I dag kom ungene hjem så glade og fornøyde vel vitende om en lang sommer foran dem. Hjem til et nytt basseng som bare ropa på dem på lang avstand. Klærne føk av i en fart, og dem har nesten vært oppi siden.
Mora sjøl kom seg oppi men stigen syns at mammaen var for brei så det ble en utfordring å komme seg opp igjen.. Kanskje det går lettere etter hvert? For her skal det bades i sommer.
Ofte så hører jeg at folk sier de trenger ferie etter ferien, fordi de er rett og slett utslitt av å reise fra et sted til et annet hele tiden. Kanskje dette er året hvor det blir en roligere ferie for mange og kanskje det viser seg at flere setter pris på det og ?
Ungene er jo stort sett fornøyd bare dem er sammen med oss, det er vel vi voksne som lager forventningene om ferier som regel.
Vi bor i et nydelig land med flust av muligheter , og det er bare å benytte seg av det.
Ta en natt ute eller flere, fisk og bad og spill. Se filmer og vær med venner. En annerledes sommer bør ikke være noe dårlig sommer. Det er hva vi gjør det til.
Håper dere alle vil kose dere masse sammen i sommer og nyter øyeblikkene.
Jeg klarer jo sjelden å være stille, selv i ferier, så jeg gir nok ofte lyd fra meg 🙂
Etter innlegget mitt om at livet er nå, så har jeg fått noen spørsmål om jeg aldri har kjent på kjipe ting i livet …Og at jeg umulig kan ha kjent på det samme som dem. Det vil jeg svare litt på. Jeg trodde for det første at det ikke var en konkurranse i å ha dårlige perioder. Det som kan være grusomt for deg, bør ikke være det samme for meg. Vi har ulike historier, og ulike ståsted for å takle det. Din historie er din, og min historie er min. Begge teller like mye.
Innlegget kan du lese her Hva om du velger å leve nå . Jeg har jobbet mye med pasienter som er i livets siste fase, og jeg har studert kreftomsorg og lindrende pleie i to år nå. Og er det noe jeg sitter igjen med etter det, så er det å leve livet mens det ennå er. Det er ikke alle dager vi klarer det, og sorg og livets brutalitet kommer. Det slipper vi ikke unna noen av oss, men uansett om vi vil eller ikke, så går livet videre for de aller fleste av oss.
Tiden stopper ikke! Selv om jeg skulle ønske det et lite øyeblikk klokka 04.00 i natt på stranda her.
En bekjent av meg mistet akkurat mannen sin etter å ha vært gift i mange tiår. Hun smilte her forleden og sa det var en bra dag, og at man ikke må glemme at det også kan finnes gode øyeblikk selv om man er i sorg. Og det er det jeg mener. Hvis vi ser, og føler, så kan det finnes gleder selv i det dypeste mørket. Det er jeg overbevist om. Og det handler ikke om at mørket ditt ikke teller, eller at du ikke har det vondt. Det kan handle om å ta i mot hjelp, eller å våge å være seg selv. Om å gripe det som gripes kan. Kanskje la noen få holde deg fast.
Det er vanskelig for mange å være sårbar. Meg inkludert. Jeg levde i så mange år uten å fortelle noen om meg selv. Og det er først etter å ha tatt steget med å være meg selv, at jeg kjenner på de riktige følelsene. Da også de store, små gledene. Det skal lite til for å glede meg, og jeg er opptatt av de små øyeblikkene som jeg før ikke tok meg tid til å legge merke til engang.
Disse øyeblikkene som bare lager en stor ro i kroppen.
Også håper jeg at du tar tak i de som vil deg vel, om du føler at det ikke er noe annet enn mørkt. At du tar tak i de som er rundt deg, eller finner noen som vil deg godt. For de finnes. Når alt ser håpløst ut, så er jeg sikker på at det alltid vil være noen klare til å hjelpe deg, og stå sammen med deg. At du finner noen som kan hjelpe deg å se lyset igjen. At du lar dem hjelpe deg.
Livet kan være så brutalt urettferdig og grusomt , det kan være vanskelig å leve og vanskelig å kjenne på de såre og vonde tingene som kommer. Men så lenge dagene fortsetter å gå, så er det fortsatt livet, og jeg håper at du , uansett hvordan du har det, finner noen gleder å holde fast i. For de finnes. Og det er du verdt <3
Når det skjer vonde ting i livet, tenker du da noen gang over hvor utrolig godt det er å ha familie og venner som støtter deg og stiller opp? Når du trenger en skulder å gråte på, så har du folk som er der for deg. Hva om du ikke hadde det. Hvordan hadde det vært å takle alt alene, og å stå i mot en verden helt alene. Hva tror du det gjør med et menneske?
Det her er historien om en mann som delte sin bakgrunn med meg, og han har sagt ja til at jeg får dele historien hans videre. Han vil ikke gjøre seg til kjenne, men historien er fra da han var liten og navnet var Anne.
Fra Anne var veldig liten, så visste han at han ikke var som vennene. Han følte tidlig på følelser som at det var noe galt med han, og at han hadde blitt født på en feil måte. Som en feilvare, følte han selv. Han var jo en gutt. I en liten jentes kropp.
Fra tidlig alder så overhørte han foreldrene snakka om hva de hadde gjort for å fortjene et barn som krevde så mye som han. Et barn som ikke lignet på andre, ei heller oppførte seg som andre. Fra å være et lite barn med ADHD symptomer, høyt og lavt, og med et rikt følelsesliv, så ble han etter årene gikk et veldig stille og rolig barn og deretter ungdom, som lærte at det var best å være i ro. Det var best for alle at han gikk i kjole, med fletter og å smile og late som at alt var bra. Han levde som om han var en straff, og etter hvert godtok han stillferdig sin egen skjebne.
Ingenting i kroppen hans føltes riktig, så til slutt var det helt greit å gå i jenteklær og med sminke. For ingenting med han var som det skulle likevel. Som 13 åring så klarte han å distansere seg fra sin egen kropp.
Anne tenkte tidlig over muligheten for å dø. Det var en måte å ta kontroll over sitt eget liv, ved å kunne bestemme sin egen død. Og veldig ofte så var det det eneste han følte han hadde kontroll over. Døden ble en lek, og han flyktet inn i de tankene ofte. Og han var overbevist om at han kunne dø, for så å bli født om igjen som den han egentlig var. Med viten om at han kunne velge døden når han ville, så ble likevel døden det som holdt han i live.
Dette var tankene til et lite barn, et barn som ikke fant sin plass i den verden her. Et barn som hadde trengt sine nærmeste til å se han, og til å holde han fast i troen på at han var bra nok. Et barn som hadde trengt at noen på skolen fortalte han at det han følte var helt i orden. Og at det ikke var hans feil.
Hentet fra læringsmiljøsenter
Nå ser ikke lenger andre mennesker Anne som en hun lenger, nå er det bare Anders og han er som han alltid har følt seg. Og med alderen kom også mer trygghet og mer visshet om at dette ikke er hans valg. Han er født sånn. Og at omgivelsene valgte å ikke akseptere han som den han var, er grusomt å tenke på. Mange velger fortsatt å ikke akseptere Anders , og han velger sine folk med omhu. Tilliten til andre mennesker har fått seg en stor knekk over mange år, og det startet med de som skulle elske han ubetinget.
Det er vårt ansvar som foreldre å sørge for at barna våre føler seg gode nok. Bra nok.
Hva gjør det med et barn å ikke bli akseptert for den man er? Hva gjør det med noen å ikke bli akseptert for den man er, og hva kan vi gjøre for å forandre det. I disse dager så er det mye fokus på rasisme og diskriminering, og hvordan skal vi bekjempe det? Det holder ikke å si at du godtar andre mennesker, du må vise det. Stå opp for urett, og vis hva du står for. Kun på den måten kan vi bli synlig, og de som trenger oss, kan se det.
Det er mange barn som Anders. Det er mange barn som går gjennom barne og ungdomsårene med en følelse av å ikke passe inn, eller høre til. Derfor må det snakkes om. Snakk med barna dine og la dem få vite at det du vil aller mest, er at de skal ha det bra! Du kan aldri si det for mye, men det er ikke sikkert de vet det om de aldri hører det <3
Det går igjen ofte i meldinger jeg får at tiden vil vise og kanskje en dag. Kanskje en dag tør jeg være og leve som den jeg er. Kanskje en dag er det noe som gir meg et tegn på at det er greit å være meg.
Hva om den dagen aldri kommer ? Livet kan snu fort, og ikke alt kan vi velge, men vi kan velge å være lykkelig her og nå. Vi kan velge å ta valg som gjør at vi gjør det beste ut av den vi er og hvordan vi lever.
Ida Christin Foss, ferdig utdannet fotograf nå og jeg og guttene var så heldig å fikk være med på avslutningsoppgaven hennes. Anbefaler alle å se utstillingen som er ute nå, enten fysisk i Oslo eller så kan du se den her Resilience.
Ida Christin fanger så fine øyeblikk, og viser det ekte og nære, og at det er noe vakkert å se i det meste.
Og det er noe med å være seg selv. Kanskje for mange så er det på tross av. Det er mange som har kommet seg godt gjennom livet til tross for alt som har vært. Mange har mye bagasje, og mange har store problemer å takle emosjonelt og fysisk. Men det er virkelig noe vakkert i alt. Man kan komme igjennom, og det kan gå bedre enn du frykter. Gleden med å være seg selv, er ubeskrivelig.
De siste dager har minnet meg på at livet er skjørt, det er brutalt og det er til tider utrolig urettferdig. Sykdom kan ramme så blindt, ulykker kan skje og vi har ikke kontroll over mye. Samtidig så har vi også kontroll på en hel del. Vi kan velge å ha det bra, vi kan velge å leve nå. For livet er aller mest akkurat nå. De dagene som vi kanskje bare venter på ferien, eller venter på høyere lønn. Ventetiden er også livet, og det må brukes. Og leves. For hver eneste dag, hver eneste dag du lever, så kan du velge. Du kan velge livet! Du kan velge å ha det bra.
Jeg sier som Ida Christin ; ” Husk å se det vakre”. For det er heldigvis så uendelig mye.
Å hate noen betyr å ha en sterk uvilje mot noen, å ha avsky og forakt for noen på en intens måte. Jeg forbinder det med noen som har gjort deg vondt, som har skadet deg på et vis og gjort deg urett. Da skjønner jeg at mennesker kan kjenne på et hat.
Hentet fra nett
Men å hate mennesker man ikke kjenner, kun fordi de har en annen legning eller hudfarge, det klarer jeg ikke å forstå. Hat er et sterkt ord, og jeg har fått flere meldinger hvor noen skriver at de hater meg. Fordi jeg er lesbisk, fordi jeg stemmer SV og fordi jeg fronter saker om diskriminering og rasisme, og flyktninger. Fordi jeg velger å være åpen lesbisk, og synlig, så gir det en grobunn for hat hos mange mennesker. Og det skjønner jeg ikke. Jeg skjønner ikke hatet. Jeg må ikke bli likt av alle, og alle må ikke like hva jeg skriver om eller hva jeg engasjerer meg for. Jeg er opp for en god diskusjon og uenigheter, men å hate syns jeg er å dra det for langt. Det er en respekt for mennesker som på en måte har forsvunnet litt på veien.
I lys av den rasisme saken i USA nå, og historiene som kommer i mediene fra Norge, gjør (merkelig nok) at hatet bare fortsetter å gro. Og mange av de som kommenterer, får vilja si. De får oppmerksomhet, dog mye motbør, men for noen er all oppmerksomhet bra nok. Jeg er ikke en fan av kommentarfelt i utgangspunktet, fordi det gjør at mange helt ukritisk sitter gjemt bak pcen sin og skriver det de føler for akkurat der og da. Helt uavhengig om det sårer andre. Det gjør at nett troll får fortsette med det de gjør, og det gjør at andre igjen slenger seg på hatet som oppstår.
Som det her .
Jeg leste artikkelen om Grace Bullen som fikk mye hets fordi hun gikk i bunad. Og da tenker jeg “hva i alle dager”… Ikke er folk fornøyd med at andres nasjonaldrakter og kledninger kommer til Norge. Man skal vist måtte følge alle Norges regler og tradisjoner for å få lov til å bo i Norge. Og når noen går stolt i bunad, så er det feil også? Det blir jo aldri bra. Hvordan i all verden skal folk forholde seg til nordmenn om aldri noe er bra nok ? Her håper jeg alle skjønner at jeg tror de aller fleste er snille mot hverandre, og respekterer hverandre og jeg prøver på ingen måte å ta alle over en kam. Men dessverre er det hatere som syns, og som kommer fram i kommentarfelt og i innboksen til folk.
Å hate mennesker du ikke kjenner, er feigt. Å skrive hatytringer og trakassere på nett, er feigt. Å ikke våge å bli kjent med mennesker fordi de har en annen legning eller hudfarge, er så feigt at jeg ikke har ord.
Og jeg lurer på hvor det hatet kommer fra, og hvordan vi skal få stoppet det. Hva er det som gjør at noen får en så motvilje mot mennesker de ikke kjenner, fordi de ikke passer inn i det dem tenker er normalt og greit. Er det oppdragelsen? Hvordan vi er oppdratt og arv og miljø? Er det frykt og lite kunnskap? Eller er det å rakke ned på andre noe som gjør at enkelte får det bedre med seg selv?
Jeg undrer meg litt over det her.
Og kanskje, hvis vi viser at det er flest av oss som ser mennesker som de er, og viser det i kommentarfelt og på meldinger, så kanskje de ikke får like mye oppmerksomhet ved å vise hat?
Jeg vet mange som ikke engang orker å lese kommentarfeltene fordi noen har alltid noe stygt å si om alt, samme hva saken gjelder, men spesielt om det gjelder minoriteter. Kanskje det er nettopp da vi skal lese, og svare. Mulig det trengs en liten dugnad her. En dugnad av aksept og toleranse. En dugnad av respekt. Jeg har ingen tro på at det kommer noe godt ut av å vise hat mot hverandre, men jeg har stor tro på at det kommer mye godt ut av å vise hverandre kjærlighet og respekt.
Jeg tenker at ingen kan forandre verden alene, men jeg tror at alle kan gjøre noe. Og kanskje for den ene som leser den dagen, så er det nettopp kommentaren din som gjør at de fortsatt orker. Kanskje det er din kommentar som gjør at det mennesket finner den verdien han søker etter.
Så hva om vi bare holder om hverandre litt, tar litt vare på hverandre. Til og med dem vi ikke kjenner. Står opp for hverandre litt, og viser hva vi står for. Viser at mennesker er mennesker, uansett legning eller rase så er vi bare det, alle sammen.
Jeg synliggjør, sletter og blokkerer vedkommende så tar jeg helg 🙂 At noen kan tenke som det her , skremmer meg, men jeg vet jo at det heldigvis ikke er majoriteten av mennesker.
De aller fleste vet og klarer å se at homofili bare dreier seg om å elske et annet menneske. Det er ikke noe verre enn det. Det er den samme kjærligheten som alle heterofile føler for sin kjære.
Jeg blir så matt og lei meg av alle dere som føler dere har rett til å fortelle meg hva som er rett og riktig. Jeg blir så lei av dere som forteller barna deres at det de føler ikke er riktig. Hvem gir deg rett til det? Hva sier du til deg sjøl som rettferdiggjør det du sier til andre? Føler du deg bedre av det?
Jeg vil si deg en sak! Så lenge den måten andre lever på, ikke skader andre mennesker, så kan du ti still. Fei for din egen dør og ta vare på deg og de du har. Prøv å se litt lenger enn nesa rekker, og vær snill mot andre mennesker.
Jeg snakket med en ung gutt for en stund siden som var homofil. Han kom aldri til å fortelle dem hjemme det, siden far hans kalte en homofil tvprofil for en “jævla rumpepuler”. Tenk deg om. Det kan være dine nærmeste som er den som blir mest lei seg over ditt hat og dine holdninger. Og tenk alt du går glipp av ved å vise slike holdninger for dine nærmeste. Du kan faktisk risikere å ikke bli helt kjent med dem, og du kan risikere at dem snur seg bort fra deg. For dette er ikke et valg. Homofili er ikke et valg! Men du har et valg derimot, du kan velge å være snill.
Det her er ikke greit. Det er mange kristne homofile og om det finnes en Gud så tror jeg han tror aller mest på kjærligheten.
Igjen, homofili er IKKE en sykdom, det er IKKE en sinnslidelse, det er så enkelt som at det er mennesker som elsker andre mennesker. Det er bare kjærlighet! Og er det noe verden trenger mer av, så er det nettopp det.
Våg å åpne øynene litt, og tråkk litt utenfor komfortsonen, så kanskje du blir overrasket. Kanskje du til og med liker noen som har en annen legning. Det er bare mennesker vet du. Ingenting å bli skremt av.
Med det her så håper jeg dere alle får en flott helg, med sol og varme fine sommerkvelder med dem du er glad i <3 Ta vare på hverandre, vær snille mot hverandre og våg å si fra om du hører/opplever rasisme og diskriminering. Det er bare sånn vi kan få en varmere verden. Ved å stå sammen, og å vise klart og tydelig at vi står sammen.
Jeg er jo litt opptatt av de gode øyeblikkene om dagen. Er det noe jeg har vært flink til i denne Korona tiden så har det vært å finne gleder. Og det er så utrolig mange av dem, om vi bare ser godt nok. Og om vi bare lar oss kjenne etter.Og nå har jo livet gått litt sakte en stund og det tror jeg mange har satt pris på. Ikke minst ungene.
Og på en sånn god og varm og fin kveld som denne, så er det ingenting bedre enn å sitte ute i fuglekvitter og reflektere litt.
Men så er det den delen som jeg syns har vært veldig rar. Jeg som ikke trodde jeg var noen klemmer i utgangspunktet, har virkelig kjent på savnet av å klemme de jeg er glad i. Da lurer jeg jo litt, på hvor mye berøring gjør med oss mennesker. Og jeg tenker litt på de som er alene, og som aldri får en klem eller får oppleve at noen tar på dem. Eldre mennesker som er ensomme og som opplever at den eneste berøringen de får, er av noen hender med hansker, som også har det travelt. Som kanskje ikke rekker å tenke over hvor godt det kunne være å bli smurt på ryggen, eller føttene. Eller den følelsen av å få en god klem.
Det her er vel noe vi bør ta med oss når hverdagen, som vi kjenner den, kommer tilbake. Kan vi lære noe av det savnet vi kjenner, etter å bli tatt på, og å ta på andre? Jeg trodde vel aldri jeg skulle si det, men jeg innrømmer det nå, jeg er en klemmer. Virkelig!
Jeg hadde aldri forestilt meg at vi skulle være i en situasjon som den vi har vært i nå hittils i 2020. Det er litt skremmende, rart men samtidig tror jeg vi kan komme ut av det med litt mer kunnskap og med noen erfaringer rikere. Når tommelen går opp fra ledelsen i det landet her, så skal i allefall jeg klemme.
I dag har jeg hatt hyggelig besøk fra Demokraten avis, som ønsket et intervju. Og jeg blir så utrolig glad for journalister som har gode verdier og ser viktigheten av å få fram at det er greit å være seg selv.
Oppi all snakk om rasisme og diskriminering så må vi ikke glemme alle de flotte menneskene vi er omringet av , og som ønsker det beste for alle. Som heier på det gode i mennesket, og som vil at alle skal være seg selv.
Er du en av de som lever skjult med legningen så hold fast i dem. Hold fast i gode kommentarer og i mennesker som vil deg vel. Om du ikke finner det i din nærmeste krets, så er det på tide å utvide kretsen din litt. For det finnes så utrolig mange bra folk, med gode verdier. Har du familie og venner som ikke godtar deg som den du er, så må du se litt lenger rundt. For vi er her, og vi er mange som heier på deg og som støtter deg.
En negativ kommentar får så mye mer oppmerksomhet enn en positiv en, og det er noe av grunnen til at jeg modererer kommentarfeltene mine. Jeg ønsker ikke gi det negative oppmerksomhet, annet enn å synliggjøre hvor mye fordommer det fortsatt finnes. Bortsett fra det så vil jeg fokusere på alt som er bra. For det er så vanvittig mye mer av det.
På facebooksiden Heges lille rom så nærmer det seg nå 1000 følgere , og jeg er utrolig stolt av å få lov til å synliggjøre hvor vakkert mangfold vi har i Norge, og jeg er superstolt av alle dere som heier, og deler og engasjerer dere. For ikke å snakke om dere som sender meg meldinger med private historier, og stå fram historier. Såå stolt <3
Jeg vet hvordan det føles å ikke være seg selv fullstendig, og jeg vet hva det vil si å leve som en annen enn den man innerst inne er. Jeg vet hele prosessen mange av dere går igjennom, og at dere velger å dele det med meg, gjør meg utrolig rørt. Og noen ganger så bare føles det som om hele puslespillet faller på plass, og det er en utrolig deilig følelse. Jeg har sett gjennom mange meldinger fra dere her i hengekøya nå og jeg leser hver eneste en, selv om det kan ta litt tid før jeg svarer noen ganger.
Husk at selv om du mister deg selv litt, så har du alle brikkene. Det er bare å finne dem, og sette dem sammen. Vanskeligere enn det høres ut, men plutselig så er du der. Og for noen av dere så er allerede første steget tatt med å fortelle meg det. Jeg heier på deg <3
Jeg hadde en liten spørreundersøkelse på ulike sosiale medier hvor jeg spurte om hvilke ord folk tenker på i forbindelse med pride. Det er så fint å se hvordan vi tenker ulikt på ord, og hvilke ord vi forbinder med ting. Det strømmer inn mange forslag, og jeg kjenner jo at jeg blir stolt av hvilke verdier pride fremkaller hos folk.
Livskvalitet Kjærlighet Stolthet Samhørighet inkludering Verdighet Verdi Glede Mangfold Fellesskap Frihet Respekt At alle er like Støtte Markering Fest Kjærlighetsbehov
Se på alle de fine ordene, og smak litt på hva hver og en av de betyr. Det her er store ord, som betyr masse for mennesker. Det er hva vi lever for, og hva vi ønsker oss alle sammen. Vi ønsker kjærlighet fra den vi elsker, og vi ønsker å dele den gleden det er å være forelska med andre mennesker. Mange lever fortsatt i skjul og er i hemmelige forhold med en av samme kjønn. Den følelsen når man bobler over av forelskelse og beruselse må være vanskelig å skjule og å gjemme seg fra. Når øynene stråler av glede, så er det ikke lett å ikke vise det til andre.
Det er ikke lett å hele tiden skulle skjule hvem man er. Det vet jeg så innmari godt, og jeg skulle så ønske at flere fikk mot til å stå fram som den de er. Det gir en helt annen livskvalitet og en helt annen trygghet.
Det gir en trygghet inni seg selv, som nesten ikke kan beskrives. Tenk deg å ikke måtte være forsiktig med hva du sier til andre lenger, tenk om det ikke gjør noe at de rundt deg blir helt kjent med deg. Tenk om de syns det er helt greit at du er den du er og elsker den du gjør. Det kan gå bra<3
Når jeg ser hva Pride betyr rundt om, så er det så viktig i år at vi når ut likevel, dog på en annerledes måte enn ellers. Det skal vi klare, og det er viktig å være synlig. Samtidig er det viktig at du som enkeltperson viser dine omgivelser at du er inkluderende og støttende. Det kan være hvem som helst rundt oss som lever skjult med legningen sin. Det var ikke mange som hadde gjetta at jeg er lesbisk, og en god venninne mente hun hadde en super “gayradar” , men den hadde ikke slått ut på meg 😛
Og det viser vel litt at det ikke er noe prototype av homofile og lesbiske heller. Vi kommer i alle slags former og størrelser og farger, som resten av verdens befolkning.
Derfor … gjør det synlig at du aksepterer kjærligheten. Det kan være noen som kjenner deg som trenger det…
I løpet av helga så har kommentarer og meldinger eskalert etter dette innlegget
Så da har det blitt brukt litt tid på å rapportere og anmelde nok en gang. Alt fra de styggeste meldinger, til rene henrettelsesvideoer. Det provoserer tydeligvis veldig mange at jeg er lesbisk, og det provoserer at jeg ikke er rasist. Skjønn det den som kan. Og i kjølvannet av rasismen det snakkes om nå om dagen, så føyer vel dette seg bare inn i rekken og det er ikke rasismefritt i Norge heller.
Til deg som tror rasisme ikke finnes i Norge ? Tro om igjen. Det florerer. Når jeg, som en enkeltperson kan få så mye på innboks og kommentarer, som “bare” er en normal lesbisk dame, så tør jeg nesten ikke tenke tanken på hva mange andre opplever i det daglige.
Jeg har valgt å ha åpne kommentarfelt med moderasjon, men det er tydeligvis mye som går meg hus forbi likevel hvor det krever en opprydning titt og ofte. Og jeg blir like sjokkert hver gang. Sjokkert over hva mennesker får seg til å skrive, gjemt bak en pc og et tastatur, men med fullt navn. Det er mennesker som driver barnehager, som jobber som helsepersonell og som er familiemennesker, og det er alt fra trusler, angrep og hatytringer om mennesker de ser på som lite verdt i samfunnet. Det er mennesker som har rammer på profilbildet sitt som viser at de ønsker et samfunn for alle . Men det gjør dem jo virkelig ikke!
Å ikke akseptere andre mennesker på grunn av etnisitet eller legning, viser meg at det er en stor uvitenhet blant mange mennesker. Den ene du ser på nyhetene som har gjort en forbrytelse, gjør at noen tror at alle med samme rase eller legning er i stand til å gjøre det samme. Kriminelle finnes i alle folkeslag. Men glem ikke at det er snille mennesker overalt også. Som ikke ønsker annet enn å leve i fred og kjærlighet.
Jeg skjønner ikke hvordan mennesker som ikke har gjort deg noe som helst, kan provosere så mye. Ene og alene på grunn av utseendet eller legning.
Jeg har en bønn til dere som følger meg. Når det kommer hatytringer og trusler i kommentarfelt, så la vær å krangle med dem. Send meg en melding og informer meg gjerne, så sendes det til riktig instans. Jeg tror ikke det fører noe vei å gi de oppmerksomhet, annet enn at mine kommentarfelt blir fulle av eder og galle. Jeg tror ikke det fører noe godt med seg å møte hat med hat.
Jeg er opptatt av at mennesker skal få være seg selv, jeg er opptatt av at vi skal bry oss om hverandre, og jeg er opptatt av å få fram kunnskap om mennesker med en annen legning. Jeg mener ganske bestemt at det er flest av oss som aksepterer hverandre og som vil hverandre godt, og derfor ønsker jeg heller at det skal synes i kommentarfeltene mine.
Vær stolt av deg selv, og ikke la noen få tråkke på deg med å si at du er mindre verdt enn andre. Finn den indre styrken din som gjør at du går med hodet hevet, fordi du vet at du er bra nok. Det vil alltid finnes hatere, og mennesker som vil få deg til å føle deg lite verdt. Men du vet bedre. Hold fast i den følelsen som du vet teller mest for deg, og hold fast i alle de som bryr seg om deg akkurat som den du er. Ha en strålende søndag og ta vare på hverandre<3
