Her om dagen når jeg sto å grilla i bålpanna, så sa jeg til sønnen at jeg gjerne skulle hatt en benk og det tok han på strak arm. Så i dag startet prosjekt utekjøkken.
Det er så moro å forberede noe som forhåpentligvis vil bli en lang og varm sommer.
Så mens “ungen” snekra på det så pusla jeg med å gjøre i stand et enkelt drivhus lagd av gamle vinduer. Ikke stort og fancy, men det står i stil til resten. Skeivt og skakt og med sjarm. Og det gjør nytta si. Det enkel er ofte det beste kanskje ? Og det bør ikke koste mye for å gjøre nytte.
Kruspersilla har stått fra i fjor og kommer for fullt igjen. Her skal det også bli gulrøtter og tomater, reddik og ulike salater. I og med at været er litt ustabilt så tør jeg ikke plante ut alt riktig enda, men snart.
Og “ungen” imponerer. Foreløpig resultat av utekjøkken.
Det måtte feires med å prøve det og bålpanna ble tent igjen.
Så kjekt med en benk ved siden av bålpanna 🙂 Det kommer også et lite tak over og en hylle under. Og det skal bli brukt mye i sommer. Hjemmesommer er absolutt helt innafor når vi bor som vi bor.
Håper dere alle har en fin lørdag der dere er og at dere kanskje fikk litt lyst til å gjøre noe artig i hagen.
Når hele Norge stengte ned, så fortet voksne seg til Sverige for å handle inn nok øl og røyk for en god stund. De fortsatte etter de måtte i karantene etter en svensketur også. Noen skreik høyt over hytteforbudet, og syns det var det mest urettferdige som kunne skje. Voksne mannfolk gråt da fotballen stoppet, og mange når treningssentrene stengte dørene. Vi har klagd høylytt i media om ødelagte vipper og bryn, langt hår og å ikke få feste som før. Når Erna sa ; “ikke hamstre, det er nok mat”, så var det som å fyre av en rakett i befolkningen og folk hastet avgårde til butikker og vinmonopol og apotek. Hyllene var skrellet for dopapir og andre artikler. Paracet og antibac kunne resten se langt etter.
Det har vært mye trist de ukene her, med live streama begravelser, eldre som ikke få besøk av sine nærmeste, og mennesker som har blitt syke og helt isolert. Folk som har mistet jobbene sine, og som har mistet et stabilt grunnlag.
Som ikke er til å sammenligne med å ikke få dra til hytta eller til Sverige.
Vi har ropt og skreket over å måtte være alene, og over å bli fortalt hva vi skal gjøre.
Så har vi den yngre generasjonen. Barna som har tatt det med fatning fra første stund. Som har tilpasset seg den nye hverdagen fint, og som har sett gledene ved en roligere hverdag hvor vi har hatt mye mer tid til hverandre. Som har godtatt at jeg har vært lærer, dog med mindre tålmodighet enn læreren de har, men det har funka. Og som har blomstra i engelsk. Fordi vi har hatt tid.
Ettersom ukene gikk så kom vi inn i en god rutine hvor vi likte det. Vi syns det var fint. Å leve sakte, var en setning 11 åringen sa ganske tidlig og han fortalte hvor mye han satt pris på det. Unger, som har hatt gym i hagen og i skogen. Sammen.
Ungdommer som i utgangspunktet er rastløse, og som har ivret etter å møte kjæresten og venner. Ungdom, som egentlig ikke skal tenke lenger enn nesa rekker. De skal være bekymringsløse og udødelige. Sånn er ungdomstiden. Men de har holdt seg hjemme for den ene i familien som er i risikogruppen. Det har holdt hardt mange ganger, men de har gjort det. Og for en ungdom som er full av hormoner og rastløshet, så er det veldig bra jobba.
To av mine har hatt bursdag den tiden her og vi har feiret så godt vi kan med mulighetene vi har hatt, Og det har ikke vært noe klaging. Ingen har sutret eller klagd over at de ikke fikk et bursdagsselskap med vennene som de vanligvis har. Minsten min elsker fotball, men han har spilt hjemme i hagen og innfunnet seg med at sånn har det vært nå. Vi har isteden hatt mange utflukter hvor vi har tatt skoledagen med ut.
Dem har blomstret litt, og jeg ser at de har hatt godt av den tiden her sammen. Ikke var det ferie, vi hadde faste rutiner og forholde oss til, men det var hverdag på en ny måte. Og vi var sammen. Hele tiden.
Jeg kommer til å savne det litt, og jeg tror ungene kommer til å savne det litt. Og her jeg sitter nå, så håper jeg at jeg kommer til å ta med meg mye av det her videre. Det er lett å si nå, men jeg håper verden kan forandre seg litt. Det er ikke alt vi må stresse for å nå hele tiden. Noen ganger så er faktisk det beste alle kan gjøre, å være hjemme sammen. Vi må ikke bruke hele uka, fra mandag til fredag, for å rekke absolutt alt. Det er lov å si at, nei i dag har jeg lyst å være hjemme.
Jeg har kjent på mye disse ukene her. Jeg har kjent masse på savn. Savn av familie og kjæreste, familien og å få lov til å klemme alle. Men jeg har samtidig kjent på en stor takknemlighet. Jeg har kjent på at det viktigste jeg har, det er hjemme. Det er mine og det er godt å få leve i nuet med dem, i en avstressende hverdag. Vi har ikke stresset med noen ting, for alt ble satt på vent. Og jeg likte det litt. Og jeg vet at guttene likte det også. Og ikke minst Charlie, som har vært overlykkelig over å ha hele flokken sin samlet til enhver tid.
Nå skal det sies at jeg er hjemmekjær ellers også, men den roen vi har hatt dem ukene her, tross hjemmeskole for både mor og barn, den er jeg takknemlig for. Oppi alt det skumle og rare, så sitter jeg igjen med følelsen av at vi har hatt en fin tid sammen.
Det har vært mye fokus på alle som ikke har hatt det bra den tiden her, og med rette, men samtidig må vi ikke glemme at det har vært bra for mange og. Mange har fått en etterlengtet pause i en ellers stressa hverdag. Og jeg håper flere har satt pris på det.. Til mandag, når alle skal på hver sin skole, så vet jeg at jeg kommer til å savne det litt…
Bare hittils den uka her har jeg fått tre meldinger fra mennesker som bærer på en stor hemmelighet. Mennesker som kjenner på at de ikke lever som de er født til. Mennesker som lever skjult med en annen legning enn omverdenen vet. Som syns det er så skummelt å bare tenke tanken på å stå fram. Som er redd for reaksjoner fra familie og venner, og som føler det egoistisk å bare tenke på seg selv. Jeg blir så trist på deres vegne, og jeg skulle så ønske de får kjenne på det samme som jeg gjør. Den gleden og tryggheten og friheten med å akseptere seg selv. Ved å velge seg selv.
Jeg tror at de som er glad i deg, oppriktig glad i deg, ønsker at du skal ha det bra. Og jeg tror at de som er rundt deg og bryr seg om deg, har det best sammen med deg når du er lykkelig. Innvendig trivsel er ikke oppskrytt.
Det er så mye fordommer rundt om i samfunnet vårt. Fordommer som vi ikke alltid tenker på som det, men som preger oss og måten vi lever livet vårt på. Som en annen dame sa , som sendte meg mail om at hun hadde klart å fortelle familien sin om seg selv; Jeg var ikke klar over hvor mye kommentarer, dårlige homovitser og dårlige holdninger forkledd som humor, påvirket meg og mitt selvbilde.
Derfor er den hverdagslige praten så viktig. Det er så viktig å sette fokus på holdninger, for å vise hva det gjør med andre mennesker og hvor mye det kan såre og påvirke livet til andre. Alt vi sier og gjør viser holdningene våre, og det hjelper ikke at det er forkledd med humor heller. Og de holdningene viderefører vi til ungene våre, som igjen tar med seg det de har lært videre til sine venner.
Det er INGEN skam i å være som man er . Det er helt greit å være lesbisk. Det er helt greit å være homofil. Det er helt greit å være bifil, og panfil og trans. Det er HELT GREIT!
I en verden hvor så mange har så mye å si om hverandre, så tror jeg vi lettest finner den styrken i oss selv. Og når vi ikke blir påvirket av andre menneskers holdninger, så blir vi kanskje ikke like lett en målskive heller ? Og istedenfor å trekke oss mer inn i oss selv, og bli såret, så kanskje ved å finne en indre en styrke så klarer vi å slå tilbake? Som Trygve Skaug sa;
For det er ikke greit å si at andre ikke er bra nok. Det er ikke greit å fortelle noen at de ikke er bra nok som de er.
Vi må være flinkere til å løfte hverandre opp. Være snille mot hverandre.
Vi er jo bare mennesker alle sammen<3 Og i verden hvor vi kan være så mye, vær først og fremst snill.
Det er så utrolig koselig å pynte opp med lyse glade farger den tiden her og det sengesettet her falt jeg pladask for og jeg gleder meg til å få det på senga. Er det noe jeg setter pris på, så er det å legge seg i nytt og fint sengesett. Og det her var bare så fint . Utrolig fint med vårlige fine farger.
Sommer er på vei, og det nytes og gledes for fullt. Smittefri sone, og sol og varme fine dager. Jeg bare elsker den tiden her .Håper det er like fint der du er <3
Jeg er for at alle skal ha ulike meninger, og vi trenger ulike sider i politikken. Men hvor går grensen for ytringsfrihet, og hva er personangrep? Hvem bestemmer hvem vi er født til å være? Hvem har en rett til å si at ” måten du lever på er feil”. Hvem har rett til å si at det jeg føler er feil?
I går kom jeg inn på en side til et politisk parti jeg ikke har hørt om før, nemlig partiet “de kristne”. Det var etter å ha googlet litt om meningheten i Kansas, i Westboro Church, som lever sitt liv for å fortelle hele verden at Gud hater homofile. Søkemotoren stilte seg inn på dette partiet når jeg googlet, og jeg ble nysgjerrig. Nå angrer jeg.
Jeg endte opp med å legge meg lei meg og frustrert, og jeg blir ikke helt vant med at noen ikke syns måten jeg lever mitt liv på, er bra nok. Jeg blir ikke vant til at noen ikke syns jeg er et likeverdig og et godt menneske fordi jeg er lesbisk. Jeg blir litt lei meg, men aller mest så blir jeg fryktelig sint. Men jeg tåler det. Hva med alle barn og unge som ikke tåler det ?
Også lurer jeg jo litt på hvor kunnskapen har feilet? Vi er faktisk ikke farlige på noe vis ?
På hjemmesiden til partiet “de kristne” så leser jeg mye som skremmer meg. Det er en familie som er i fokus, og det er mor og far og barn.
I samme setning hvor det snakkes om homofile og Norges vei til et seksuelt anarki, så skrives det også om pedofile. Jeg siterer; “Hva blir så neste skritt på denne veien mot seksuelt anarki? Hvordan blir det f.eks med de pedofile?. Skal det lovreguleres sånn at også de får leve ut legningen sin?. Nå, da vi jo er blitt «uavhengige av biologien», så spiller vel heller ikke alder noen rolle lenger?. Kan ikke de pedofile i så fall bare få «definere seg selv» som like gamle som dem de er tiltrukket av hvis de vil det?” Sitat slutt.
Det her blir jeg så sint av. Hvordan i alle dager kan et parti som kaller seg de kristne, sammenligne meg med en pedofil? Hvordan kan dere sammenligne kjærlighet med å skade noen? Hva er det jeg gjør galt med å være glad i en av samme kjønn? Hvordan skader det dere? Pedofili er ikke en legning, det er en mental forstyrrelse. Men det tenker dere kanskje jeg har også?
Dere skriver så fint at dere kjemper for trygghet og frihet for alle. Dere skriver om mangfold og at folk ikke skal presses inn i samme form. Og da faller jeg av hva dere mener? Er det former dere har vi skal passe inn i ? Trygghet for alle?
Alle , bortsett fra meg? Bortsett fra oss som ikke elsker de dere vil vi skal elske? Trygghet og frihet for de som “underkaster” seg dere?
I en annen setning så skriver partiet at vi homofile er så få, at samfunnet må slutte å please oss. Så da menes det at vi med en annen legning er så få at det ikke er så nøye med oss, og at vi heller skal please dere? Ikke være den vi er født til, er det kampsaken deres? For at dere skal få et Norge som dere er fornøyd med? Dere oppfordrer til at homoterapi skal være lov, pent pakket inn. For hva med alle de” stakkars homofile som ikke vil være homofile. Skal vi ikke hjelpe dem”?
Hva med å hjelpe mennesker til å være trygge i seg selv, til å være stolt av seg selv, sånn de er født og skapt. Tror dere Gud skaper feilvarer? Og er det deres jobb å rette på dem?
Skjønner dere hvor mye skade den tankegangen kan gi? Det er så langt i fra kristne verdier som jeg kan tenke meg. En god kristen for meg er en som aksepterer, ikke dømmer og som viser kjærlighet for sin neste. Og det er ikke noe men der. Det er ikke en setning bak i parantes, hvor det står, men bare om du er som jeg ønsker.
Jeg er ikke som dere ønsker, og jeg skal kjempe for min og mange andre sin rett. Jeg skal kjempe for barna som kommer etter oss og som forhåpentligvis skal vokse opp i et miljø med toleranse og aksept, uten skam. Jeg skal synliggjøre hvor lang vei vi fortsatt har å gå.
Jeg var ikke helt enig med meg selv om jeg skulle gi dere noe oppmerksomhet, men konkluderte med at det må synliggjøres.
For retten til å være seg selv er noe som går over all politikk. Retten til å elske et annet menneske, er en menneskerett, det er ikke en politisk kampsak.
Men det skal dere ha for, dere får opp min kamplyst.
Er det tryggest å ha en mur for å beskytte seg litt ? Unngår man da dem store nedturene i livet? Går det ann å beskytte seg såpass at man ikke går i kjelleren om ting ikke fungerer? Eller fører det til at nære relasjoner ikke blir så nære likevel? Fører det til at man ikke er seg selv fullt ut?
Jeg hadde en mur, en skikkelig stor en. Helt til den sprakk. Og det gjør den kanskje for oss alle på et tidspunkt ? Bitene løsner en for en , og tilslutt er det ingenting som holder den oppe. Da måtte jeg velge å kjenne på følelsene , eller bygge den opp på nytt.
Noen ganger så tenker jeg at ting var enklere når ikke jeg slapp noen helt inn. Jeg var mer beskyttet på en måte, og lot ikke ting gå like mye inn på meg som det kan gjøre i dag.
Jeg var ikke like sår, men jeg var desto hardere.
Tårene som har kommet de siste 6 årene har vært mange, men så har jeg også mistet to veldig sentrale mennesker som har vært i livet mitt, og jeg har kjent på mange nye følelser. Og det har vel til tider vært en berg og dalbane, men absolutt en jeg ikke ville vært foruten. Og jeg har blitt godt kjent med meg sjøl. Jeg vet hvem jeg er og jeg vet hva jeg vil med livet mitt. Passa seg nesten å si at jeg har funnet meningen med livet, men det er en litt for stor klisje. Det forandrer seg vel etter hvert, hva som gjør livet godt og med et innhold som settes pris på.
Jeg tenker at det er best å ikke ha en så stor mur. Selv om det til tider gjør veldig vondt, så er det livet, og det går som regel over. Man må tåle å bli såret, og tåle å kjenne på skyggesidene også. Prisen å betale for å elske noen, om det er et dyr eller et menneske, er at man kan risikere å miste dem. Å leve mer ubeskyttet gjør nok livet rikere på et vis likevel. Og for å kjenne på det skikkelige gode i livet, så må man sikkert også kjenne på det vonde. Livets bølgedaler.
Men noen ganger så frister det å bygge den muren høy igjen. Det var enklere på så mange måter, men jeg levde kanskje ikke ordentlig. Sånn helt ordentlig.
Jeg syns livet er en rar ting, og jeg filosoferer ofte over rare ting. Det er små ting i hverdagen som kan få meg til å tenke på mye, og jeg undrer meg mye over hvorfor ting er som de er. Hvorfor vi er som vi er , og hvordan livet vårt har formet oss. Ikke alltid som vi ønsker, men så er vi så heldig og alltid har valget om å gjøre annerledes.
Det er aldri for sent å bli lykkelig. Og da må vi kanskje våge å ta sjansen? Da må vi kanskje våge å leve uten en stor ugjennomtrengelig mur ?
De ordene syns jeg sier så mye, og er litt treffende i dagens samfunn. Hvem lever vi for? Og hvor kommer alle forventningene fra? Er det vi selv som lager dem, er det samfunnet, eller er det “kampen” om å være bedre enn andre? Eller å ikke føle seg dårligere enn andre? Og er det noe som egentlig kommer innenfra oss selv? Er det vi selv som skaper dem største forventningene til oss selv, og sammenligner oss med andre?
Vi mennesker er jo ikke like, og det er jo det som gjør verden vår så flott. Et rikt mangfold med så mye ulike mennesker som lever på samme jord, til samme tid. Med ulike erfaringer, meninger, tanker og følelser.
Vi har blitt et samfunn hvor det er mye snakk om status. Om naboen kjøper ny bil, så skal ikke den andre være dårligere. Pusser opp huset, trimmer hekken, nye utemøbler. Den ene overgår den andre og man skal være sammen med de “riktige” folka i det “riktige” miljøet. Det skal handles ordentlig mat, ikke first price. Hvor kommer uttrykket first price barn fra? Jeg er ganske sikker på at det ikke er barna selv som har funnet opp det. Og hvorfor i all verden skal det være en skam å handle økonomisk? Hvorfor skal det være en skam å ha mindre penger enn naboen?
Kanskje vi skal prøve mer å godta den vi er ?
Er det egentlig så viktig å bli likt ? Av alle?
Bør det ikke være viktigere å bli likt av dine nære? De du er glad i og de du bryr deg om? De som virkelig bryr seg om deg, de er ikke glad i deg for hva du har og eier, men for hvem du er. De er glad i deg for at du er deg, for måten du får dem til å føle seg. Det er det som er ekte, og det er de du skal hige etter å ta vare på.
Tenk om du er bra nok ?
Jeg har en stor hær av mennesker rundt meg som gjør meg oppriktig glad og hvor det eneste jeg bryr meg om, er at de har det bra. Inni seg selv. Og jeg er glad i mennesker som er ekte, som er seg selv. Det gjør at jeg blir trygg på å være meg selv tilbake. Mennesker som gir av seg selv, og som gjør meg glad og trygg. Og jeg er heldig som har mange. Noe treffer jeg ofte, andre sjeldnere, men felles er at jeg vet at jeg kan ringe når det er noe. Og motsatt. Jeg kan ringe når det ikke er noe også.
Den tiden som har vært nå, hvor vi skal holde avstand, så kjenner jeg virkelig hvor mye jeg savner dem.
Jeg syns First Price har skjønt det og måtte smile godt når jeg så hva det sto på pakningen i kjøleskapet.
Og sånn er det jo med oss mennesker og. Ingen av oss er perfekte, men vi er perfekte som vi er.
Så konklusjonen på en mandag er ; Gjør mer av det som gjør deg glad, vær sammen med de som gjør deg glad, og ikke de du føler du må imponere. Du er bra nok <3
Å være glad er undervurdert . Gjør som Per Fuggelli sa, og gi litt faen.
Jeg har sovet lenge i dag, og når jeg våkner og setter meg med kaffen og pcen i sola, så er det helt overveldende hvor mange nye følgere jeg har fått, og ikke minst hvor mange meldinger som har tikket inn i løpet av helga.
Det er nesten så jeg ikke klarer å tro det. Jeg håpa jo, og hadde en drøm om å nå ut litt , men jeg hadde vel ikke helt troa kanskje.. Så derfor blir jeg så rørt over at mennesker jeg ikke engang kjenner tar seg tid til å sende meg en melding for å fortelle at det jeg skriver gjorde inntrykk. Og at jeg er en inspirasjon for å være seg selv.
Tusen takk for at dere leser hva jeg skriver, og engasjerer dere og sender meg deres historier. Det gjør dypt inntrykk på meg.
Dagen i dag skal brukes til å svare på meldinger, og nyte sola, samt å fortsette på et veranda prosjekt. Terrassen skal gjerdes inn så den pelsdotten her skal få gå litt mer løs. Jeg flytter stort sett ut hele sommeren , og gleder meg så mye til å få en innramma fin veranda. Foreløpig ser det sånn ut…
Her skal det bli mange fine sommerkvelder i år. i mens nyter vi sommerstua noen timer til i sol, med epletrær som spirer mer og mer for hver dag. Finnes det noe bedre enn Mai måned? Måneden hvor alt vokser til liv og verden blir full av klare, fine farger igjen.
I går hørte jeg den nye sangen til Maria Mena. Im not okay. Verdt å høre på.
Og den fikk meg til å tenke litt. Hvorfor skal det være så vanskelig å si; nei jeg har det ikke så bra nå, men jeg klarer meg. Hvorfor skal det være så vanskelig å ta imot litt hjelp.
Det er lov å si. For det er det for oss alle innimellom. Og det må det være lov å si høyt og til andre. Og det må være lov å kjenne på det og.
Jeg syns Maria Mena har ekte og ærlige sanger som ofte treffer meg rett i hjertet, og det gjorde selvfølgelig denne og. Den traff meg skikkelig.
Jeg har vært igjennom mine nedturer opp igjennom, men jeg har stort sett lata som at alt er bra. Jeg klarer meg, og jeg klarer meg sjøl. Jeg ville ikke være sårbar, og jeg ville ikke være til bry for noen. Det er utrolig vanskelig å si at nå går det ikke så bra. Det er vanskelig å si ; Jeg er lei meg, jeg sliter og dagene er ikke helt alreight. Av en eller annen grunn så vil vi helst at andre skal tro det går bra med oss. Vi vil være sterke.
Det har ikke alltid gått bra, men det har gått over. Og det har blitt bedre.
Dere som følger bloggen min, vet jo at jeg har vært igjennom en stor prosess og mange mange år med å bygge opp mot til å være meg selv. Både for meg selv og alle andre. Det tok lang tid og jeg kjempet med mange indre “demoner”, og den stemmen som sa at jeg ikke kan gjøre det jeg vil. Jeg kunne ikke tenke på meg selv, og jeg følte meg egoistisk. Utad så ingen det. På utsiden var jeg fortsatt Hege som stilte opp for andre, som var blid og morsom og positiv og som sa ja til alt . Det var jo sånn andre kjente meg, og jeg ville jo ikke gjøre om på det. Humoren har blitt en greie for å dekke over det meste.
Det skal sies at jeg har en himla god humor,;) og jeg liker å få andre til å le og slappe av. Jeg liker at andre ler og har det fint, jeg liker det bedre enn å fokusere på meg og mitt. Senka jeg guarden så kanskje noen så at jeg ikke hadde det så bra. Og det måtte jeg unngå.
Jeg har det ikke sånn lenger. Jeg har det bra, jeg er meg selv og jeg er stolt av hvem jeg er og hva jeg har fått til. Jeg kan lettere si at nå har jeg det ikke så veldig bra om det kommer litt tøffere dager.
Samtidig så kjenner jeg at jeg har lett for å trekke meg tilbake og være for meg selv når noe ikke går helt som det skal. Jeg er jo en tenker ….Og jeg må ofte sortere ting for meg sjøl før jeg snakker med andre om det. Og det er greit det og . Og prosessen med å stå fram som lesbisk, den var lang og til tider veldig vond, men det gikk over og det ble så bra. Og jeg har det godt.
Den sangen her til Maria Mena, hørte jeg for første gang i går kveld og den inspirerte meg. Den inspirerte meg til å si at det er greit at det ikke går bra. I disse tider så er det kanskje mange som kjenner på den følelsen, og som er permitterte, bekymra for jobb og framtid og redd for sine nærmeste. Vi har en styrke som vi heldigvis som regel finner igjen, imens så er det lov å si det høyt. Du, jeg har det ikke så bra nå.
Kanskje med litt hjelp så finner du den styrken litt fortere. Og det er godt å være sårbar for noen. Det er jo sånn vi er. Ekte. Og livet…. Vel, det er livet. Intet mindre.
Det er vel ingen ord som har så mye følelser mellom bokstavene som LIVET…..
Og de følelsene, de er det lov til å si høyt. Det gjør oss bare til mennesker.
Arbeiderenes dag. En kampdag for krav og drømmer om en bedre framtid.
Det er mange arbeidere som har stått i frontlinjen nå de siste ukene. Som jeg håper Norge ikke vil glemme når ting roer seg. Vi har fått se hvor skjørt og sårbart helsevesenet er, og vi har fått en følelse av hvor tungt og vanskelig det er å stå med smitteutstyr på seg i time etter time. Vi har sett sykepleiere og hjelpepleiere bli beordret på jobb når de skulle vært i karantene. Vi har sett mammaer som har jobbet på sykehus og som har valgt å isolere seg fra familien en periode for å ikke bringe smitte med seg hjem. Til helsearbeidere som fortsatt har tatt en pasient i hånda fordi han har nærmet seg slutten av livet. Som har satt sine egne behov tilside , for å være der for pasientene i en krevende tid.
De som har vært tilstede , når ingen andre har kunnet.
Vi har klappet, og klappet, og klappet!
Nå er det kanskje på tide med handling.
I år tenker jeg at 1 mai går til alle helsearbeidere som vasser i smitte, uten å kunne bytte smitteutstyr så ofte fordi lageret ikke er stort nok. Som kommer hjem nesten dehydrert etter å ha svettet seg gjennom en vakt. Som har måtte jobbe doble vakter, og som har kommet på jobb. Dag etter dag, kveld etter kveld og natt etter natt.
Den bør være for butikkansatte som har ført til at vi fortsatt har kunnet handle fredagstaco og øl. Som har gått blant drøssevis av kunder hver dag, for å bidra til at Norge ikke stopper helt opp. Som må tåle kunder som ikke er enige i smittevernsregler, og som hoster åpenlyst. Som har gått med usikkerheten over hvor stor smittefaren er ved å være blant så mange mennesker.
Den bør være for alle ansatte i kollektivtrafikken, til transport og ikke minst til renholdsarbeidere overalt som har vasket og vasket og vasket. Og fortsatt vasker.
Til lærere som gjør sitt beste for å ta seg av de kjæreste vi har, og som går tilbake til skolen med fullt giv og nye rutiner, blandt snørr og tårer og glade barn.
For ikke å glemme ambulansearbeidere som aldri vet hva de kommer til, av både ulykker og smitter.
Og så mange flere. Brannmenn, politi osv.. Takk for jobben dere gjør.
Jeg syns 1 mai også skal være for Erna i år. Erna, Bent Høie og andre som styrer dette landet, har vist en formidabel trygghet, ærlighet og forståelse midt i en situasjon som har føltes krevende for de fleste av oss. Jeg er medlem i SV, men jeg skal innrømme at Erna har fått en stjerne hos meg i denne tiden her.
Så håper jeg, når dette er over, at vi ikke glemmer hva alle klappet for. Hvem alle klappet for. En klapp kan vise noe der og da, men det hjelper ingenting. De samfunnskritiske yrkene må gjøres mer attraktive.
Vi har sett tydelig nå hvilke jobber som trengs når alt annet stenger ned. Vi har sett hvem som ikke kan stenge! Og vi har sett hvor viktig det er at vi har nok av dem. Og for det bør det kreves høyere lønn. Det fortjenes høyere lønn!
Vi må ha studenter nok, og vi må ha det såpass attraktivt at de fortsetter i jobb etter endt utdannelse. Nå er det mange som velger seg bort fra helse, nesten før de har begynt i jobb. Det kreves mye av de som jobber i førstelinjen nå, og de bør få lønn for jobben som gjøres.
