I år er det satt tomater, agurker, chili , reddik og ulike typer salat inni her .
Ikke altfor store plassen men det holder til vårt bruk.
Ved siden av har jeg plantet ulike urter, kruspersille og fått flytta over litt gressløk fra naboen. De gamle vinduene med myggnetting har jeg sagd i to og satt rundt så ikke hønene og kattene skal kose seg oppi der.
Noen som ikke har blitt så store enda, skal få lov til å vokse litt til inni sommerstua mi.
Inni her blir det også rene drivhuset når sola står på.
Rips har jeg også satt i år, og dem vokser seg mye større enn jeg trodde og med massevis av kart så det blir spennende å følge med på.
Selvgjort er kanskje ikke alltid det peneste, men også det har sin sjarm syns jeg. Og for å gjøre nytta si, så trenger det heller ikke koste så mye. Det er utrolig hva vi oppbevarer i uthus og kjellere som kan komme til nytte. Grav fram litt du og 🙂 Kan love deg at det er moro.
Det er så mange som spør meg om min historie, og den har jeg delt før, men innleggene kommer antagelig ganske langt ned på siden og jeg har fått noen flere følgere siden den gang. Den kan du i såfall lese her; Jeg kommer ut
Når jeg startet denne bloggen, og startet med et bokprosjekt , så valgte jeg å intervjue mange for å få deres historier. Jeg intervjuet også flere homofile og lesbiske kjendiser, og hadde den gang et fokus på at det var bra å få kjente menneskers historier. Tanken min var at det er godt å se mennesker det går bra med etter å ha stått fram. Jeg hadde med skriveboka overalt og hadde mange intervjuer. Jeg var så overrasket og glad over at folk stilte opp. Kjente og ukjente, unge som voksne. Barn, som foreldre, og flere eldre. Jeg hadde flere turer til Oslo og jeg følte jeg levde ut en drøm.
Etter hvert som bloggen har vokst seg til, og meldingene blir flere og flere, så har også bokprosjektet forandret litt form. Noe har forandret seg på veien.
Meldinger jeg får, er ofte fra mennesker som har googla seg fram til å finne meg. Som har googla seg fram til å finne et vanlig menneske som lever åpent som lesbisk. Som har stått fram i voksen alder, og som har kjent på det med å ikke være seg selv. Og det har slått meg at det er ikke nødvendigvis kjendiser som treffer mest med historiene sine. Det er nok lettere å relatere seg til en som man føler er lik seg. Vi er bare mennesker alle sammen, og hver en historie er unik, og hver historie betyr like mye. Uavhengig av hvem du er.
Alle historiene jeg har samlet, skal brukes til noe, og jeg har en plan, men foreløpig er den inni hodet mitt. Litt på papir og litt hos et forlag. Så kommer det når det er meninga. Veien blir til mens jeg går, og jeg må si jeg koser meg veldig mens jeg går den.
Målet er å synliggjøre og ufarliggjøre, og å spre kunnskap. Ved kunnskap kommer også trygghet. Jeg har et håp om det skal snakkes mer om i barneskolen, og jeg har et håp om at det en dag ikke vil være noen stor sak om du er hetero, lesbisk eller homofil. Dessverre er veien dit lang enda… og kampen må kjempes videre.
Jeg undrer meg mye, og jeg tenker mye. Blir ofte rørt av meldingene dere sender meg, og så ydmyk og takknemlig for at dere deler så mye med meg. At bloggen har vokst seg så stor på kort tid, er jeg så glad for og det betyr så mye at dere engasjerer dere og at dere setter pris på hva jeg skriver.
Jeg håper jeg kan inspirere litt og motivere litt til at du tør være den du er. Du er bra nok. Og du er verdt det.
Eksamen er innlevert. Å for en utrolig deilig følelse. Så håper jeg på en like god følelse når den kommer tilbake igjen. Uansett, jeg har gjort mitt beste og det får være bra nok .
Pcen min ga meg et varsel om 8 timers bruk i dag, så nå burde jeg vel strengt talt gjort noe annet, men jeg må bare dele en liten hyggelig nyhet med dere på kvelden.
Enda en melding tikket inn i dag om en ung mann som ville fortelle at han hadde fortalt familien om seg selv og at han er homofil. Han kommer fra en konservativ familie hvor homofili aldri har vært et tema. Han skrev selv at han har vært klar over det i mange år, men håpet at det på et vis skulle gå over. Ikke i sin villeste fantasi hadde han drømt om at han noen gang kunne være åpen om legningen sin. Men så ble han forelska. Og som mange av oss vet, så går da hjertet sine egne veier.
Nå ville han fortelle meg at han var blitt inspirert og fikk et mot han ikke trodde han hadde. Og resultatet? Utelukkende positivt fra hans nærmeste. Han regner med negative reaksjoner, men fra hans nærmeste så kom det ikke som noen overraskelse og det ble tatt imot med klemmer og gode ord.
Jeg får helt frysninger, og jeg er så glad på hans vegne. Og jeg blir så utrolig stolt over at noen kan finne en styrke i at jeg er åpen om det her.
Historien hans viser hvor viktig det er at vi tar en prat med barna våre. Her satt det altså en familie som hadde sine anelser, men som ikke sa noe. Så sitter det en gutt, livredd for å fortelle det han tenker aller mest på. Så mye unødvendig frykt og engstelse.
Fortell barna dine at det er greit. Gjør det heller en gang for mye. Bare for sikkerhets skyld. Bare så de vet det …
Da slenges bena i sofaen med god samvittighet, og med et ekstra stort smil om munnen i kveld.
Hva passer vel bedre å si enn på en dag som denne, hvor frihet står i høysetet? Både nasjonaldagen og den internasjonale dagen for homofobi, dreier seg om frihet. Og å være seg selv, dreier seg om frihet.
Det er så mange masker vi bruker i dag for ikke å vise alle sider ved oss. Alle har alltid noe man vil skjule. Enten psykisk eller fysisk. Noe man ikke klarer eller noe man ikke tør. Noen laster man ikke vil andre skal vite om. Noen hemmeligheter som vi ønsker skal forbi hemmelig.
Jeg har gode venner. Virkelig gode venner❤ Og flere av de har vært mine gode venner før jeg sto fram. For dem er det kanskje ikke noe forskjell, men for meg er det en veldig stor forskjell. Jeg er glad i andre på en helt annen måte nå. Jeg har ikke lenger den muren jeg hadde og for meg så viser det seg i følelsene til alle jeg har rundt meg. Ikke bare kjæresten, men også venner og familie. Jeg er ærlig og jeg har ikke lenger den store jobben med å hele tiden skjule hvem jeg egentlig er. Og det er en utrolig lettelse. Og jeg blir så takknemlig for å ha så mange som jeg er så glad i , rundt meg.
I starten så var det skummelt med alle disse følelsene. Jeg var helt overveldet og viste egentlig ikke åssen jeg skulle forholde meg til det. Det var en storm av alle følelser, både positive og negative. Men etter tiden har gått litt så setter jeg utrolig pris på å kunne møte andre på en måte hvor jeg føler jeg er ekte. Jeg tok imot klemmer uten å egentlig kjenne på klemmen og jeg viste vel omsorg for andre best på avstand.
Jeg tror vi ødelegger litt av våre nære forhold når en skjuler så mye av seg selv. Det er jo kjærlighet vi lever for. Både med partner, venner og familie. Det er jo det vi alle ønsker oss, er det ikke ?
Før passet jeg vel litt mer på hva jeg sa. Ville helst ikke ha noen diskusjon som kunne avsløre at følelsene mine ikke var helt på nett med meg selv og var alltid, både bevisst og ubevisst , påpasselig med hva jeg sa og hva jeg gjorde. Det er nok noe jeg mest har merket selv , men kan hende andre merker forskjell på meg nå.Jeg er tryggere, og har lettere for å snakke om ting. Om ekte ting som betyr noe for meg. Jeg har sikkert lettere for å diskutere og , fordi jeg har så mye følelser. Og det å få en klem betyr så mye mer nå, fordi jeg gir tilbake og jeg mener det.
Og jeg bryr meg ikke så mye om hva andre mener. Jeg er meg selv.
Pernille Øiestad har en sang som heter hjertevenn, hvor hun har en strofe som sier; «Husk på alt du er, det er nok å bare være. Du er bra nok som du er». Og vi er jo det , Bra nok! Uansett hvem vi er glad i og med alle våre feil og mangler for det har vi alle sammen.
Og med alt presset ungdommen har på seg i dag, så tenker jeg at det viktigste de kan lære , er å være seg selv. Og å LEVE. Følge sin egen drøm og være den man er. Kjenne på virkelig lykke.
Ingen av oss er perfekte, men så er vi alle perfekte likevel.
Vær deg selv og vær sammen med mennesker som er glad i deg som den du er. Det er mer enn bra nok .
17 mai er en gledens dag, og den feires i hele Norge. Det mange ikke vet, er at 17 mai er også den dagen hvor WHO valgte å stryke homofili fra en liste over sinnsykdommer. Det skjedde i 1990!!!
17 mai er etter det blitt den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi. I pølse og ballongrus her i Norge så er det nok mange som ikke vet at denne dagen blir markert som dette i 160 land.
Er det mye homofobi i Norge i dag? Og hva betyr homofobi ? Kort sagt så er det vel en redsel for homofile mennesker, eller at noen har svært negative holdninger til mennesker med en annen legning. Mennesker som meg.
Jeg tror at hvis du spør mannen i gata om hvordan homofile har det i Norge i dag, så vil de aller fleste svare; helt greit. For det tror jeg de fleste tror. Vi har kommet et godt stykke på vei, men langt i fra langt nok. Og det føles ut som om vi går flere skritt tilbake. Av mennesker jeg har snakka med, og meldinger som kommer, så er det mange som syns det er vanskeligere i dag enn for 20 år siden. Og det er ingenting annet enn skremmende. Mange meldinger bekrefter dette. Det er så trist at noen blir spyttet på, hetset og hatet for å være seg selv. Flere har sagt at de er blitt spyttet på, kastet ting etter og slått ned fordi de har en annen legning. Her i Norge. I dag.
Er fortsatt et godt brukt skjellsord.
Så lenge noen opplever ting som det og så lenge jeg må anmelde og rapportere, blokkere og utestenge personer som kommer med trusler og hatmeldinger kun fordi jeg er lesbisk, så er homofobi høyst levende. De verste meldingene er så ille at jeg rett og slett ikke tør å publisere dem. Og jeg ønsker heller ikke gi dem noe oppmerksomhet.
Det burde ikke handle om hvem som viser sin kjærlighet offentlig, eller hvem som kler seg i hva under pride. Det burde handle om retten til å være seg selv uten å bli spyttet på eller slått ned.
Men noen skal jeg innimellom publisere, for å vise at homofobi lever i beste velgående. Det lever i hverdagsrasisme og det lever i dårlige holdninger forkledd som humor. Det lever i skjellsord og i hatytringer. Det lever rundt kjøkkenbordet ” har du hørt at mammaen til… ho er lesbisk..stakkars barn”…Homofobi lever i mye som ikke tenkes over, men som alikevel er holdninger som videreføres. Det er viktig å sette lys på det. Det vi ikke vet om, kan heller ikke forandres.
Det lever i kommentarfelt. I aller høyeste grad så lever det i kommentarfelt.
Vi er bare mennesker, og det er bare kjærlighet. Og vi skal ikke akseptere hatytringer. Kunnskap er makt, så homofili må synliggjøres, ufarliggjøres og det må slåes ned på mobbing og trakassering.
Det lever i holdninger om at pride kun er en fest for mennesker med et markeringsbehov. Jeg har også, ifølge flere, et stort markeringsbehov siden jeg valgte å være åpen og synlig lesbisk.
Og hvorfor må vi synliggjøre oss tror du? Mange tror Pride bare er en gedigen folkefest for å vise seg fram. Det er ikke en fest, det er en markering og det er en støtte for å vise mennesker at det er helt greit å være seg selv. Og det er en tid hvor det er greit å være seg selv, og en uke som veldig mange gleder seg til hele året. For inne på pride området… der er det ingen som bryr seg om du er lesbisk. Og det er en utrolig god følelse, og noe som bør taes med i samfunnet ellers. Samtidig en feiring for å vise at vi er kommet ganske langt, men vi må ikke glemme at kampen ikke er ferdig. På langt nær.
Pervers, pedofil, nekrofil… det er ord som gjentar seg i innboksen min og i kommentarfeltene. Og jeg tenker at det er en vesentlig kunnskap som mangler.
Å være glad i et annet menneske, er ingen skam. Det er ikke noe skummelt med det i det hele tatt, og det plager ingen. Vel, det burde ikke plage noen. Og jeg tenker at det gode seirer. Jeg tenker at kjærligheten seirer. Retten til å være seg selv, og retten til å elske et annet menneske.
Jeg ønsker dere en flott 17 mai, selv om den i år er litt annerledes. Og kanskje vi nettopp da kan sette litt fokus på at annerledes er greit det og…
Å stå opp grytidlig… og da mener jeg grytidlig , for her hos oss står skolene klare til flaggheising klokka 08. Da er det 3 barn som skal til 2 ulike skoler. Ferdig pynta og med strøkne flagg. Det er frokost på halvt hold, og mest mas om å ikke skitne til den hvite skjorta. Det er ut å henge opp flagg i alle blomstepotter og på porten ,og alt mens korpset høres langt unna. Helst skal løv og flagg henges på bilen også.
Korpset høres ut som det kommer nærmere.. Er vi sene? Men vi er jo aldri det. Ungene blir levert der de skal, tvinga til å bære sine flagg og til å smile selv om gnagsåret kommer. Smil og syng og vær glad for at Norge har bursdag. Klokka nærmer seg 08.30. Flaggheising er ferdig og togene har begynt på en lang musikalsk ferd. Vi springer hjem, rekker kanskje en brødskive på veien og et lite raskt do besøk. Slenger med en ekstra jakke, for det var jo litt kaldt. Halveis uti bilen så kommer jeg jo på at det kan være lurt å ha paraplyen. Det blir jo alltid litt regn på 17 mai. I allefall hvis jeg ikke har paraply. Mens jeg kjører mange bakveier for å komme dit hvor jeg kan se alle ungene gå i tog, så bekymrer jeg meg om dem har tatt på seg nok tøy. Fryser dem? Var ikke minsten litt forkjøla på morran? Eller rakk jeg egentlig å høre hva han sa ? Jeg stresser avgårde, henter bestefar og liner oss opp klare til å se gullgutta gå forbi. Og så skjer det samme som alle årene før.
Vi venter. Og vi venter. Vi venter litt til, og tror kanskje vi hører noe, men det var feil. Fryser, smiler og nikker til alle rundt. Roper gratulerer med dagen. Slår en liten floke mens kulda kryper inn gjennom de tynne strømpebuksene. For jeg tror jo alltid det vil bli varmt .
Men så skjer det. Lydene av korpset kommer nærmere og nærmere, unger synger og det ropes og hoies. Hundrevis av flagg og feststemte barn i en salig blanding. Noen stolte som fanebærere, og noen foreldre som litt sjenert titter ned for barnet ville absolutt ikke gå uten. Og det er da det skjer. Det er det store øyeblikket.
Tiden stopper litt og alt dreier seg om barnetoget som går forbi.Jeg får gåsehud, og jeg blir blank i øya når jeg tar inn synet og lydene over det som er det store på 17 mai. Minsten går med jakka på skeive, og med skoa i handa. Skulle nok gått dem inn likevel. Men han smiler, og flagget står riktig vei. I motsetning til hva det gjorde når gullgutten var noen år yngre. Pinne i hånda mens han klødde i nesa… Vel den sa seg vel selv.
Det er noe spesielt med en dag som denne. Og jeg kan klage over å måtte tidlig opp, stresse avgårde, men når alt kommer til alt og når jeg kjenner på det at i år skal vi ikke…. Vi skal faktisk ikke gå i tog. Da blir jeg berørt, og jeg tenker at det toget på morran med korps musikk betyr mer enn jeg har trodd. Det lille kaoset fra før hanen galer, til alle går forbi ifølge med korpset. Det er første gangen på 24 år som jeg ikke ser et barnetog, og det er en rarere og tristere følelse enn jeg trodde. Det er første gang i mitt snart 42 årige liv, at 17 mai er halvveis avlyst.
Det er noe høytidelig, nesten andektig over den følelsen med så mye feststemte folk i gatene. Det er noe med den følelsen av å gå med vonde sko og revna strømpebukse i en altfor kald kjole hvor jeg tenker for ente år, at jeg skulle hatt en bunad.
Det er noe med det. Følelsen av å komme hjem , ta av seg skoa og se ungene løpe rundt på trampoline og i gresset fulle av klin fra is og pølser, høye på sukker og med skjorta på halvt hold.
Norges nasjonaldag. Det er noe med det..
Det er fortsatt 17 mai. Ha en fin helg og gratulerer med dagen.
Nå har jeg fått kjøpt favorittblomsten min, og har funnet et gartneri som er så fine i pris og med så mye flotte blomster. Min favoritt av alle, er Lofus. Tips jeg fikk av en god veninne for et par år siden og den elsker jeg. Den blir så stor og fin. Med masse knallrosa blomster på. Den fineste av dem alle ..
LOFUS
Og når alle ampler kosta 150 kroner, så ble det to til …
Den her kaller jeg tåre, eller dråpe, men er ikke helt sikker på hva den heter.
Og en stor fin jordbærplante med rød blomster.
Foreløpig så tar jeg inn alle på kvelden for å være sikker på at dem ikke skal fryse. Min lille oase begynner å ta form.
Midt i eksamenstia så er det godt med en pust i bakken ute her <3. Det er utrolig hvor mye jeg får lyst til å gjøre av andre ting når det jeg egentlig må gjøre er å sitte på pcen..
“Vi vet så lite om det som skal møte oss. Uvissheten gjør oss alle sårbare. Det beste vi kan gjøre, er å være der for hverandre, se hverandre, huske å gi hverandre de gode ordene. Og bære hverandre om det trengs.“
Det var ord i kongens nyttårstale inn i år 2020. Og når har disse ordene passet bedre? Lite viste vi hva 2020 skulle komme med. Lite visste vi at dette var året hvor vi skulle få hverdagen snudd opp ned, hvor et virus angrep oss. Det angrep hele verden. Lite viste vi om hvordan dette skulle forandre livene våre. Og lite viste vi hvor lite nærkontakt vi skulle komme til å ha det året her. Året uten klemmer.
Forskningen viser oss med stadig større tydelighet at vi lenge har utnyttet klodens rike ressurser hardere enn den tåler. Vi trenger sindighet i møte med alle de nye mulighetene som blir gitt oss. Vi trenger ro til gode samtaler om viktige temaer i en tid preget av raske endringer, hardt debattklima og global uro. Samtidig trenger vi å bli utfordret av ungdommens utålmodighet. Vi trenger alt dette for ikke å miste oss selv og hverandre. For ikke å miste alt det gode vi har skapt sammen.
Når jeg hører disse ordene nå, så får de en helt annen betydning. Fikk vi kanskje nå beviset på hvordan vi har utnyttet jordas ressurser hardere enn den tåler. Er det her en stor oppvekker vi må ta med oss videre? Har vi fått litt ro nå til gode samtaler, snakket om klima og den globale uroen? Var vi virkelig på vei til å miste oss selv og hverandre? Og alt det gode vi har skapt sammen.
Har vi skjønt noe ? Og hva kan vi gjøre med det videre. Har vi blitt mer lyttende til den klimabevisste ungdommen. Ungdommen som i fjor fikk kommentarfeltene fulle av hets etter å ville sette mer fokus på miljø.
Er dette tiden vi kanskje setter litt mer pris på alt rundt oss og tar litt bedre vare… På hverandre, og på naturen.
Alle er like mye verdt!
Etter min mening den viktigste setningen av dem alle i nyttårstalen.
Har vi fått se at det ikke er noe forskjell oss nå? Det kom et virus som ikke brydde seg om etnisitet, legning, rik eller fattig. Vi måtte alle stå sammen, og kjempe sammen. Og hva skjedde når vi sto sammen? Vi tok kontroll og fikk alt i mer beherska former. Det klarte vi. Sammen, på tvers av hvem vi er eller hvem vi tror på.
Kan det være at det er da vi er sterkest, , og at vi må tåle at andre mennesker er ulike oss selv? Kan vi se det gode i hverandre, istedenfor det vi ikke liker? Kan vi godta at vi ikke alltid skjønner alt ? Men likevel respektere hverandre. Klarer vi det, så tror jeg vi er kommet langt.
Og det er jo framtidsdrømmen det. Noe så enkelt som at folk er snille mot hverandre. Eller som kongen sa, bære hverandre. Løfte hverandre opp, gå ved siden av… Istedenfor å tråkke på…. Jeg tror vi har mye å lære av det her… Ingen kan forandre verden alene, men alle kan gjøre noe. Og noe… det kan være mye det.
I går så ble jeg igjen litt usikker på om dette er noe jeg vil gjøre. Vil jeg virkelig utsette meg for alle de meldingene på innboks og kommentarfelt som ikke gjør annet enn å spre hat? Jeg hadde en liten nedtur i går, og det som skjedde i kommentarfeltet mitt ble bare toppen. Men etter å ha lest innboksen i dag, så er jeg tilbake. Selvfølgelig vil jeg fortsette. Jeg startet med det her for en grunn, og den grunnen skal dra meg videre. Og grunnen er at ” det er bare kjærlighet”. Så enkelt .
Og samtidig så er det er jo den type hatmeldinger og hatytringer som viser at den kampen her er så viktig.
Ved å velge å være offentlig, så visste jeg at det ville komme en del kommentarer og jeg var på en måte forberedt. Det jeg ikke var helt forberedt på, er det voldsomme hatet som kommer. Det hatet som er mot mennesker som meg. Mennesker som til stadig skal fortelle meg hvor lite verdt jeg er, hvor feil det er å være meg og sammenligner med pedofile og nekrofile. Det er visst veldig inn om dagen, for det går igjen til stadighet både på innboks og i kommentarfelt .Og de som skriver ,de er så sinte. De er fulle av sinne og hat, og det er ingen filter på hva de skriver.
I går så valgte jeg å moderere kommentarfeltet på Facebook siden min. Det skulle være så unødvendig, men jeg gjorde det. Jeg ønsker ikke at siden min skal ha kommentarfelt med hat og nett troll. Det er mange som følger meg som enda ikke tør å være seg selv og jeg vil beskytte dem, og jeg vil beskytte meg selv. Og jeg vil si at det ikke er greit. Å gi noen av de oppmerksomhet, er som å tenne bensin på bålet, og det tenker jeg ikke gjøre. Innlegget som skapte mye av det, kan du lese her
Men nå er det mandag! Ny dag, ny uke og nye muligheter. Det er eksamens uke , så det kan være at det blir litt stille fra meg, selv om jeg tror det godt skal la seg gjøre 😛 Jeg har jo for mye på hjertet.
Jeg velger å ta med meg alt det gode, og legger bak meg det som klarte å sette seg litt i går. Jeg tror på at vi kommer lengst med å være snille mot hverandre. Med å akseptere at vi er forskjellige, og ved å vise kjærlighet. Kjærlighet kan ALDRI være feil, det gjelder bare å spre kunnskap. Det gjelder å være synlig. Ikke minst for alle de som enda ikke tør å være seg selv.
Det er ikke så stor forskjell på Jørgen hattemaker og Kong Salomon. Og selv om det er hardt å innrømme for mange, så er vi født ganske så like.
Ha et åpent sinn, det kan hende du blir overrasket. Jeg tror det gode vinner, og er det noe den situasjonen vi er oppi nå , har visst oss, så er det at sammen er vi sterke. Vi klarer det, sammen. Det er jeg helt sikker på.
Innlegget jeg for en stund hadde om homofobi, har sirkulert i ulike medier i lange tider og det kommer fortsatt en del hatmeldinger som følge av det innlegget. Jeg var sint og frustrert, og oppgitt over mangelen på aksept. Innlegget kan du lese her Homofobien lenge leve .
“Selvfølgelig er dere bra nok, bare la meg slippe å se det”. ” Vær så homofil du vil, bare ikke foran meg”
Her er jeg egentlig tom for ord …
Jeg kunne fortsatt i det uendelige om private meldinger, trusler og kommentarer i kommentarfelt og jeg skal si en ting. Ja jeg skammer meg. Men jeg skammer meg aldeles ikke over å være lesbisk. Jeg skammer meg ikke over å ha evnen til å elske et annet menneske og jeg skammer meg ikke over å vise litt kjærlighet offentlig. Men jeg skammer meg over mange av mine landsmenn som lirer av seg det ene stygge etter det andre. Hvor jeg vet det sitter mennesker i alle aldre og leser. Og noen av de er kanskje usikre og redde og har det forferdelig vondt. Og kanskje en av de er barna deres ? Tenk om det er nettopp de ordene som gjør at de ikke orker mer ..Bruk huet litt. Tenk over hva dere skriver , tenk over hvem som kan lese det og tenk over hvor ødeleggende ord kan være.
Jeg slutter aldri å forundre meg…. at noen går over stokk og stein for å vise andre at de ikke er bra nok som de er. Har vi det så godt i Norge at det må finnes opp nye ting å hate, mislike eller plage ? Må man rakke ned på andre for å ha det bra selv ?Eller er det rett og slett mangel på kunnskap?
Jeg er så utrolig trist for alle de som blir lei seg av kommentarene deres og vi vet alle åssen det er. Det kan komme ti positive men det er ofte den negative som sitter. Det har jeg lært meg til å ikke henge meg opp i. Men så er jeg voksen og trygg og har et nettverk av mennesker som er glad i meg rundt. Alle har ikke det . Tenk om alle nett trolla kunne rukket ut en hånd istedenfor alt det ondskapsfulle som kommer.
I en verden hvor du kan være hva du vil… Vær snill ❤alltid .
Jeg sier det igjen.. er du en som sitter å kjenner på redsel , skam og som ikke tør være deg selv? Vi er så utrolig mange flere som ønsker å rekke ut en hånd men vi syns ikke like godt som haterne. Men vær så snill og fortell det til noen. Vi er mange som ønsker deg godt og vi er her. Vi har også kjent på hatet og vi forstår. Men la ingen tråkke på deg fordi du er deg selv. Og la deg ikke knekke. Vær stolt av deg selv og vær stolt av at du har evnen til å vise kjærlighet. Det er bare med kjærlighet verden kan bli bedre.
