å forandre seg. Fordi vi er som vi er- homo eller hetero- det er IKKE et valg.
Det er ikke sånn at jeg plutselig fant ut at jeg ville være lesbisk. Jeg våknet ikke en mandag og tenkte; Nå skal jeg gjøre noe vilt og bare fortelle alle at jeg er lesbisk. Hurra !
Nei, jeg våknet en dag og skjønte at jeg ikke lenger kunne leve på en løgn. Jeg våknet en dag og bestemte meg for at jeg er verdt å være den jeg er. Jeg er verdt å ha det bra jeg også. Og mine rundt meg er verdt at jeg er ærlig mot dem. Det var ingen hurra opplevelse på noe som helst vis, det var år med usikkerhet og frykt, og det er det skumleste jeg noen gang har gjort.
Her er det da et barnebarn, en ung jente, som vil betro seg til sin bestemor. Hun vil fortelle bestemoren sin , og dele med henne hvem hun er. For en utrolig tillitserklæring det er. Bestemor burde vært så stolt over at barnebarnet har den tilliten og ville dele det med ho.
Så er reaksjonen tilbake at det er inni hennes hode, og at det vil gå over.
Hvor lang tid vil det ta før den unge jenta forteller det til flere? Når den hun stolte kanskje mest på, ikke hører, og ikke aksepterer.
Jeg blir så lei meg, og jeg vil så gjerne fortelle at det ikke er farlig. Homofili er ikke farlig, det er ikke et valg- og det forandrer ikke barnebarnet ditt på noe vis. Om det gjør det, så er det til å være seg selv. Trygg på seg selv, og trygg til å elske noen. Og tenk om hun attpåtil har sine folk i ryggen <3
Fordi, i en verden som er både skummel og vanskelig- så er ting utrolig lettere om man i det minste kan være seg selv. Det er så mye en ung jente skal lære og oppleve, og takle- og på toppen av det hele så skal hun takle familie som ikke godtar henne som hun er og..
Åpne hjertet litt, og vær deg tilliten verdig. Kunnskap kan læres…om man bare vil..
Gjennom det jeg driver med nå, og det nettverket jeg er i ferd med å bygge opp- så møter jeg så fantastiske mennesker på veien. Og det er virkelig noe som gjør den reisa her så fin <3
En av de er Ph prosjekter på Instagram, og her har hun skrevet et dikt som jeg får lov til å dele her <3
“Denne er til deg som har truffet kjærligheten og mistet den igjen og som tror at nå er toget godt for godt og at du ikke føler deg bra nok og som tror du er så uelskbar at ingen vil elske deg igjen på den måten den riktige måten den måten som kribler i hele kroppen og som får folk til å si at du stråler Du føler det er bare mora di som gir deg kjærlighet og kan elske deg i ærlighet og mora di tells ikke Ikke når man er blitt voksen Denne er til deg som er ensom og desperat fordi du ble forlatt fordi den du engang elsket ble betatt av en som nå elsker ham slik du også en gang gjorde
Denne er til deg som ikke glemmer ett blikk du fikk da du gikk fordi du elsket en annen som elsket deg tilbake
På den på den måten den riktige måten den måten som kribler i hele kroppen og som får folk til å si at du stråler… Du stråler nå og er lykkelig som få For da andre sa du skulle stanse så valgte du å danse
Denne er til deg som vet du er er skeiv men ikke klar nok eller streit men ikke normal nok eller deg som har ett stort talent i noe og likevel aldri føler deg god nok!
Denne går til deg som skulle ønske de struttende puppene til venninna di var dine men du aner jo ikke at hun syns dine pupper er dritfine! Eller deg som gjerne ville hatt de brede skuldrene til kompisen din Han som misunner deg ditt tykke hår hver gang han våkner opp med ennå en haug av hår på puta og har begynt å gå med lue inne også på de varmeste sommerdagene
Denne går til deg som gjerne skulle vært litt mer politisk aktiv men som heller bruker tiden på noe dårlig fiktiv tv eller nettgreier på sosiale medier eller usosiale sofaer
Denne går til dere som er unge der dere står med deres skarpe tunge
Man tror man er voksen som noen og tjue..lite vet man at man kun fortsatt er en unge i hue..
Denne er til deg som syns du er for brei og tjukk og feit og usexy og teit men ikke veit er at det er deg den kjekkeste kollegaen din fantaserer om før han legger seg Det er den myke kroppen din Han vil ha i sengen sin Fordi sengen hans er litt for stor for ham alene Eller hva med deg som får høre at nå er du blitt så tynn at det ikke er pent lenger Folk kaller deg for bønnestengel Men det de ikke vet er at du gjerne skulle dratt til seters og gjort deg litt mere fet at du spiser deg stappmett Hver dag i håp om å legge på deg noen flere kilo Slik at kanskje du også hadde fått litt former Denne er også til deg
Denne er til deg som føler deg gammel når du har bikket femti men som ikke vet at naboen på din på nitti lengter tilbake til da hun var femti for da var hun fortsatt ung og lovende og nå er hun redd for å dø sovende fordi hun aldri levde slik hun ville aldri tok sjanser når hun burde men gjorde heller det alle sa hun skulle og følte seg mest voksen som femten da hun tok på seg rød leppestift foran speilet alene på badet
Man fortsetter alltid å ramle framover mens minnene lett kan gli bakover Vi får alle noen smeller av livets karameller og snubler i vei over ting som om det livet gjelder Selvom det for andre kun er bagateller ser man seg selv i ett fugleperspektiv ser man at problemene kun er tidsfordriv er man sinna på ting ute i den store verden må man huske at den viktigste ferden starter inne i deg selv din viktigste reise ditt viktigste valg er det du gjør på innsiden når det gjør vondt på utsiden
Denne går til deg den går til meg til hun,hen og ham den går til oss
Denne går til oss som lever her og nå på denne lille kula
som er både rundt og blå
Du er bra nok akkurat passe perfekt og genial nok!”
Hvor er du når du har det aller best? Har du et sted som du bare er? Hvor du bare nyter øyeblikket og der du er ?
Jeg har det jo sånn litt hjemme i skogen, men når skal jeg skal koble helt ut- og sanke inspirasjon-så drar jeg til sjøen. På et svaberg ved sjøen, det kan ingenting måle seg med.
Absolutt ingenting gir meg mer ro innvendig enn å sitte ved sjøen. Lydene og luktene og alt. Bestemora mi sa alltid at jeg sikkert hadde vært en fisk i mitt forrige liv 😉
Så i kveld tok jeg med skrivebok, og sjokolade- og nøt noen timer helt for meg selv med skrivekløe og egentid.
Og når Hege ikke vil inn, så ble det å ta med de store ungene ut til et kveldsbad i solnedgang.
og nå er vi hjemom noen få timer, for å pakke sekk og lage frokost til soloppgang og morgenbad og fisking… om få timer.
Jeg er ingen rasist , men jeg har ikke så mye til overs for homofile. Jeg er ingen rasist , men jeg vil ikke ha flere innvandrere i Norge. Jeg er ingen rasist, men i Norge håndhilser vi. Homser må gjerne kysse , bare jeg slipper å se det.
Det du sier rundt middagsbordet, eller det du sier når ungene har lagt seg. Det du sier når du tror de ikke hører.
Det du kaller andre når du blir sint i trafikken. Det du sier når du ser nyheter. Det du sier når du hører om innvandringspolitikk.
Alt du sier som barna dine kan høre.
Det er holdninger som de tar med seg videre i livet. For de alle fleste holdningene våre, de starter hjemme.
Barn blir ikke født til å dømme andre, eller se ned på andre. Det lærer vi dem. Det lærer de gjennom holdninger. Holdningene våre. Det lærer de gjennom å høre alt vi sier og ved å se alt vi gjør.
Jeg tror mange foreldre, og besteforeldre, ikke helt forstår omfanget av sine egne holdninger. Jeg tror ikke helt de ser konsekvensen av å kalle noen rasistiske ting, eller snakke nedsettende om andre mennesker på grunn av hudfarge eller legning. Politikere gjør det jo, med lik og del og smilefjes. Og hva vi snakker om hjemme bak fire vegger- har vel ingenting å si- eller ?? Men det har det jo..
“Jeg er ingen rasist, men “… er en vanlig strofe å lese , eller høre noen si.
For 10 år siden så snakket alle mye om holdninger, og hvilket syn vi hadde på hverandre. Vi sto sammen i rosetog, og vi sto sammen mot rasisme. Vi skulle vise at kjærligheten vinner. Midt oppi den store tragedien som skjedde så skulle vi stå samlet. For å trøste de som trengte trøst, og for å vise at her oppi Nord så var det ingenting som kunne rokke ved samholdet vårt. Vi var sammen og holdt hverandre i hendene.
Vi var sammen om å sørge over det brutale som skjedde, hvor en gal mann drepte barn.
Han drepte barn ! Barn som hadde en mening, barn som ville gjøre en forskjell. Barn og ungdom som bare kosa seg på sommerleir. Og hele Norge var i sjokk.
Ennå er det vanskelig å ta innover seg omfanget av hva som skjedde for 10 år siden. Det er vanskelig å forstå at noen kan gjøre sånn mot andre. Det er brutalt, og utrolig trist. Og nesten ikke til å skjønne at det er sant. At det faktisk skjedde…
Aldri mer 22 Juli, sa vi….
Nå blir Moskeer angrepet, Benjamins minnemerke tagget ned, overlevende får hatmail og drapstrusler.. Det er en ondskap ute blant oss som er utrolig skremmende. Og hvor feilet det ?
Hvem kan få seg til å skrive hat og drapstrusler til en ungdom som akkurat har overlevd det mest brutale angrepet i Norge? Hvordan er det mulig ? Hva er det som skjer? Og hvordan kan vi stoppe det ? Hvordan kan vi snu disse ekstreme holdningene?
Kanskje vi kan bidra med å starte hjemme? Tenke over hva vi sier, og tenke over hvordan våre holdninger påvirker ungene våres.. Snakke om det som skjedde, og prøve å gjøre vårt til at det aldri skal skje igjen.
Første dose med vaksine satt. Jeg fikk Moderna, og foreløpig er formen helt fin. Litt ør og vondt i armen, men ingenting av betydning. Hvis jeg skal kjenne på formen så kommer nok det meste, så jeg tenker like greit at det fortsetter som det her 😉
Jeg er jo ingen vaksinemotstander, men jeg har jo også gått noen runder med meg selv- som sikkert mange andre har gjort. Det er jo noe med det nye og litt skumle som vi ikke helt vet hva er.
Og jeg har det med å ha litt katastrofetanker innimellom, og er bittelitt redd for nye ting -men det gikk helt fint- og jeg er glad for å ta min del av “kaka”, for at verden forhåpentligvis blir mer normal igjen.
Jeg er jo ikke en som verken reiser mye, eller som er sammen med så mye folk, men det er noe med den friheten- og aller mest er det følelsen av å bidra til at dette tilslutt vil gå over. For det har jeg jo troa på. Selv om det sikkert er litt langt fram i tid.
Alle monner drar, tenker jeg, og sammen er vi sterke og alt det der;)
Ja, sier 12 åringen. Gi meg fem minutter så er jeg klar.
Da smiler jeg. For da vet jeg at den nesten timen blir en koselig tur i skogen med dype samtaler om livets finurligheter med en gutt som står på terskelen til et helt nytt kapittel i livet sitt.
Denne sommeren både gruer og gleder han seg, for ungdomskolen står for tur. Som mamma så merker jeg at dem blir mer og mer sine egne personer, og det er en så glede å følge dem. Det er morsomt å se ting fra en nesten ungdom sitt perspektiv, og det undrer meg mange ganger hvor reflektert og fornuftig dem “små” er.
Det er livet det. Disse små samtalene som skjer nesten hver dag, og som stadig får meg til å undre over at jeg har væt med på å skape sånne fine småfolk. Som får meg så stolt at jeg nesten sprekker.
Og at dem vil være med på ting, er ikke like ofte lenger- så det settes pris på. Ikke at vi fikk plukka så mye blåbær, for Charlie klarte nesten å renske skogen alene 😉
Er det noe den bikkja her elsker, så er det bær. All slags bær.
I går så veksla jeg meldinger med ei som har litt tøffe dager. Hvor hun i en melding spør; ” Våkner du hver dag og har det bra “? Og det har jeg tenkt litt på, for sånn fremstår kanskje livene våres på nett.
Svaret er; -Nei, det gjør jeg så absolutt ikke. Alle dager er ikke like bra, men jeg har lært at det er noe bra å finne i hver dag.
Jeg kan våkne lei meg, uten å vite hvorfor jeg er lei meg. Jeg kan våkne sint, og med vondt i kroppen. Jeg kan våkne med hjertebank , og jeg kan våkne og bare ville sove noen timer til- fordi jeg ikke helt har lyst til å møte verden. Og det, det tenker jeg er helt normalt. Fordi vi er bare mennesker.
På sosiale medier og blogg, så kan det nok se ut som om mange av oss er lykkelige hele tiden. Kanskje spesielt på sommeren, hvor det virker som om hele verden nyter ferie og bare fine dager. Men kanskje det er fordi man fokuserer på det positive, setter et fokus på det som er bra ?
Jeg er jo en veldig tankefull person, og tenker mye- grubler mye. Jeg kan ha dager hvor jeg graver meg ned, og dager hvor jeg er vemodig og melankolsk. Jeg kan være trist og jeg kan være lei meg.
Jeg kan ha dager hvor jeg tenker at jeg ikke klarer det jeg vil og dager hvor hele verden føles mot meg.
Men jeg har jo lært et og annet gjennom livet, og lærer fortsatt. Og jeg har lært grep for å ikke la humøret på morran prege resten av dagen. Jeg er i utgangspunktet en positiv person, som liker å finne muligheter for å komme meg ut av ting. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger klarer jeg det ikke. For sånn er vel livet, er det ikke?
At du våkner med dårlig humør, lei deg eller vond kropp- det bør ikke bety at hele dagen blir sånn. Det bør ikke bety at hele ferien går bort, fordi du våkner til en dårlig dag. Det bør ikke bety at du ikke klarer noe, fordi du har motbør en dag.
Å ha gode gode og dårlige dager, det betyr at du lever det. Noen ganger, når de dårlige dagene tar overhånd, så kan det hende man trenger litt hjelp til å komme ut av det. Og det er greit det og.
For ingen av oss er supermennesker. Ingen av oss klarer å bare være glad hele tiden. Ingen av oss kan bestemme alle dagene, og hvordan vi har det. Men vi kan bestemme hva vi velger å gjøre med det.
Ikke tro at dårlige dager setter standarden for hvem du er eller hvordan dagen vil bli. Ta noen grep, ønsk deg selv godt og gjør mer av det som gjør deg glad.
I dag har vært en rolig søndag her i skogen. Etter å ha badet hele uka, så var det helt innafor med en dag hvor det bare pusles hjemme i hagen. Jeg har gått igjennom mail, og blir så utrolig glad når det kommer flere foredragsforespørsler.
Litt fordi det gir meg en følelse av at jeg får det her til. Og mest fordi det trengs. Det trengs fokus på skeive i alle aldre, og spesielt i helsesektoren. Eldre skeive er litt glemt, og etter mine tjue år i helsevesenet så har det aldri vært snakk om noe opplæring på det området.
Vi snakker så fint om livskvalitet for alle, om aksept av alle og om at alle skal ha lik behandling. Men alle som jobber i helsevesenet vet at det er store utfordringer på dette området. Og veldig lite opplæring.
Kommer det inn ei eldre dame med en damekjæreste, som omtales hun som venninne. Det føles nok trygt ut for alle parter, og få setter ord på elefanten i rommet. Samme med to menn, da er det en kamerat. Og for ikke å snakke om en som er trans. Vi kan ikke vite ting vi ikke har lært, og vi er bare mennesker alle sammen. Men det må settes av tid til å få et fokus på ALLE mennesker, uansett legning og identitet.
Vi må ikke være så redd for å tråkke over streken. Vi må ikke være redd for å undre oss og å være nysgjerrige. Som Espen Esther Pirelli Benestad sa; ” Undring provoserer ingen”.
Det er snakk om så lite for at mennesker skal føle seg sett, forstått og akseptert. Men for å klare det, så må vi snakke om det. For skeive mennesker finnes- i alle aldre. Og de som er godt voksne nå, har kanskje opplevd mye negativt opp igjennom. Eller kanskje de aldri har våget å snakke om det. Kanskje nå er sjansen for dem til å være seg selv, og å snakke med noen som forstår ?
Som helsepersonell så må det skapes tillit, og det må være rom for å være seg selv i møte med et helsevesen. Det må være rom for å være seg selv, i en situasjon hvor man er helt avhengig av andre.
Det må være rom for å snakke om at mennesker er ulike, og det må være rom for læring. Derfor blir jeg så utrolig glad når noen velger å bruke noen timer til å sette fokus på det. Og jeg blir utrolig glad for forespørsler.
Jeg kommer gjerne fysisk på foredrag, og lager også små onlinekurs som kan kjøpes. Onlinekurs / webinar starter for fullt fra høsten av. Fordelen da er at det er litt enklere for ledelse rundt å planlegge tid med sine ansatte.
Solbrent på magen, nykokt kaffe, unger som våkner og nabohanen som galer god morgen.
Blomster som venter på å bli vannet fordi det har vært varmt i natt og.
En sånn morgen.
Sommermorgen.
Når jeg gikk til en snakkedame, så snakka ho mye om takknemlighet. Jeg har alltid trodd jeg var ganske flink til å kjenne på det, men jeg hadde mye å lære. Det er noe med å sette ord på de tingene du er glad for. De tingene som er bra med deg, og bra for deg. Det er noe med å sette ord på de tingene du er takknemlig for. Det gjør noe med oss.
Det gjorde noe med meg, og det gjør det fortsatt. Jeg setter mer pris på ting.
Alle dager er jo ikke like bra, for noen av oss. Det er jo livet det. Og kanskje det er enda viktigere på de dagene som ikke er helt bra, og sette litt ord på det som faktisk er bra. Det som man bør gripe fast i når livet og dagene butter litt.
Det handler om å sette fokus tror jeg. Det dårlige forsvinner jo ikke, men det som er bra kan gjøre ting lettere å takle.
Ha en god lørdag, og kjenn litt på den morgenen her- uansett hvor du er.
